Gris

domestisert svinedyr
(Omdirigert fra Tamgris)

Gris eller svin (Sus scrofa domesticus), også kjent som tamgris og tamsvin, er en underart av villsvin (Sus scrofa). I vitenskapelig sammenheng blir tamgrisen også referert til som Sus domesticus.

Gris
Berkshiregris (griserase) Foto: Scott Davis
Berkshiregris (griserase)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sus scrofa domesticus
Alt. navn: gris, tamgris, svin, tamsvin
Artstilhørighet: Svinefamilien
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: hele verden unntatt Antarktis
Raser:

Mye tyder på at tamgrisen oppsto som følge av flere samtidige uavhengige prosesser på forskjellige steder i verden. Den ble trolig først domestisert i Det nære østen, Kina og Tyskland. Det kan ha skjedd for omkring 11 000 år siden.[1][2]

BeskrivelseRediger

 
Vietnamesisk hengebuksvin.
 
Swedish white er en svensk minigrisrase.

Grisen er langstrakt og kortbeint. Hodet er middels stort, og snutepartiet kalles tryne. Halen er tynn og kort og bæres ringlet. Lemmene ender opp i klauver. Trynet er et ideelt arbeidsredskap til å rote i jorden med. Til gjengjeld er grisens nakkemuskler utviklet så den ikke kan se oppover. En gris som vil se opp, ruller seg over på ryggen.[3] Favorittaktivitetene er å spise, å rote med trynet og ha kontakt med en annen gris.[4]

Trynet er nysgjerrig og bevegelig, som en liten elefantsnabel. Luktesansen overgår hundens, og grisers intelligens kan sammenlignes med hunders og småbarns. Lydspråket er utviklet og variert, selv om griser også kommuniserer via lukt utskilt fra duftkjertler. De verdsetter et bad og er gode svømmere. Grisen har ingen svettekjertler og oppsøker derfor vann for å kjøle seg i varmt vær.[5]

Siden tamgris og villsvin er samme art, kan de også få forplantningsdyktig avkom. Det har resulterert i at de fleste såkalte villsvin i USA i dag egentlig er etterkommere av importerte ekte villsvin og rømte tamgriser. Slike blandingsgriser finnes også flere andre steder i verden som et resultat av at tamgris ofte rømmer og parrer seg med villsvin. Tamgrisen blir gjerne mye større enn ekte villsvin. Også den er en alteter (omnivor), noe som betyr at den spiser både plante- og animalsk føde.

Et ukastrert hanndyr kalles «råne», mens hunnen kalles «su(gge)» eller «purke». En kastrert hanngris kalles vanligvis «galt(e)», men ordet kan i noen sammenhenger også være en benevnelse på en hanngris som ikke er kastrert. Avkommet kalles «grisunger», men fra de blir omkring 2–3 måneder gamle benevnes de gjerne som «kultegriser». Da er ungene avvendt.

Grisunger som ales opp med tanke på kjøttproduksjon kalles «smågris» til de veier cirka 20 kg. Såkalt «slaktegris» er større griser som er oppfôra for kjøttproduksjon. Levende norsk slaktegris veier 20–100 kg (typisk 95 kg) ved slakting. Slaktevekten er normalt cirka 75 kg.

Grisen er en uovertruffen kjøttprodusent som omdanner karbohydrater til proteiner og fett dobbelt så effektivt som høns. For hver 100 kilo fôr produserer en gris rundt 20 kilo kjøtt, mens kveg bare produserer 7 kilo.[6]

Grisen i EuropaRediger

Det eldste beviset man har for domestisert gris i Europa stammer fra Tyskland og er omkring 11 000 år gammelt.[1][2] Innblandingen av asiatiske tamgriser ser først ut til å ha startet på 1700-tallet. I Norge har man trolig hatt tamgris i omkring 3 500 år eller mer, det bekrefter et arkeologisk funn fra den store helleren på Ruskeneset[7]Søreide i Bergen. Funnet er datert til år 1500–1400 f.Kr.[8] Grisen kom sannsynligvis til Norge med innvandrende folkeslag fra Mellom-Europa, antagelig via Danmark og Sverige.

Grisens betydningRediger

Knapt noe dyr på kloden har etterlatt seg et slikt vell av ord og uttrykk som grisen, og paradoksalt nok er de fleste kontroversielle. På den ene siden finner man en flom av respekt, på den andre det motsatte. Grisen figurerer i så vel kunst som adelig heraldikk. Galtung-slekten tok navn etter galten, hanngrisen. Grisen brukes som et symbol på godt og vondt. Et begrep som «svindyrt» indikerer at noe er overpriset, «rådyrt». Samtidig indikerer det at grisen må ha vært verdifull. «Din gris» gir assosiasjoner til noe urent og skittent, enda grisen naturlig hører hjemme ved elvebredder i skoglandskap, der den kan rote etter røtter og knoller, og kjøle seg ned med hyppige bad. «Griseflaks» og «svinehell» er uttrykk med opprinnelse i tysk Schwein haben (bokstavelig talt «å ha svin») når noen i middelalderen tapte en konkurranse og da fikk en gris som trøstepremie. Den som fikk grisen, fikk dermed en ufortjent premiering, og var for så vidt heldig likevel.[9] Dette og en rekke andre slike uttrykk er en klar indikasjon på at grisen har vært svært betydningsfull for mennesket gjennom lang tid. I Kina har man sågar valgt å hedre grisen i sin kalender. På norsk har man uttrykket «kjælegris» som understreker at grisen alltid har vært noe mer enn mat for oss.

Tabuet mot grisehold går igjen hos gjeternomadene i det enorme området fra Nord-Afrika til Sentral-Asia. I Mesopotamia er det funnet leirfigurer av tamgriser tilbake fra steinalderen på 4000-tallet f.Kr. Om lag 30 % av dyreknoklene fra Tell Asmar (2800-2700 f.Kr.) kom fra griser. Under de første sumeriske dynastiene fantes det spesielle griserøktere og griseslaktere. Men etter 2400 f.Kr. forsvant svinekjøtt fra kostholdet, trolig fordi avlingene ble for knappe til å fø opp griser. Den vedvarende vanningen av kornåkrene fikk grunnvannet til å stige, så saltene kom opp til jordoverflaten og gjorde enorme jordbruksområder uegnet til hvete. I stedet sådde man bygg, som er mer hardført, men befolkningen trakk nordover mot Babylon under Sumers påfølgende kollaps. Omkring 2000 f.Kr. begynte egypterne å identifisere grisen med Set, ondskapens gud. Ifølge Herodot utgjorde egyptiske griserøktere en egen kaste, så foraktet i befolkningen at de ble nektet adgang til templene. Griser ble likevel regnet som nyttige, ettersom de trampet såkornet ned i den fruktbare jorden på elveslettene langs Nilen. Kjøtt av gris ble derfor spist i Egypt frem til den muslimske erobringen.[10]

BestandsutviklingRediger

Per 2013 var det cirka 977 millioner griser i verden, en økning på 128 millioner siden 1990.[11] Omtrent halvparten finner man i Kina.[12]

Svineavl i NorgeRediger

 
Norsk landsvin (Norge)
 
Hampshiregris (USA) med unger
 
Duroc (USA)

Tamgrisen deles gjerne inn i raser, og det finnes et ukjent antall tamgrisraser rundt om i verden. I Europa og Nord-Amerika er såkalt landgris eller landrase den mest typiske griserasen. Dette er en grunnleggende (opprinnelig) hvit grisetype som er relativt lang og slank. Den europeiske landgrisen nedstammer fra den opprinnelige tamgrisen og har gjerne levd og utviklet seg i et område gjennom flere århundrer, men siden 1800-tallet har den blitt formet individuelt i ulike land.

I Norge begynte dette arbeidet for alvor etter andre verdenskrig, da behovet for energi i kostholdet gradvis avtok som følge av økt industrialisering og endrede arbeidsvaner i befolkningen. Behovet for mindre energi i kosten førte til at den fete grisen ikke lenger var ønskelig. Det førte fram til norsk landsvin, som altså i dag er den mest dominerende griserasen i Norge.

Systematisk avl med norsk landsvin begynte tidlig på 1960-tallet. Etter dette gikk utviklingen i retning av industrilandbruk. I dag er norsk griseoppdrett regnet blant de beste i verden, og Norge har blitt en betydelig eksportør av fagkunnskap på dette området, selv om landet som sådan klart er den minste produsenten av slaktegris i Skandinavia. Skandinavisk slaktegris er imidlertid kraftig influert av norske landsvingener, som har blitt de mest dominerende i disse landene. Også Finland har nå valgt å satse på norske landsvingener, sammen med en rekke andre europeiske land. Eksport foregår dessuten til USA.

Produksjonsgriser er sjelden rene raser, men oftest blandinger. For å oppnå gode produksjonsresultater (godt kjøtt og god inntjening) er det vanlig å krysse rasene seg i mellom, for å hente ut ulike rasers egenskaper. Avkommet av slik kryssavl blir ofte kalt hybrider, men per definisjon er dette ukorrekt. Hybrider kan nemlig bare oppstå som følge av parring mellom ulike arter, mens disse «hybridene» alle er avkom etter krysninger med dyr av samme art. Derfor er avkommet per definisjon bastarder.

I Norge er de mest vanlige avlsrasene norsk landsvin (L), norsk yorkshire (Y) og duroc (D). For sistnevnte brukes kun råner i slaktegrisproduksjon. Merkevaren «EdelGris» (fra Gilde Norsk Kjøtt) er faktisk en blanding mellom de nevnte rasene (50/25/25). Kjøttet stammer fra såkalt noroc (LYLD), som er en såkalt trerasekrysning, avkommet etter ei norsk landsvin/yorkshiregris purke og en norsk landsvin/duroc råne. En annen type krysning er norhybrid, som er en torasekrysning mellom ei LY purke og en LL råne (25% yorkshiregris og 75% norsk landsvin). Avlsarbeidet i Norge ledes av Norsvin, som er en dominerende aktør innen griseavl og sædpruduksjon. Norsvin har også utstrakt eksport av gener og sæd til andre land.

En annen matgris som har oppstått i Norge er norsk skogssvin. Denne må på ingen måte sammenstilles med ekte skogssvin, som er en egen slekt som består av tre ville, store svinearter. Norsk skogssvin er en blanding mellom oppdrettet villsvin og norsk landsvin. Slikt kjøtt, som er svært smakfullt og naturlig nok smaker av vilt, ble blant annet servert under OL på Lillehammer.

I senere tid er det også blitt innført hampshiregris fra Finland til Norge, for å styrke norsk slaktegrisproduksjon (i regi av Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund). Blandinger med hampshiregris skal gi mørere og mer smakfullt kjøtt påstås det. Prosjektet regnes som unikt, fordi Norge i all vesentlighet har vært en eksportør av gris de siste tiårene. Likeledes er det i senere tid innført og startet forsøk med belgisk piétrainsvin og iberisk svin.

Rånelukt og kastrasjonRediger

Kastrasjon av hanngriser som ikke skal brukes i avl har vært vanlig over hele den industrialiserte delen av verden, for å kvitte seg med den såkalte rånelukten på kjøttet. Fra 2009 skulle dette forbys i Norge, men forbudet ble utsatt.[13] Kastrering er bare tillatt om den blir utført under bedøvelse av en veterinær. Rutinemessig kastrering skal ikke foretas på gris eldre enn fire uker. I Norge forskes det inngående på løsninger som kan eliminere rånelukten. Dersom man ikke lykkes vil forbudet kunne få store økonomiske følger for oppdretterne.

Rånelukt er hovedsakelig knyttet til substansene androstenon og skatol. Det er påvist genetisk sammenheng mellom rånelukt og kjønnsmodning hos hanngris, og mellom kjønnsmodning hos hanngris og purker. Gjennom å senke frekvensen av gener som er assosiert med et høyt nivå av rånelukt, håper forskerne over tid å kunne komme ned på et akseptabelt nivå for såkalt utsortert gris.

Nyere forskning viser også at endringer i fôrsammensetningen kan gi store utslag på skatolnivået i fett. Det er blant annet oppdaget at potetstivelse og jordskokk kan ha en positiv innvirkning.

Det er ventet at Norges forbud mot kastrering også vil kunne føre til lignende konsekvenser i andre land, spesielt om forskerne finner en akseptabel løsning på rånesmaken.

Fra 1. mars 2012 åpner norske slakterier for vaksinering mot rånelukt. Til nå har kastrasjon vært eneste alternativ.

SvinekjøttRediger

 
Eisbein mit Sauerkraut (svineskank med surkål) er nærmest å regne som en tysk nasjonalrett.
 
Serranoskinke er ei verdenskjent spekeskinke fra Spania som lages av lokale landsvin.

Svinekjøtt er populært blant mange folkeslag, men ikke hos alle. I islam og jødedom anses kjøtt av gris som «urent», og det er forbudt å spise. Forskere har foreslått at tabuet skyldes frykt for trikinose, men griser i varme klimasoner er sjeldent smittet - hvorimot kveg, sauer og geiter er bærere av miltbrann, brucellose og andre sykdommer som utgjør en større fare for mennesker.[14] I Nord-Amerika, Kina, Sørøstasia og Indonesia er svinekjøtt en ettertraktet råvare, som mange også regner som sunnere enn mørkt kjøtt. I Norden er svinekjøtt det mest populære av alle kjøttslag.

Moderne svinekjøtt er magert og velsmakende sammenlignet med det kjøttet som fantes på markedet før 1950. Svinekjøtt har også den fordel at fettet ligger konsentrert og lett kan fjernes. Renskåret svinekjøtt har derfor typisk en fettkonsentrasjon på kun 3–5 prosent. Den høye kvaliteten på svinekjøtt skyldes både moderne avlsmetoder og nye slaktemetoder.

Storparten av griseavlen skjer med tanke på slaktegrisproduksjon. Norsk slaktegris fôres opp til den blir 20–100 kg tung før den slaktes. Slaktevekten på en kvalitetsgris utgjør typisk cirka 75 kg. Grisen parteres stort sett etter norske mattradisjoner, som altså ikke trenger å være lik andre lands.

Partering i NorgeRediger

Partering av gris har gjerne med landets mattradisjoner å gjøre. I Norge gir dette vanligvis en slik inndeling:

Av innmat brukes gjerne lever, nyrer, hjerte, lunger og tungen. Dessuten brukes griseblod (ferskt eller dypfrossent) til såkalt blodmat, for eksempel til blodklubb, blodpølse, blodpudding og blodpannekake. I tillegg brukes ører og hale til dyremat, for eksempel som tørkede griseører eller grisehaler som godbiter til hund.

Gris som kjæledyrRediger

Det er lenge siden mennesket oppdaget at tamgrisen har en rekke utmerkede egenskaper som kjæledyr. Det er altså ikke tilfeldig at et begrep som «kjælegris» har oppstått. Grisen lar seg dressere og kose med på linje med en hund, også med hensyn til innendørs renslighet, men er svært intelligent og krever mer arbeid og underholdning enn en hund. Grisen trives derfor best utendørs der den kan rote i bakken og utfolde seg naturlig.

De mest populære grisene til bruk som kjæledyr er minigriser, en samling av mindre griser fremavlet til dette. Minigris er ingen egen rase, men betegnelse på griser som veier under 100 kg som voksne. Mange stammer fra blant annet vietnamesisk hengebuksvin.

Gris som nyttedyrRediger

Grisen har en svært god luktesans, som med litt trening kan utnyttes til en rekke nyttige formål. I Sør-Europa har man benyttet grisen til å lokalisere trøffel, selv om det nå har blitt mer og mer vanlig å bruke såkalte trøffelhunder. Trøfler er en naturlig godbit for griser, som etter litt trening villig leter opp denne meget kostbare delikatessen. Griser med slik trening blir gjerne omtalt som trøffelgriser.

Det er også gjort forsøk med griser til å lete opp sprengstoff, våpen, narkotika og mat, alle med svært tilfredsstillende resultater (både med hensyn til hva den finner og tiden det tar å trene den opp). Grisen er imidlertid ikke like hendig og bevegelig som en hund, som derfor er bedre egnet til noen av disse formålene.

Yrker og beskjeftigelser forbundet med avlRediger

Griserøkter er en som driver med avl.

Griskokk er en som tilbereder fôr for griser. Tilberedingen skjer i stor grad i nærområdet til bestanden som skal fôres. Denne typen jobb er blitt mindre vanlig i Norge, i tiden som er gått siden blant andre Alf Prøysen jobbet med det.

Se ogsåRediger

 
Piétrain (Belgia)
 
Iberisk svin (Portugal/Spania)

Anerkjente griseraser:

Ikke-anerkjente griseraser:

ReferanserRediger

  1. ^ a b Giuffra E, Kijas JM, Amarger V, Carlborg O, Jeon JT, Andersson L (2000). «The origin of the domestic pig: independent domestication and subsequent introgression». Genetics. 154 (4): 1785–91. PMC 1461048 . PMID 10747069. 
  2. ^ a b G. Larson, K. Dobney, U. Albarella, M. Fang, E. Matisso-Smith, J. Robins, S. Lowden, H. Finlayson, T. Brand, E. Willerslev, P. Rowley-Conwy, L. Andersson, A. Cooper (2005). «Worldwide Phylogeography of Wild Boar Reveals Multiple Centers of Pig Domestication» (PDF). Science. 307 (5715): 1618. PMID 15761152. doi:10.1126/science.1106927. 
  3. ^ https://ung.forskning.no/dyreverden/10-ting-du-ikke-visste-om-griser/1609528
  4. ^ https://forskning.no/arbeid-okonomi-husdyr/glemmer-at-griser-har-folelser/492815
  5. ^ https://dyrevern.no/article/grisens-ukjente-evner/
  6. ^ Marvin Harris: Kannibaler og konger (s. 149), Gyldendals fakkelbøker, Oslo 1980, ISBN 82-05-12170-2
  7. ^ Knut Andreas Bergsvik og Ida Dyrkorn Heierland: «Ruskeneset», Grind.no
  8. ^ Vangen, Odd: «gris» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 30. november 2021 fra [1]
  9. ^ https://naob.no/ordbok/svinehell
  10. ^ Marvin Harris: Kannibaler og konger (s. 155-56)
  11. ^ «Number of pigs worldwide». Statista (engelsk). Besøkt 12. februar 2019. 
  12. ^ Badkar, Mamta (29. mai 2013). «14 Facts About The Staggeringly Huge Chinese Pork Industry». Business Insider. Besøkt 12. februar 2019. 
  13. ^ https://svineportalen.no/forbudet-mot-kastrering-av-gris-er-utsatt/
  14. ^ Marvin Harris: Kannibaler og konger (s. 152)

Eksterne lenkerRediger