Taubane
Taubane er en måte å transportere mennesker eller varer på og brukes ofte opp til fjelltopper eller andre terrengformer av interesse.
Noen av de enkleste formene for taubaner blir benyttet i forbindelse med skianlegg.
De taubanene som har et skjermet og lukket oppholdsrom ofte til transport av mennesker kalles gondolbaner. De er praktiske til nå høye fjelltopper som er kalde, har mye vind eller annen dårlig vær. En av dem finnes på kanariøya Tenerife, der banen starter på ca. 1200 moh. og ender nesten til topps på fjellet Teide som er 3717 moh. og dermed har banen en av de største høydeforskjellene i verden.
Blant taubanene finnes også flere av typen kabelbaner, en av dem går fra Sierre til Crans-Montana i Sveits, som har en lengde på 4192 meter og en høydeforskjell på 931 meter, med største stigning på 48,4%.
Forskjellige typer taubanerRediger
I Norge har Statens Jernbanetilsyn også ansvar for taubanene. De deler taubanene i åtte kategorier.
- Skitau – Skitrekk med lavtliggende trekktau (uten master). Trekktau ligger på snøen eller inntil 1 meter over snødekket, og passasjeren må holde seg fast i tauet eller i medbringende fester på tauet.
- Skitrekk – Skitrekk som har master, og trekktau henger 3-8 meter over snødekke, og passasjerene transporteres stående på ski.
- Stolheis – Har master med høythengende bæretrekktau 5-25 meter over snødekket, der det er festet stoler (svevende transport). Kabinbaner tilsvarer stolheiser, men det benyttes kabiner i stedet for stoler. I enkelte anlegg kan det benyttes en kombinasjon av stoler og kabiner.
- Kabelbaner – Har vogner som trekkes langs en skinnegang (eksempelvis Fløibanen og banen til Gaustatoppen), og trekktauet ligger på ruller mellom skinnene.
- Totausbaner – (Gondolbane) har en eller to kabiner/vogner for transport av personer, og som trekkes av et trekktau langs et bæretau som er opphengt i master (eksempelvis Ulriksbanen i Bergen og Krossobanen på Rjukan).
- Kabelkraner – Har normalt to master og fire typer tau (bæretau, trekktau, heisetau og tiltetau). Mastene kan tiltes (skråstilles) til begge sider, slik at krana kan dekke et rektangulært område for en stor arbeidsplass, for eksempel en bro. Kabelkranene kan frakte både gods og personer.
- Godstaubaner – (Svevebaner) har en eller to vogner som trekkes av et trekktau langs et bæretau som er opphengt i master, og som transporterer gods. Dette er samme konstruksjon som totausbaner, men er kun beregnet for godstransport.
- Diverse – Taubaner eller tilsvarende transportinnretninger som Fylkesmannen eller Samferdselsdepartementet har besluttet skal være inkludert i konsesjons- og tilsynsordningen. Eksempel på slike baner er vannskitrekk, elvestoler og rodelbaner.
Skitrekk og stolheisRediger
Skitrekk og stolheiser brukes i skisentre for å frakte skiløpere fra bunnen til toppen av løypene.
For skitau og skitrekk se hovedartikkel: Skitrekk
For stolheis se hovedartikkel: Stolheis
Konstruksjonen taubaneRediger
Taubaner er normalt lagt opp som paternosterverk med føringsvaieren og trekkvaieren gående i parallelle baner med unntak for vendepunktshjulet. Noen baner bruker bare én kabelslynge til både trekk og føring. Dersom banen består av en vaier med transportkasse som går begge veier, vil det vanligvis dreie seg om en løypestreng.
Selve banen legges over et sett T-formede stolper som forsøkes plassert slik at selve banen blir rettest mulig. Taubaner kan blant annet brukes til å frakte varer som kull, tømmer, papirmasse, malm, eller kalkstein med.
Lange taubanerRediger
En av verdens lengste taubaner frem til 1987 gikk fra Kristineberg-gruven og helt til Boliden i Sverige, Linbanan Kristineberg-Boliden. Det var en strekning på cirka 96 km.[1] Denne taubanen blir i dag kun brukt til å frakte turister (13 km).[trenger referanse] Taubanen mellom Trelandsfoss og Lervika i Kvinesdal var av tilsvarende lengde og gikk langs en åsrygg langs hele Øyesletta. Den ble fjernet en tid etter at Trelandsfoss-fabrikken la ned papirmasseproduksjonen, slik at transportbehovet opphørte. Den eneste kjente passasjeren noensinne med den banen var journalist i avisen Agder, Josef Kvavik (JK), som laget reportasje fra turen som egentlig var forbudt.
KabelbanerRediger
En kabelbane trekker vogner oppover langs en skinnegang. Den har vanligvis to vogner, hvor den ene går ned mens den andre går opp.
Se hovedartikkel: Kabelbane.
Taubaner i NorgeRediger
- Taubanen Folldal-Alvdal (1906 - 1967) Malmtransport, 35 km og Norges lengste, nedlagt
- Longyearbyen – Svalbard (1907 - 1987) Malmtransport, nedlagt
- Røstvangen – Tynset (1910 - ?) Malmtransport, nedlagt
- Taubanen i Ålefjær – Ålefjær (1915 - 1963). Tømmertransport til Hunsfos fabrikker, nedlagt
- Fykandalen i Glomfjord (ca. 1918 - ?) Benyttet til bygging av kraftverk og rørgate i Glomfjord, fraktet arbeidere og materialer, nedlagt
- Krossobanen – Rjukan (1928)
- Tønneheisen i Krokkleiva – Sundvollen (1948) Nedlagt
- Harastølbanen – Luster (1956 - 1991). Banen går opp lia til Harastølen (nedlagt) og ble benyttet til både person- og godstrafikk, nedlagt
- Fjellheisen – Narvik (1957) Mer om Fjellheisen [1]
- Ulriksbanen – Bergen (1961)
- Fjellheisen – Tromsø (1961)
- Hangursbanen – Voss (1963 - 2015) Nedlagt
- Loen Skylift – Loen (2017)
- Voss Gondol – Voss (2019)
- Romsdalsgondolen – Nesaksla (2021)
Kabelbaner i NorgeRediger
- Mågelibanen – Mågeli kraftverk (1912 - 2012)
- Trallebanen – Bjølvo kraftverk, Ålvik (1917 - 2006) Konsesjon utgikk i 2006
- Trallebanen – Høyanger K2 (1938 - ?)
- Fløybanen – Bergen (1918)
- Gaustabanen – Gaustatoppen (1958)
Taubanen i LongyearbyenRediger
Taubaneanlegget mellom gruvene og lastekaia i Longyearbyen er vedtatt fredet av Riksantikvaren.[2] Taubaneanleggene ble bygd i takt med gruvene da kulltransporten fra gruvene til utlasting eller lagring foregikk med taubane fram til 1987. Den første taubanen til Gruve 1 a ( ble anlagt i 1907/08. En utstilling i Taubanesentralen ble etablert i 1992 og den ble åpnet for omvisninger for publikum etter et samarbeid mellom Store Norske, Svalbard museum og Sysselmannen på Svalbard med tilskudd fra disse og Norsk kulturråd.
Kjente taubanerRediger
Noen kjente og spektakulære taubaner er: Peak2peak Gondola (Whistler, Canada), Mi Teleferico (La Paz, Bolivia), Sugarloaf Mountain Gondola (Rio de Janeiro, Brasil), Vanoise Express (La Plagne, Frankrike, Palm Springs Aerial Tramway (California, USA), Ba Na Hills (Da Nang, Vietnam), Stanserhornbanen (Luzern, Sveits) og Ngong Ping 360 (Hong Kong) hvor det er et galleri med taubane-modeller fra forskjellige land, som Kina, Sveits, Italia, Brasil, Østerrike, Frankrike, Italia, Tyskland osv.
UlykkerRediger
Det har dessverre vært noen ulykker med taubaner i andre land, men det har ikke vært dødsulykker i forbindelser med taubaner i Norge.
Her er en oversikt over noen ulykker:[3]
Le Mont Dore, Frankrike - 25. desember 1965. Mont Dore taubanen fraktet femti skiløpere til toppen av Puy de Sancy fjellet. Plutselig, hundre meter før gondolen ankom toppstasjonen gikk strømmen og gondolen bråstoppet. Passasjerene ble kastet frem mot veggen som ga etter under trykket. 17 passasjerer ble kastet ut av taubanen ned på de bratte stein- og snøbakkene rundt tjue meter nedenfor. Syv mennesker ble drepte og ti overlevde, noen uten så mye som en skramme.
Cavalese, Italia – 9. mars 1976. En gondol ved den italienske byen Cavalese falt rundt 200 meter ned en fjellside, og skrenset 91 meter før den stoppet i en gresskledd eng. I fallet falt det tre tonn tunge vogn-opphenget oppå gondolen og knuste den. Førti-tre mennesker døde, inkludert 15 barn mellom 7 og 15 år og den 18 år gamle gondolføreren. Den eneste overlevende var en 14 år gammel jente fra Milano, Alessandra Piovesana, som var på skoletur da ulykken skjedde. Etterforskningen fant ut at to wiree krysset hverandre og den ene kuttet den andre. Det automatiske sikkerhetssystemet som kunne ha forhindret katastrofen var slått av og fire heis-tjenestemenn ble fengslet for sin medvirkning til katastrofen.
Squaw Valley, CA – 15. april 1978. En stormfull ettermiddag i april gikk taubanen i Squaw Valley av en av vaierene sine, falt 23 meter og spratt opp igjen, og kolliderte med en vaier som skar seg gjennom gondolen. Fire mennesker ble drepte og trettien ble skadet.
Singapore taubane – 29. januar 1983. Boretårnet på skipet Eniwetok, en panamansk-registrert oljerigg, passerte under Singapores taubane og traff kabelen som strakte seg over sjøen mellom Jardine Steps-stasjonen og Sentosa-stasjonen. Det resulterte i at to gondoler stupte 55 meter ned i sjøen og syv mennesker ble drept.
Cavalese, Italia - 3. februar 1998. Et amerikansk marinefly fløyet av kaptein Richard J. Ashby traff wireen som holdt taubanen i Cavalese, Italia. Flyet fløy med en hastighet på 540 miles per time og i en høyde på mellom 260 og 330 fot til tross for ordre fra Pentagon om å holde seg over 1000 fot (305 m) i dette området. Flyets høyre vinge traff viren som ble kuttet. Det var tjue personer i gondolen som stupte over 80 meter i døden.
St-Etienne-en-Dévoluy, Frankrike - 1. juli 1999. En taubane, ved Saint-Étienne-en-Dévoluy, som ble brukt til å frakte personell (ansatte, renholdere, vedlikeholdsarbeidere) og utstyr høyt oppe i fjellet til et internasjonalt astronomisk observatorium, Plateau de Bure Astronomical Observatory, falt ned 80 meter. Alle tjue personene om bord mistet livet. Taubanen var privateid av et fransk-tysk vitenskapelig foretak. Tre vedlikeholdsarbeidere ved observatoriet ble dømt for uaktsomhet.
Piemonte, Italia - 23. mai 2021. En dødsulykke på taubanen som forbinder Stresa med Mottarone inntraff da trekkwireen røk og nødbremsen sviktet. Gondolen falt ned 20 meter og rullet rundt flere ganger. Fjorten mennesker ble drepte og den eneste overlevende var en 5 år gammel gutt som ble alvorlig skadet.
Se ogsåRediger
ReferanserRediger
- ^ http://www.linbanan.com/om-linbanan/
- ^ Riksantikvarens fredningsbrev
- ^ «The Worst Cable Car Disasters in History». Unofficial Networks (engelsk). 19. april 2013. Besøkt 18. mars 2022.