Barentsburg

russisk bosetning på Svalbard

Barentsburg (russisk: Баренцбург) er en gruveby ved Grønfjorden i Nordenskiöld LandSvalbard, med om lag 400 innbyggere (2021)[1], nesten utelukkende russere (~10%) og ukrainere (~90%). Folketallet har sunket jevnt siden toppen på 1970-tallet da det var om lag 1.000 innbyggere i tettstedet. Barentsburg ligger om lag 40 kilometer sørvest for Longyearbyen i luftlinje, og nås enten med snøscooter om vinteren eller med båt i den isfrie perioden. Stedet kan også nås med rutegående helikopter, og det er en mindre landingsplass på Heerodden like utenfor byen.

Barentsburg på kartet over Svalbard
Barentsburg
Barentsburg
Barentsburg på kartet over Svalbard
Barentsburg
Barentsburg Mine Dock.JPG

Våpen

Grunnlagt1920
Areal2 km²
Befolkning471 (2015)
Bef.tetthet235,5 innb./km²
Høyde over havet179 meter

Barentsburg
78°03′54″N 14°12′58″Ø

Byvåpenet
Barentsburg sett fra Grønfjorden

Barentsburg ligger i en skråning under Olavsvarden, en rett fjellrygg som løper rett nordover fra Grønfjordfjellet (547 moh) og utgjør en østlig rygg som setter grense for bebyggelsen. Den vesle Gladbekken danner Gladdalen som skjærer seg inn i Olavsvarde-åsen, og Gladdalen har en lavtliggende direkte overgang nordover i Zachariassendalen som dannes av Olavbekken og munner ut rett nordover i Hollendarbukta øst for Heerodden. Barentsburg er bebygd i rett sør-nordlig akse langs Grønfjorden fra Heerodden i nord til Finneset i sør. Barentsburg har kullgruve, skole, pomor-museum, helikopterplass, kullkraftverk, sykehus, forskningspark og havn.

HistorieRediger

På 1600- og 1700-tallet ble Grønfjorden brukt mye som ankrings- og jaktterreng for hvalfangst, og i andre halvdel av perioden også av russiske pomor-fangstlag. Et hus ble satt opp i 1825 i «Green Harbour», som tidvis benevner Finneset og tidvis dagens Barentsburg.[2] Norske hvalfangst-selskaper fattet en kort tid interesse for Grønfjorden ved inngangen til 1900-tallet, og hadde både landstasjoner her og i Kokerihamna på andre siden av fjorden. Hvalfangstselskapet Spitsbergen av Tønsberg satte opp et stort hvalanlegg på Finneset som var i drift fra 1905 til 1912, de siste fire årene eid av det Sandefjord-baserte Hvalfangstselskapet Nimrod.

Det ble oppdaget kull her omtrent samtidig. I 1899 ble Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen dannet i Kristiania av Tromsø-skipperen Andreas Schrøder, og i juli 1900 satte selskapet opp en bygning for utforskning og skjerping etter kull ute ved Heerodden.[3] Også Fredrik Hiort og Christian Anker dannet ulike selskaper som annekterte kullfeltene rundt Barentsburg i 1908. Også Store norske Spitsbergen kulkompani eide skjerp og utmål i området fra 1916, men har aldri hatt kulldrift her.[2]. Selskapet A/S Stavanger Spitsbergen bygde ut Heerodden fra 1912, uten særlig hell.

I 1915 ble både tidligere stavanger-okkuperte felt i Hollendarbukta, og kullfelter ved Kapp Heer - Barentsburg samlet på A/S De Russiske Kulfelter Green Harbour, hvor M. Lewin var andelshaver. I 1917 bygde M. Lewin & Co ut noen anlegg og bygninger både på Heerodden og i østre løp av Gladdalen i dagens Barentsburg.[4]

Fra 1920 hadde nederlandske interessenter aksjemajoriteten i A/S Isefjord Kulkompani, og i 1921 solgte De Russiske Kulfelter alle sine skjerp og utmål i Grønfjorden til NV Nederlandsche Spitsbergen Compagnie, som anla tettstedet Barentsburg og investerte mye kapital i anlegg og bygninger. Allerede i 1926 møtte derimot Nederlandsche Spitsbergen alvorlige pengeproblemer, og innstilte kulldriften på stedet. Omtrent samtidig solgte De Russiske Kulfelter også sine utmål øst i Colesbukta, men i 1932 ble både dette og alle felt og skjerp fra Barentsburg i vest til Grumantbyen i øst, overtatt av det sovjetiske statlige selskapet Arktikugol.

Under andre verdenskrig ble Barentsburg evakuert under tyske angrep fra sjøen, av Tirpitz og Scharnhorst, på Barentsburg, og byen ble bombardert kraftig. De russiske gruveeierne satte fyr på gruven, og brannen ble ikke slukket før etter krigens slutt. I krigens sluttfase stod et norsk kanonbatteri ute på Heerodden.

De senere årene har Barentsburg vært rammet av flere store ulykker. Den 29. august 1996 styrtet et fly under innflyging til Longyearbyen, Operafjell-ulykken. I flyet var det 141 mennesker på vei til Barentsburg, alle omkom. 18. september 1997 var det en eksplosjon i gruven med en etterfølgende gruvebrann. 23 gruvearbeidere omkom, 13 fra Russland og 10 fra Ukraina. Første halvår 2013 omkom to gruvearbeidere.[5] Den 30. mars 2008 styrtet et russisk helikopter under landing på helikopterbasen til Barentsburg, Heerodden. Tre personer omkom og to personer ble alvorlig skadet.

Før bestod bebyggelsen i Barentsburg for det meste av laftede bygninger i to etasjer, men på 1970-tallet begynte de å bygge større bygninger i mur.

Etter ulykken i 1997 ble gruven fylt med vann for å slokke brannen, etter det ble gruvedriften innstilt i mange år og bygningene forfalt. På begynnelsen av 2000-tallet begynte man en omfattende renovering og restaurering av flere bygninger.[5]

Arktikugol har lansert planer om å gjenåpne gruvene i Grumantbyen, men fikk i 2012 avslag på en søknad til Sysselmesteren på Svalbard om å få anlegge vei mellom Barentsburg og Colesdalen.

Samfunn og næringslivRediger

Den russiske generalkonsulen har nye kontorer nord i tettstedet ved utløpet av Gladdalen, og har visse lokale myndighetsoppgaver. Det er derimot Arktikugol som eier bygninger og infrastruktur, med få unntak. Byen har sykehus, forskningspark, hotell, forsamlingslokale, grunnskole, museum, idrettshall med svømmebasseng og annen bebyggelse. Innbyggerne er for en stor del selvforsynte med grønnsaker fra eget drivhus, og man har også eget fjøs. Byen har eget kraftverk - Barentsburg kullkraftverk - i sør, hvor det også er en reserve-helikopterplass nedover mot Finneset som avgrenser tettstedet sørover. Det er norskt postkontor på hotellet.

Den klart dominerende arbeidsgiveren er det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol (Арктикуголь). De fleste som arbeider i kullgruvene er ikke russere, men fra Ukraina.

Barentsburg har mobildekning med 3G fra både russiske operatører og Telenor, og det ble i 2012 satt opp en russisk jordstasjon for nedtak av satellittbredbånd til Arktikugol og deres ansatte. Havnevesenet stiller til rådighet kaiplass for Hurtigruten og andre norske cruiseskip, og Arktikugol har egen kullhavn hvor russiske lasteskip årlig skiper ut det kullet som ikke brukes i det lokale kraftverket. Barentsburg har ellers gjestehavn for fritidsbåter. Sammenlignet med norske forhold er Barentsburg lite utbygd og har få fritidstilbud. Det gis noe støtte fra Longyearbyen til innbyggerne, og norske myndigheter bistår med miljøtiltak. Sysselmesteren på Svalbard utøver politimyndighet som ellers på Svalbard.

I dag satser man på å utvikle to hovedretninger. Først og fremst er det turisme. Den lange isolasjonen av Barentsburg, både fra den norske delen av øya og fra det kontinentale Russland, danner et grunnlaget for dens turistattraksjon. Utenlandske turister tiltrekkes også av det faktum at i Barentsburg er det ingen private bedrifter, og innbyggerne bruker spesielle plastkort for betalinger på forskjellige steder. Disse kortene brukes fordi Arktikugol bare kan betale lønn i den nasjonale valutaen. Turister kan bruke vanlige bankkort.

Arctic Travel Center Grumant[6] som driver med turisme ble etablert i 2013 som en filial av det russiske selskapet Trust Arktikugol. ATC er en Svalbard-basert turoperatør som spesialiserer seg på eventyr- og opplevelsesturer. Arctic Travel Center har materiell for å organisere og gjennomføre turer, inkludert forskjellige typer båter, snøscootere, minibusser og andre nødvendige utstyr for sommer- og vinterprogrammer.

Den andre hovedretningen er forskning. Svalbard er et av de unike områdene for omfattende forskning i Arktis. I 2016 ble det opprettet Russlands forskningssenter på Svalbard[7]. I Barentsburg bor russiske forskere av ulike spesialiteter: geofysikere, geologer, arkeologer, biologer, geografer. Det gjennomføres regelmessig vitenskapelig samarbeid med utenlandske forskere.

BefolkningstallRediger

I perioden fra 2009 til 2021 har folketallet i Barentsburg og Pyramiden variert mellom 370 i 2011 og 537 i 2019, i 2021 var befolkningen på 400.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Rudnik Barentsburg, artikkel i Korabl 9. februar 2011.
  2. ^ a b Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 66.
  3. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 67.
  4. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 69-70.
  5. ^ a b «Barentsburg - Cruisehåndbok for Svalbard». cruise-handbook.npolar.no. Besøkt 10. juli 2021. 
  6. ^ «Arctic travel company Grumant_Svalbard, Spitsbergen». Arctic travel company Grumant_Svalbard, Spitsbergen. Besøkt 21. august 2017. 
  7. ^ «Российская научная арктическая экспедиция на архипелаге Шпицберген». rscs.aari.ru (engelsk). Besøkt 21. august 2017. 

Eksterne lenkerRediger