Åpne hovedmenyen

Sjamanisme

tradisjonsbasert folkemedisin og spirituell utøvelse
(Omdirigert fra Sjaman)
Shaman omdirigerer hit. For det finske folk metal-bandet som tidligere het Shaman, se Korpiklaani.
Bilder av sjamaner blant samer i Norge, fra Sibir og blant inuitter i Alaska.
Innen samisk religion hadde sjamanen/noaidien en sentral rolle. Kobberstikk av sørsame med runebomme etter «levende tegninger» av Knud Leem, 1767.

Sjamanisme er en religiøs praksis basert på troen på at naturen er besjelet og at mennesker kan kommunisere med en åndeverden.[1] Personer som hevder de er i stand til å utveksle budskap med åndeverdenen omtales som sjamaner. Sjamanisme er blant annet særpreget ved teknikker for å oppnå ekstase eller transe.[2][3]:15

Sjamanisme kategoriseres vanligvis som naturreligion sammen med paganisme, og til forskjell fra semittiske religioner (kristendom, jødedom og islam) og østlige (buddhisme, hinduisme).[4]:66 Det er uklart om sjamanisme kan regnes som en religion med læresetninger. Sjamanisme beskrives som en måte å utforske virkeligheten på, en rituell uttrykksform og kan ha vært menneskets eldste åndelig praksis.[4]:264[5]:17 Sjamanisme har vært praktisert i tusenvis av år og arkeologer har funnet spor sjamanistisk virksomhet mer enn 30 000 år tilbake, det vil si tilbake til steinalderen. Sjamanisme har vært praktisert fra Grønland til Afrika, Asia, Amerika, Australia og det førkristne Europa. Sjamanistiske tradisjoner har også gitt inspirasjon til nyreligiøse retninger hvor tilhengerne anser seg selv som tradisjonsbærere av urfolks opprinnelige religion.

Definisjon og etymologiRediger

Religionshistorikeren Mircea Eliade har uttrykt sjamanismens kjerne: «En sjaman er et menneske som, sammen med sin åndehjelper, drar på en sjelereise til en annen verden (åndeverdenen), for å bringe hjelp og/eller kraft med tilbake til denne verden, til gagn for alle/samfunnet.» Siden slike verdener ikke er allment erkjent, er det også andre måter å forklare sjamanismen på gjennom ulike tolkninger av de ytre manifestasjonene.

Sjamanens reise går enten til oververdenen, til underverdenen eller til åndeverdenen i midten. I flere kulturer, inkludert den norrøne, er dette knyttet til fortellingen om verdenstreet. Sjamanismens kjerne er ikledd forskjellige kulturers skikker, sanger, mytologi osv. Sjamanen har ulike teknikker og verktøy tilgjengelig. I samisk kultur heter sjamanen «noaide». I norrøn sammenheng er det seiden og volvene som representerer den lokale formen for sjamanisme.

Begrepet sjamanisme skriver seg fra Sibir der det ble studert tidlig.[3]:15 En sjaman betyr «en som ser» og skriver seg fra det sibirske tungusiske språk (sáman) og betød opprinnelig en lege eller trollmann. Sjamanisme brukes om lignende praksis hos for eksempel samiske noaider (sjamaner) eller indianske medisinmenn.[4]:264 På samisk omtales sjamanisme som noaidevuohta og noaide har blitt oversatt som «trollmann, troll, heks».[2]

Ordet «sjaman» kommer fra tungusisk/evensk šamán, der det kan bety «den som vet/den som har kunnskap». Det ble innført i vestlige språk gjennom selvbiografien til russeren Avvakum (1673). Den videre opprinnelsen er omstridt, men stammer kanskje fra det kinesiske 沙门 sha men «buddhistmunk» fra prakritisk samaya-, fra sanskrit sramana-s «buddhistisk asket».[6] Det er også foreslått et lån fra pali, śamana, og endelig fra sanskrit śramana «asketisk», fra śramati «han svimler».

UtbredelseRediger

Sjamanisme er godt dokumentert i mange såkalt primitive religioner, men er ikke i seg selv noen religion, snarere et religiøst kompleks, som i ulike former har eksistert over store deler av verden til alle tider. I nyere tid har den overlevd i avsides deler av Nord-Amerika, Nord-Europa (hos samene frem til slutten av 1700-tallet), Nord- og Sentral-Asia, men den kjennes også fra flere store statsreligioner, slik som den kinesiske statsreligionen rundt år 500 f.Kr, som hadde røtter langt tilbake i tidligere dynastier.[7]

En av de eldste bevarte kildene som omtaler samisk sjamanisme er Historia Norvegiae, en latinsk tekst som trolig skriver seg fra slutten av 1100-tallet. Samisk sjamanisme er trolig beslektet med sjamanisme hos sibirske folkegrupper.[2]

Etnologisk beskrivelseRediger

 
Kvinnelig sjaman, trolig fra khakas-folket i Russland, fotografert i 1908 av S. I. Borisov.

Etnologene fant at spirituell praksis i urbefolkninger over store deler av verden svært ofte var bygget rundt en kjerne av grunnelementer; transetilstander, kontakt med hjelpedyr eller hjelpeånder, og aktiv samhandling med disse. De urgamle sjamanistiske teknikkene ble observert både i jeger- og sankersamfunn og i historiske overleveringer.

Avhengig av hvor strengt betegnelsen blir avgrenset, har etnologer argumentert for at sjamanisme er spesielt for tungusernes kultur, at sjamanisme er spesielt for urfolkene i Sibir basert på fellestrekk ved ritualer, eller at sjamanismen er felles for alle urfolk gjennom en lignende naturforståelse. I tillegg har betegnelsen fått moderne anvendelse i det som kalles «nysjamanisme».[8]

Sjamanens funksjonRediger

Sjamanen kan betjene flere funksjoner i et samfunn:

  • forebygge sykdom
  • helbrede
  • fungere som psykopomp, dvs. veilede den avdødes sjel eller motsatt å hjelpe en nyfødt sjel inn i verden
  • harmonisere menneskets forhold til naturen og gude-/åndeverdenen
  • lede seremonier
  • lede ofringer
  • spå
  • bære tradisjonen, f.eks. ved å memorere lange sanger eller fortellinger

Disse funksjonene har noen felles underliggende konsepter: Konseptet om sjelen og konseptet om ånder.

Sjamanen opptrer som bindeledd mellom menneskene i sin kultur og åndene, inkludert forfedrenes ånder. Bindeleddet blir konkretisert gjennom sjamanens redskaper og symboler. «Sjamanens tre» er et symbol som går igjen i flere kulturer. Treet blir sett på som et vesen med røttene i underverdenen, stammen i midten er der menneskene holder til, og toppen strekker seg til verden over.

Moderne sjamanismeRediger

 
Sjaman i transe

Man finner fortsatt i dag sjamaner som overleverer sin tradisjon fra generasjon til generasjon, men de fleste moderne sjamaner, nysjamaner, får sin viten gjennom den oppblomstringen sjamanisme har hatt i vestlige samfunn (New age). Denne formen for sjamanismen henter sine teknikker fra mange ulike kulturer, men primært får sjamanen sin visdom og sin praksis gjennom kontakt med gude-/åndeverdenen, i likhet med de tradisjonelle sjamaner. Som disse legger også den moderne sjaman stor vekt på personlige erfaringer og opplevelser. Sjamanen blir sjaman gjennom trening eller kall, og sjamaner går vanligvis gjennom en individuell innvielsesopplevelse. Dette kan foregå frivillig, ved hjelp av ulike teknikker som faste, isolasjon eller inntak av hallusinogene planter. Det kan også foregå ufrivillig, for eksempel ved alvorlig sykdom hvor man kan oppleve en konfrontasjon med døden. Sjamaner kan arbeide i grupper, men først og fremst er dette en individuell vei som vandres alene.

Sjamanisme er nært knyttet til naturens mysterier, og den individuelle sjaman søker fortrinnsvis sine visjoner i naturen. Sjamanen arbeider i en endret bevissthetstilstand. Ved hjelp av dans, tromming, kraftsanger, faste og lignende oppnår sjamanen en transetilstand som gjør det mulig å foreta sjelereiser til andre verdener. Med erfaring danner sjamanen seg et bilde av landskapet i de ulike verdenene, og kan navigere etter dette kartet når han/hun reiser for å søke kunnskap. Man snakker ofte om tre ulike verdener: over-, mellom- og underverden. Oververdenen er gudenes domene, og kjennetegnes av å være lys, luftig, eterisk og vidstrakt. Mellomverdenen er vår verden, og i underverdenen finner vi gjerne dødsriket og ulike ånder og krefter. Det sjamanistiske verdensbildet er holistisk, og man opererer med en syklisk tidsforståelse. De fire elementkreftene spiller ofte en viktig rolle. Også i sjamanisme oppfattes Jorden og naturen som hellig; «Jorden er vår Mor».

Sjamanismen bygger på en nær kommunikasjon med gude-/åndeverdenen. For eksempel finner sjamanen som oftest sine skytsånder i underverdenen. Skytsåndene er sjamanens hjelpeånder. De fungerer som veiledere, lærere og beskyttere, og de gir sjamanen kraft. Ofte opptrer disse åndene i dyreskikkelse, derav navnet kraftdyr eller totemdyr.

I Norge ble Sjamanistisk Forbund registrert som livssynssamfunn i 2009.[9]

Kjente sjamanerRediger

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Hva tror vi på: – Sjamanistisk Forbund». Arkivert fra originalen 13. mai 2019. Besøkt 13. mai 2019. 
  2. ^ a b c Myrhaug, May-Lisbeth (1997). I modergudinnens fotspor: samisk religion med vekt på kvinnelige kultutøvere og gudinnekult. Oslo: Pax. ISBN 8253018665. 
  3. ^ a b Eliade, Mircea (1998). Sjamanisme: henrykkelsens og ekstasens eldgamle kunst. Oslo: Pax. ISBN 8253019475. 
  4. ^ a b c Winje, Geir (1999). Fra bønn til magi: nye religioner og menneskesyn. Kristiansand: Høyskoleforl. ISBN 8276342299. 
  5. ^ Svensson, Tom G. (1997). Folk i arktis og sub-arktis. Oslo: Universitetets etnografiske museum. ISBN 8270600164. 
  6. ^ http://www.etymonline.com/index.php?term=shaman
  7. ^ Lotte Hedeager: Skygger av en annen virkelighet (s. 76), forlaget Pax, Oslo 1999, ISBN 82-530-2098-8
  8. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. august 2012. Besøkt 15. mars 2012. 
  9. ^ - Mange tror vi er gærne, Smaalenenes Avis, 13. mars 2018

LitteraturRediger

  • Eliade, Mircea (1998). Sjamanisme. Oslo: Pax. ISBN 8253019475.  (original Le chamanisme et les techniques archaïques de l'extase 1951)
  • Ronald Grambo: «Traces of Shamanism in Norwegian Folktales and Popular Ballads. Religious Beliefs Transmuted into Narrative Motifs» (s. 20-46). Fabula 16. Band Heft 1/2. Berlin 1975.

Eksterne lenkerRediger