Anna Elisabeth Westerlund

Anna Elisabeth Westerlund (1907–1995) var en norsk kvinne som påstod hun var klarsynt. Hun var ofte å se i norske ukeblader, slik som Allers der hun hadde en fast spalte, og i Hjemmet. Hun ble landskjent etter at hun i 1968 utgav boka Synsk.

Anna Elisabeth Westerlund
Født		4. okt. 1907 Hamarøy
Død		12. sep. 1995 (87 år) Oslo
Beskjeftigelse		Påstått synsk, sjakkspiller, skredder
Nasjonalitet		Norge

Økssundet som Leonhard Westerlunds båt var oppkalt etter.

Oppvekst

Westerlund vokste opp på Husøy, der hun bodde til hun var 16 år. Etter en lang og vanskelig hjemmefødsel var hun som nyfødt så svak at det ble foretatt hjemmedåp i et vaskevannsfat. Hennes far, Leonhard Westerlund, var fiskerbonde. Med konen Inga fikk han tre døtre og fire sønner. På Husøy var det syv gårdsbruk: Sjyvollen, Sjybollingen, Nygård, Fedreheimen, Husøy, Hågen og Westerlunds barndomshjem Sjybakken. Det fantes hverken strøm eller biler på Husøy den gang. Familien Westerlund hadde Husøys eneste hund, Barry, og fire kyr (den ene var russisk og en gave fra Ingas bror Johan som hadde bosatt seg i Russland). Husøys telefon var batteridrevet med et bestemt ringesignal for hver av gårdene, så man visste hvem samtalen var til, men folk på de andre gårdene kunne lytte med på linjen.

Westerlund sa at det å ta til seg kunnskaper «har alltid stått for meg som en av de beste goder ved å være menneske». Hun maste seg til å begynne på skolen ett år for tidlig og ble trist ved tanken på at det bare kom til å vare i syv år. Skolen lå på Finnøy dit skolebarna dro på egen hånd i åpen båt - selv om ingen hadde lært å svømme - og været iblant var så ille at de måtte overnatte på Finnøy. Blåste det friskt, reiste de seg i båten og brukte overtøyet som seil. Tuberkulose var ett av tidens store problemer, og som 12-13-åring stiftet den foretaksomme Westerlund tuberkuloseforeningen «Lykken» på Husøy. Men det var ikke de andre barna som stilte på første møtet, men mødrene. De valgte likevel jentungen til leder, og ved basarer og julepakkefester fikk foreningen samlet inn en del penger. En kvinnelig foredragsholder kom fra Oslo og viste lysbilder om smittefaren. Hun ble paff da hun ble ønsket velkommen av foreningslederen som viste seg å være en 13-åring.

Spanskesyken ble de spart for på Husøy. Men storesøsteren Antonie var flyttet til Oslo og ble smittet. Leonhard lånte penger i banken så konen kunne reise sørover og ta avskjed med datteren deres som lå dødssyk på Rikshospitalet. Antonie ble gravlagt i Oslo.

Westerlund var skoleflink, og hennes eldre søsken hadde fått foreldrenes hjelp til videre utdannelse. Men etter første verdenskrig investerte hennes far i en større båt med tanke på selfangst i Nordishavet. Det første året gikk det bra, men året etter ble «Økssund» sittende fast i drivisen og ble skadet. Leonhard hadde kjøpt båten med pant i gården uten å rådføre seg med familien. Nå mistet de både båten og familiegården. I 1924 måtte de forlate Husøy etter at Sjybakken var solgt ut av slekten.

Narvik havn med malmtog fra Sverige i 1924, da Westerlund bodde ved byen.

Årene i Narvik

Westerlund var 16 år gammel da familien flyttet til Narvik. En slektning overlot dem to rom på et bruk på Kvitsandøyra, uten kjøkken, men med plass til to kyr. Til gjengjeld var det strøm og kokeplate i stedet for vedkomfyr, og Leonhard lyktes i å finne arbeid. Til slutt klarte han å skaffe familien et eget hus igjen. Det bygget han selv. Anna Elisabeth tok et tre måneders kurs i søm ved Magna Jensens syskole, og drev som hjemmesyerske som var tungt med dårlige lysforhold og slitte symaskiner. Mest var det å sy om allerede slitte klær, som ofte var skitne og illeluktende. Men bylivet hadde også fordeler. I Narvik sjakklubb spilte Westerlund mot mennene fordi de var flinkest; sjakk hadde hun lært seg som 12-åring da en eldre bror kom hjem med et sjakkspill. En kjæreste fant hun også, men det tok slutt da han skulle møte familien hennes og hadde måttet drikke seg til mot. Til gjengjeld fikk Westerlund venninner som hun holdt kontakten med livet ut.

Hun opplevde seg annerledes enn andre, med evne til å se ting som var skjult for dem. Iblant fikk hun jagende smerter som hun mente var følsomhet for smerter hos mennesker og dyr som led vondt. Men hun trodde hverken på «svarte katter, fredager, 13-tall, banking i bord, hilsing over dørstokk eller andre varsler og varianter av overtro», sa hun.

Sypikearbeidet slet henne ut, og hun fikk hjelp til å flytte til Oslo av morens bror Johan som hadde gjort det bra i Russland frem til revolusjonen, og vært klok nok til å anbringe en god del penger utenlands. Også han bosatte seg i Narvik, og tilbød niesen et lån. I 1930 flyttet hun til Oslo og begynte på Otto Treiders Handelsskole. Morbroren hadde nok ikke tenkt han skulle ha pengene tilbake, men også etter hans død fortsatte Westerlund å sette inn avdrag på en konto, der pengene gikk til en stein på hans grav. Hun var takknemlig for sjansen til et nytt liv, men lengtet også ofte nordover. Hun sa at «i Narvik ble husene malt både foran og bak; i Oslo malte de bare fasaden».

I helgene serverte Westerlund på Kaffistova for å tjene penger til mer skolegang.

Voksenliv

Westerlund bestod halvårskurset ved Otto Treider med hovedkarakteren «Utmerket godt». Skulle hun bli i Oslo, måtte hun finne arbeid, noe som var svært vanskelig i nedgangstidene. Skolen hjalp henne til en stilling som bokholderske ved desinfeksjonssenteret, der hun ble i seks år med arbeidstid fra kl 8 til kl 18, og en månedslønn på kr 70-80. De siste fire årene var hun kontorsjef med litt kortere arbeidsdag. Hun forsøkte å spare opp til mer skolegang ved hjelp av deltidsjobber, som å sy og å servere på Kaffistova i helgene. Høsten 1934 skrev hun seg inn ved Grimelands skole og leste til middelskoleeksamen på kveldskurs. Derfra tok hun eksamen våren 1935, og leste deretter til examen artium som privatist på to år ved «Lektorenes artiumskurs» i Oslo. I 1936 fant hun en stilling som regnskapsmedarbeider ved Statens kornforretning, med mer i lønn og kortere arbeidsdag, slik at hun fikk mer tid til lekser. Målet hennes var å bli russ i mai 1937, og det klarte hun. Hun fortsatte ved Statens kornforretning frem til hun først på 1960-tallet ble førtidspensjonert pga dårlig helse.

Sommeren 1931 tok Westerlund initiativet til å stifte Norges første kreftforening, «De sykes venn». Medlemmene holdt basarer til fordel for de kreftsyke, og Westerlund bidro ved å spå folk i kaffegrut. I 1935 fikk foreningen inn kr 3.000 til Radiumhospitalet - en imponerende sum, tre årslønner for en industriarbeider. Westerlund hadde lest seg opp på frenologi, og på basarene kalte hun seg «frenolog» og «orakelet Marja» som tilbød kombinert skallelesing og spådomskunst. Hun beskrev selv dette som ren underholdning for å få inn penger som kom de kreftsyke til gode, ikke noe virkelig «synsk»; men det ble likevel tatt ille opp av enkelte som gikk så langt som å kalle henne «fandens redskap». Westerlund ble skremt over denne reaksjonen og sluttet med å spå, men fortsatte i foreningen som vokste til flere hundre medlemmer. Likevel ble det en annen som mottok Kongens fortjenstmedalje for foreningens arbeid, mens Westerlund uten videre ble forbigått. Hun trakk seg da fra styret, men betalte kontingent frem til foreningen ble nedlagt i 1971.

Like før hun skulle opp til eksamen artium i 1937, skjønte hun at hun ikke hadde penger til husleien, Hun innrømmet dette til vertinnen, som straks visste råd: Westerlund som var nordlending, kunne vel spå! Vertinnen hjalp henne å rykke inn en annonse i Aftenposten der Westerlund markedsførte seg som frenolog^{[trenger referanse]} med lang erfaring, og raskt fikk hun inn penger til både mat og husleie. Samme høsten ble hun angivelig første gang oppsøkt av sitt «sendebud», en lyshåret jente i tiårsalderen som skal ha spådd Westerlund et liv med mye motgang. 

Hennes far hadde ikke kunnet støtte henne økonomisk i studietiden, men sendte iallfall penger til russelue. For å betale skolepenger og bøker var Westerlund nødt til å spare på maten, og hun mente selv dette hadde ødelagt helsen hennes. Jevnlig fikk hun sterke magesmerter som hun mente skrev seg fra årene med altfor knappe måltider. Hun immatrikulerte seg likevel ved universitetet, men torde ikke be seg fri for å følge forelesninger. Hun stod til forberedende prøve og begynte å studere sosialøkonomi, men dette satte krigen en stopper for, og hun vendte aldri tilbake til universitetet.

Westerlund hadde sagt at skulle en mann bety noe for henne, måtte han like sjakk og poesi. Mens hun studerte sosialøkonomi, ble hun forlovet med en sjakkspiller, og paret så på leilighet. Men Westerlund fikk kalde føtter og utsatte bryllupet, og en dag da hun trodde forlovede var på besøk hos sin mor, innrømmet han å ha giftet seg med gamlekjæresten, som var blitt gravid. Dette traff Westerlund hardt. Under krigen måtte hun sette krone på en tann, men tannlegene hadde da ikke annet gull enn det pasientene selv kom med. Nå kunne Westerlunds forlovelsesring komme til nytte, men hun orket ikke tanken på å «tygge hver dag på et symbol på evig troskap - et symbol som likeså godt kunne vært et gravkors over knuste illusjoner». Tannlegen skjønte alvoret og klarte å fremskaffe nok gull til en krone.

I 1941 hadde Westerlund kontorpult like ved et kjellervindu på slottet.

9. april 1940 fikk Westerlund brev om at hun var tildelt hybel i Grønnegata 8, værelse 204. Samme dag startet den tyske okkupasjonen, men 15. juni kunne Westerlund omsider låse seg inn i egen bolig, 32 år gammel. En annen opplevelse i krigsårene var at Statens kornforretning i 1941 ble tvangsflyttet fra lokalene sine til vestfløyen i kongens slott, som hun alltid hadde ønsket å besøke. I noen måneder kunne hun hver morgen spasere opp Slottsbakken og inn porten som tidligere hadde vært stengt for vanlige folk som henne. Hun fikk kontor i kjelleren ved et tilgitret kjellervindu, mens kontorsjefen fikk plass i kronprins Olavs bad. En bordplate ble lagt over badekaret. Men noen måneder senere fikk Statens kornforretning tildelt andre lokaler.  I 1942 rekvirerte tyskerne Grønnegata 8, og bare noen få NS-medlemmer fikk bli boende. Westerlund måtte igjen ut på det private boligmarkedet, i tillegg til helseproblemene som i 1943 førte til en langvarig sykehusinnleggelse. Pasientene fikk ekte kaffe, om den var aldri så tynn, og igjen kunne hun underholde med å spå i gruten. Ellers merket hun lite til sine synske evner i krigsårene. Hun hadde en kjæreste hun siden mintes som «huskatten Mads», som benyttet sykehusoppholdet hennes til å røyke opp sigarettrasjonen hennes. Ullplaggene hennes, som han skulle passe på, hadde han latt møll fortære, og vinterklær var ikke å oppdrive. Westerlund brøt forholdet, og det ble ikke til flere kjærester etter dette. Hun var nå så redusert at Statens kornforretning tilrådet rekreasjon. Hun fikk reisetillatelse til Narvik, der hun tilbrakte flere måneder hos sin bror og hans familie. Moren hennes lå syk av tuberkulose i Bodø, men Westerlund håpet å treffe igjen sin far, som var flyttet tilbake til Husøy. Men så pådro hun seg lungebetennelse og våget seg ikke ut på sjøen i åpen båt. Hun så derfor aldri sin far igjen.

Etterkrigstiden

Egentlig var Westerlund flyttet til Oslo i håp om å åpne en klesbutikk, og i 1946 søkte hun byfogden i Narvik om å få ta svenneprøve i søm, men fikk aldri godkjent svennestykket sitt selv etter gjentatte klager gjennom to år om urettferdig behandling. I stedet tok hun to års permisjon fra kornforretningen for å hospitere ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Hennes eldre søster Ingebjørg var lærerutdannet med post i Brønnøy, der hun underviste i bl.a. håndarbeid og forming, og huskes for å ha fartet rundt i en liten rød bil. Westerlund var særlig opptatt av modellering, og en kvinnefigur hun laget, ble foreviget i gips og testamentert til Universitetet i Bergen.   

Hun tok kurs i fjærkrerøkt. Hun hadde også en rekke opphold og reiser i utlandet.

Sjakk var en lidenskap for Westerlund.

Westerlund var en ivrig sjakkspiller og fikk en del premier i «Oslo og omegn sjakkrets». I 1980 ble hun tildelt Norges Sjakkforbunds hederstegn i gull. Etter krigen stiftet hun «Dronningen», en sjakklubb kun for kvinner. Den fikk kort levetid, da kofferten med brett og brikker ble stjålet, og på den tiden kunne ikke nye skaffes. I stedet meldte Westerlund seg inn i «Sjakkameratene», der hun spilte mot menn. I fire år var hun kassererske i Norges sjakkforbund og revisor i ett år. Hun viste stor omtanke for juniorspillerne, «Lilleputtene». De hedret henne med en sang under norgesmesterskapet i sjakk i 1984, der siste verset lød:

Verdensmester kan ei alle bli,

men så meget kan vi alle si:

Vi skal dyrke spillet,

slik du gjerne ville,

og vil huske deg i all vår ti'! 

I 1958 stiftet hun «Kuleklubben», en gateorganisasjon for gutter og jenter i oppdragende øyemed. Her betegnet hun seg selv som «bandefører». Westerlund traff på ungdommer i trappeoppgangen og i strøket ved Hegdehaugsveien. Hun syntes ikke gatene var noe bra sted for dem, og satte opp en plakat i melkebutikken om en nystiftet klubb. I bortimot 8 år holdt den ukentlig møte, der ti-tolv unge satt og spilte kinasjakk i den knøttlille leiligheten hennes. Vinneren fikk i premie en sikkerhetsnål påtredd en kinasjakk-kule. Klubben dro også på turer til Oslos severdigheter og utflukter til slottsparken.

Hun skrev også prologer og allehånde festsanger. Visen om et par slitte sko var en periode en gjenganger i Ønskekonserten.

Synskhet

I et tilfelle av akutt pengenød i studietiden opererte hun som synsk, et virke som etter hvert skulle bli det mest sentrale i hennes liv. Hun opplevde ofte sin synskhet som en belastning og fortalte at hun iblant om kveldene følte de få skrittene fra badet og bort til sengen som å kjempe seg gjennom tett krattskog. Hun mente selv at fenomenet skyldtes at hun måtte albue seg gjennom tankene til de som håpet på hjelp fra henne. Hun var opptatt av å bli betraktet som troverdig, og installerte derfor teller på telefonen sin for å kunne fremlegge et konkret tall på alle som søkte hennes hjelp.

Under krigen og til utpå 1960-tallet hadde ikke Westerlund stort å berette om uvanlige opplevelser. Men i 1967 ble hun til sin overraskelse oppringt av Alle Kvinners Blad og bedt om et intervju. Noen må altså ha ansett henne som synsk. Etter dette ble hun gradvis mer og mer kjent. Det var ikke alltid like enkelt. Kriminalreporteren Michael Grundt Spang uttrykte seg så skarpt om henne at hun gikk til søksmål mot Dagbladet etter Spangs omtale av henne i «Evjemo-saken», der en mann var meldt savnet. Hun mente Spang feilinformerte om hennes innsats, og dessuten antydet at hun tok seg betalt for sine tjenester - mens Allers-journalisten Torbjørn Eide som hadde vært svært skeptisk til Westerlund, endret syn etter å ha møtt henne og fått god hjelp med sin Bechterew.

Bente Gullveig Alver som skrev bok om Westerlund, fikk selv oppleve hennes uvanlige evner. Som nyinnflyttet i en dyr leilighet på 1980-tallet oppdaget Alver til sin forskrekkelse at hun ikke fant igjen sjekken som skulle betale regningene hennes. Hun endevendte forgjeves huset og var i panikk da Westerlund ringte for en prat. Alver forklarte hvorfor hun var utav seg, og Westerlund tenkte seg om litt og sa så hvor Alver skulle lete. Alver hadde alt lett der flere ganger, men Westerlund var urokkelig. Hun hadde aldri vært i den nye leiligheten, men sjekken viste seg å ligge der hun hadde sagt.

Westerlund fikk dedikert et temanummer av Tradisjon i anledning 75-årsdagen i 1982, og bidro selv med lederartikkelen «Å være synsk». Hun mente selv at hennes påståtte evner ikke hadde noe overnaturlig ved seg, men hadde med fysikk og anatomi å gjøre, «bølger» som enkelte mennesker kan fange opp - og andre ikke.

I 1983 ble Westerlund invitert av formannskapet i Gulen for å få hjelp om å peke ut det gamle Gulating-stedet.

Spørrespalten

Populariteten medførte at hun fikk egen spørrespalte i Allers som imidlertid ble omdiskutert, og Karl Evang og Sosialdepartementet varslet ukebladet om at kvakksalverlovens § 3, 2.ledd, om behandling av syke, var overtrådt når Westerlund ga helseråd. Arne Skouen gikk spesielt hardt ut mot redaktør Victor Schlytter og Westerlund: «Det har eklet meg å måtte nevne damens navn så mange ganger...Kan jeg med disse linjene bidra til at dette råtne egget fjernes fra offentlig skrift, er hensikten oppnådd.» Skouen satte sitt eget medlemskap i Norsk Forfattersentrum inn på at Westerlund skulle ekskluderes fra foreningen, som de begge var medlemmer av. Norsk forfattersentrum vurderte saken, men ekskluderte henne ikke. Spørrespalten i ukebladet ble imidlertid lukket, men fra våren 1973 fikk Westerlund ansvar for en annen spalte, «Fra min dagbok», der hun skrev om alt fra dagligdagse hendinger til opplevelser som synsk. Leserne fortsatte likevel å etterlyse spørrespalten, og sjefredaktør Schlytter svarte diplomatisk at svært mange lesere ble skuffet når Westerlund mottok rundt to tusen brev i uken, mens plassen bare tillot svar til 8-10. Westerlund selv forklarte at hun hadde trukket seg for ikke å sette redaktøren i forlegenhet.

I mars 1997 ble bladet Allers dømt i en injuriesak etter å ha trykket en påstått spådom for året 1995 fra Westerlund, der hun hadde «sett» riksrevisor bli arrestert for økonomisk svindel. Han var på ingen måte innblandet i svindel og ble tilkjent kr 30.000 i oppreisning. Allers måtte betale enda mer i saksomkostninger. Det regnes som første gangen en norsk domstol er blitt satt til bedømme en spåkones evner. Ukebladet hadde gjengitt flere saker der de mente at spådommen stemte, uten å kontrollere om personene virkelig var skyldige, noe de ikke var. Allers ble dømt til å betale 70 000 kr.

Ullensvang-saken

30. mars 1980 forsvant to unge menn fra Voss på biltur. Westerlund anga at de hadde kjørt av veien og havnet i Sørfjorden, men dette ble ignorert fordi billettøren på fergen mellom Kinsarvik og Kvanndal mente de to hadde tatt fergen over til vestsiden av fjorden. Letingen ble dermed konsentrert der, også med mini-ubåt. Utpå høsten ba de pårørende om hjelp fra Westerlund. Westerlund kom til Voss og beskrev igjen ulykkesstedet, «et nes med et hvitt tårn som ikke er et kirketårn». (Det viste seg å være en fyrlykt.) Følget dro til Ullensvang og kjørte mot Odda langs fjorden, der ulykkesstedet ble utpekt. Dykkere fant de savnede på 25 meters dyp, fastspent i bilen i sine sikkerhetsbelter. Ut fra en «kjøkkenfølelse» mente Westerlund at det lå en hvit komfyr eller et kjøleskap like ved. Dykkerne bekreftet at det på hver side av bilen lå en hvit komfyr og et hvitt kjøleskap. På hedersplass i Westerlunds vegg hang et stort tinnfat som de omkomnes familier ga henne som takk:

Den hjelpa du gav oss

aldri me gløymer.

No berre minne

hjarta vårt gøymer.

Tett inntil Puddefjordsbroen lå den lille trappen som Westerlund knyttet til Karl Justads forsvinning.

Justad-saken

6. september 1980 forsvant Karl Justad fra Møhlenpris i Bergen. Den pensjonerte sjøkapteinen hadde sagt til sin kone at han som vanlig tok en tur ned til båten sin som hadde kaiplass på Gyldenpris ved Puddefjordsbroen. Justads kone ba om hjelp fra Westerlund, som kom til Bergen og beskrev Justad med et operasjonsarr over brystet. Det var nok beskrivelsen av dette arret som overbeviste hans kone; Justad hadde hatt tuberkulose som ung og fått fjernet ribbein som ledd i behandlingen.

I Justad-saken nevnte Westerlund ofte en firkantfølelse (kanskje gatenettet på Møhlenpris), og hun hevdet å kjenne lukt av tjære og brakkvann. Hun «så» stadig en trapp, men ble ikke trodd før trappen ble oppdaget under ny befaring, tett inntil brofestet og ned til vannet. Westerlund mente det skulle letes på ti meters dyp i en vinkel på 45 grader utover mot venstre fra trappen; og to dager senere fløt Justad opp i bukten sør for Rieberkaien.

Under letingen etter Justad «så» Westerlund stadig politimannen Sigurd Selheim opptatt i en større leteaksjon på Møhlenpriskaien. Han benektet først at dette kunne stemme, men kom siden i tanker om at han virkelig hadde deltatt i en større leteaksjon etter en liten gutt som ble funnet i vannet nettopp der. - I dødsannonsen Justads enke satte i Bergens Tidende, takket hun både Westerlund og politiet for all hjelp.

Jensen-saken

9. august 1982 forsvant May-Britt Jensen fra psykiatrisk avdeling på sykehuset i Bergen. Det var en kjølig dag, hun var uten penger og bare iført en tynn sommerkjole. Ved tidligere anledninger var Jensen alltid kommet tilbake, men denne gangen måtte hun til sist etterlyses. I september 1982 skrev Jensens mor til Allers og ba om Westerlunds hjelp til å finne datteren. Westerlund hadde andre oppdrag og skulle dessuten feire sin 75-årsdag, men umiddelbart etterpå dro hun til Bergen for å delta i søket. Hun hevdet å «se» et vann og krysset av på et kart det stedet i vannkanten der hun mente at Jensen eller noen av hennes eiendeler befant seg. Søket gikk nå i retning Svartediket, og der Westerlund hadde krysset av på kartet, ble Jensens sommerkjole funnet. Westerlund holdt fast på at hun ikke «så» Jensen i vannet. To tenåringsgutter meldte seg senere og forklarte beklemt at de hadde vært på sykkeltur ved enden av Svartediket da «en dame» uten klær på dukket opp av vannet og helt uanfektet ga seg i snakk med dem. Hun hadde spurt om de hadde et teppe, siden hun frøs, og om de kunne hente tøyet hennes, men guttene var flaue og skremt over hvor rart hun oppførte seg, og valgte å dra hjem. De reagerte også på en mann med kamera som stod bak en busk og zoomet inn på dem og den nakne damen. Hjemme torde de ikke si noe, men den ene betrodde seg til sist til en storebror som sa de måtte gå til politiet. Den savnede kvinnen er aldri blitt funnet.

Skulpturen Aseaströmmen i Västerås viser arbeidere på vei til i industriarbeidsplassen Asea, som var innblandet i forhold som førte til drapet på Cats Falck. Den døde ble funnet etter tips fra Westerlund.

Cats Falck-saken

I 1984 forsvant den svenske TV-journalisten Cats Falck og hennes venninne Lena Gräns. Ifølge søskenbarnet Mikkel Falck var det Westerlund som utpekte stedet der kvinnene ble funnet et halvt år senere i Hammarbykanalen i Stockholm. Etterforskningsleder Eric Skoglund skal i 1997 ha uttalt at det ble lett på funnstedet etter tips fra «en synsk kvinne» i Norge.

Svensk politi avskrev raskt saken som en ulykke etter at dykkere fant bilen med de døde 29. mai 1985, på seks meters dyp i Hammarbyhamnen. Men folk reagerte på at den tekniske undersøkelsen var ufullstendig, og det lot seg ikke forklare hvordan bilen hadde kommet seg over den høye kaikanten. Attpåtil satt Falck som ikke hadde førerkort, ved rattet ved siden av Gräns i dennes Renault 12. Falck var kommet på sporet av smugling, der amerikansk høyteknologi i strid med USAs forbud ble levert til Aseas kraftverksutbygging i Sovjetunionen. Falck fant også koblinger mellom Asea og et østtysk utenriksforetak, kontrollert av Stasi, der svensk politi hadde beslaglagt en Asea-sjefs brevveksling med foretaket.

Først i september 2003 kunne Berliner Zeitung avsløre at en 53 år gammel mann var arrestert i Berlin, mistenkt for å ha utført bestillingsdrap for DDR-regimet i årene 1976-87, deriblant drapet på Cats Falck som skulle ha oppdaget at Bofors smuglet krutt til DDR for viderelevering til Iran, som da var i krig med Irak. Leveransene ble skipet til Rostock. En drapskommando på tre menn dro via Stasis innfallsport til Vesten, Hof i Bayern, til Stockholm via Danmark. De tok kontakt med Cats Falck og ba henne og venninnen på restaurant. Der skal kvinnene ha blitt forgiftet og plassert i Falcks bil som deretter ble kjørt utfor kaien.

Filmplaner

I starten av 1970-tallet ble det planlagt en halvdokumentarisk film om hennes liv som synsk, med henne selv i hovedrollen som den voksne Westerlund. Hun var svært engasjert i filmplanene, men opplevde at hennes fire eldre søsken tok sterk avstand fra disse og skrev til manusforfatter Sverre Gran og regissør Nils R. Müller at de ville kreve filmen forbudt, om deres barndomshjem eller nære familie ble dradd inn i saken. De hevdet også at de aldri hadde merket at søsteren «hadde spesielle evner som kunne karakterisere henne som "synsk".» Prosjektet beskrev de som «tåpelig og anmassende». Westerlund ble så såret at hun brøt kontakten med sine eldre søsken. Filmen ble aldri noe av, da det viste seg umulig å få økonomisk støtte; men bruddet varte livet ut. Heldigvis stod Westerlund fortsatt sin yngre bror Johan nær, og nevøer og nieser fortsatte å holde kontakt, selv om ikke deres foreldre lenger gjorde det.

Død

Westerlund døde på Diakonhjemmets Sykehus i Oslo etter lengre tids sykdom.

Lenge før sin død hadde hun testamentert sin hjerne til Universitetet i Bergen. Den ble derfor behørig preparert og fraktet til patologisk avdeling på Haukeland sykehus like etter hennes død. Siden har en bredt sammensatt gruppe studert den grundig. Forskerne fant ingenting som kunne forklare den hennes påståtte evner.

Bibliografi

• Synsk: Av en clairvoyant kvinnes erfaringer (1968) Gyldendal Med forord av Harald Schjelderup
• Jeg fant liket (1972)
• Bak fasaden (1972)
• Den gode Guds øy (1976) erindringer, Aschehoug ISBN 82-03-08525-3
• Hybel uten nøkkel (1977), erindringer, 2. bind Den gode Guds øy
• Så lenge det var liv : minner fra krigsårene (1978), erindringer, 3. bind
• «Å være synsk» (s. 3-14). Tradisjon. Tidsskrift for folkeminnevitskap nr. 12-1982. Universitetsforlaget ISSN 0332-5997
• Telepatiens gåte (1986)
• Synsk? (1988)
• Den allmektige Gud (1988)
• Det brenner : mysteriet i Olsok-trusten (1991)

Eksterne lenker

• (en) Anna Elisabeth Westerlund på Internet Movie Database
• (no) Artikkel om Westerlunds hjerne (Forskning.no, 2009)
• (no) Liten nytte av synske (Bergens Tidende, 2008)
• Westerlund som gjest hos NRK nyttårsaften 1970