Galtung

slekt

Galtung er navnet på to slekter uten kjent tilknytning, den norske adelsslekten i middelalderen «Galthe» som gikk ned i bondestanden, og en i stor grad dansk «Galtung»-slekt som fikk adelskap 1646-48.[1] Den middelalderske adelsslekten Galte, også kalt Galtung, hadde fra omkring 1190 sitt sete i Rosendal og på Torsnes (opprinnelig «Tordsnes») i Hardanger, eller rettere sagt på gårdene Hatteberg, Eik og Mel som ligger der Baroniet i Rosendal ligger i dag med det store parkanlegget som har fortrengt de opprinnelige gårdene. Slekten på Torsnes døde ut i mannslinje med Gaute Eriksson (G.) ca 1413[2], men mannslinjen fortsatte i Hardanger gjennom slektninger. De yngre Galtungene regner sitt opphav fra Torsnes f.o.m. ca. 1500-tallet gjennom et mulig morsledd.

Kongshornet kan man se våpenskjoldet til den eldre Galte-ætten, en gullgalte på blå bakgrunn. Den yngre Galtungfamilien benyttet en kopi som ikke var tro mot originalen. Galten Gyllenbuste representerer Ynglinga-dynasitet etter Yngve-Frøy gjennom Hårfagres datter Ålof Årbot, og skjellet som representerer kristen pilgrimsferd, eller sjøen.
Gyda Eiriksdatter førte kongsætten fra Hordaland inn i Galte-familien gjennom datteren Ålof Årbots ekteskap med Tore «Teiande» Ragnvaldsson, og slik kom mannslinjen til Hardanger.

Den eldre Galte-ætten (ca. 200-2022)Rediger

Den eldre ættens etterkommere finnes fortsatt i Hardanger. Galte-familien fra Hardanger ble under Dansketiden bevisst skrevet ut av norsk historie.[trenger referanse] Slik svekket man opprørstrangen til det norske folk ved å frata de sin egen historie, samt legitimerte det danske monarkiets kongemakt. Det var også en viss risiko ved det å være Galte, og medlemmer av slekten ble til tider bortført av politiske årsaker.[omstridt ]

Galte-ættens forfedreRediger

Slekten stammer i direkte mannslinje fra [Frá Fornjóti ok hans ættmönnum|kong Fornjot]] av Cwenland, Finland og Gautland (Götaland) som i sin mytiske tilstand[klargjør] skal ha levd i det første eller andre århundret etter Kristus. Tidslinjen er litt vanskelig å definere, da for eksempel Kong Snjo var sagt å ha levd i 300 år.[trenger referanse] Denne mannslinjen lyder:

  1. Kong Fornjot av Kvenland, Finland og Jotland (ca. 100-200)
  2. Kong Kåre (egentlig Kåri, samt Jøkul) Fornjotsson (ca. 200)
  3. Kong Snjor den Gamle (inn Gamli) Jøkulsson av Kvenland (ca. 200-400) var sagt å ha levd i 300 år.
  4. Kong Tore (Thorri) Snjosson av Kvenland (ca. 400)
  5. Sjøkonge Gor Toresson (Thorrisson) (4-500) Ifølge Orknøyingenes saga var han en høvding av finsk ætt som sammen med sin bror, Nor underla seg Norge i jakt på sin bortførte søster Goe. Han fant henne til slutt hos Rolf i Berg, en mytisk konge av Hedmark på ca. 500-tallet. De løste konflikten med at han Nor giftet seg med søsteren til Rolf, og Rolf fikk beholde Goe som kone. Nor kalte landet sitt for Noregr eller Norveg, og slik fikk Norge navn.[trenger referanse] Hans sønner delte det mellom seg, og deres sønner delte det mellom seg igjen, slik ble kongedømmene mindre og mindre mens kongene ble flere og flere. Beretningene om dette, «Hvordan Norge ble bebygd»» og «Norge funnet» (innledningen til Orknøyingenes saga), finnes i Flatøybok.[trenger referanse]
  6. Sjøkonge Heytir Gorrson (5-600)
 
Fantasifult maleri av Ole Peter Hansen Balling: «Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord» der kong Eirik av Hordaland (ca. 830-872) døde i ca 872.
  1. Sjøkonge Sveidi (Sveithi) Heytirsson (5–600)
     
    Gårdene Hatteberg, Mel og Eik ligger der Baroniet i Rosendal ligger i dag.
  2. Halfdan den Gamle (inn Gamli) Sveidasson (6–700)
  3. Opplendingjarl Ivar Halfdansson (7-800)
  4. Konge på Vestlandet og jarl av Oppland Øystein «Glumra» Ivarsson (788–870)
  5. Ragnvald «Mørejarl» Øysteinsson (ca. 830–892/900)

Familien var i nær slekt med kongemakten, og det var Hattebergenes forfar Ragnvald Mørejarl som ga kong Harald tilnavnet «Hårfagre». Det skrives:

 Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på ti år. Før kalte de ham Harald Luva, men nå ga Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig et sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert. 

  • 12. Tore «Teiande» Ragnvaldsson (ca. 862-938)

Mannslinjen kom til Hardanger gjennom giftemål mellom Mørejarl Tore «Teiande» Ragnvaldsson (ca 862-938) og Ålof Årbot (født rundt 875), datter av kong Harald Hårfagre (825-875) og Hordalandsprinsesse Gyda Eiriksdóttir (født rundt 840). Dette hadde vært et resultat av at Harald Hårfagres sønner hadde brent inne Tores far Ragnvald Øysteinsson og hans menn i «husbrenna». Harald var ga Tore tilbake hans rettmessige arv, giftet Tore til datteren sin og satte han som jarl i Hordaland, der Ålovs morfar Eirik hadde vært konge. Eirik er derfor ofte brukt som slektsnavn i Galte-familien, da til vår tid som Eirik og ikke «danske» Erik.[trenger referanse] Et annet vanlig navn i Galtefamilien var fra gammelt av Rolf, og det var det Tore «Teiande»s bror het, Rolf Ragnvaldsson (860-928), norrønt skrevet Gongu-Hrólfr, bedre kjent som Gange-Rolf eller Rollo av Normandie. Slik var familien opphav til adelige europeiske familier[hvem?] som skulle være med å forme historien selv etter Galte-familien i Hardanger mistet sitt adelige virke. En tredje godt kjent bror av søskenflokken var Jarl Torv-Einarr Ragnvaldsson av Orkenøyene, som i tur ble stamfar til de norrøne jarlene på Orknøyene gjennom sine tre sønner.[trenger referanse]

 
Familien som skulle bygge Baroniet i Rosendal med Ludvig Rosenkrantz som byggmester ble særs upopulærere med de lokale som da blant annet besto av eldre Galte-ætt samt presteskapet. Han skal ha gått hensynsløst frem i form av å kreve avgifter av bøndene, og en spottet ham i døden med at han skulle ha dødd av å ha falt i do. Slottet sto ferdig i 1665. Han var derimot ikke den første baronen på Hatteberg – det var Gaut Gautsson Galte på Hatteberg i 1277.

Den gren av galtefamilien som sammenhengende bodde på setegården Hatteberg som jarler og senere lendmenn (norsk versjon av baron i middelalderen) etter Tore «Teiande» Ragnvaldsson (862-938) var i mannslinje –

 
Karl den Enfoldige (879-929) gifter datteren sin til «Gongu-Hrolfr» eller «Rollo» (Rolf Ragnvaldsson)

Galte-ætten blir «Galte»Rediger

  • 19. Gaut Munansson Ænes/Ornes (1120–1160). «Gaut på Ornes» (Urnes) i Luster var lendmann, levde på kong Magnus Erlingssons (1158–1184) tid og regnes som ættens stamfar.
  • 20. Jon Gautsson på Ornes (1140–1160)
  • 21. Gaute Jonsson Mel Galte (1190–1270)
  • 22. Gaute «den yngre» Gautsson Hatteberg av Mel (ca. 1260–1306)
  • 23. Tore Gautsson på Hatteberg (Galtsson) (1280–?)
  • 24. Ivar Toresson på Hatteberg (ca. 1320)
  • 25. Greip Ivarsson på Hatteberg Galte (1355–1400)

En har bevis for at de alle levde der og ble tatt for å være sønn av far.[klargjør] Greip Ivarsson Galte (1355–1400) pantsatte Hatteberg i 1399 for å ha nok midler til å skaffe skip for å dra på sjøen for å hjelpe Færøyene fra å bli annektert. Dette gikk ikke bra, og etterkommerne hans bosatte seg videre i Hardangerfjorden der deres etterkommere enda bor i de samme bygder som bønder.[trenger referanse]

Et særlig fremstående medlem av slekten var riksråd Gaute Eiriksson, som hadde en galte av villsvin som sitt våpenskjold. Ridderen og riksråden Gaute Eiriksson (ca. 1340–1412/13) var sønn av «Erich Galtung» ifølge en slektstavle fra 1500-tallet. Denne Eirik var trolig sønn til Sigurd Gautsson kalt «galte» (vel samme mann som i 1340-årene var fehirde i Tønsberg og siden i Bergen), som var sønnesønn av Gaut på Mel. Gaute Eiriksson hadde gods både i Norge og Sverige og var sysselmann i Oslo 1366, senere fehirde og trolig sysselmann i Tønsberg, for deretter å sitte med Skienssysla til sin død. På begynnelsen av 1400-tallet hadde han også Nordmøre i forlening.

Gaute Eiriksson var medlem av riksrådet senest fra 1369/70. Han var blant de norske representantene ved unionsmøtet i Kalmar 1397 og ble slått til ridder under kong Eriks (Bogislav Vratislavsson) kroning der. Gaute førte en oppspringende galte i blått som våpenmerke (kjent fra påfestet skjoldmerke på et drikkehorn fra 1300-tallet i Nationalmuseet i København), men nevnes aldri der med slektsnavn. Han var første gang gift med en datterdatter av den hellige Birgitta, andre gang med en datter av væpneren og riksråden Otte Rømer. Gaute etterlot seg ikke barn, og noen forbindelse mellom ham og den yngre ætten Galtung er ikke kjent. Slekten døde ut på Torsnes i mannslinjen omkring 1413 med Sigurd Galte, hvis bror hadde mannlige arvinger som førte slekten videre utenfor den opprinnelige slektsgården. Galtefamiliens fall fra maktposisjon var dramatisk. De var under mye press fra alle kanter, samt mer eller mindre blakk. Bortførelsen av Greip Ivarssons svigerfar i 1440 var spikeren i kisten. Hartvig Krummedike bortførte Greip Àmundsson Aga, som senere ble sluppet løs mot 120 mark sølv.

Galte-ætten etter 1400Rediger

Erik Rosenkrantz overtok i 1547 «Losna-arven», og gjorde krav på gods han knapt visste hvor lå eller hva het. Slik mistet blant annet Galte-familien Augastad, som Erik Rosenkrantz «tok på odel». Man saksøkte mange ganger, men det ble aldri noen rettferdighet for hardingene, og Augastad ble slik en del av Rosenkrantzgodset. Det var litt plagsomt at de skulle ta akkurat Augastad, da det var der den siste som kalte seg Galte sin sønn bodde, Greip Ingebrigtsson på Augastad (ca. 1500-1568), sønn av Ingebrigt Åmundsson (Ogmundsson) Galte Norheim (1410-rundt 1500) og Sigrid Sjursdatter Norheim (ca 1450-1500). Sjur er kort for Sigurthur, så når mange i senere Galte-slekt heter Sjur spiller det altså på originalformen Sigurd. Familien flyttet da til Norheim, Nesthus og senere Reisæter, og herfra ble den Hardangerske Galte-ætten spredd for vinden.

Den eldre mannslinje ble tunget til å bytte navn da de danske embetsmenn kom og beslagla gods og navn i skiftet mellom 1400- og 1500-tallet med Dansketiden og Reformasjonen, men levde videre i lokalmiljøet og kjenner til våre dager sin herkomst ledd for ledd. Bøndene begynte så den seige jobben med å kjøpe tilbake sine egne bruk fra danskene, og dette under vilkår av særs urimelig skattelegging som fikk opprørstrangen til å koke over for de fleste hardingene i fjordarmene. Blant Galtenes etterkommere, er mang en mann fra 15-1700-tallet bøtelagt for slagsmål med de nye embetsmennene som kom for å ta landet.

Hva godset angår, ble den tidligere setegården familien hadde eid og bodd på i 500 år, uten å ta høyde for hvor lenge det var i bruk som Hordakongssete, innlemmet som hjertet i Baroniet i Rosendal. Karen Mowat (1630–1675) var datidens rikeste arving og å gifte seg med henne gjorde mannen hennes til Norges rikeste. Denne mannen var danske Ludvig Holgersen Rosenkrantz (1628–1685), og de fikk da Hatteberg i morgengave selv om de foretrakk å bo på Tysnes. Karen hadde arvet godset av foreldrene Axel Andersson/Andrewson Mowat (1592–1661) og Karen Knutsdatter Bildt (1600–1662). Man kan lese i Store norske leksikon om Axel Mowat:

 Det var likevel først etter at Axel Mowat trakk seg tilbake fra stillingen som admiral, at hans tilegnelse av jordegods for alvor skjøt fart. Av Jens Bjelke kjøpte han storgårdene Mel 1642 og Hatteberg 1644, Onarheim 1650, foruten Lervig, Malkenes og Håland herregård med ladegården Amland i Oppland sogn. Alle disse gårdene – og en rekke mindre – lå i Sunnhordland fogderi og kom senere under Rosendal baroni. Dessuten satt Mowat med mye strøgods i Hardanger og Ask gård på Askøy allerede fra 1642. Ved hans død var verdien av hans samlede jordegods mer enn dobbelt så høy som i 1639.[trenger referanse] 

Det var ulike hardingfamilier, deriblant Galtene, som siden tidenes morgen hadde eid disse eiendommene som danske kansleren i Norge Jens Bjelke følte seg berettiget til å selge på billigsalg til danske adelsfamilier.

 
Aga i Hardanger var et av hovedsetene til Galte-familien. Gamle Galte-ætten var òg fra tidlige tider forgrenet Eiki (Eikje/Eiken) i Herand.

Galte-ætten i dagRediger

Tradisjonen for båt, handel og seiling sto sterkt, og mange Galte-etterkommere ble redere, sjømenn og båtbyggere. Galte-etterkommer og sjømann Teodor Toresson Eiken (1885-1961) er sagt å ha vært den siste som kommersielt fór mellom Vestlandet og Nord-Norge med segl i en tid da dampskipene tok over sjøfarten.

Det er ikke kjent om den yngre Galtung-slekten er i slekt med de eldre Galtene, men det er kjent at dette ikke forekommer i mannslinje slik som den eldre Galte-ætten fortsatt uavbrutt gjør til og med 2022, da i 42. generasjon.

Den yngre Galtungslekten (ca. 1500-2000)Rediger

 
Admiral Lauritz Galtung.
Karl von Mander.

På 1500-tallet trer en slekt med navn Galte frem på Torsnes. De skal gjennom kvinneledd ha vært etterkommere av det danskene antok var en utdødd adelsslekt, og blant annet det at begge slekter bodde på Torsnes taler for en forbindelse av noe slag, men ingen håndfaste beviser foreligger.

 
Galtung-familiens våpenskjold.
Anders Thiset

Stamfaren til den yngre slekten er Lauritz Johanneson Galte, som ble født rundt 1519. En etterkommer var Lauritz Johansen Galte, som var en av de største godseierne i Hardanger. Skattemanntallet for 1647 viser at Lauritz Galte eide 32 gårder eller gårdparter i Hardanger, 13 i Sunnhordland og 6 på Voss. Han var far til admiral Lauritz Galte, som av Danmark-Norges konge Fredrik III fikk stadfestelse på at han tilhørte den norske adelen i 1648. Det var altså ikke ment som en nyadling, men som en bekreftelse på eksisterende adelskap.[[Fil:Anetavle for Maren Jorgensdatter Staur.JPG|miniatyr|På anetavlen til Maren Jorgensdatter kan man se mange av de nye «adelige familiene» danskene etablerte i Norge etter Reformasjonen, blant annet Galtung-våpenet. Disse familiene skulle bli Norges nye jordeiende elite, i kontrast til den tidligere norske adel som skulle skrives ut av sin egen historie og forvises ned i bondestanden. Man trodde lenge at den første Johannes i slekten selv var Galthe, men det er nå teoretisert at et eventuelt slektskap må ha vært gjennom konen Gyrid Torgilsdatter. Gyrid var dog ikke en Galtung selv i farsledd, selv om hun var i slekt med dem. Hennes farfar, Viking Finnsson Aga (ca. 1400–etter 1469) sin mormor Olov Eiriksdatter (ca. 1330–uvisst) var Galtung gjennom faren sin, Eirik Sigurdsson Galte på Torsnes (ca. 1300).

Yngre Galtung-slekt i mannsledd fra 1500Rediger

  • Johannes/Jens (ca. 1475-1521), muligens gift med Gyrid Torgilsdatter (Galtung), men ikke selv født Galtung
  • Lauritz Johannesen (ca. 1500-1560) g.1 Magdalena Trondsdatter Rustung g.2 Anna Fartegnsdatter Valen
  • Johannes Lauritzen Torsnes (ca. 1540-1620) g. Herborg Torbjørnsdatter (ca. 1555-1632) «Johannes fikk hånd om Torsnes-gården gjennom sin kone Herborg. Hun arvet halve Torsnes sammen med sin bror, Ola Torbjørnsen Sandven.»[trenger referanse]
  • Fogd og godseier Lauritz Johannessen Torsnes (1587-1659) g. Elisabet Ottesdatter Orning (ca. 1590-1676)
  • Admiral og lensherre Lauritz Lauritzen Galtung (1615-1661) g. Barbara Grabow (1631-1695) Barbara Grabow var grand-grand-grand-niese av den infame Vincents Lunge (Dyre) (ca. 1486-1536).
  • Junker Johan Lauritsen Galtung til Torsnes (1659-1721) g. Margrete Pedersdatter Leganger (1670-1711)

Lauritz Galtung (1615–1661) tok livet av frenden sin, godseier Axel Mowat, i en duell i 1643. Ifølge de yngre Galtungene var Axel Mowat slektningen deres. Ingen av navnene til yngre Galtunger er typiske for Galte-slekten. Den slekten som idag kaller seg Galtung tilhørte en innflytelsesrik slektskrets i Hardanger-området, blant annet på gården Torsnes. Slekten har en villsvinsgalte i slektsvåpenet, men uten skjell. Avbildninger av slektsvåpenet og slektningers våpen fra blyglassruter som har vært på Torsnes vises til høyre. For mer informasjon om slektsvåpnene, se egen side om Torsnes.[[Fil:Glass paintings Torsnes.jpg|thumb|Glassmalerier fra omkring 1635 malt på vinduene på Torsnes. Foruten våpenet for de yngre Galtunger, ser man danske Dirick Echoff Orning på begge vinduer i midten, danske Laris Larssen Bildt nede til venstre, den danske Bøer Juel øverst til høyre og skotske Peder Rasmus Mowatt nederst til høyre.

AdelskapRediger

Adelshistoriker og riksarkivar Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas anførte i en artikkel fra 1885 at slekten inngikk såkalte «ulikebyrdige ekteskap» i perioden 16701870, og at det førte til at slektens adelspreg falt bort. Det er uvisst om slektens adelskap falt bort formelt sett, for de gamle ekteskapsbestemmelsene fra adelsveldet på 1500-tallet gikk mer eller mindre ut av bruk etter at den kongelige enevelden ble innført i 1660. Hele slekten levde omkring 1800 i bondestand, blant annet på den gamle ættegården Torsnes i Jondal, Hardanger, der slektsmedlemmer fortsatt bor. Fra slutten av 1800-tallet lever deler av slekten i borgerstand, blant annet som embedsfolk, byborgere, leger, tannlege, gullsmed, advokater og andre jurister. Denne delen av slekten er tatt med i Danmarks Adels Aarbog.

Kjente medlemmerRediger

BilderRediger

 
Yngre Galtung sies å stamme fra Torsnes. De eldre galtene flyttet bort fra Rosendal der Torsnes, Eik, Hatteberg og Mel ligger grunnet Dansketiden, dårligere økonomi og danske innflyttere på 14-1500-tallet.

LitteraturRediger

  • Galtung, Johan Ellertsen: Galtungslekten i fortid og nutid, Oslo 1997.
  • Elin Galtung Lihaug: «From Brandenburg through the Scandinavian and Baltic Countries to Russia and Great Britain - a Line of Descent Covering More Than 400 Years»,Genealogica & Heraldica. Influence on Genealogy and Heraldry of Major Events in the History of a Nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences, Oslo 2014, utgitt av Slektshistorisk forlag i 2015, side 227-236
  • Huitfeldt-Kaas, Henrik Jørgen : «De nulevende Adelsslægter i Norge», Christiania 1885.
  • Huitfeldt-Kaas, Henrik Jørgen m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950 (segl nr. 928, 946, 1089 og 1308)
  • Steffens, Haagen Krog (1911). «Norske Slægter 1912». Gyldendalske Boghandel, Kristiania. 
  • C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind I, Oslo 1928, side 32 ff og side 155 ff, særlig side 188 og figurene 189-192
  • Haukanes, K. og Jon : Segl og bumerke frå Hardanger, Oslo 1944, side 23, 101, 248, 281
  • Cappelen, Hans : Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976) (med avbildning av moderne heraldisk ex libris og en ny skjoldtegning i heraldisk stil)
  • Løvenskiold, Herman L.: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978
  • A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904
  • H. Storck: Dansk Vaabenbog, København 1910
  • Achen, S. T.: Danske adelsvåbener, København 1973
  • Peter Kurrild-Klitgaard: Nordiske heraldiske exlibris, København 2019 (Ellen og Fredrik Galtungs ex libris med slektsvåpenet, side 50)

ReferanserRediger

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 27. januar 2015. 
  2. ^ A. S. Johannessen & L. Haegland (05.10.2012). «Sigurd Galtes etterkommere». 
  3. ^ Snorre Sturlasson. «Heimskringla (Chronicle of the Kings of Norway) – Munan Ogmundsson (d. 1137) s. 236». Besøkt 17.01.2022.