Wikipedia

Blåmannsisen

isbre i Nordland

Blåmannsisen (lulesamisk: Ålmåjalosjiegŋa) er den femte største isbreen på Norges fastland. Breen ligger i kommunene Fauske og Sørfold omlag 2 km fra grensen mot Sverige. Flere innsjøer ligger i tilknytning til breen, blant annet Messingmalmvatnan, Leirvatnet og Blåmannsisvatnet, alle nord og øst for breen. Blåmannsisens høyeste punkt er 1560 meter over havet og kalles Blåmannen. Blåmannsisen er en platåbre, det vil si en nokså flat, høytliggende bre omgitt av bratte fjellsider. Ned fra breen er det utløpere, eller bretunger, mot dalene under. En stor del av smeltevannet fra breen utnyttes i Siso kraftverk, blant annet ved hjelp av tunneler som overfører vannet til Sisovatnet som er reguleringsdam for kraftverket. Fra den nordlige ytterkanten av breen ligger en bredemmet innsjø som tidvis kollapser og gir jøkullaup.

Blåmannsisen
Blåmannsisen sett fra Sårjåstjåhkkå.
TypePlatåbree
Geografi
OmrådeSørfold, Fauske (Nordland)
Dimensjoner
Areal80 km²
Tykkelse163 m (middel)
Toppunkt1560 moh.
Bunnpunkt810 moh.
Beliggenhet
Blåmannsisen ligger i Nordland
Blåmannsisen
Blåmannsisen
Blåmannsisen (Nordland)

Blåmannsisen ble besteget første gang 19. juli 1891 av turistene Ola A Corneliusen og W Myre. Geologen Gunnar Holmsen publiserte den første detaljerte beskrivelse av breen i 1917.

Beskrivelse rediger

Blåmannsisens høyeste punkt er 1560 meter over havet (moh), og kalles Blåmannen. Det laveste punktet ligger på en høyde rundt 810 moh ved et navnløst vann nordøst for Nordalen.[1]

Blåmannsisen er av platåtypen, det vil si en høytliggende bre omgitt med bratte fjellsider. Ned fra denne typen breer er det utløpere, eller bretunger, ned i dalene under.[2] Blåmannsisen består av to sammenhengende brekåper, som er atskilt av en bred forsenkning i øst-vestgående retning. Breens høyeste punkt (Blåmannen) ligger på den vestre brekuppelen, og istoppen ligger øst for en nunatak med samme navn. Den sørlige brekuppelen er omtrent helt symetrisk om toppunktet.[3]

Topografi rediger

Blåmannsisen dekker et areal på cirka 80 km2 (2011).[4] Ved undersøkelser i 1990 ble det funnet at tykkelsen er nokså varierende. Den største bretykkelsen som ble målt var 471 m, mens gjennomsnittet ble beregnet til 163 m.[5]

Flere brearmer strekker seg fra selve hovedbreen. Mot øst er det en stor arm som strekker seg mot Leirvatnet 826 moh. En ytterligere arm synker bratt mot vest. De vestlige og nordlige armer er sterkt oppsprukket. Breen kalver i Blåmannsisvatnet[3] noe som resulterer i omfattende sprekker i breen over innsjøen.

Vest for toppen går breen bratt ned i Fonndalen og Øvrevatnet. I 1940 oppstod en falljøkul der en stor mengde isblokker raste ned i dalen. Senere har brearmen trukket seg tilbake og danner en bratt skråning innenfor stupet ned i Fonndalen.[3]

Mot sør hadde breen tidligere en stor breportal med en stor elv, men denne er borte (etter 1990-årene).[6] I sørøst når breen opp i en høyde av 1271 moh med flere små brearmer mot flere vann, der Blåmannsisvatnet (935 moh) i sørøst er et av de største. Videre mot vest går det en bretunge mot Sisovasstinden, samt sidedalene til Norddalen der Laksågå fører smeltevann fra isen. I nord går det brearmer ned mot Messingmalmvatnan.[7]

Glasiologiske undersøkelser rediger

 
Blåmannsisvatnet i Skagmadalen sørøst for breen.
 
Kart over Blåmannsisen og området rundt. Jøkullaup med store vannmasser ut i Sisovatnet har forekommet flere ganger siden 2001.

Innlandsisen er typisk 200–400 m tykk på steder som overstiger 800 moh.[8] Likevektslinjen har en høyde over havet på rundt 1100 meter på den østlige siden av innlandsisen, over utløpet til Leirvatnet. Satellittbilder, inkludert det som brukes av Google Earth, viser omfattende eksponert firn noe som tyder på at likevektslinjen har trukket seg tilbake de siste årene frem mot år 2000 og etter, til felles med andre isbreer i Norge.[9] Den sørlige randen på breen viser et avdekket område etter retretten fra den lille istiden. Her er det en endemorene som markerer breens maksimale utbredelse den gangen.[10]

Tilbaketrekning rediger

Blåmannsisen har som andre breer i Norge blitt redusert de siste årene. Breen hadde et areale i 1961 på 87,8 km2, men i 2011 var arealet blitt redusert til 80,3 km2.[4] Målinger fra 1904 til 1907 viste at breen da hadde en utstrekning på 124 km2.[11]

Brefronten mot Rundvatnet i nordvest har blitt målt i perioden 2011–2017. Her viste det seg at brefronten har trukket seg tilbake 140 m på disse seks årene, noe som ga en midlere årlig tilbakegang på 23 m. Fra 1961 til 2017 var tilbaketrekningen på rundt 565 m.[4][12]

Frem mot 2050 er det forventet at deler av Blåmannsisen kan gjennomgå en volumreduksjon på 30 %.[13]

Jøkullaup rediger

Det nordligste av det to Messingmalmvatnan (Øvre Messingmalmvatn) er en bredemmet innsjø som tidvis kollapser og gir jøkullaup. Det vil si at vannet smelter seg vei under isbreen og flommer ut av dammen som isen danner. Messingmalmvatnan har under normale forhold avrenning mot Sverige, mens i 2001, 2005, 2007, 2009, 2010, 2011, 2014 og 2016 trengte vannmassene under isen og fosset ut i Sisovatnet. Ved det første tilfelle av jøkullaup steg vannstanden i Sisovatnet med 2,5 m i løpet av ett og et halvt døgn. Da var det 40 millioner m3 vann som gikk under breen fra Øvre Messingmalmvatn. Alle tilfellene av jøkullaup inntraff i august eller september. Årsaken til disse hyppige hendelsene er at breen har blitt vesentlig tynnere etter 2000. Isdemningen er dermed også spinklere, dermed vil vannet plutselig kunne strømme inn under breen.[14][15]

Ved hendelsene med jøkullaup i 2001, 2005 og 2014 var Øvre Messingmalmvatn tilnærmet fult, hvilket vi si at vannspeil lå rundt 1053 moh. Derimot i 2010 og 2011 var magasinet mindre enn halvfullt med et vannspeil på henholdsvis rundt 1027 og 1029 moh. I de fleste tilfellene har magasinet vært omtrent halvfullt.[16] Jøkullaupene har gitt vannvolum ut i Sisovatn på 11 til 35 millioner m3[17]

NVE hadde i 2004 et forsøkt med oppsetting av instrumenter for å oppnå tidlig varsling av jøkullaup. Instrumentetene skulle måle vannstanden og temperatur i breelven nedenfor brefronten. I tillegg var det instrumenter for å lytte etter rystelser i isen med geofoner, samt at vannstanden i Øvre Messingmalmvatn ble målt. Alle instrumentene kunne fjernavleses. Instrumentene ble fjernet i 2005 og NVE ga opp å lage et system for tidlig varsling av slike hendelser.[18]

NVE vurderer at istykkelsen på terseklområdet som demmer opp Øvre Messingmalmvatn i fremtiden vil bli mindre. Isen vil dermed fungere stadig dårligere som demning og jøkullaup kan dermed forekmmme med lavere vannstand i det oppdemte vannet.[19]

Smeltehull rediger

Det er vanlig at det danner seg smeltehull ned i isbreer i løpet av sommeren. Hullene dannes når smeltevann har blitt liggende på overflaten av breen og skaper høyt trykk. Når det går hull ned i isen så vil smeltevannet tømmes under breen. Hullene er som regel 20–30 cm i diameter. Ved hjelp av helikopter fra 330-skvadronen ble det sommeren 2016 undersøkt et hull som ble anslått til å være mellom 15 og 20 meter i diameter og gikk svært langt ned i Blåmannsisen.[20]

Avrenning til Siso kraftverk rediger

Blåmannsisen har avrenning mot Sisovatnet i nord. I forbindelse med Siso kraftverk har det blitt bygget en tunnel som drenerer brefeltet i sørvest og overfører vannet til Sisovatnet som er reguleringsdam for kraftverket. Denne tunnelen har fire innløp der smeltevann fra elver tas inn.[21] Smeltevannet fra Blåmannsisen utgjør rundt 23 % av alt tilsiget til reguleringsmagasinet for Siso kraftverk.[22] I sør er det avrenning mot Sulitjelmavassdraget med flere vannkraftverk. Mot Sverige i øst er det avrenning mot Luleälven.[1]

Historie rediger

Breen har sitt navn etter fjellet Blåmannen, som er én av flere nunataker som stikker opp av breen. Sett fra lang avstand er fjellet blåsort og har form som et menneske. Det er snøsmeltingen om sommeren som gir Blåmannen dens karakteristiske form.[7] Da ser denne «mannen i Blåmannsisen» ut som en person med sekk på ryggen. Jo varmere sommer desto større blir «sekken». I eldre tider het det seg at jo større sekk Blåmannen bar på, desto bedre ble kornavlingene i bygdene rundt.[23] Ett annet navn på Blåmannen er «Kornmannen».[3] Blåmannsisen og Blåmannen kan sees på lang avstand, helt ut til Bodø mange mil i vest.

Den svenske biologen Göran Wahlenberg utførte sommeren 1807 undersøkelser i Salten og Sulitjelmafjellene. Wahlenberg brukte mesteparten av tiden på å undersøke Sulitjelmaisen, og ga bare en kort beskrivelse av Blåmannsisen. Han var den som brukte ordet «Blåmannsisen» i en publikasjon for første gang.[3] Wahlenberg berettet om at Laksåga rundt hvert syvende år får så mye smeltevann fra Blåmannsisen at den flommer over og gir uvanlig vannstand i Øvervatnet og Nervatnet som er innsjøer nedenfor i Sulitjelmavassdraget. Dette skjer meget hurtig, gjerne på begynnelsen av vinteren.[7] Øvervatnet fikk ved disse flommene en nivåstigning på flere meter. Siden innsjøen er stor, over 10 km lang, tyder det på meget stort vannvolum. I nyere tid er det ikke rapportert som slike flommer.[6]

Breen ble besteget første gang den 19. juli 1891 av turistene Ola A Corneliusen og W Myre. De brukte 26 timer på turen fra Fagerli i Sulitjelma, opp på breens høyeste punkt og tilbake igjen til Fagerli.[3]

Geologen Gunnar Holmsen publiserte den første detaljerte beskrivelse av breen i 1917. Breen er ellers lite omtalt i litteraturen, bortsett fra en del kortere reisebeskrivelser i DNTs årbøker. Holmsen konkluderte at breen ikke hadde hatt noen særlig større utbredelse tidligere, fordi det ikke var spor etter frontmorener eller store flyttblokker nært inntil daværende brekant.[6]

Adkomst rediger

Fra tettstedet Sulitjelma følges anleggsvei til Storelvvatnet, og videre T-merket sti til Sorjoshytta (turisthytte), hvorfra en kan gå videre nordvestover mot brefronten.[3] Breen kan forseres på ski helt opp til toppen.[24]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b norgeskart.no, Kartverket
  2. ^ Hoel, Adolf (1879-1964) (1962). Glaciers and snowfields in Norway. Oslo: Distributed by Oslo University Press. s. 25. 
  3. ^ a b c d e f g Ryvarden 1991, s. 81.
  4. ^ a b c Kjøllmoen 2018, s. 4.
  5. ^ Hallgeir Elvehøy. «Glasiologiske undersøkelser i Norge 1990 og 1991» (PDF). NVE. Besøkt 15. august 2016. 
  6. ^ a b c Ryvarden 1991, s. 82.
  7. ^ a b c Helland, Amund (1907). Norges land og folk: topografisk-statistisk beskrevet – topografisk-statistisk beskrivelse over Nordlands amt. Kristiania: Aschehoug. s. 137-138. 
  8. ^ Kennet, M. (1990). «Kartlegging av istykkelse og feltavgrensning på Blåmannsisen 1990». NVE Rapport nr. 8
  9. ^ Andreassen, Liss M; Elvehøy, Hallgeir; Jackson, Miriam; Giesen, Rianne H; Winkler, Stefan (2008). Kjøllmoen, Bjarne, ed. «Glaciological investigations in Norway 2007» NVE Report 3 - 2008. side 91.
  10. ^ Andreassen, Liss M, ed. (2000). «Regional change of glaciers in northern Norway». NVE Report No. 1, 122 p + 10 p app.
  11. ^ Andreassen, Liss M og Winsvold, Solveig H. Inventory of Norwegian Glaciers (PDF). NVE. ISBN 978-82-410-0826-9. Besøkt 15. august 2016. 
  12. ^ Kjøllmoen 2018, s. 34–36.
  13. ^ Klimatilpasning innan ansvarsområda til NVE. Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat. 2010. s. 21. ISBN 9788241007668. 
  14. ^ «Jøkulhlaup». Siso energi. Besøkt 15. august 2016. 
  15. ^ Kjøllmoen 2018, s. 37.
  16. ^ Kjøllmoen 2018, s. 39.
  17. ^ Kjøllmoen 2018, s. 46–47.
  18. ^ Kjøllmoen 2018, s. 37–39.
  19. ^ Kjøllmoen 2018, s. 40–43.
  20. ^ «Stort smeltehull oppdaget i Blåmannsisen». Aftenposten. 15. oktober 2016. Besøkt 17. august 2023. 
  21. ^ Kjøllmoen 2018, s. 5.
  22. ^ Kjøllmoen 2018, s. 9.
  23. ^ På tur: Beiarn, Gildeskål, Meløy, Skjerstad. [Ørnes]: [Kultursamarbeidet i Ytre Salten]. 1999. s. 191. ISBN 8299518504. 
  24. ^ «Blåmannsisen 1283-1283moh». peakbook.org. 9. mars 2016. Besøkt 17. august 2023. 

Litteratur rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Blåmannsisen&oldid=23927023»