Blot (av norrønt blót) var en rituell norrøn offerfest til ære for de norrøne gudene. Til blotet hørte som regel ofring av mat og rituell slakting av dyr, men også mat og drikke. Blodet fra offerdyret ble stenket på deltagerne og på vegger og inventar i blothuset som ble kalt «hov», «horg» eller «ve». Ved gildet ble kjøttet kokt til det felles blotgildet, og det ble drukket «minne» til guder og forfedre. Blot kunne også holdes utendørs i hellige lunder, slik som Barrelunden der Skirnismål beskriver at Frøy og Gerd møttes.

Monumentalmaleriet «Midvinterblot» av Carl Larsson viser en scene fra skaldekvadet Ynglingatal som beskriver hvordan svearnes kong Domalde lot seg ofre i et blot i tempelet i Uppsala midtvinters for å sikre bedre avlinger etter flere uår. Maleriet er fra 1915 og henger i dag i Nasjonalmuséet i Stockholm.

De viktigste bloteneRediger

 
Blotet (ofringen) av den svenske sagnkongen Domalde tegnet av Erik Werenskiold til den illustrerte utgaven av Heimskringla fra 1899.

I skriftlige kilder fra tidlig middelalder er det dokumentert fire store blot (høytider), som delte året inn i fire kvartaler. Fra vintersolverv til vårjevndøgn til sommersolverv til høstjevndøgn. Det er altså 28 dager (fire syvdagersuker) etter hver av disse merkedagene, som hver ble markert med et stort blot; fire uker etter vintersolverv kom midtvinterblot, fire uker etter vårjevndøgn kom sommermål, fire uker etter sommersolverv kom midtsommerblot og fire uker etter høstjevndøgn kom vinternettene. Høytidene var altså nært knyttet opp mot solen og bestemte månefaser, og var således bevegelige.

Ulike ofringer beskrives i Egils saga, Flateyjarbók og Ágrip, men Snorre er mest utførlig. I Ynglingesaga forteller han: «Mot vinteren skulde de blote for godt år, midtvinters for grøde. Det tredje blot skulle være om sommeren, det var seiersblot.»[1]

Thietmar av Merseburg skriver i det 11. århundre at juleblotet i LejreSjælland (ofte omtalt som «Lejreblotet») holdes hvert niende år i januar. Der ble det ofret 99 mennesker og 99 hester, og dessuten hunder og haner, til gudene. Mest berømt er trolig vølseblotet, som beskrives i Olav den helliges saga og gjennom Adam av Bremens nedskrivninger[2] om det store niårsblotet i Gamla Uppsala omkring år 1076, som også beskriver menneskeofring. Det fantes også mindre regionale blotkulter og fruktbarhetsriter. Diseblot ble holdt for kvinnelige sagnvesener som åsynjer, valkyrjer og norner. Alveblot var knyttet til forfedredyrkelse og nevnes i Austrfararvisur i Olavssagaene.[3]

Den svenske religionshistorikeren Andreas Nordberg viser at det bundne måneåret i vikingtiden var knyttet til en syklus med en varighet på åtte år. Forklaringen er at åtte solverv nesten går opp med 99 måneverv, og at en bestemt månefase på det nærmeste sammenfaller med en bestemt dato i solåret hvert åttende år. Nordberg mener at de store blotene i Lejre og i Gamla Uppsala, som skriftlige kilder hevder ble holdt hvert niende år, i realiteten refererer til åtteårs-syklusen, idet Nordberg mener kildene legger middelalderens (og Adam av Bremens) «inkluderende» tellemåte til grunn når de beskriver de åtte årene som «hvert niende».[4]

ReferanserRediger

  1. ^ Ynglingesagaen (kap. 8)
  2. ^ Adam av Bremen var aldri selv i Svitjod, så hans nedskrivninger er etter uttalelser fra Svein Estridsson og andre menn han møtte ved det danske hoffet.
  3. ^ Næss, Ellen Marie: «blot» i Store norske leksikon. Hentet 15. september 2021 fra [1]
  4. ^ Nordberg, Andreas. (2006). Jul, disting och förkyrklig tideräkning – Kalendrar och kalendariska riter i det förkristna Norden. Uppsala: Kungl. Gustav Adolfs Akademien för svensk folkkultur. ISBN 91-85352-62-4

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Gro Steinsland, Norrøn religion. Myter, riter, samfunn (2005)
  • Britt-Mari Näsström, Blot : tro og offer i det førkristne Norden (2001)
  • Jón Hnefill Aðalsteinsson, Blót í norrænum sið (1997)
  • Adam av Bremen, Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden (norsk overesttelse 1993)
  • Folke Ström, Nordisk hedendom (1985)

Eksterne lenkerRediger