Olga Bjoner

Olga Bjoner (født 10. desember 1887, død 25. juni 1969) var en norsk nasjonalsosialist med bakgrunn fra bondebevegelsen. Hun dannet det første bondekvinnelaget og var leder for NS Kvinneorganisasjon under andre verdenskrig i Norge.

Olga Bjoner
Quisling til Fornebo etter besøk hos Hitler. (8619188945).jpg
Olga Bjoner, «rikskvinnefører» i NS Kvinneorganisasjon, og partitopper i Nasjonal Samling (NS) møter Quisling etter hans statsbesøk i Hitler-Tyskland i januar 1944.
FødtOlga Haaland
10. des. 1887Rediger på Wikidata
AskimRediger på Wikidata
Død25. juni 1969[1]Rediger på Wikidata (81 år)
Beskjeftigelse Politiker, journalistRediger på Wikidata
Parti Nasjonal Samling (19401945*)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Liv og arbeidRediger

BakgrunnRediger

Olga Haaland var datter av lærer Jakob Haaland og Georgine Camilla Bendixen[2] som var en aktiv kristen med et levende engasjement i Sjømannsmisjonen. Datteren tok middelskoleeksamen med gode karakterer, også i engelsk og tysk, og var flink nok til å vikariere i lese- og ferdighetsfag ved Askim middelskole. Deretter dro hun til Hobøl, der hun vikarierte ved flere skoler. Som vikar på Bråte skole bodde hun på skolen og drev også kveldsundervisning for eldre elever som gjerne ville lære mer. Bjoner fikk ord på seg som en dyktig og engasjert lærer, og organiserte i tillegg både pianoundervisning og sangkor. I 1912 giftet hun seg med den 8 år eldre bonden på Øvre Bjoner, Jørgen Bjoner,[3] farbror til den kjente sopranen Ingrid Bjoner.

BondekvinnebevegelsenRediger

Olga Bjoner var formann i bondekvinnebevegelsen fra 1921 til 1940. Hun startet i 1921 det første bondekvinnelaget. Da hun forlot bevegelsen, telte den 500 lag og 25 000 medlemmer. Hun var slik medskaper av en agrarfeminisme som hun siden tok med seg inn i Nasjonal Samling. Bjoner var en svært etterspurt foredragsholder i 1930-årene og redaktør av bondepressens kvinnesider.[4]

Da Peder Kolstad dannet Bondepartiregjeringen i 1931, var Olga Bjoner på tale som statsråd. Hun ville i så fall blitt den første kvinnelige statsråd i Norge. Når det ikke ble noe annet, ble det blant annet begrunnet med hennes bosted, at man kunne ikke ha både statsministeren og en statsråd fra Østfold i samme regjering.

Betzy Kjeldsberg var leder for Kvinneorganisasjonenes komité for kostholdsmesser, og i mai 1936 ble Olga Bjoner valg til nestleder. Samme høsten skaffet hun seg en ettroms hybel i Fagerborgveien 48 for å gjøre pendlerlivet sitt enklere.[5] Våren etter flyttet hun til en liten leilighet i femte etasje i nybygde Bygdø allé 20. Med okkupasjonen fikk hun ønsket sitt oppfylt om leilighet øverst, i niende etasje, da engelskmannen i nr 902 rømte landet.[6] 

I juni 1938 fikk hun et cruise med «Wilhelm Gustloff» til Lisboa og Roma som den første av 200 gjester og 800 andre passasjerer. Hitlers søster var også om bord: «Men hun vakte ingen større interesse,» skrev Bjoner. «Jeg tror tyskerne betrakter sin elskede fører som helt isolert fra sine nærmeste(...)Han tilhører sitt folk, ikke sin familie.»[7] 

Virke i Nasjonal SamlingRediger

 
Bjoner (i bunad) under kvinnetreff i Berlin 1941. Videre fra venstre Gertrud Scholtz-Klink, tysk «rikskvinnefører», fru Oshima, den japanske ambassadørens kone, Pilar Primo de Rivera, spansk kvinnefører, og Olga Medici, italiensk markise.
 
Bjoner og NS-ledelsen på Universitetsplassen i Oslo hilser kvinne- og jentehirden under «8. riksmøte» i 1942.[8]
 
Olga Bjoner hilser Quisling utenfor Slottet i Oslo i forbindelse med kvinneorganisasjonens tiårsjubileum i 1944.
 
På bildet står Olga Bjoner nest lengst til høyre sammen med blant andre partiføreren Vidkun Quisling og NS-ministrene Albert Viljam Hagelin og Gulbrand Lunde. Propagandafoto fra «8. riksmøte», Nasjonal Samlings partilandsmøte i Oslo i september 1942.[8]

Olga Bjoner meldte seg inn i Nasjonal Samling i oktober 1940. Hun var propagandaleder for NS Kvinneorganisasjon (NSK) fra desember 1940 til august 1941 da hun ble landsleder, senere riksleder. Hun var redaktør for NSKs blad Heim og Ætt, og var øverste leder for Kvinnehirden. Første nummer av Heim og Ætt forelå i februar 1942, få dager etter at Quisling underskrev loven som forbød utgivelse av nye publikasjoner. Sekretær var Bjørnsons barnebarn Aslaug Bjørnson, men i redaksjonslokalene i Kirkeveien 64 traff man oftest Eystein Eggens mor, journalisten Liv Eggen. Barnesidene tok Quislings kusine, barnebokforfatterinnen Eli Quisling Nordvik (1897-1982), seg av.[9]

Bjoner møtte første gang Himmler på landbruksmessen i Hamburg i 1935. Hun traff ham igjen da hun sammen med biskop Berggrav ble bedt til middag på Skaugum 29. januar 1941. Terboven var vert og sa at norske kvinner hadde for mye å si i politikken. Bjoner innvendte at kvinnene tvert om hadde for lite å si, for ellers «hadde ikke De sittet her nå. De hadde sørget for et skikkelig forsvar, så hverken tyskere eller engelskmenn hadde sloppet inn.» Dette gjorde ikke Terboven mildere stemt, mens derimot Himmler roste norske kvinner i en tale. 20. mai 1941 landet han på Fornebu igjen, da den første norske SS-avdelingen avla troskapsed til Hitler og Quisling. I lufthavnen ble han møtt av blant andre Olga Bjoner.[10]

Turen i 1941 til kvinnekongressen i Berlin ble den siste Olga Bjoner tok til Tyskland.[11] Det synet hun hadde på kvinner som menns jevnbyrdige, var helt på kollisjonskurs med Hitlers, og i Tyskland var hun ikke velkommen lenger.

Kvinnenes hjelpekorpsRediger

Hun bygde i 1944 opp og ledet det militært pregede Kvinnenes hjelpekorps (KHK)[12] for å komme arbeidsmobilisering av norske kvinner i forkjøpet. Det ble klaget svært over forholdene for kvinner utskrevet til arbeid ved tyske forlegninger. Bjoner ville ha igjennom at kvinnene fikk bo med skikkelige sanitære forhold, atskilt fra soldatenes forlegninger, med skikkelige fellesrom og egne ledere, uten innblanding fra de tyske oppdragsgiverne. Etableringen av KHK gikk tregt med sterk motstand fra tysk side. Etter et halvt år løsnet det likevel, da Bjoner fikk støtte fra Christian Astrup. Regelverket kom på plass, ble oversatt til tysk og distribuert. Den første leiren ble opprettet på Tromøya med praksis og utdannelse av KHK-ledere. Etterhvert kom det også leire i Våler, Hønefoss, Horten og Førde i Sunnfjord. Forsinkelsene rundt prosjektet gjorde at de tyske soldatene selv måtte vaske, koke og sy. Både Wehrmacht og Organisation Todt, som var vant med å kunne utskrive folk til tvangsarbeid i Polen, Norge og andre tyskokkuperte områder, så med stigende forbitrelse på Olga Bjoner og forlangte henne fjernet. Hun fikk også Einsatzstab mot seg (disse organiserte samarbeidet mellom NS og tyskerne). Men her bøyde ikke Quisling seg. Bjoner fikk bli, og gikk inn i saken ved Christiania Seildugsfabrik, dit kvinner var blitt innkalt av Nasjonal Arbeidsinnsats. For dette fikk de en ukelønn på mellom 22 og 35 kroner, som intet menneske kunne overleve på. Fabrikkledelsen ville heve lønnen, men myndighetene hadde satt seg imot. Bjoner gikk likeledes inn i saken på Akershus festning, der kvinner var satt til syarbeid. Arbeidsforholdene ble beskrevet som kriminelle, og kommandant Gudas forlangt fjernet. Quisling sende sin adjutant som støtte til Bjoner, da hun i full uniform troppet opp på Akershus. Terboven ble rasende, men kommandant Gudas ble hjemsendt til Tyskland, selv om han aldri rakk hjem, ettersom skipet «Westphalen» gikk på en drivmine utenfor Gøteborg, og Gudas var blant de som druknet.[13] 

Tyskerne beslagla nesten alle leilighetene i Bygdø allé 20 der Olga Bjoner bodde. Hun ble nabo med Siegfried Fehmer, Heinrich Fehlis og Wilhelm Rediess, som snart gjorde eiendommen beryktet som et nazireir med fyll og bråk. Bjoner uttalte at hun «for sitt navn og ryktes skyld» ikke lenger kunne bo der, men først tidlig i 1945 kunne fylkesfører Rolf Holm anvise henne annen bolig, en fireroms i Halvdan Svartes gate 2, et fredelig strøk med David Monrad Johansen som nabo.[14]

Bjoner var i likhet med flere andre kvinner i ledelsen av NS Kvinneorganisasjon uenig i Hitlers syn på kvinnen. Der Hitler og den tyske nasjonalsosialismen fremhevet hjemmet som kvinnens verden, mente Bjoner at kvinner måtte være politisk aktive. Bjoner var en type kvinnesakskvinne som ikke var uvanlig på borgerlig side før andre verdenskrig.[15]

Olga Bjoner ble av både NS-medlemmer og jøssinger spøkefullt kalt «riksrøya» og fikk omtale som «kjønnslig utilfreds», noe som også tydet på sexistisk motstand i samtida.[16] I Per Kvists nidvise Ti små jøssinger er Bjoner eneste kvinne: 

Sju små jøssinger møtte hver si heks
Én møtte Olga Bjoner -
så var de bare seks.[17]

LandssvikdommenRediger

Olga Bjoner fikk i landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig seks års fengsel, et erstatningskrav på 15 000 kroner og ti års rettighetstap. Det siste medførte at hun ikke fikk stemme ved valg, fikk ikke mulighet til å inneha offentlig stilling og kunne ikke drive en bedrift som trengte offentlig konsesjon. Aktor nedla påstand om 12 års fengsel, men dette ble redusert grunnet alder og sykdom. Hun hadde i tillegg tilbragt 720 døgn i varetekt, noe som kan forklare nedslaget i antall år.

Hun opplevde både å bli trakassert og sjikanert, herunder seksuelle overgrep, i Bredtveit fengsel, noe som brøt henne ned helsemessig.[16]

Botsfengselets lege Jon Leikvam[18] skrev i april 1948 til høyesterettsadvokat J.C. Heuch Bugge[19] at det gikk sterkt inn på ham at mange ble «straffet for sin idealistiske innstilling, særlig frontkjemperne og ikke minst de som ytet bidrag til Frontkjemperkontoret, Røde Kors-søstre og fl.» Han følte seg delvis ansvarlig og lei seg for at han ikke kunne hindre dette.[20] I februar samme år hadde dr Leikvam undersøkt Olga Bjoner og funnet at hun led av myokarditt[21] og ryggplager fra spondylose.[22] Hun var også ustø, gikk med stokk, og han erklærte henne soningsudyktig.[23] Men fengselslege Augusta Rasmussen på Bredtveit tilsidesatte uten videre dr Leikvams erklæring, avviste at Bjoner led av hjertesykdom eller depresjon, og skrev at Bjoners helsetilstand på tross av gikt var «bra». Først fredag 11. november 1948 fikk sønnen Sigurd hente sin mor hjem. Da hadde hun sonet ferdig sine 1.026 dager.[24]

EtterkrigstidenRediger

Hennes selvbiografi fra 1955 er et bittert oppgjør med rettsoppgjøret etter krigen.[16] Bjoner selv hadde et stort ønske om forsoning. I Folk og Land skrev hun 21. mars 1952: «Vi som sluttet oss til NS kan gjerne innrømme at det under okkupasjonen ble begått store feil og meget urett på mange måter.» Til sin brevvenn pastor Eystein Poulsen i Vikersund skrev hun 18. mai 1956: «Vist gjorde jeg feil mange ganger under okkupasjonen, meget kunne vært løst på en annen måte, jeg unnskylder ikke det, meget mer kunne jeg gjort for mine ulykkelige landsmenn, men i selve hovedsaken står jeg uten anger.» I 1956 kom lederen for troppen som arresterte henne i 1945 og ba om tilgivelse, mens mange blant bygdefolket hadde snudd og fikk det beste forhold til Bjoner-familien igjen, noe som gjorde livet mye lettere for henne.[25]

Bjoners bror Alf Haaland (1890-1964) var Milorg-leder, men han og søsteren forble venner livet ut. Alf bodde i Steinkjer, og ble hedret som krigshelt og ridder av 1. klasse av St. Olavs orden; senere fikk han Vasaordenen av svenskekongen for sin innsats for kraftutbyggingen i begge land.[26]

I oktober 1967 stod hennes siste innlegg i Folk og Land, under overskriften «Håp likevel!» I mai 1969 ble hun kjørt alvorlig syk til Askim sykehus. Hun fikk aldri med seg at odelsgutten til Øvre Bjoner var blitt født, eller at odelsloven ble endret for barn født fra 1965, slik at barnebarnet Thea Janette fikk odelsrett (som hun ikke benyttet). Olga Bjoner ble gravlagt på Hobøl kirkegård, på én dag nær akkurat ti år etter Quislings gravferd.[27]

BibliografiRediger

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Olga_Bjoner[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ https://nbl.snl.no/Olga_Bjoner
  3. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 11-14), forlaget Commentum, Sandnes 2017, ISBN 9788282334266
  4. ^ Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 42-43. ISBN 8202141389. 
  5. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 136)
  6. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 189)
  7. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 16) 
  8. ^ a b Jamfør søkbare digitalkopier av Program for Nasjonal samlings 8. riksmøte i Oslo i Oslo 25-27 september 1942 og NS 8. riksmøte (1943)
  9. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 233)
  10. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 211-12)
  11. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 227)
  12. ^ https://dutchmilitaria.com/product/norway-wwii-kvinnenes-hjelpekorps-armband-extremely-rare/
  13. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 296-98)
  14. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 271)
  15. ^ «Kvinner som svek», artikkel fra Kilden, informasjonssenter for kjønnsforskning
  16. ^ a b c Biografi i Norsk biografisk leksikon
  17. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 219)
  18. ^ Jon Leikvam – lokalhistoriewiki.no
  19. ^ 116 (Merkantilt biografisk leksikon : hvem er hvem i næringslivet?) (runeberg.org)
  20. ^ www.nsbarn.no/bohitlerstjeneste.htm
  21. ^ Hjertemuskelbetennelse (myokarditt) - NHI.no
  22. ^ https://sml.snl.no/spondylose
  23. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 350)
  24. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 354-55)
  25. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 370-71)
  26. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 381)
  27. ^ Bjørn Steinar Meyer: Olga Bjoner (s. 382)

Eksterne lenkerRediger