Øvervatnet (Fauske)
Øvervatnet[3] er en innsjø i Fauske kommune i Nordland.
| Øvervatnet | |||
|---|---|---|---|
 Øvervatnet sett fra område ved Kvanntotinden | |||
| Land | Norge | ||
| Fylke | Nordland | ||
| Kommune | Fauske | ||
| Areal | 10,995 km²[1] | ||
| Høyde | 1 moh.[1] | ||
| Lengde | 11,8 km | ||
| Bredde | 2 km | ||
| Dybde | 346 m (maks)[2] | ||
| Vassdrag | Sulitjelmavassdraget | ||
| Tilløp | Sjønståelva, Laksåga, Stigåga, Støytåga, Høggedalselva, Storvikelva, Sveåga | ||
| Utløp | Hjemgamstraumen | ||
| Posisjon | |||
| UTM-koord. | 33V 531264 7454811 | ||
 Øvervatnet 67°13′N 15°40′Ø | |||
Øvervatnet og Nervatnet er et fjordlandskap avgrenset av endemorener mot Skjerstadfjorden. Øvervatnet ligger lengst mot øst og forbindelsen mot Nervatnet er via Hjemgamstraumen. Med et største dyp på 346 m er dette den 7. dypeste i Norge.[2] Innsjøen ligger nær havnivå og påvirkes av flo og fjære,[4] og innsjøen innholder noe saltvann.[5] Laksåga bringer smeltevann fra Blåmannsisen til Øvervatnet. Historiske kilder forteller om flommer i Laksåga så stor at vannstanden i Øvervatnet steg flere meter, disse flommene skyldes trolig bredemte vann langs kanten av Blåmannsisen.[6]
Flere elver har sitt utløp i Øvervatnet, de største er Laksåga og Sjønståelva, som er del av Sulitjelmavassdraget.[7] Vannet har vært sterkt forurenset på grunn av gruvedriften i Sulitjelma.[trenger referanse]
På vannets nordside ligger gårdene Hjemgam-Engan, Stifjell og Lakså, som alle er fraflyttet. På sørsiden ligger Solvik, Storvik og Sjønstå, der bare Solvik i dag er bebodd.
Kommunikasjonsvei for gruvevirksomhet i Sulitjelma rediger
Da gruvevirksomheten i Sulitjelma ble opprettet fikk en transport med dampskip på Øvervatnet, og videre til Finneid. I 1956 ble Sulitjelmabanen forlenget fra Sjønstå til Finneid og båttrafikken avviklet. Gårdene på nordsiden av vannet mistet da mulighet for båtanløp og ble etterhvert avfolket, mens gårdene på sørsiden fikk egne holdeplasser.
Om vinteren fryser Øvervatnet og selv om flere av båtene som trafikkerte vannet var bygget som isbrytere greide de ikke å holde råken åpen hele vinteren. Dette var spesielt kritisk for samfunnet i Sulitjelma da all samferdsel var avhengig av forholdene på Øvervatnet. Det ble da brukt hester og sleder over det islagte vannet, senere biler og busser. Imidlertid oppstod det perioder da isen var vanskelig farbar og transporten stoppet opp. Det kunne da være råker ved oddene samtidig som isen andre steder var metertykk. På grunn av dette ble det bygget korte veitraseer ved Bytingsnesodden og Moengodden.
Årene før Sulitjelmabanen ble forlenget til Finneid ble det fraktet gjennomsnittlig 225 000 passasjerer over Øvervatnet pr år.[8]
Under første verdenskrig ble det lagt jernbane på det islagte vannet fra Sjønstå til Hjemgam-Engan. Dette ble kun gjort én gang vinteren 1917, da tiltaket ikke var særlig effektivt.[8]
Referanser rediger
- ^ a b «NVE Atlas». Vassdrag – Innsjødatabase. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 1. juni 2014
- ^ a b «Dybdekart over norske innsjøer». Vassdragsdirektoratet. 1984. s. 125. Besøkt 17. oktober 2016.
- ^ Sportsfiskerens leksikon. Oslo: Gyldendal. 1968.
- ^ Vannforurensning ved vassdragsreguleringer: vurdering av ikke utbygde vassdrag. Oslo: Universitetsforlaget. 1979. ISBN 8200704858.
- ^ Ryvarden, Leif (1991). Norges isbreer. [Oslo]: Universitetsforlaget. ISBN 8200374785.
- ^ Norge. Oslo: Cappelen. 1963.
- ^ a b Anne Britt Leifset (1990). «Kommunikasjonen mellom Sulitjelma og Finneid – Fra ca. 1848 til 1975 Særoppgave fra Fauske gymnas 1975». Fauskeboka1990. Fauske kulturstyre. s. 73. ISBN 82-7416-013-4.