Frøy

norrøn fruktbarhetsgud

Frøy (Freyr), også kjent under navnet Yngve eller Yngve-Frøy, er en norrøn fruktbarhetsgud av vaneætten. Etymologisk betyr Frøy "herre", og han var en av de viktigste gudene i før-kristen nordisk tro.

Frøy (Yngve, Yngve-Frøy)
Frøy (Yngve, Yngve-Frøy)
Frøy og grisen Gullinbuste (Jacques Reich)
TrossystemNorrøn mytologi
ReligionssenterSkandinavia
Originalt navnFreyr
ForeldreNjord (far)
SøskenFrøya
MakeGerd
AspektFruktbarhetsgud
BostedAlvheim
SymbolerFallos
TeksterVoluspå, Gylfaginning, Skirnesmål, Ynglingesaga
De norrøne guddomene Odin, Tor og Frøy framstilt på en vevnad fra Skog i Hälsingland i Sverige fra omkring år 1100

I de islandske skriftene Eldre og Yngre Edda presenteres Frøy som en av vanene, den ene av gudeslektene i nordisk mytologi. Han er sønn av Njörðr, guden for skipsfart, handel og fiskeri og er bror til Frøya. Hans hjemland var Alfheim, han eier skipet Skíðblaðnir og galten Gyllenbuste.

Ifølge Snorre Sturlason ble Frøy regnet som stamfar til den mytologiske Ynglingeætten som etter Harald Hårfagre var konger i Norge. Adam av Bremen beskriver i Gesta Hammaburgensis et tempel i Uppsala til ære for gudene Odin, Tor og Frøy (som Adam kaller Fricco).

Frøy er gud for god høst, landbruk, fruktbarhet og velstand og derfor tolkes fallosavbildninger ofte som avbildninger av ham. Den mest omfattende myten om Frøy er eddakvadet Skirnismål, som forteller om Frøys forelskelse og ekteskap med jettekvinnen Gerd.

I Skandinavia og England kan helgenen Sankt Stefanus ha arvet noen av Frøys funksjoner. Hans festdag var den 26. desember, og han kom dermed til å spille en rolle i de juleritualene som tidligere var forbundet med Frøy; for eksempel spisingen av den tradisjonelle juleskinken.

Den gode gudenRediger

Frøy er det mannlige motstykke til gudinnen Frøya, hans søster. Navnene betyr herre og frue, hersker og herskerinne, hvilket kan tyde på at gudene opprinnelig var så mektige at man ikke kunne tiltale dem ved deres rette navn. Begge er barn av vaneguden Njord. Mytene oppgir også at Frøy og Frøya er elskere og/eller i ekteskap med hverandre, lik tvekjønn (androgyn, lik Yme som befrukter seg selv). Det er et trekk som ikke er uvanlig for fruktbarhetskulter, men som antagelig hvilte tyngre på de symbolske verdier enn på det incestiøse faktum.

Snorre Sturlason beskriver Frøy som vakker og fager i det ytre, mektig, tilgivende, vennlig og kaller ham «Verdensguden» (veraldar goð). Frøy rår for vær og årsvekst, både for regn og solskinn og derfor markens grøde. Man kunne også blote til Frøy for en god framtid, for fred og for velstand og framgang. Likesom Njord kalles Frøy vanenes ætling og vaneguden, også årsguden og rikdomsgiveren. Det fortelles om hester som har vært helliget Frøy, såkalte Frøyfakser.

Ifølge den kristne Adam av Bremen, som oppfattes som bare delvis troverdig, hadde Odin, Tor og Frøy (som Adam kaller Fricco) hvert sitt bilde i hovet i Uppsala. Det antyder at det var disse tre mannlige gudene som var viktigst i troen.

Om Frøy er blant annet følgende attributter kjent:

  • Frøy bodde på Alvheim (Álfheim), navnet (alv + heim) indikerer en mulig forbindelse mellom vaner og alver.
  • Hans skip Skidbladner (Skídhbladhnir), bygget av Ivaldes sønner, skipet kunne seile på land, hadde alltid medvind og kunne hendig foldes sammen og legges i lommen.
  • Frøy hadde et sverd som kunne hogge av seg selv.
  • Frøy eide den raggete grisen Slidrugtanne (Slídhrugtanni) eller Gullinbuste (Gullinborsti), som han spenner for sin kjerre og kjører med den og den kan fare gjennom luft og hav, og lyser med sine gylne buster.
  • Frøy hadde også hesten Blodughofi («med blodige hestehover»).
  • Frøy hadde to alvetjenere: ekteparet Byggvir og Bejla (assosiert med mjødbrygging).

Krigen mellom vaner og æserRediger

Den norrøne, gammelskandinaviske mytologien var overbefolket av alle slags guddommer som alver, dverger, jotner, æser, vaner og kvinnelige guder som valkyrier, diser og norner. I Norden var det regionale forskjeller med ulik vektlegging, men noen forskere mener å se ulike lag av guder for ulike tidsrom. Mytologien forteller om en folkekrig som utspilte seg som en grensekrig mellom vanenes hjem (Vanaheim) og æsenes (Åsgard). Er vanene representanter for en eldre gudeverden, og æsene en yngre, en germansk innvandring i kjølvannet av metallets gjennombrudd i Norden?

En tidligere teori har vært at den store krigen mellom vanegudene og æsene, mellom fruktbarhetsguder og aristokratiske krigsguder, gjenspeilte et historisk minne om en virkelig krig mellom Nordens urinnvånere, mellom en fredelig bondekultur og en invasjon av patriarkalske krigere. Den svenske religionshistorikeren Britt-Mari Näsström, har avvist tanken om en dominerende patriarkalsk overklasse ettersom det ikke lar seg påvise i arkeologiske funn. I følge Snorre Sturlasson og tradisjonen i det Islandske Þjoðvelðid er Vanene identifisert med Akhaiene også kjent som Danaiene, eller Argivene som gikk til krig mot Æsene, Trojanerne, hvormed Oðin blir gjenkjent som overkongen Priamos. Krigen mellom vanene og æsene er i skaldetradisjonen Trojakrigen.

Krigen begynner med at vanekvinnen Gullveig (gulldrikk) kommer seg innenfor æsenes borg, og selv om æsene brenner henne flere ganger klarer de ikke å drepe henne. Mens seidkvinnen Heid (Gullveig i ny skikkelse) kaster trolldom over æsene, bryter vanene ned murene rundt og stormer inn med sanger om seier. Æsene velger da å innlede fredsforhandlinger. Krigen slutter med at gudene utveksler fredsgisle. Slik kommer tre av de fremste vanene til Åsgård; Njord, Frøy og Frøya, ifølge Snorre og Voluspå.

I tillegg kom de sammen til drikkegilde hos Ægir (jf. Amfiktyonia) fra Jotland hvor Vanene og Æsene spyr sammen. Dette spyet, eller spyttet, blir opphav til skaldskapsmjødet. Til å begynne med former dette mjøðet seg til en person, Kvasir, som går for å være den klokeste i hele verden.

Mytene forteller ikke om hvorfor krigen oppsto, skjønt vanene, utfra sammenhengen, seirer, men Snorre utdyper sluttfasen: Vanene er misfornøyd med æsenes fredsgisler. Den vakre Høne, Odins følgesvenn, og den kloke Mime, som Odin søker råd hos, står ikke i likevekt med vanenes gisler. De skjærer derfor hodet av Mime og sender ham tilbake, men beholder Høne. Overfor Njord, Frøy og Frøya var det ingen misstemning. De blir i høyeste grad integrert som likemenn blant æsene, og er de skikkelsene som opptrer hyppigst i mytene, sammen med Odin og Tor.

Yngve-FrøyRediger

Yngvi (alt. Yngve) var den mytologiske stamfaren til Ynglingeætten, som de tidligst kjente norske og svenske konger hevdet at de nedstammet fra. Hans opprinnelse er usikker, men blir i flere kilder som Ynglingesaga og Gesta Danorum identifisert som guden Frøy. Andre kilder tyder på at han opprinnelig har vært en stammegud for folkeslagene som Tacitus omtaler i Germania som Ingveonerne. Han forteller at germanerne oppfatter guden Tuisco og hans sønn Mannus som deres stamfedre. Mannus’ tre sønner ga navn til de tre overordnede germanske stammer; kystfolket Ingveonerne, innlandets Herminoner og de resterende Istveoner. I et angelsaksisk dikt fra ca. 1100 fortelles det for eksempel:

Ing ble sett første gang av menn bland Østdanene.

Diktet omtaler også at Ing hadde en vogn. Den kan sannsynligvis være en parallell til gudinnen Nerthus’ vogn og Frøys vogn fra yngre kilder. Ing omtales også i yngre angelsaksisk litteratur under forskjellige navn, blant annet i diktet Beowulf (varianter av Ings venner). Sammensetningen Ingui-Frea (oldengelsk) og Yngvi-Freyr (norrønt) kan være en etterlevning av eldre forestillinger om en direkte forbindelse mellom guden og de germanske konger. Fra senere kilder fremgår det at herskeren hadde en viktig religiøs funksjon, og for eksempel hadde en sentral rolle i ritualer. Ideen bygger blant annet på, at ordet Frea og Freyr kan være titler, som betyr «Herre».[kilde mangler]

TilbedelseRediger

Frøy ble i hovedsak tilbedt i Mälarregionen i Sverige, i Norge og på Island. I Danmark opptrådte han under navnet Frø, men sporene etter ham er langt sjeldnere her enn i de førnevnte områder. I vikingetiden hadde Frøy langt større betydning i religionen enn hans far Njord, hvis rolle i fruktbarhetskulten sannsynligvis var langt større i jernalderens religion. Som fruktbarhetsgud ble Frøy fremstilt med stående fallos (cum ingenti priapo, ifølge Adam av Bremen). I seremoniene inngikk sanger og handlinger som opprørte samtidens blyge kristne, og de fordømte kulten som uanstendig. Adam, som selv sannsynligvis bare hadde annenhånds informasjon om hovet i Uppsala og dets ritualer, gir vage hentydninger om sanger med et innhold som bare burde forties. Det forteller likevel noe om en fruktbarhetskult som var knyttet til både død og blod mot et bakteppe av rituell kjønnslig omgang som inngikk i en høyere mystikk «Seksualakten har uten tvil dannet mønsteret for mye av den seremonielle symbolikken i den førkristne kulten,» slår den norske idéhistorikeren og ekspert på norrøn mytologi Oddgeir Hoftun fast (s. 200, «Norrøn tro og kult»). I ettertid har seksualritualene blitt sterkt nedtonet av den forskningen som har forsøkt å tolke Adam av Bremens forsiktige hentydninger. Også sagalitteraturen fra 1200-tallet synes preget av den samme kristne seksualskammen.

I Trojumanna Saga blir Frøy, rettere sagt Krit-Frøy, identifisert med Saturnus av Kreta[1], plassert som en samtidig med Josva, Israelfolkets første høvding etter å ha kommet til det Forgjettede Land. Det er åpenbart at den Islandske skaldetradisjonen identifiserer Æsene og Vanene med mennesker, men tydeligvis går de igjen gjennom flere inkarnasjoner. Krit-Frøy er far til Krit-Þorr, Jupiter av Kreta. Þorr med hammeren blir for eksempel også identifisert med prinsen av Etiopia, Þror, sønn av kong Memnon.

ReferanserRediger

  1. ^ «Trójumanna saga – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 14. august 2020. 

LitteraturRediger

  • Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7
  • Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi, Tru og mytar i vikingtida, , Oslo 1990
  • Hoftun, Oddgeir: Norrøn tro og kult, ifølge arkeologiske kilder, , Oslo 2001
  • Näsström, Britt-Mari: Frøya, den store gudinnen i Norden, Oslo 1998
  • Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer, Oslo 1979

Eksterne lenkerRediger