Åpne hovedmenyen

Jøssing

kallenavn på antinazistiske nordmenn under andre verdenskrig
Wiktionary-logo-en.png
Wiktionary har ordbokoppføringer om jøssing

Jøssing, også noen ganger skrevet gjøssing,[1] var kallenavn på engelskvennlige nordmenn under andre verdenskrig.[2][3] Ordet ble tatt i bruk i 1941 av Nasjonal Samling (NS), Quislings fascistparti før og under krigen, som nedsettende betegnelse på tyskfiendtlige kritikere som håpet på alliert seier. Kallenavnet var også et motsvar til det populære skjellsordet «quisling», NS-tilhengere og tyskvennlige.[4] «Jøssing» ble imidlertid overtatt av folk flest og motstandsbevegelsen som en hedersbetegnelse på «gode nordmenn».

Ordet er avledet av stedsnavnet Jøssingfjorden og henger sammen med Altmark-saken: Knappe to måneder før den tyske okkupasjonen våren 1940 jagde britiske styrker et tysk krigsskip inn i den norske fjorden uten at det nøytrale Norge protesterte mot en fremmed makts krigshandling på eget område.

Innhold

Bakgrunn og brukRediger

 
Fra Nasjonal Samlings protestmøte på Universitetsplassen i Oslo tre dager etter at britiske torpedoer 13. september 1941 senket hurtigruteskipene DS «Barøy» og DS «Richard With» og drepte 211 mennesker, de fleste sivile. På plakatene står blant annet «Ned med jøssingerne» og «Til kamp mot engelske røvere og norske jøssinger». NS-arrangørene hilste demonstranter og skuelystne denne dagen med følgende tiltaleord: «Kampfeller, landsmenn, gjøssinger.»[1] Skjellsordet «jøssing» ble snart overtatt som hedersbetegnelse.

Kallenavnet «jøssing» er avledet av stedsnavnet «Jøssingfjorden» og henger sammen med Altmark-saken; 16. februar 1940 befridde den britiske marinen 300 britiske krigsfanger ombord i den tyske hjelpekrysseren «Altmark» som hadde søkt tilflukt i Jøssingfjorden i Rogaland.[2] Britene aksjonerte selvstendig på norsk territorium, og mange anså hendelsen som et bevis på Norges sviktende nøytralitet i den nye storkrigen i Europa og ettergivenhet overfor Storbritannia. Aksjonen kunne dermed tolkes som et påskudd eller direkte årsak til det nazistiske Tysklands angrep på Norge knapt to måneder seinere.

Betegnelsen skal første gang ha blitt brukt i det svenske naziorganet Sverige Fritt 31. januar 1941[4], og gjentatt i NS-avisa Fritt Folk 18. februar 1941.[2] «Jøssing» ble særlig brukt i den engelskfiendtlige NS-propgandaen fra høsten dette året, etter britenes evakuering av den norske befolkningen på Svalbard og ødeleggelse av anlegg der 3. september og britenes torpedering av hurtigrutebåtene DS «Barøy» og DS «Richard With» 13. september da 211 mennesker døde.

Ordet hadde blitt konstruert som et skjellsord, men fremstøtet slo fullstendig feil; «jøssing» ble raskt tatt i bruk av folk flest som et hedersnavn.[4] Etter freden i 1945 er «jøssing» utelukkende brukt som positiv betegnelse på dem som stod opp mot det nazistiske regimet i Norge.[2]

-Ing-endelsen gjorde at personbetegnelsen «jøssing» passet ekstra godt som en motsetning og et tilsvar til «quisling», et skjellsord som i Norge ble benyttet om NS-medlemmer og nordmenn som samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten.

 
Marinens motortorpedobåter MTB-619[5] og MTB-717,[6] bygd i Storbritannia i 1942 og 1944, tok NS’ feilslåtte skjellsord «Jøssingen» som patriotisk kallenavn. Bildet viser et «våpenskjold» der motivet er en norsk fjøsnisse i rød topplue som rir på en torpedo, her symbol for det norske folk og motstandskampen.

Ordet «jøssing» ble brukt i navnet på flere illegale aviser under krigen. Avisen Jøssing kom ut i Stavanger. I Fredrikstad kom Jøssingen ut, mens Jøssingtidende var navnet på en avis i Oslo. Navnet Jøssingposten ble brukt både på en avis i Oslo, en avis i Kristiansund, en avis i Skien, en avis i Thune og en avis i Tønsberg.[7]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Sitat fra demonstrasjonsreportasje i Aftenposten 17. september 1941
  2. ^ a b c d Oppslagsordet «jøssing» i Det Norske Akademis ordbok
  3. ^ nrk.no 2011: Skjellsordet som ble en hedersbetegnelse
  4. ^ a b c «jøssing». Store norske leksikon (norsk). 20. juni 2017. Besøkt 28. juli 2019. 
  5. ^ [1]
  6. ^ [2]
  7. ^ Side 79 – 82. Hans Luihn: Den frie hemmelige pressen. Nasjonalbiblioteket (1999) ISBN 82-7965-010-5

Eksterne lenkerRediger