Kokerihamna

Kokerihamna eller tidligere Hecla Hamn, er ei bukt umiddelbart sør for Kokerineset på vestsiden av Grønfjorden, rett overfor Barentsburg i Nordenskiöld Land på vestre Spitsbergen, Svalbard. Stedet er en god ankringsplass og har vært brukt av en rekke hvalfangst- og jaktekspedisjoner gjennom historien. I nyere tid har byen Barentsburg hatt sin drikkevannskilde her, med et eget pumpe- og renseanlegg som forsyner tettstedet med rent drikkevann via en ledning under Grønfjorden.

Kokerihamna på kartet over Svalbard
Kokerihamna
Kokerihamna
Kokerihamna på kartet over Svalbard

Det er rester av tidlige anlegg for hvalfangst i bukta, trolig av nederlandsk opprinnelse, med rester av spekkovn og hustufter med tilstøtende gravfelt.[1] Hvalfangerne dro tidvis inn hit for å jakte på reinsdyr og hente vann.

Videre stod et hus oppført av Tromsø-skipperen Søren Zachariassen, han fisket sjørøye og i Russekeila lengre norsvest.[2] Nederlenderne oppførte dessuten også en bygning i 1920, i tilknytning til sitt gruveanlegg i Barentsburg på andre siden av fjorden.

Tidlig på 1900-tallet etablerte norske hvalfangere seg i området, og Heclahamn (Kokerihamna) ble en viktig ankringsstasjon for flytende hvalkokerier. Stedet fikk navn etter hvalfangstskipet «Hecla».

Litt lengre sør i bukta står Minervahytta, en bygning som fortsatt finnes synlig på stedet. I 1925 oppførte vaktsjef Varming (som Varmingbukta er oppkalt etter) en hytte av bestikklugaren etter den forliste skuta «Minerva» som gikk ned i fjorden. Hytta sank siden i elvedeltaet i havna på sørsiden av Kokerineset.

Det skal også ha stått et hus tilhørende Carl Sæther i Tromsø.[3]

ReferanserRediger

  1. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 67.
  2. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 67.
  3. ^ Gustav Rossnes, Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895-1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127 1993, side 67.

Eksterne lenkerRediger