Svalbards historie
Navnet Svalbard er første gang nevnt i islandske annaler fra 1194, hvor det skrives at Svalbardi funnin. Svalbard betyr i gammelnorsk «kalde kyster» og det kan ha vært iskanten man fant snarere enn fast land. I den islandske landnåmsboken fra 1200-tallet er Svalbard også nevnt, men det er usikkert om dette er det samme som dagens Svalbard. Russiske historikere hevder at pomorene, russiske fangst- og handelsmenn, besøkte Svalbard allerede på 1500-tallet eller tidligere, men det er på det rene at ordet Grumant på russisk kommer av nederlandsk Groenlandt, altså «Grønland». Den første dokumenterte oppdagelsen av Svalbard er dermed nederlenderen Willem Barentsz' oppdagelse av de spisse fjellrekkene i nordvest, Spitz Bergen, i 1596. I år 1607 meldte briten Henry Hudson om store forekomster av hval, og Svalbard ble raskt anerkjent som ingenmannsland (terra nullius) som ingen stater gjorde krav på.
Svalbard ble et viktig fangstområde for hval og hvalross, hvor nederlandske og etterhvert engelske fangstmenn opererte fra vestkysten og anla trankokerier på land (Smeerenburg, Virgohamna, Grønfjorden). I løpet av sesongene 1655-60 var hvalbestandene langs land uttømt og skipene fortsatte fangsten ute i havet uten bruk av landbaser. Svalbard forble lite brukt før russiske pomorer tok opp pels- og dyrefangst i sørøst, sør og vest på 1800-tallet. Norske fangstmenn startet ikke overvintringsfangst før 1895 og denne omfattende fangsten av isbjørn og fjellrev fortsatte fram til andre verdenskrig. Planer fra 1912 om nordisk-russisk styre av øygruppen fikk ikke nok støtte av stormaktene, og først etter den russiske revolusjon oppstod det maktforhold som muliggjorde norsk overhøyhet, tilkjent ved fredskonferansene i Paris i 1920 gjennom Svalbardtraktaten. I mellomtiden ble gruvedrift etter kull etablert gjennom første halvdel av 1900-tallet, ved norsk-amerikanske Longyearbyen (1906), russiske Grumantbyen (1910), svenske Pyramiden (1910) og Svea (1917), og nederlandske Barentsburg (1926). Gruvedrift etter kalk og mineraler ble særlig utprøvd av britiske og skotske investorer, men viste seg aldri drivverdig.
Under andre verdenskrig ble tettstedene og noen av gruvene stukket i brann og bombet av både tyske og engelske styrker. Øygruppen ble aldri ordentlig befestet, det nasjonalsosialistiske Tyskland hadde en stund viktige værstasjoner i nord men Svalbard forble i stor grad ubebodd under krigen. I etterkrigstiden befestet Norge og Sovjetunionen seg som de helt enerådende økonomiske aktørene på øygruppen. Kings Bay-ulykken i Ny-Ålesund i 1962 satte fokus på sviktende styring av gruvesamfunnet fra norsk hold. Den norske regjeringen valgte en gradvis endring bort fra ensidig skift- og turnusbosetting («company town») til en mer robust helårsbosetting og familieetablering, det skjedde i de norske bosettingene fra 1970-tallet og langt senere i de russiske. Flyulykken ved Operafjellet i 1996 medførte nedleggelse av Pyramiden-samfunnet, mens Barentsburg ble videreført med redusert besetning, men med tydeligere familiestrategi og etablering av barnehage og barneskole.
På 2000-tallet overtok turisme og forskning som de viktigste virksomhetene, framfor gruvedriften som inntil da hadde vært dominerende. I Longyearbyen drives (2013) bare Gruve 7 for å forsyne Longyear Energiverk og en minimal eksport, mens Sveagruva og Barentsburg fortsatt har en viss eksportbetydning. Etter 2010 har russiske Trust Arktikugol lanserrt planer om å gjenåpne hotelldrift i Pyramiden og gruvedrift i Grumantbyen, mens Store norske Spitsbergen Kulkompani åpner ny kuldrift på en stor forekomst i Lunckefjell. I 2013 var for første gang mer enn halve befolkningen i Longyearbyen tilknttet forskning og universitetsstudier. Forskningen er omfattende i Longeyarbyen (UNIS) og Adventdalen, samt i Ny-Ålesund med en rekke europeiske og asiatiske forskningsstasjoner.
Den norske overhøyheten under Svalbardtraktaten savner rettslig sidestykke, øygruppen er verken et fylke, koloni, protetkorat eller oversjøisk territorium. Suvereniteten er bredt anerkjent, men bare på land og innenfor 12-milssonen. Alle land som underskriver avtalen har rett til å drive økonomisk virksomhet på Svalbard, men etter norsk suveren rettshåndhevelse. Fiskevernsonen rundt Svalbard ut til 200 nautiske mil er derfor omstridt, og med oppdagelsen av olje og gass i Barentshavet på 2000-tallet økte trykket fra EU og andre stormakter mot den norske forståelsen av Svalbardtraktaten. Etter den kalde krigen utviklet Norge og Russland et sterkere strategisk fellesskap og enighet i Nordrområdene, enn hva som hersker eksempelvis mellom Norge og EU.
Fram til 1925 rediger
I 1596 oppdaget frisisk-nederlandske Willem Barentsz øyene, og engelskmannen Henry Hudson så i 1607 muligheter til å utnytte de rike naturressursene. Dette førte til at Jakob I av England i 1613 ønsket å kjøpe Svalbard av Kristian IV og anerkjente dermed samtidig Danmark-Norges overhøyhet. To år senere sendte kong Kristian krigsfartøyer til Svalbard for å markere de dansk-norske interessene.
Gjennom de neste to århundrene fortsatte Danmark-Norge å hevde sin rett til øygruppen, men neglisjerte å ivareta sine interesser, noe som førte til jevnlige overvintringer av russiske pelsjegere. Den første norske fangstekspedisjonen til Svalbard var i 1790, men den regulære fangsten tok først til fra og med 1840. Forskning på Svalbard hadde startet i 1827 med initiativ fra professor Baltazar M. Keilhau. Den fransk-finansierte La Recherche-ekspedisjonen var innom i 1838 og 1839.
Norge hadde en rekke ganger siden slutten av 1890-årene blitt anmodet av stormaktene, deriblant Storbritannia, om å gjøre krav på Svalbard. Stockholm-regjeringen hadde endog i 1871 foreslått å legge øygruppen under Sverige-Norge, men Oslo-regjeringen fryktet kostnadene og avslo dette. Russerne startet oppsynstjeneste i Arktis i 1898 rettet mot norske fangstfolk og fiskere, og året etter var tyskerne på Bjørnøya.
Da næringsaktivitetene på og omkring øygruppen begynte i 1900 med kulldriften og i løpet av 20 år gjorde Svalbard svært økonomisk attraktivt, førte dette til slutt at Norge måtte gjøre en rekke traktatsfestede innrømmelser til andre land for at Svalbard skulle kunne bli norsk land. Sett fra norsk side var driften først uinteressant, siden det var amerikanske interesser som sto bak kullutvinningen ved århundreskiftet. Like etter frigjøringen fryktet den norske regjeringen reaksjoner fra andre land om man ville komme med en proklamering. I 1906–1908 la Storbritannia et sterkt press på Norge for å få den norske regjeringen til å okkupere øyene, men Norge avslo igjen, selv om man var blitt hemmelig informert om at en rekke land, deriblant Amerikas forente stater og Russland ikke ville protestere. I 1910 var det blitt klart at russerne ikke ønsket å utsette Svalbard-spørsmålet ytterligere og konferanser om spørsmålet tok til.
Private norske selskaper kjøpte i 1916 opp kullfeltene i Longyearbyen og i Kings Bay. De norske aktivitetene i 1910-årene på Svalbard, bl.a. driften av Spitsbergen radio som ble etablert i 1911 spilte en sentral betydning da Norge til slutt ble tildelt suverenitet over øygruppen.
Først i 1919 etter at det kom et norsk folkekrav om at Svalbard måtte bli norsk, godtok den norske regjeringen stilltiende et fransk utkast til traktat ved Paris-konferansen i 1920. Den 17. juli 1925 ble loven om Svalbard sanksjonert av Kongen i statsråd og 14. august samme år ble øygruppen Svalbard offisielt overtatt av Norge.
Flere av polarekspedisjonene brukte Svalbard som utgangspunkt.
Etter 1925 rediger
Polarforskerne Roald Amundsen, Lincoln Ellsworth og Umberto Nobile førte i 1926 luftskipet «Norge» fra Ny-Ålesund til Teller i Alaska, og ble dermed de første til å krysse Nordpolen. Samtidig ble det slått fast at det ikke befant seg fast land i polområdet. Nobile fortsatte arbeidet med base i Ny-Ålesund og kartla med luftskipet «Italia» bl.a. nordøstkysten av Grønland, Nikolai II Land (nå Severnaja Zemlja) og Nordaustlandet, men forulykket med luftskipet våren 1928 på pakkisen nordøst for Nordaustlandet med et mannskap på 16 personer ombord på ferd fra Nordpolen og tilbake til Ny-Ålesund. Seks personer omkom. Samtidig som en omfattende redningsaksjon ble iverksatt og som tok 48 dager for å berge de ti overlevende ble nordøstkysten av Nordaustlandet kartlagt.
I 1928 ble Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, det senere Norsk Polarinstitutt, stiftet.
Driften ved Kings Bay i Ny-Ålesund ble i 1929 nedlagt etter en ulykke.
Det nederlandske selskapet Nederlandsche Spitsbergen Compagnie (NESPICO) som eide Barentsburg ga i 1932 den norske stat et fordelaktig tilbud på byen. Norge avslo imidlertid tilbudet, som så førte til at det sovjetiske selskapet Arktikugol takket ja og overtok den. Gruvene i Sveagruva ble kjøpt av svenskene i 1934 men nedlagt i 1949 på grunn av vanskeligheter med transporten.
På slutten av 1930-tallet gjennomgikk den norske bergdriften en omfattende utbygging og Svalbard-budsjettet gikk med årvise overskudd. Det vitenskapelige forskningsarbeidet ble videreført. Likevel ble det ikke funnet midler til isbryter for øygruppen.
Krigsårene 1940–45 rediger
Da Norge ble angrepet av Tyskland i april 1940 drev Store Norske Spitsbergen Kulkompani to gruver ved Sveagruva i Van Mijenfjorden, mens Norske Kulfelter utforsket kullfeltene ved Moskushavn. Det sovjetiske Arktikugol drev gruver i Barentsburg og Grumantbyen samtidig som bosetningen Pyramiden var under bygging. Den samlede befolkningen på Svalbard var 900 nordmenn og 2000 sovjetiske statsborgere.
Frem til august 1941 foregikk det normal drift og utføring både på norsk og sovjetisk side. Kings Bay Kull Company hadde tidligere på året gjenopptatt driften i Ny-Ålesund. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 iverksatte de allierte den 31. juli vakt ved alle gruvene. Alle sovjetiske statsborgere ble evakuert med britiske krigsskip til Russland i slutten av august, mens nordmennene ble ført til Storbritannia ombord på MS «Empress of Canada» den 3. september. Samtidig ble alle strategiske objekter (bl.a. kull- og oljelagre, kraftstasjoner, radiostasjoner) destruert.
30. april 1942 seilte 82 menn fra Skottlandsbrigaden fra Greenock med skipene DS «Selis» og DS «Isbjørn» for å sikre gruvene på Svalbard i Operasjon Fritham, de fleste av disse var tidligere evakuerte. Den 14. mai ble skipene senket av fire Focke-Wulf Condor utenfor Barentsburg. Tolv menn, deriblant operasjonens leder oberstløytnant Einar Sverdrup, døde i forliset. De overlevende kom seg over isen til Barentsburg. 15 ble skadet i luftangrepet, en døde senere av skadene.
Mennene overlevde isolert og under stadige luftangrep fram til de ble oppdaget av et alliert fly i en søkeopperasjon den 24. mars. 2. juli ankom forsterkninger i form av luftvern i Operasjon Gearbox. De følgende operasjonene, Gearbox 2 til 4, førte med seg mer personell og luftvern, samt hunder og kystartilleri. Garnisonen på Svalbard talte maksimalt 172 mann.
8. september 1943 ble garnisonen angrepet av slagskipene Scharnhorst og «Tirpitz» med ti jagere. Skipene bar med seg en landgangsstyrke på like over 600 mann. Klokka 03:05 entret Tirpitz og tre jagere Grønfjorden, og satte Barentsburg i brann. Under bombardementet ble omtrent 200 mann satt i land. De tre jagerne ble skadeskutt av det norske kystartilleriet. Samtidig gikk Scharnhorst og tre jagere inn i Adventfjorden og overrasket styrkene i Longyearbyen. Etter et femminutters bombardement ble styrker satt i land fra følgeskipene. Svalbardgarnisonen fulgte stående ordre og trakk seg tilbake til posisjoner i fjellene. Seks nordmenn døde og 41 ble tatt til fange, en av de tilfangetagne døde senere. Tyskerne ødela bygninger og utstyr i Barentsburg og Longyearbyen, før de trakk seg tilbake. Omkring 45 tyskere omkom i kampene.
Inget tilsvarende tysk angrep ble utført, men det ble utført sporadiske bombardert av ubåter på sommeren i 1944. De norske styrkene ble nesten halvvert etter 1943-angrepet, og ble trukket ut på høsten i 1945.
Etter det tyske angrepet i 1943 hadde både de allierte og aksemaktene værstasjoner på øygruppa, disse fikk spille en viktig rolle i konvoitrafikken.
I juni-juli 1942 ble 24 fartøyer i den østgående konvoien PQ17 senket øst for Hopen og mange omkom. Den 4. november ble det sovjetiske dampskipet «Dekabrist» på 7463 brt senket av tyske fly like sør for Hopen med 80 mann ombord. En av totalt fire livbåter som ble firet på sjøen og med 19 mann ombord, deriblant skipper Stepan Polikarpovic Beljajev, tok seg i land på sørspissen av Hopen. De fleste av de 19 omkom i løpet av vinteren, men skipperen, skipslegen og en matros overlevde oppholdet og ble hentet av den tyske ubåten U-703 som brakte dem til Harstad sommeren og høsten 1943. Den mest dramatiske hendelsen av skipsforlis som skjedde på øygruppen under krigen, var da det britiske skipet SS Chulmleigh grunnstøtte på Sydkappøya. Den 5. november 1942 grunnstøtte skipet midt på Sydkappøya i tett snøvær. De 60 mann ombord forlot skipet i livbåtene, og om morgenen den 06. november ble skipet bombet av bombefly fra Banak i Norge. Senere samme dag, ble skipet torpedert av U-625. Kaptein Williams fordelte de overlevende i to livbåter, og forsøkte å nå Barentsburg. Under seilasen nordover ble en av livbåtene med 29 mann ombord borte, og de landet etter 7 dagers seilas på stranden på Kapp Linne, og kom seg inn i noen fangsthytter der. De gjorde flere forsøk på å nå Barentsburg, hvor den norske garnisonen holdt til, men måtte gi opp. Etter hvert døde svært mange av koldbrann fra frostskader og utmattelse. De ble funnet 4. januar 1943, og de 13 som fortsatt var i live, ble tatt med til Barentsburg og senere i mai, hentet av engelske kryssere.
Sovjetunionen fremsatte i 1944 krav om at Svalbard skulle bli et norsk-sovjetisk kondominium (felleseie) og at Bjørnøya skulle bli sovjetisk. Senere ble kravene avstått.
Etter 1945 rediger
Etter at det i 1946 hadde blitt fremsatt sovjetiske krav om norsk-sovjetiske militærbaser på Svalbard avviste Stortinget disse året etter som i strid med Svalbardtraktaten. I 1948 begynte gjenoppbyggingen av både de norske og sovjetiske bosetningene. Staten overtok Kings Bay.
Etter sovjetiske protester og press avviser regjeringen i 1951 og 1960 norske planer om en sivil flyplass på Svalbard. I 1960 startet to vestlige selskaper leting etter olje på øygruppen, mens sovjeterne kom med året etter.
Den 1. juni 1973 vedtok regjeringen å opprette tre nasjonalparker, to større naturreservater og 15 fuglereservater i øygruppen.
Byggingen av rullebanen ved Svalbard lufthavn, Longyear startet i 1973, og det første flyet landet på flyplassen den 14. september 1974. Lufthavna åpnet offisielt den 2. september 1975. Lillejulaften samme år inntraff den såkalte «Konestriden på Svalbard» da tre sovjetiske kvinner som var ektefeller til de sovjetiske funksjonærene på lufthavnen flyttet til Svalbard. Norske myndigheter godtok ikke dette med den begrunnelsen at konenes ankomst var avtalestridig og av de norske arbeiderne på Svalbard som ikke fikk ta med seg sine ektefeller ville bli oppfattet urettferdig. I de norske bosetningene var det stor boligmangel. Konflikten fikk sin løsning den 10. april ved at Norge godtok at Aeroflot skulle få ha det opprinnelig avtalte antallet personell i Longyearbyen, men hvis konene skulle bli måtte tallet på funksjonærer reduseres tilsvarende.
I desember 1978 ble Svalbard tilknyttet telefonnettet gjennom tre telefonkanaler over satellittsamband. Dette skjedde ett år før permanent jordstasjon var planlagt å bli satt i drift ved Isfjord radio. NRKs radioprogram ble vekselvist overført med den ene av telefonkanalene. Den ordinære åpningen av den permanente jordstasjonen skjedde i desember 1979. Ved åpningen var dette verdens nordligste permanente jordstasjon for geostasjonære satellitter. Siden 1949 hadde befolkningen på Svalbard hatt telefonforbindelse med omverdenen på kortbølgen over Harstad radio.
NRK Fjernsynet startet den 22. desember 1984 som det første europeiske kringkastingsselskap ordinære direktesendinger av et riksdekkende TV-program ved å knytte Svalbard til riksnettet over Eutelsat I-F2. Tidligere hadde Longyearbyens lokale kringkastingsstasjon kringkastet to ukers gamle programmer som var blitt tilsendt på videobånd.
Den 29. august 1996 inntraff Operafjellulykken da et russisk Tupolev 154M-fly styrtet på Operafjellet 14 km øst for Svalbard lufthavn, Longyear i forbindelse med innflyging. Ulykken kostet 141 mennesker livet. Ulykken medførte at Trust Arktikugol to år senere ga opp bosettingen og kulldriften i Pyramiden.
I november 2001 ble det første lokalstyret på Svalbard valgt. Tverrpolitisk fellesliste fikk åtte av de 15 plassene i Longyearbyen lokalstyre som holdt sitt første møte i januar året etter. I desember 2001 vedtok Stortinget at Store Norske Spitsbergen Kulkompani skulle få drive ordinær gruvedrift i Svea. Svalbardmiljøloven trådte i kraft i juni 2002. Bjørnøya ble et eget naturreservat i august samme år.
Norge ratifiserte den 2. juni 2006 en traktat med Danmark for delelinjen av kontinentalsokkelen og fiskerisonene mellom Grønland og Svalbard.
Litteratur rediger
- Bjørg Evjen: Kull, karer og kvinnfolk, Longyearbyen 1916-1975. Den norske historiske forening, Pax forlag 2006 ISBN 82-8152-004-3 285s.
- Thor B. Arlov: Svalbards historie 1. utgave 1996, 2. utgave 2003 ISBN 82-519-1851-0
Eksterne lenker rediger
- TopoSvalbard – Interaktivt kart over Svalbard, fra Norsk Polarinstitutt
- The Norwegian Brigade in Scotland 1940 – 1945
- Lashipa-ekspedisjonen - arkeologisk rapport med oversikt over mange funnsteder på vestkysten.