Frøy

norrøn fruktbarhetsgud

Frøy (Freyr), også kjent under navnet Yngve eller Yngve-Frøy, er en norrøn fruktbarhetsgud av vaneætt. Etymologisk betyr Frøy «herre», og han var en av de viktigste gudene i før-kristen nordisk tro.

Frøy (Yngve, Yngve-Frøy)
Frøy (Yngve, Yngve-Frøy)
Frøy og grisen Gullinbuste (Jacques Reich)
TrossystemNorrøn mytologi
ReligionssenterSkandinavia
Originalt navnFreyr
ForeldreNjord (far)
SøskenFrøya
MakeGerd
AspektFruktbarhetsgud
BostedAlvheim
SymbolerFallos
TeksterVoluspå, Gylfaginning, Skirnesmål, Ynglingesaga
De norrøne guddommene Odin, Tor og Frøy framstilt på en vevnad fra Skog i Hälsingland i Sverige fra omkring år 1100.

I de islandske skriftene Eldre og Yngre Edda presenteres Frøy som en av vanene, den ene av gudeslektene i nordisk mytologi. Han er sønn av Njord, gud for skipsfart, handel og fiskeri, og bror til Frøya. Hans hjemland er Alfheim, han eier skipet Skibladner og galten Gyllenbuste.

Ifølge Snorre Sturlason ble Frøy regnet som stamfar til den mytologiske Ynglingeætten som etter Harald Hårfagre var konger i Norge. Adam av Bremen beskriver i Gesta Hammaburgensis et tempel i Uppsala til ære for gudene Odin, Tor og Frøy (som Adam kaller Fricco).

Frøy er gud for god høst, landbruk, fruktbarhet og velstand og derfor tolkes fallosavbildninger ofte som avbildninger av ham. Den mest omfattende myten om Frøy er eddakvadet Skirnismål, som forteller om Frøys forelskelse og ekteskap med jotunmøyen Gerd.

I Skandinavia og England kan helgenen Sankt Stefanus ha arvet noen av Frøys funksjoner. Hans festdag var den 26. desember, og han kom dermed til å spille en rolle i de juleritualene som tidligere var forbundet med Frøy, slik som spisingen av den tradisjonelle juleskinken.[trenger referanse]

Den gode gudenRediger

Frøy er det mannlige motstykke til gudinnen Frøya, hans søster. Navnene betyr «herre» og «frue», hvilket kan tyde på at de opprinnelig var så mektige at de ikke kunne tiltales ved navn. Begge er barn av vaneguden Njord. Mytene oppgir også at Frøy og Frøya er elskere og/eller gift, lik tvekjønn (androgyn, lik Yme som befrukter seg selv). Det er et trekk som ikke er uvanlig for fruktbarhetskulter, men trolig med større vekt på symbolverdien enn det incestuøse forhold.

Snorre Sturlason beskriver Frøy som vakker og fager i det ytre, mektig, tilgivende, vennlig og kaller ham «verdensguden» (veraldar goð). Frøy rår for vær og årsvekst, både for regn og solskinn og derfor markens grøde. Man kunne blote til Frøy for en lys framtid, for fred, velstand og framgang. Likesom Njord kalles Frøy «vanenes ætling» og «vaneguden», også «årsguden» og «rikdomsgiveren». Hester som var helliget Frøy, kalt «frøyfakser», fikk bare guden selv ri på, slik som hesten til Ravnkjell frøysgode, Frøyfakse.

Ifølge den kristne Adam av Bremen, som oppfattes som bare delvis troverdig, hadde Odin, Tor og Frøy - som Adam kaller Fricco - hvert sitt bilde i hovet i Uppsala. Det tyder på at de ble regnet som de viktigste gudene.

Om Frøy er blant annet følgende attributter kjent:

  • Frøy bodde på Alvheim. Navnet indikerer en mulig forbindelse mellom vaner og alver.
  • Hans skip Skidbladner, bygget av Ivaldes sønner, kunne seile på land, hadde alltid medvind og kunne hendig foldes sammen og legges i lommen.
  • Frøy hadde et sverd som kunne hogge av seg selv. I Skirnismål fortelles hvordan han ga dette sverdet til Skirne for å sikre en avtale om et stevnemøte med Gerd, og derfor må Frøy klare seg uten sitt gode sverd da ragnarok opprinner.
  • Frøy eide den raggete grisen Slidrugtanne (Slídhrugtanni) eller Gyllenbuste (Gullinborsti), som han spenner for sin vogn. Den kan springe gjennom luft og hav, og det lyser av dens gylne buster.
  • Frøy hadde også hesten Blodhove (Blodughofi).
  • Frøys to tjenere, ekteparet Byggve og Bøyla, nevnes bare i Loketretten. Byggve er assosiert med ølbrygging.

Yngve-FrøyRediger

Yngvi (alt. Yngve) var den mytologiske stamfaren til Ynglingeætten, som de tidligst kjente norske og svenske konger hevdet at de nedstammet fra. Hans opprinnelse er usikker, men blir i flere kilder som Ynglingesaga og Gesta Danorum identifisert som guden Frøy. Andre kilder tyder på at han opprinnelig har vært en stammegud for folkeslagene som Tacitus omtaler i Germania som ingveonerne. Han forteller at germanerne oppfatter guden Tuisto og hans sønn Mannus som sine stamfedre. Mannus’ tre sønner ga navn til de tre germanske stammer:[1] Kystfolket ingveonerne, innlandets herminoner og de resterende istveoner. I et angelsaksisk dikt fra ca. 1100 fortelles det for eksempel:

Ing ble sett første gang av menn blant østdanene.

Ing omtales også i yngre angelsaksisk litteratur under forskjellige navn, blant annet i Beowulfkvadet (varianter av «Ings venner»). Sammensetningen Ingui-Frea (gammelengelsk) og Yngvi-Freyr (norrønt) kan være en etterlevning av eldre forestillinger om en direkte forbindelse mellom guden og de germanske konger. Fra senere kilder fremgår det at herskeren hadde en viktig religiøs funksjon, og for eksempel hadde en sentral rolle i ritualer. Navnene Frea, Freyr og Frøy regnes som en tittel siden de betyr «herre».[2]

DyrkelseRediger

Frøy ble i hovedsak tilbedt i Mälarregionen i Sverige, Norge og på Island. I Danmark opptrådte han under navnet Frø, men sporene etter ham er langt sjeldnere her enn i de førnevnte områder. I vikingtiden hadde Frøy langt større betydning i religionen enn hans far Njord, hvis rolle i fruktbarhetskulten sannsynligvis var langt større i jernalderens religion. Som fruktbarhetsgud ble Frøy fremstilt med stående fallos (cum ingenti priapo, ifølge Adam av Bremen). I seremoniene inngikk sanger og handlinger som opprørte samtidens blyge kristne, og de fordømte kulten som uanstendig. Adam, som selv sannsynligvis bare hadde annenhånds informasjon om hovet i Uppsala og dets ritualer, hentyder til sanger med et innhold som helst burde forties. Det forteller likevel noe om en fruktbarhetskult som var knyttet til både død og blod mot et bakteppe av rituell kjønnslig omgang som inngikk i en høyere mystikk «Seksualakten har uten tvil dannet mønsteret for mye av den seremonielle symbolikken i den førkristne kulten,» slår den norske idéhistorikeren og ekspert på norrøn mytologi Oddgeir Hoftun fast (s. 200, Norrøn tro og kult). I ettertid har seksuelt betonte ritualer av typen hieros gamos blitt sterkt nedtonet av den forskningen som har forsøkt å tolke Adam av Bremens forsiktige hentydninger. Også sagalitteraturen fra 1200-tallet synes preget av den samme kristne seksualskammen.

I Trojumanna saga blir Frøy eller Krit-Frøy identifisert med Saturnus av Kreta,[3] en samtidig med Josva, israelittenes første høvding etter ankomsten til det lovede land. Det er åpenbart at den islandske skaldetradisjonen identifiserer æser og vaner med mennesker, der Krit-Frøy er far til Jupiter av Kreta. Tor med hammeren blir identifisert med prinsen av Etiopia, Thrór, sønn av kong Memnon.

ReferanserRediger

  1. ^ https://www.britannica.com/topic/Mannus
  2. ^ Næss, Ellen Marie: «Frøy» i Store norske leksikon. Hentet 15. september 2021 fra [1]
  3. ^ «Trójumanna saga – heimskringla.no». heimskringla.no. Besøkt 14. august 2020. 

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7
  • Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi, Tru og mytar i vikingtida, , Oslo 1990
  • Hoftun, Oddgeir: Norrøn tro og kult, ifølge arkeologiske kilder, , Oslo 2001
  • Näsström, Britt-Mari: Frøya, den store gudinnen i Norden, Oslo 1998
  • Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer, Oslo 1979

Eksterne lenkerRediger