Liste over isbreer i Norge
Dette er ei liste over Norges største isbreer basert på NVEs kartlegging av alle norske breer ved hjelp av satellittbilder fra perioden 1999–2006[1].
På bakgrunn av tellingen ble det definert 2534 isbreer, hvorav 1252 lå i Sør-Norge og 1282 i Nord-Norge. Det samlede arealet som var dekket av breer og flerårige snøfelt var 2692 km², noe som tilsvarer 0,7 % av Norges samlede landareal. 57 % av isbrearealet befant seg seg i Sør-Norge.[1] De to foregående breatlasene inkluderte kun 1627 brer, den store forskjellen skyldes i hovedsak en metodeendring og at det nye breatlaset har tatt med flere små enheter. Den nye kartleggingen anslår så langt at Norges brearealet har minket med ca. 12 prosent i perioden fra 1960-tallet til den nye kartleggingen fra tiden 1999 til 2006.[2]
Isbreene på Svalbard ikke er med på denne listen. Svalbards 2100 isbreer dekker nesten 60 % av landarealet. Den største er Austfonna på Nordaustlandet, som med sine omtrent 8450 km² er den nest største i Europa.
Isbreer i Norge
redigerPå Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker knapt 1 % av hovedlandets areal fordelt på rundt 1600 isbreer. Dette tilsvarer anslagsvis et vannvolum på 270 km3. De store breene er platåbreer og kan være 500-600 meter tykke over en ofte sterkt kupert, alpint berggrunn. Vestlandet, Jotunheimen, Troms og Nordland har mest isbreer. Rundt de alpine toppene i Lyngen, Jotunheimen og Sunnmørsalpene er det mange små botnbreer. Engabreen ved Svartisen når nesten havnivå.[3][4][5] Etter istiden forsvant trolig de fleste isbreer fra Norge, og de store breene i Norge oppsto trolig omkring 500 f.Kr. da klimaet ble dårligere.[6] Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.[7][8]
Breene på hovedlandet har over tid variert i utstrekning og nådde flere steder største utstrekning på 1700-tallet. Isbreer dannes og vedlikeholdes ved at det faller mer snø enn det som smelter om sommeren. De tykke snølagene omdannes til is som begynner å sige nedover i terrenget når vekten blir stor nok. I sommersesongen kan de raskeste breene bevege seg opp til 2 meter i døgnet, mens dalbreene i Jotunheimen vanligvis har en hastighet på 10 cm i døgnet. Isen skiftes stadig ut ved smelting nederst og tilvekst øverst, grensen mellom disse kalles likevektslinjen. På Ålfotbreen er likevektslinjen rundt 1200 m.o.h., i Jotunheimen er den rundt 2100 meter og på kysten av Nordland rundt 800 meter. Mellom 1960 og 1990 vokste breene på Vestlandet, mens breene øst for vannskillet krympet. Vann magasineres i breene noe som demper variasjon i vannføring fra år til år i tilknyttede vassdrag. Vassdrag i områder med breer har jevnt over større vannføring enn vassdrag som ikke drenerer breer. Den eldste isen i norske breer er 700 til 1000 år gammel.[3]
Liste
redigerReferanser
rediger- ^ a b Bre, Norges vassdrags- og energidirektorat
- ^ Norske breer kartlagt Arkivert 26. juni 2013 hos Wayback Machine., CICERO Senter for klimaforskning
- ^ a b Wold, Knut (1992). Vann, snø og is =: Water, snow and ice. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408218.
- ^ «Skog, fjell og vidde dominerer». ssb.no. 4. september 2017. Besøkt 27. november 2017.
- ^ «Arealbruk og arealressurser». ssb.no. 2. juli 2018. Besøkt 14. november 2018.
- ^ Norsk naturleksikon (1978), s. 202.
- ^ Umbreit, Andreas (2005). Guide to Spitsbergen. Bucks: Bradt. ISBN 1-84162-092-0.
- ^ Thuesen, Nils Petter (9. januar 2018). «Svalbard». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 5. august 2018.
- ^ Arealene er fra perioden 1999 - 2006.
- ^ Herav 26 km² i Norge og 11 km² i Sverige.
Litteratur
rediger- Liss M. Andreassen og Solveig H. Winsvold (eds.), 2012: Inventory of Norwegian glaciers. NVE Rapport 38-2012, Norges vassdrags- og energidirektorat, 236 s.
- L. Ryvarden og B. Wold: Norges isbreer. Universitetsforlaget 1991.