Germansk religion

mytologi

Germansk religion refererer til de førkristne trosforestillingene til germanske folk. Begrepet er romslig og omfatter germansktalende folkegrupper på det europeiske kontinentet med sørgermansk mytologi, germansktalende folk i Norden (førkristne nordmenn, svensker og dansker og i vest med Island og andre norrøne øyer) med norrøn mytologi, og germansktalende folk i Britannia med angelsaksisk mytologi. Begrepet er også romslig i den forstand at det ikke tar hensyn til regionale og kulturelle forskjeller over tid, men forutsetter en kjerne av felles religiøse oppfatninger som utviklet seg fra en tidligere forhistorisk indoeuropeisk religion og indoeuropeisk mytologi.

Nøkken som en blakk hest i sommernatta tegnet av Theodor Kittelsen 1909. Gamle historier om vannvetter som skaper seg om til en hest finnes i flere land. Romerske Tacitus vitnet om at germanerne holdt hvite hester som hellige dyr i hellige lunder.
Frøya i dvergenes hule, illustrasjon fra 1800-tallet.

De best dokumenterte trekkene fra germanske religion er norrøn hedendom fra 900-tallet og framover, som ble nedskrevet på 1100-tallet og 1200-tallet. Det finnes også en del spredte kilder fra angelsaksisk hedendom og vesttysk hedendom. Spredte referanser finnes også i tidlige skrifter av andre germanske folk og romerske beskrivelser. En del av informasjonene har blitt supplert av arkeologiske funn og rester av førkristne trosforestillinger i senere folkeminne.

Den germanske religion var polyteistisk (tro på flere guder) med en del underliggende likheter med andre indoeuropeiske tradisjoner. De viktigste gudene i løpet av vikingtiden var Odin (norrønt Óðinn, gammelhøytysk Wodan, angelsaksisk Wōden) og Tor (norrønt Þórr, gammelhøytysk Donar, angelsaksisk Þunor). Ved en tidligere tidsalder kan den viktigste guden ha vært Ty (norrønt Týr, gammelhøytysk Ziu, angelsaksisk Tiw) som hadde en antatt opprinnelse i urgermanske *Tîwaz. Det synes som om både Odin og Tor overtok Tys autoritet og popularitet ved et tidspunkt en gang før folkevandringstiden.

Kildene rediger

 
Ordet alu var en førkristen besvergelser med runer.

De fleste kildene som dokumenterer germansk religion har antagelig gått tapt. Fra Island var det betydelig litteratur, den norrøne sagalitteraturen og Eddaene (Den eldre Edda og Den yngre Edda), skjønt det meste av dette ble skrevet lenge etter at islendingene var blitt kristne. Forfattere som Snorre Sturlason støttet seg på førkristne skaldekvad som ble sitert helt eller delvis, og som gir en unik kilde tilbake til hedensk tid. En del informasjon er funnet i Nibelungenlied. En litterære kilde som ligger nær opp til den hedenske perioden er angelsaksiske Beowulf som en del forskere mener kan ha blitt skrevet ned så tidlig som 750-tallet. Selv om verket er preget av den kristne skriveren er det bygd på eldre muntlige tradisjoner som strekker seg tilbake til hedensk tid og utenfor angelsaksiske England. Begrenset informasjon av stor interesse finnes også i den romerske historikeren Tacitus' etnografiske verk Germania.

En god del av hva vi vet har blitt avdekket av nyere arkeologi, blant annet den kongelige førkristne skipsgraven Sutton Hoo i East Anglia og det kongelige hedenske tempelet ved Yeavering (Gefren) i Northumberland. Utgravningene av skipsgraver som Osebergskipet og Gokstadskipet i Norge har også gitt verdifull kunnskap ved kulturgjenstandene som var en del av gravene.

 
Tingsted i Gulde i Schleswig-Holstein

Annen materiale som har gitt forståelse har blitt avledet fra sedvaner funnet i bevarte folketradisjoner på landet som enten har blitt mildt og overfladisk forkristnet eller lett modifisert, inkludert bevarte lover og lovgivningsmakt: det norrøne ting, eksempelvis Alltinget, og de norrøne lovene, eksempelvis Gulatingsloven ved Gulatinget. Til sammenligning finnes det også informasjon om angelsaksisk lov. Steiner, runer, kalenderdatoer, eventyr og tradisjonell symbolisme funnet i folkekunst har også gitt innblikk i tidligere tiders førkristne forestillinger. Det store puslespillet for å komplimentere de historiske kildene er også blitt utvidet med tradisjonelle sanger på Færøyene, nordlige England og europeiske motparter har også gitt aspekter av germansk trosforestillinger.

Hovedandelen av litterære bevis for germansk hedendom ble antagelig bevisst ødelagt da kristendommen langsomt fikk dominerende politisk makt i angelsaksiske England, deretter Germania og senere i de nordiske landene i løpet av middelalderen. Selv om Karl den store, kanskje den som særdeles var mest ansvarlige for ødeleggelsen av hedenske steder, inkludert påståtte massemord som massakrene i Verden og den påfølgende avviklingen oldtidens ættesystemene, også etter sigende skal ha samlet inn en betydelig andel av germansk førkristne skrifter.[1] Disse ble dog bevisst ødelagt etter hans død.[2]

Før folkevandringstiden rediger

Julius Cæsar rediger

 
Romersk bronsefigur som avbilder germansk mann som er utsmykning med en svebisk knute som er hengitt i bønn. (Bibliothèque Nationale, Paris)

De eldste former for germansk religion er kun gjenstand for spekulasjon basert på arkeologiske bevis og komparativ religion. Den første skriftlige beskrivelsen er Julius Cæsars Commentarii de Bello Gallico. Han setter de omfattende religiøse skikkene til gallerne opp mot de enklere germanske tradisjonene. I henhold til Cæsar har germanerne ikke druider i hellige posisjoner og bryr seg heller ikke om ofringer. De guder de har er rangert i henhold til deres nytte, det være seg solen, ilden og månen.[3]

Cæsars beskrivelser står i kontrast til annen informasjon om de tidlige germanske stammene og blir således ikke gitt større tyngde av moderne forskere. Det er dog verd å nevne hans bemerkning at Merkur er gallernes viktigste gud: «De dyrker som deres guddom, særlig Mercurus, og har mange avbildninger av ham og ser på ham som oppfinneren av alle kunstarter, de betrakter ham som ledsageren på deres reiser og marsjer, og tror at han har stor påvirkning over tilgangen på gevinster og handel».[4]

Dyrkelsen av guddommer identifisert av romerne som Merkur synes å ha vært framtredende blant de nordlige stammene.

Tacitus rediger

En langt mer detaljert beskrivelse av germansk religion blir gitt i Tacitus' Germania, datert til slutten av 100-tallet e.Kr.

Tacitus beskriver både ofringer av dyr som mennesker. Han identifiserer den viktigste germanske guden med den romerske Merkur som på bestemte dager mottok menneskeoffer mens gudene identifisert av Tacitus som Herakles og Mars mottok dyreofringer. Den største germanske stammen, svebere, gjorde også ofringer, etter sigende av romerske soldater som var blitt tatt til fange, til en gudinne som Tacitus identifiserte med Isis.

 
Solvognen fra Trundholm, fra nordisk bronsealder, oppdaget i Danmark, representerer en germansk kult knyttet til vogn, vann og hellige lunder.

En annen gudinne, Nerthus, er aktet av reudignianere, avionere, anglere, varinere, jyder, suarinere, og nuithonere. Nerthus er antatt å innvirke direkte i menneskelige affærer. Hennes helligdom var på en øy (motstridende nevnt ved sjøen) som spesifikt lå i en skog kalt Castum. En vogn dekket med et teppe var forbeholdt gudinnen, og kun en yppersteprest kunne røre ved den. Presten er i stand til å se gudinnen gå inn i vognen som ble trukket av kuer. Vognen ble fraktet rundt om distriktet og de stedene som fikk besøk av gudinnen feiret med en stor fest. I løpet av gudinnens reiser var det ingen kriger eller stridigheter mellom stammene, og de la ned sine våpen. Når presten erklærte at gudinnen var trett av samtalene med de dødelige dro vognen tilbake og ble vasket, sammen med teppene, i en hellig innsjø. Også gudinnen ble vasket. Trellene som utførte denne renselsesprosessen ble etterpå kastet i innsjøen.[5]

I henhold til Tacitus tenkte de germanske stammene på templer som lite egnede boliger for gudene, og de representerte dem ikke som idoler i menneskelig form. Istedenfor templer samlet de seg i skogen i hellige lunder for de enkelte gudene.

Spådommer og varsler var viktige for germanerne:

 I bruken av loddtrekninger og varsler er de mer avhengig av enn noen andre nasjoner. Deres metode avgjøre med loddtrekninger er umåtelig enkelt. Fra et tre som bærer frukt kutter de en kvist og deler den i to mindre deler. Disse skiller de med så mange merker, og kaster dem tilfeldig og uten orden på et hvit klede. Deretter tar samfunnets prest, om offentligheten som loddtrekningen er krevet, eller faren av en familie om en privat bekymring, etter han har høytidelig anropt gudene med øynene løftet opp mot himmelen, tar opp hvert stykke tre ganger, og etter å ha gjort dette gir en avgjørelse i henhold til merkene som var gjort tidligere. Om endringene har vist seg avskrekkende blir de ikke konsultert om det samme i løpet av den samme dagen: selv når de er innbydende, dog, for bekreftelse, troen på spådommer er også trett. Ja, her er også den kjente praksis med guddommelige hendelser med stemmer og fuglers flukt. Men for denne nasjonen er den merkelig, å lære forvarsler og advarsler fra også hester. Disse blir ernært av staten i de samme hellige skoger og lunder, alle melkehvite og ikke satt til noe jordisk arbeid. Disse trekker sammen den hellige vogn, fulgt av presten og kongen, eller samfunnets høvding som begge omsorgsfullt observerer hans handlinger og knegginger. Hverken i noen form for spådommer er mer trofast og sikkert fredfylt, heller ikke av kun befolkningen, men selv av adelen, selv av prestene. Disse regner seg som underordnet gudene, og hestene er medvitende til hans vilje. De likevist andre metoder for spådommer, hvorfra å lære saken med store og mektige kriger. Fra den nasjonen finner ut at de er krig med, det viser ikke hvordan å få bytte: ham lar bli med i kamp med en utvalgt fra blant dem selv, hver bevæpnet etter sitt lands skikker, og ettersom som seieren går til denne eller til den andre, samler et forvarsel om det hele.[6] 

 
En germansk braket av gull fra folkevandringstiden som avbilder en fugl, hest, og et stilisert hode med en svebisk knute som tidvis er teoretisert til å også å være en representasjon direkte eller indirekte av Wōden, noe som senere ble hesten Sleipner, ravnene Hugin og Munin, og Odin. Runeinskripsjonen inneholder det religiøse begrepet eller besvergelsen alu.

Omdømmet til Tacitus' Germania er blitt noe skjemmet som en historisk kilde av forfatterens retoriske tendenser. Hovedhensikten til Tacitus synes å være å holde opp eksempler av dyd og lyter for hans romerske medborgere heller enn å gi en sannferdig etnografisk eller historisk redegjørelse. Mens Tacitus’ fortolkninger er tidvis tvilsomme er navnene og de grunnleggende faktaene som han rapporterer trolig pålitelige. Tacitus berører flere elementer i germansk kultur som er kjent fra senere kilder. Ofringer av mennesker og dyr er dokumentert av arkeologisk bevis og middelalderkilder. Ritualer knyttet til trekk i naturen er funnet både i middelalderkilder og i norrøn folkeminne. En rituell vogn slik det er beskrevet av Tacitus ble utgravd i Osebergfunnet. Kilder fra middelalderen fram til 1800-tallet peker på spådommer som en måte ta beslutninger på eller å avlese gudenes vilje i tilfeldige fenomen som tvangstanke i germanske kulturer. Eller som Tacitus sier det, «I bruken av loddtrekninger og varsler er de mer avhengig av enn noen andre nasjoner».

Mens det er rik arkeologisk og lingvistiske bevis på tidligere germanske religiøse tanker er alle disse kildene stumme og de kan ikke bli fortolket med sikkerhet. Sett i lyset av hva vi vet om middelalderens videreføring av germanske religioner slik de ble praktisert av de nordiske landene kan man gjøre en del kvalifisert gjetninger. Imidlertid er det en fare for at regionale forskjeller gjøre generaliseringer til en risikabelt foretagende. Vi vet imidlertid at på Tacitus’ tid skjelnet germanerne profetisk guddom i kvinner og jomfruelige profeter som Veleda ble æret som en sann og levende gudinne.

Folkevandringstiden rediger

I løpet av folkevandringstiden ble germansk religion preget av synkretisme, det vil si påvirket av kristendom og middelhavskulturen.[7]

Jordanes, en gotisk historiker, skrev et verk på latin500-tallet om goterne, De origine actibusque Getarum (Om goternes opprinnelse og gjerninger). Den ble skrevet et og halvt århundre etter at kristendommen i det store og hele hadde erstattet eldre religioner blant goterne. I henhold til Getarum var goternes øverste gud Mars og som de trodde var født blant dem:

 Nå har Mars alltid blitt dyrket av goterne med grusomme ritualer, og fanger ble slaktet som hans ofre. De tenkte at han som er herre av krigen burde bli gledet av skuren av menneskelig blod. Til ham viet de den første andelen av byttet, og i hans ære strippet de fra fienden og hengte dem fra trærne. Og de hadde mer enn alle andre raser en dyp sjel for religion ettersom dyrkelsen av denne guden synes å være virkelig skjenket av deres stamfedre.» 

Getica[8]

Den hellige Kolumban av Bobbio (Columbanus) på 500-tallet møtte et øloffer til Woden (Odin) i Bregenz. På 700-tallet æret de germanske sakserne en Irminsul (se også Donars eik). Karl den store skal etter sigende ha fått ødelagt saksernes Irminsul som et hedensk symbol i 772.

 
«Wodan leger Balders hest» (1905), illustrasjon av Emil Doepler.

gammelhøytysk finnes det i Merseburgerformelen, den eneste førkristne vitnesbyrd på germansk (norrøne skaldekvadene unntatt) en Sinhtgunt som er søster av soljomfruen Sunna (Sól). Hun er ikke kjent ved navn i norrøn mytologi og om hun viser til månen er da forskjellig fra den norrøne Måne (nørrønt Máni) som var en mannlig gud. I tillegg er også Nanna nevnt.

Goterne ble konvertert til den arianske utgaven av kristendommen300-tallet, samtidig med overgangen til kristendommen i Romerriket. Beklagelig på grunn av deres tidlige konvensjon til kristendommen er det svært lite som kjennes om de religiøse særegenhetene til østgermanske folkene som ble skilt fra de gjenværende germanske stammene i løpet av folkevandringstiden. Slik kunnskap ville være egnet til skille urgermanske elementer fra senere utviklinger i både nordlig som sørlig germansk kultur.

Frankere, alamannere, angelsaksere, saksere og frisere ble alle kristnet mellom 500- og 700-tallet. Ved slutten av folkevandringstiden var det kun folkene i Norden som fortsatt var hedenske.

Vikingtiden rediger

 
Mjølner, Tors hammer, ble et vanlig symbol for den gamle tro for norrøne hedninger i dens siste stadier før kristendommen vant over.

Tidlig middelaldersk nordgermansk eller nordisk hedendom i vikingtiden, er langt bedre dokumentert enn forgjengerne, særlig på grunn av beskrivelsene av norrøn mytologi i Den eldre Edda og Den yngre Edda, men også skaldekvadene, Heimskringla og sagalitteraturen. Det meste av dette ble skrevet ned på Island i årene 11501400. Kildematerialet er i første rekke gjenstandsmaterialer, runeinnskrifter, stedsnavn, litterære kilder (foruten ovennevnte også utenlandske kilder som Saxos Gesta Danorum og andre) og de gamle lovene. Tendensen i den moderne kildekritikken har økt tilliten til de litterære tekstene.[9]

Ofringer, kjent som blot, var sesongavhengige feiringer hvor gaver ble gitt til utvalgte guder, og det ble også gjort forsøk på å spå om den kommende årstiden. Tilsvarende hendelser ble også foretatt i krisetider.[10][11]

 
Frøya med sitt hellige dyr, stridsgalten Hildisvin, som bevitnet i Hyndlas sang, norrønt Hyndluljóð. Illustrasjon av Lorenz Frølich.

Blot er rituelle gjestebud og de viktigste offentlige kulthandlingene. Man regner med at det var tre til fire hovedblot i året i vikingtiden: om våren feiret man blotet at sumri, «mot sommer»; sommerblotet var til Odin, hvor man blotet for lykke, seier, og god seilfart, fagna sumri, «hilse sommeren»; høstblotet var i midten av oktober, en form for høsttakkefest tilegnet Frøy, fruktbarhetsguden, da avlingene skulle i hus; og til sist feiret man jól, jul i måneden ýlir, midtvinters. Hensikten var å hjelpe maktene å overvinne mørke og vinterkulde. Grisen, som var Frøys hellige dyr, ble spist. Ved kristningen ble julefeiringen overtatt av Jesu fødsel, men fortsatt serveres svinesteik som julemat i store deler av Norden, en tradisjon som har holdt seg i tusener av år. Den eldste skriftlige kilden til julefeiringen er Haraldskvadet av skalden Torbjørn Hornklove.[12]

Den germanske gudinnen synes i norrøn mytologi å ha blitt delt i to ulike, men opplagt beslektede gudinner: Frigg og Frøya. I norrøn mytologi er der bestemte levninger av et tidligere stadium hvor de var en og den samme gudinnen, som at ektemannen deres hette Óðr / Óðinn (Odin), de sjamanistiske ferdighetene de hadde og utroskapet til Frøya/Friggs.[13]

Til tross for ordlikheten i navnene Frøya og Frigg har de ikke samme betydning. Frøya, som Frøy, er avledet fra *fraujaz, «herre», «hersker», mens Frigg stammer fra ordet fría, «elske», og betyr således «den elskede». Likevel er det lingvistisk en bro mellom ordene ved at –ggja ved et tidspunkt ble –yyj slik at det opprinnelige *Friggla kunne ha blitt forskjøvet til *Friyyja som ligger nært Frøya. Snorre Sturlason hadde problemer med å holde gudinnene fra hverandre, og blir til dels selvmotsigende i omtalene: han plasserer Frigg som den fremste gudinnen i Åsgård, og sier tidligere at Frøya er «den mest lysende».[14]

Middelalderen rediger

 
Holda, den gode beskytterinne, illustrert av Friedrich Wilhelm Heine (1882). Holda ble etablert i tysk folkeminne av Jacob Grimm og var en form for overnaturlig matrone knyttet til spinning, fødsler og husdyrene. Navnet var beslektet med Huld som i nordisk mytologi en volve eller seidkone.

Rett før år 1000 ble Norge kristnet med vold og tyranni, og i år 1000 valgte islendingene tvunget frivillig å bli kristne for unngå samme skjebne, skjønt hedenskap ble tillatt i det private. Det meste av Norden ble kristnet i løpet av 1000-tallet. Adam av Bremen gir de siste rapporter om standhaftig norrøn hedendom.[15] Stundom var det undersåtter som nektet å følge en konges konvertering til kristendommen, noe som skjedde med de svenske kongene Olof Skötkonung, Anund Gårdske og Inge Stenkilsson den eldre, og ville stundom tvinge kongene til oppheve kristningen, noe som skjedde med kong Håkon Haraldsson av Norge, som deretter fikk tilnavnet «Håkon den gode».[16]

Forsøket til den avsette kristne kongen Olav Digre av Norge til å ta tronen tilbake resulterte i at frie menn og bønder i Norge gikk mot ham med våpen i slaget på Stiklestad i Trøndelag i år 1030 og drepte ham. I Sverige tidlig på 1080-tallet ble Inge Stenkilsson den eldre avsatt ved en avgjørelse på tinget da han ikke å ønske å ofre til de gamle gudene, og han ble erstattet av sin svoger Blot-Svein.[17] Etter tre år i landflyktighet kom Inge tilbake i all hemmelighet til Gamle Uppsala og løpet av natten omringet de kristne Blot-Sveins kongelig hall og brente ham inne.[18] Det førte dog ikke til at Inge fikk tronen og den ikkekristne Erik Årsæl tok kortvarig tronen før han også ble veltet av Inge. Antagelig var kristningen til det beste for de nordiske landene i det lange løp. Det kristne Europa ville ikke ha tolerert et hedensk Norden og hadde antagelig sendt korstog nordover slik norske Sigurd Jorsalfare gjorde i år 1123 da han dro til svenske Skåne og drepte bønder han mente var hedninger, og tok med seg rikt økonomisk krigsbytte tilbake.[19] I tillegg dro danske Valdemar Seier på korstog til Estland og svenskene på korstog i Finland. De nordiske korstogene var en erobringskrig i forkledning som betydde store massakrer av den lokale befolkningen i de gjeldende landene.

I løpet av høymiddelalderen var nordisk hedendom blitt marginalisert og blandet inn i folkelig folkeminne. I legender og folkeminne har aspekter av germansk mytologi og gamle trosforestillinger blitt videreført, og opptrer i form av eventyr slik som de som ble samlet av brødrene Grimm, Asbjørnsen og Moe og andre innsamlere av folkeeventyr og skikker, se Valborgsnatten, Holda, Perchta, smeden Volund (Weyland), Krampus i førkristne alpetradisjoner, Lorelei, og Nøkken, foruten også middelalderens hofflitteratur, se Nibelungene.

Moderne innflytelse rediger

Dag Opprinnelse
Mandag Månens dag
Tirsdag Tys dag
Onsdag Odins dag
Torsdag Tors dag
Fredag Frøys dag
Søndag Solens dag

De germanske gudene har påvirket elementer i dagliglivet i nær alle europeiske land som snakker germanske språk, men særlig i Norden. Et eksempel er noen av navnene på ukedagene, Island unntatt. Dagene var navngitt etter romerske guder på latin (navngitt etter solen, månen, Mars, Merkur, Jupiter, Venus og Saturn). Navnene for tirsdag til fredag ble erstattet med germanske versjoner av de germanske gudene. På engelsk og hollandsk ble Saturn ikke erstattet. Lørdag, norrøne laugardagr, («vaskedag») og var tradisjonelt dagen man utførte rituelle vaske seremonier

Også mange stedsnavn er navngitt etter de gamle, hedenske gudene og viser hvilken posisjon de enkelte gudene hadde i gamle, førkristne tider: Torshov i Oslo var et kultsted for Tor, og Ull hadde en åpenbart en stor posisjon ved de mange stedsnavn: Ullensaker kommune rundt de tre gårdene Ullern, foruten også Ullershov i Nes på Romerike, i Hardanger er Ullensvang. I England finnes stedsnavn avledet fra Odin, Woden: Woodway House, Wansdyke, og Wednesbury.

Referanser rediger

  1. ^ Pulsiano, Phillip & Treharne, Elaine M.: A Companion to Anglo-Saxon Literature. 2008 ISBN 9781405176095. Side 281-282
  2. ^ Catholic Encyclopedia: Charlemagne, «Einhard forteller oss at han fikk gamle folkesanger og heltefortellinger (barbara atque antiquissima carmina) til å bli samlet inn; beklageligvis opphørte denne samlingen å bli verdsatt og ble tapt ved en senere dato.»
  3. ^ Gallerkrigen, 6.21 De Bello Gallico, Liber VI Arkivert 9. juli 2006 hos Wayback Machine. (på latin)
  4. ^ Gallerkrigen, 6.17
  5. ^ Tacitus' Germania, kapittel 40
  6. ^ Tacitus' Germania, seksjon 10 Arkivert 7. april 2009 hos Wayback Machine. (engelsk gjengivelse)
  7. ^ Russell, James (1994): The Germanization of Early Medieval Christianity: A Sociohistorical Approach to Religious Transformation. USA: Oxford University Press. Side 272.
  8. ^ Gutenberg.org: Getica
  9. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn (2005). Sidene 38
  10. ^ Se Viga-Glums saga (kapittel 26), Håkon den godes saga (kapittel 6), Egils saga (Kapittel 65), etc.
  11. ^ Adam av Bremen: Gesta Hammaburgensis Ecclesiae pontificium. Bok IV. Kapitler 26–28.
  12. ^ Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn (2005). Sidene 274-275
  13. ^ Davidson, H.R. Ellis (1965): Gods and Myths of Northern Europe. Penguin. Sidene 110–124. ISBN 978-0140136272.
  14. ^ Näsström, Britt-Mari: Frøya. Den store gudinnen i Norden. Oslo 1998. ISBN 82-530-1946-7. Side 124.
  15. ^ «Adam of Bremen»
  16. ^ Þorgilsson, Ari: Íslendingabók. Kapittel 7, etc.
  17. ^ Sturlason, Snorre: Magnussønnenes saga, i Snorres kongesagaer. Oslo , 6. utg. 2003. Side 255, etc.
  18. ^ Orknøyingenes saga
  19. ^ Sturlason, Snorre: Magnussønnenes saga. Side 255.

Litteratur rediger

  • Alkarp, Magnus; Price, Neil (2005): «Tempel av guld eller kyrka av trä? Markradarundersökningar vid Gamla Uppsala kyrka», Fornvännen - Journal of Swedish Antiquarian Research 100
  • Buchholz, Peter (1968): «Perspectives for Historical Research in Germanic Religion», History of Religions, vol. 8, no. 2, 111-138.
  • Hoftun, Oddgeir (2001): Norrøn tro og kult ifølge arkeologiske og skriftlige kilder. Oslo. ISBN 82-560-1281-1
  • Hoftun, Oddgeir (2004): Menneskers og makters egenart og samspill i norrøn mytologi. Oslo. ISBN 82-560-1451-2
  • Hoftun, Oddgeir (2008): Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder. Oslo. ISBN 978-82-560-1619-8
  • Näsström, Britt-Mari (2001): Blot. Tro og offer i det førkristne Norge. Oslo. ISBN 82-530-2146-1
  • Näsström, Britt-Mari (1998): Frøya. Den store gudinnen i Norden. Oslo. ISBN 82-530-1946-7
  • Steinsland, Gro (1989): Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi. En analyse av hierogami-myten i Skírnismál, Ynglingatal, Háleygjatal og Hyndluljód. Dr.avhandl. UiO
  • Steinsland, Gro (2000): Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder. Oslo
  • Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo.

Eksterne lenker rediger