Wikipedia

Ødegården Verk

Ødegården Verk eller Ødegården Apatittgruver i Bamble i Telemark er et nedlagt gruvekompleks som utvant hovedsakelig apatitt fra 1872.

Ødegården Verk
Gruvearbeidere ved Ødegården Verk sør for Feset i Bamble i 1910-årene
Generelt
Drift:  1872-1926
1941-1945
Gruveselskap:  Compagnie Française des Mines de Bamble
Bamble Apatitt A/S (1915-1926)
Metaller:  Apatitt, Thoritt, Rutil,Titanitt
Driftstype:  Både underjordsdrift og dagbrudd
Utvunnet:  Opptil 10 000 tonn årlig
Arbeidsstyrke:  Opptil 800 mann
kilde:  [http://Ødegårdens verk]
Ødegården Verk
LandNorges flagg Norge
Grunnlagt1872
Opphørt1945
Posisjonskart
Ødegården Verk ligger i Telemark
Ødegården Verk
Ødegården Verk
Ødegården Verk (Telemark)
Kart
Ødegården Verk
58°57′39″N 9°33′28″Ø

Gruvekomplekset var opprinnelig anlagt for utvinning av apatitt gjennom både sjaktgruver og dagbrudd. Apatitt ble brukt som råstoff til fremstilling av gjødsel. På sitt meste var Ødegården Verk en av de største apatittgruvene i landet, og utvant opp til 10 000 tonn av mineralet årlig. Noen kilder anslår at arbeidsstyrken på sitt meste var på mer enn 800 mann.[1][2]

Ødegården Verk ligger rundt 1 km før for E18, ved Feset mellom Kragerø og Brevik.[2] Apatitt og de andre mineralene ble opprinnelig transportert ved hjelp av hest og kjerre av de lokale bøndene fra stedet til en av de tre utskipningshavnene: til Åby øst i Åbyfjorden, til Brevikstranda i Brevikstrandfjorden i sørøst, eller til Isnes mot sør, 300 meter vest for Valle.[3] Senere ble det bygget en kabelbane fra gruvene og ned til havnen ved Isnes. Kabelbanen kunne frakte både passasjerer, forsyninger og stein opp og ned fra gruvene.

Den dominerende steinen som ble utvinnet var en rutil-bærende skapolitt-hornblendestein som ble beskrevet av den norske geologen Waldemar Christofer Brøgger i 1934 som ødegårditt.[4] Hovedsakelig ble det fra Ødegårdens Verk eksportert en særlig karbonat-rik hydroksylapatitt. Brøgger kalte dette mineralet dahllite, etter Tellef Dahll og hans bror Johan Martin Dahll, som ledet gruveoperasjonene her på denne tiden.[5]

Historie rediger

Gruvedriften i området ble opprinnelig drevet som to adskilte virksomheter, benevnt henholdsvis Østgruven og Vestgruven.[6] Den østlige ble drevet av det franske gruveselskapet Compagnie Française des Mines de Bamble og startet virksomheten i 1872. Den vestlige ble startet opp året etter av Johan Dahll.

Østgruven rediger

Østgruven ble etablert under ledelse av direktør Auguste Daux, som bodde i et stort hus rett ved gruven som han ga navnet Dauxborg.[7]

Daux ble i 1877 etterfulgt av gruveingeniøren Charles Antoine Delgobe, som ledet arbeidet fram til 1886.[8] I motsetning til Daux lærte Delgobe seg norsk, noe som gjorde at han fikk bedre kontakt med sine arbeidere. Delgobe fortsatte å bo i Norge fram til sin død 1. januar 1916 i Kristiania, og var da en innflytelsesrik slektsforsker, sivilingeniør, oversetter og belgisk visekonsul.[8]

Under Delgobes ledelse ble Østgruven en av landets største gruver,[8] i 1880 hadde de en arbeidsstyrke på 350 mann.[4] Få år etter møtte de nedgang, hovedsakelig fordi apatitt sank i pris på verdensmarkedet. I 1885 hadde de verdier for rundt en million kroner på lager, men kunne ikke sende apatitten ut på markedet på grunn av prisfallet.[9] De ble tvunget til å redusere virksomheten betydelig, helt ned til en arbeidsstyrke på bare 86 arbeidere, og mange ble arbeidsløse. Men selv som en mindre gruve var den ikke lønnsom, og tidlig i 1890-årene opphørte gruvevirksomheten. Compagnie Française des Mines de Bamble valgt å kutte tapene, solgte gruven til sine kreditorer og konsentrerte seg i stedet om Blika gullgruve i Svartdal i Seljord, som de drev fram til århundreskiftet.

Vestgruven rediger

Selv om Dahll-brødrenes Vestgruve med sin arbeidsstyrke på 46 mann totalt var mindre enn østgruven til Compagnie Française, gjorde den det noe bedre i de siste årene av 1800-tallet. I 1895, da Østgruven hovedsakelig var stengt, eksporterte Johan Dahll 1 200 tonn apatitt, til en pris av kr 65 per tonn for den beste kvaliteten.[10] Apatitt-eksemplarer fra de vestlige Dahll-gruvene ble en del av den norske utstillingen på verdensutstillingen i 1876 i Philadelphia.[11]

Samlet virksomhet rediger

 
Gruvesamfunnet i 1921. Det store huset til venstre er den såkalte Dauxborg, direktørboligen bygget for Auguste Daux i 1875, men senere revet. Gården Ødegården kan sees nede i dalbunnen
 
Del av Ødegårdens anlegg, men særlig gruvelaven til venstre, kjøreveien (ned til høyre) og dumpen (gjennomgående)

I 1910 ble virksomheten i Ødegården Verk slått sammen i en felles aktivitet, da et konsortium ledet av Håkon Mathiesen kjøpte opp begge selskapene og gjenopptok produksjonen. I 1915 dannet Mathiesen og de andre aksjonærene aksjeselskapet Bamble Apatitt A/S til å drive verket.[4] Erland Eide hadde rollen som øverste leder på denne tiden.

Gruvedriften nøt godt av et stort oppsving i etterspørselen etter matvarer under første verdenskrig, da det europeiske landbruket fikk svekket bemanning som følge av at folk ble skrevet ut til krigstjeneste. Med færre landbruksarbeidere og en økende etterspørsel etter billig mat, måtte landbruket effektiviseres for å øke produksjonen. Bruken av mekaniserte landbruksredskaper tiltok, det samme gjorde bruken av kunstgjødsel. Som følge av at den norske regjeringen erklærte at landet var offisielt nøytral under krigen, kunne Norge profitere på den europeiske matvareetterspørselen, og myndighetene forsøkte å utvide med tilsvarende gruvedrift i området.[12]

Under første verdenskrig var etterspørselen etter kunstgjødsel så stor at det var rom for produksjon også ved Ødegården Verk, og denne tiden var verkets mest produktive år. Bamble Apatitt A/S meldte seg konkurs i 1920. Håkon Mathiesen tok igjen over virksomheten og drevet i egen regi fram til selskapet ble nedlagt i 1926.[13]

Andre verdenskrig rediger

Gruvene ble gjenåpnet under andre verdenskrig. Adam Petterson kjøpte gruven i 1941 og gjenopptok produksjonen. Denne gjenopptakelsen var imidlertid ikke vellykket, og gruvene ble stengt da krigen tok slutt i 1945.[13]

Området i dag rediger

Norges geologiske undersøkelse gjennomførte undersøkelser i området mellom 1989 og 1993.

Det er lite som i dag kan sees av det tidligere Ødegården Verk, men det er visse spor i terrenget etter gruveaktivitetene. Noen gruvedumpene (fyllplasser) er mulige å finne, men gruvesjaktene er avstengt og hele området er i dag overgrodd med skog. Alle bygninger og utstyr er revet eller fjernet. De store tremastene som kabelbanen brukte er revet ned, og kablene og vognene ble solgt til England. Rester av havneanlegget på Isnes kan fortsatt sees. Noe av steinen fra gruvedumpene ble brukt som tilslag ved bygging og vedlikehold av veier i området.[6]

Galleri rediger

Referanser rediger

  1. ^ Raade, Gunnar. «Apatitt» (norsk). Store norske leksikon. Besøkt 29. mai 2016. 
  2. ^ a b Axelsson, Göran (2001). «Ødegårdens verk» (svensk). Arkivert fra originalen 6. januar 2009. Besøkt 29. mai 2016. 
  3. ^ Cohn, Wilhelm (1883). «III. Phosphorsäurehaltige Düngemittel». Die Käuflichen Düngemittel, ihre Darstellung und Verwendung (tysk). Braunschweig: Friedrich Vieweg u. Sohn. s. 20. Besøkt 29. mai 2016. 
  4. ^ a b c Norges geologiske undersøkelse (2010). «Navn på forekomstområde : Ødegårdens Verk». Besøkt 29. mai 2016. 
  5. ^ «Dahllite» (engelsk). Mindat. Arkivert fra originalen 9. mars 2009. Besøkt 29. mai 2016. 
  6. ^ a b «Ødegården Apatite mines, Bamble (Bamle), Telemark, Norway» (engelsk). Mindat. Arkivert fra originalen 5. november 2012. Besøkt 29. mai 2016. 
  7. ^ Bruland, Kristine; Kjedstadli, Knut (2005). «Immigration and industrialisation, Norway c.1840-1940». Essays on industrialisation in France, Norway and Spain (PDF) (engelsk). Oslo: Unipub. s. 173. ISBN 8274772059. Besøkt 30. mai 2016. 
  8. ^ a b c «Delgobe». Salmonsens konversationsleksikon (dansk). bind V: Cikorie—Demersale. København: J. H. Schultz Forlagsboghandel. Arkivert fra originalen 4. mars 2012. 
  9. ^ «Sweden and Norway». House of Commons Papers. Great Britain Foreign Office. 65: 354–355. 1895. Besøkt 30. mai 2016. 
  10. ^ «Report on the Trade and Navigation of Norway for the Year 1895». Diplomatic and Consular Reports. Great Britain Foreign Office. 1798: 15–16. 1895. Besøkt 29. mai 2016. 
  11. ^ Kommission for Verdensutstillingen i Philadelphia (1876). «Department I. Mining and Metallurgy». Norwegian Special Catalogue for the International Exhibition at Philadelphia 1876 (engelsk). Christiania, Norge: B. M. Bentzen. s. 14. Besøkt 29. mai 2016. 
  12. ^ «Dybedalsgruva» (norsk). Gea Norvegica Geopark. Besøkt 29. mai 2016. 
  13. ^ a b «Ødegården Apatite mines, Bamble (Bamle), Telemark, Norway» (engelsk). Arkivert fra originalen 5. november 2012. Besøkt 29. mai 2016. 
  14. ^ «Tellef Dahll» (norsk). Norsk biografisk leksikon. Besøkt 29. mai 2016. 

Litteratur rediger

  • W. C. Brøgger & H. H. Reusch: Norske apatittforekomster. Nyt Magasin for Naturvidenskab, 25. 1880. side 255-300.
  • Kjell Woje: Arbeiderne ved Ødegården verk i Bamble 1874-1901. 2001, 200s
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ødegården_Verk&oldid=24131440»