Vestfronten (første verdenskrig)

Vestfronten var det sentrale stridsområde under første verdenskrig, kampen pågikk mellom 1914 og 1918 og bestod for det meste av en skyttergravskrig, der ingen av partene vant fram. Ved krigens innledning sommeren 1914 fulgte tyskerne Schlieffenplanen og franskmennene Plan XVII. Tyskerne lyktes ikke med det som var Schlieffenplanen målsetting, nemlig å omringe den franske arméen. Dette skyldtes delvis at den tyske øverstkommanderende, general Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, i en kritisk fase svekket tyskernes høyre fløy (nordlige angrepsakse), som ifølge planen skulle gå rundt Paris. De tyske styrkene ble deretter stanset i slaget ved Marne. Etter dette gravde begge sider seg ned i skyttergraver, og utkjempet en rekke blodige slag.

Vestfronten
Konflikt: Første verdenskrig
Tyske soldater på vestfronten
Dato 4. august 1914– 11. november 1918 Sted Belgia og nordøstre Frankrike Resultat Ententemaktene seiret
Stridende parter
Belgia Det britiske imperiet Frankrike Portugal USA (fra 1917)	Det tyske keiserrike
Kommandanter og ledere
Ingen øverstkommanderende før 1918, fra 1918 Ferdinand Foch	Moltke → Falkenhayn → Hindenburg og Ludendorff → Hindenburg og Groener
Tap
7 947 000 døde, skadde, fanget og savnet	5 603 000 døde, skadde, fanget og savnet

Mellom 1915 og 1917 var det mange store offensiver langs denne fronten. Det ble brukt massive artilleribombardementer og gjort store framstøt med infanteri. En kombinasjon av skyttergraver, maskingeværstillinger, piggtråd og artilleri påførte imidlertid partene store tap på begge sider. Som følge av dette klarte ingen av dem å avansere fram i særlig grad, slik at frontlinjen stort sett ble den samme i hele perioden.

På våren 1918 satte tyskerne inn en siste offensiv, i ettertid kjent som våroffensiven, i et forsøk på å vinne krigen før amerikanske tropper kunne settes inn. Tyskerne ble imidlertid stoppet og de allierte startet en motoffensiv, som til slutt tvang tyskerne til kapitulasjon.

1914 - Det tyske angrepet på Belgia og Frankrike

Schlieffenplanen og Plan XVII (større kart)

Innmarsjen i Belgia og slaget om grensene

Utdypende artikler: Schlieffenplanen, Slaget om grensene og Den tyske invasjonen av Belgia (1914)

Ifølge Schlieffenplanen skulle tyskernes sterke høyreflanke angripe Frankrike gjennom Belgia, for slik å omringe den franske arméen. Men de belgiske festningene i Liège og Namur, som voktet overgangen av elven Meuse (tysk: Maas), var to av de mest moderne forsvarsverkene i Europa og hadde under planleggingen av felttoget bekymret feltmarskalk Schlieffen. Ifølge den tyske krigsplanen måtte Liège tas. En spesialstyrke under ledelse av general Otto von Emmich ble derfor skilt ut fra den 2. arméen for å ta seg av denne oppgaven. Emmichs tropper gikk over grensen og inn i Belgia og begynte beleiringen av Liège den 4. august 1914. De belgiske troppene forsvarte seg godt de første dagene, men etter at tyskerne fikk frem Krupps nye 42 cm haubits ble fortet i Liège tvunget til å kapitulere den 16. august. Den 21. august hadde tyskerne fått flyttet haubitsene til Namur, og etter tre dagers beskytning kapitulerte også befestningen der.

Hærstyrker i 1914 De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett. Fra grenseområdene forflyttet infanterister (fotsoldater) seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som under Napoléon Bonapartes eller Julius Cæsars tid. Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3. I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17 500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15 000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18 073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands divisjoner hadde 24 maskingeværer. En armé (fra 50 til 250 tusen soldater) besto av to eller flere korps, som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i brigader (4-5 tusen mann), regimenter (2-3 tusen mann), bataljoner (600-1000 mann), kompanier (100-200 mann), tropper (30-50 mann), og lag (8-11 mann).

Samtidig angrep franskmennene tyskerne i Alsace-Lorraine for å ta tilbake de områdene de hadde tapt i den fransk-prøyssiske krig i 1870-1871. Den 9. august angrep general Bonneaus 7. armé Mulhouse (tysk: Mülhausen), men tyskerne slo tilbake og Bonneaus tropper måtte trekke seg tilbake til Belfort ved den sveitsiske grensen. Neste offensiv ble innledet i Lorraine med general Dubails 1. armé og general de Castelnaus 2. armé. Tyskernes 6. og 7. arméer, under ledelse av kronprins Rupprecht av Bayern og general Josias von Heeringen, trakk seg tilbake under disse kampene. Men den 20. august satte tyskerne i gang en offensiv over hele fronten og drev franskmennene tilbake til elven Meurthe, der det franske angrepet hadde åpnet, og hvor de nå måtte forberede et forsvar. Schlieffen hadde forutsatt at man ikke skulle angripe i Lorraine, men general Moltke kunne ikke motstå fristelsen og presset fra sine generaler. Offensiven pågikk mellom 25. august og 7. september, men satte seg fast i franskmennenes forsvar ved Meurthe. Betydningen av denne franske seieren skulle vise seg senere i krigen.

De franske 3. og 4. arméene hadde fått ordre av øverstkommanderende, general Joseph Joffre, om å marsjere gjennom Ardennene for å angripe de belgiske byene Arlon og Neufchâteau. Men tyskerne hadde fått kjennskap til de franske bevegelsene og de ble overrasket av tysk ild i Ardennene. Slaget om Ardennene begynte den 21. august, og takket være overlegen taktikk kunne tyskerne drive franskmennene på retrett mot Verdun og Sedan.

Slagene ved Sambre og Mons (21.-24. august)

Utdypende artikler: Slaget om Samber og Slaget om Mons

Samtidig som den franske offensiven i Lorraine ble stoppet marsjerte de tyske 1., 2. og 3. arméene gjennom Belgia mot den franske grensen. Ved Namur og langs elven Sambre hadde den franske 5. arméen gjort seg klar til forsvar. 21. august nådde den tyske 2. armé frem til Sambre og lyktes i å ta to brohoder ved Auvelais og Tergné. De franske motangrepene om kvelden mislyktes og førte til store tap. Påfølgende dag ble situasjonen for franskmennene forverret, og rett før midnatt den 23. telegraferte general Charles Lanrezac til Joffre at 5. armé måtte trekke seg tilbake.

British Expeditionary Force (BEF) under feltmarskalk John French hadde nådd frem til Mons 22. august. French fikk rett før midnatt 22. august en forespørsel om hjelp fra Lanrezac. Denne ville at BEF skulle gjennomføre et motangrep mot tyskerne. French gikk med på å holde Mons-Condékanalen i 24 timer. Den britiske arméen hadde lært seg verdien av å grave gode skyttergraver under boerkrigen og gravde seg raskt ned. En annen lekse var viktigheten av å kunne skyte raskt og med presisjon. Angrepet fra den tyske 1. arméen ble slått tilbake, og om natten trakk BEF seg tilbake for å oppnå forbindelse med franskmennene. Det framkom da at den franske 5. arméen hadde blitt tvunget lenger tilbake og hadde innledet sin retrett. Om morgenen 24. august innledet BEF også sin retrett.

• Den tyske offensiven
• 
  Joseph Joffre (1852–1931), i senter, ved utbruddet av første verdenskrig øverstkommanderende for de franske troppene
• 
  Vestfronten nådde havet ved Nieuwpoort i Belgia

Den store retretten

Utdypende artikkel: Den store retretten (vestfronten)

Schlieffenplanen så ut til å fungere. Tre tyske arméer marsjerte ned gjennom det nordre Frankrike. Joffre hadde likevel innsett faren og beordret den 25. august en forsvarslinje på ententens høyre flanke, der fortroppene ble trukket bort for å sendes til hjelp for BEF og de franske 4. og 5. arméene, for å møte den tyske trusselen mot Paris. Kampene fortsatte likevel ved Le Câteau 26. august, der det britiske II. kompani led store tap, samt ved St Quentin 27.-29. august, der den franske 5. arméen stoppet den tyske andre arméen. 27. august hadde den tyske hærens ledelse bestemt seg for å forsøke å fullføre Schlieffenplanen. Første armé skulle gå vest for Paris, andre rett på og tredje østover. Øvrige arméer skulle forsøke å trekke seg mot vest for å dekke opp den store luken som skulle oppstå. Allerede neste dag sprakk planen, da von Kluck vek vestover for å angripe den franske 5. arméen i flanken. Dette ble godkjent av Moltke. Franskmennene gled likevel unna østover og den tyske andre arméen hadde gjort stopp for å samle seg etter St Quentin. Dette medførte dermed også at det hardt rammede BEF kunne trekke seg tilbake for å komme seg.

Slagene ved Marne og Aisne

Utdypende artikkel: Slaget ved Marne

Slaget ved Marne var det viktigste slaget på vestfronten under første verdenskrig. Her ble tyskernes fremrykking stoppet og håpet om en rask seier ble kvalt.

De tyske arméene falt tilbake etter slaget ved Marne. Moltke ga 11. september 1. til 6. arméer ordre om allmenn retrett til Aisne. Stillingene ved Aisne skulle befestes og forsvares. Franskmennene gjenerobret Reims 12. september. 13. september forsøkte den franske 6. arméen å gå rundt de tyske stillingene ved Chemin des Dames i Compiègne men ble slått tilbake. BEF ble også stoppet foran Chemin des Dames. Bare den franske 5. arméen lyktes i å finne en luke og nå Aisnes nordre bredd. Dagen etter fikk Moltke sparken og ble erstattet av krigsministeren Erich von Falkenhayn. De følgende angrepene fra ententen ble uten resultat. Både Joffre og Falkenhayn innså at den beste muligheten til fremgang lå i å gå rundt motstanderens flanke ut mot havet.

Kappløpet mot havet

Utdypende artikkel: Kappløpet mot havet

Området mellom Aisne og havet var nesten tomt for tropper. Partene forsøkte å gå rundt hverandres flanker. Hele tiden ble nye tropper ført frem langs jernbanelinjene. Til slutt ble havet nådd i Flandern. En sammenhengende, stillestående, frontlinje gikk nå fra Sveits til Belgia.

Den tyske arméen gjennomførte en offensiv ved Ypres i et forsøk på å ta kontroll over kanalhavnene, noe som ville vanskeliggjøre forsyningene til det britiske ekspedisjonskorpset (BEF) i Frankrike. Slaget innebar store tap på begge sider, men franskmenn, belgiere og briter lyktes i å stoppe tyskernes angrep.

1915 - Stillingskrig

Kart over vestfronten, 1915–16

Mellom kysten og Vosges var den en bue utover i skyttergravslinjene, kalt Noyonlinjen etter den okkuperte franske byen på ytterpunktet av fremrykkingen nær Compiègne. Joffres angrepsplan for 1915 var å angripe denne linjen på begge flankene for på den måten å avskjære den. Britene skulle utgjøre angrepsstyrken i nord og rykke østover i Artois, mens franskmennene angrep i Champagne.

10. mars angrep den britiske og den kanadiske hæren ved Neuve Chapelle, som en del av det som skulle være en større offensiv i Artoisregionen. I et forsøk på å ta Aubershøyden angrep fire divisjoner langs en 3 kilometers front. Støttet av en innledende beskytning som varte i 35 minutter gikk den første fremrykkingen raskt, og landsbyen ble inntatt på fire timer. Angrepet ble likevel hemmet av logistikkproblemer og vansker med kommunikasjonen. Tyskerne fikk dermed hentet inn reserver og gikk til motangrep, og forsøket på å ta broen ble forsinket. Fordi britene hadde brukt opp en tredjedel av sin artilleriammunisjon skyldte General John French det mislykkede angrepet på ammunisjonsmangel.

Gasskrig

Franske soldater

Til tross for de tyske planene om å opprettholde stillingskrigen med franskmennene, planla de tyske militære lederne en offensiv ved den belgiske byen Ypres, som britene hadde tatt i november 1914 under det første slaget ved Ypres. Tanken bak dette var å lede oppmerksomheten vekk fra større offensiver på østfronten, men også forstyrre de britisk-franske planene og teste ut et nytt våpen. Etter to dagers beskytning slapp tyskerne 22. april ut klorgass på slagmarken, som seg ned i de britiske skyttergravene. Den grønn-gule skyen kvalte motstanderne, og soldatene i de bakerste rekkene flyktet i panikk. De etterlot seg et 6 kilometer stort hull i de allierte forsvarslinjene. Tyskerne var likevel uforberedt på suksessen og manglet tilstrekkelige styrker for å utnytte åpningen. Kanadiske tropper ankom raskt og slo tilbake den tyske fremrykkingen. Dette andre slaget ved Ypres markerte begynnelsen på storskala kjemisk krigføring, da 170 tonn ble sluppet på de allierte linjene og tok livet av 5 000 menn på minutter. Dette inntraff til tross for at kjemisk krigføring var forbudt av Haag-konvensjonen i 1899.

Gassangrepet ble gjentatt to dager senere og førte til en 5 kilometers tilbaketrekning av den fransk-britiske forsvarslinjen. Men mulighetene var gått tapt for tyskerne. Suksessen med dette angrepet kunne ikke gjentas fordi de allierte introduserte gassmasker og andre mottiltak. Et eksempel på effekten til disse mottiltakene kom et år senere, da den irske 16. divisjonen var i stand til å stå imot kraftige tyske gassangrep den 27. april ved Hulluch.

Luftkrig

Utdypende artikkel: Luftkrig

Dette året så også at de første flyene som var spesialtilpasset for luftkamp dukket opp. Selv om fly allerede hadde blitt brukt til rekognosering, var franskmannen Roland Garros den 1. april 1915 den første piloten som skjøt ned et fiendtlig fly med et maskingevær som skjøt gjennom propellen på flyet. Dette ble oppnådd ved at bladene på propellen ble så kraftig forsterket at kuler som traff dem rikosjetterte i stedet for å ødelegge propellen.

Flere uker senere ble Garros tvunget til å lande bak tyskernes linjer. Flyet ble tatt, og raskt sendt til den nederlandske ingeniøren Anthony Fokker, som snart utviklet en viktig forbedring, en mekanisme som synkroniserte maskingeværet med propellen slik at det avfyrte skuddene i intervaller når propellbladene ikke var i skuddlinjen. Denne teknologien ble raskt tatt i bruk, i flyet Fokker E.I (Eindecker, eller monoplan, Mark 1), som var det første enseters kampflyet som kombinerte en brukbar maksimal hastighet med en effektiv bevæpning.

Dette var begynnelsen på et våpenkappløp som skulle fortsette helt til krigens slutt, hvor begge parter utviklet stadig forbedrede våpen, motorer, flyskrog og materialer. Det introduserte også fenomenet flyveresset, med Manfred von Richthofen, kjent under tilnavnet den røde baron, som den mest berømte av dem alle. I motsetning til hva mytene vil ha det til gikk likevel flere liv tapt som følge av antiluftskyts enn av kampflyene.

Fortsatte allierte angrep

Ruinene av Carency etter at det var gjenerobret av Frankrike

Den siste allierte offensiven denne våren var det andre slaget ved Artois, hvor målet var å ta Vimyhøyden. Frankrikes 10. armé angrep 9. mai etter seks dagers bombing og rykket frem 5 kilometer. De måtte riktignok trekke seg tilbake igjen da de støtte på maskingeværstillinger og tyske forsterkninger beskjøt dem med artilleri. 15. mai hadde offensiven stoppet helt opp.

Høsten 1915 hadde «Fokker-effekten» vist seg på slagmarken (tysk luftherredømme grunnet overlegen teknologi), allierte rekognoseringsfly var nesten ikke å se på himmelen. Disse flyene hadde vært brukt til å dirigere artilleriild og fotografere fiendens stillinger, men nå var de allierte nesten blindet av tyske kampfly.

I september 1915 gjorde de allierte et nytt fremstøt ved Champagne. Utviklingen på østfronten gjorde at den franske militærledelsen mente dette tidspunktet var gunstig til å prøve på et gjennombrudd. Frankrike hadde brukt sommeren på å forberede dette mens britene overtok mer kontroll over forsvarslinjene for å frigjøre franske soldater. Samtidig som britene angrep i Artois satte de franske 2. og 4. arméene seg i bevegelse i Champagne. Tjue divisjoner angrep 25. september på en 32 km bred front. Til tross for grundig rekognosering som skulle sikre treffsikkerheten til artilleriet resulterte ikke kampene i annet enn 144 000 døde og sårede franske soldater mot 85 000 tyske. Mye av dette skyldtes at tyskerne hadde forutsett denne offensiven og etablert forsvarsstillinger 3 og 6 km bak frontlinjene og de var dermed i stand til å stå imot franskmennene i slaget som varte til november.

Samme dag som franskmennene angrep i Champagne begynte britene en offensiv ved Loos, i noe som skulle være et supplement til franskmennenes større angrep. Angrepet ble innledet av fire dagers artilleriregn over området, 250 000 granater og 5 100 sylindre med klorgass gikk med. Angrepet besto av to korps i hovedangrepet, og ytterligere to korps til avledningsangrepet ved Ypres. Britene led også store tap, ikke minst på grunn av maskingeværild, og gjorde bare små fremskritt før de gikk tom for ammunisjon. Et nytt angrep 13. oktober gikk litt bedre.

1916 - Artilleridueller og utmattelseskrig

Den tyske øverstkommanderende, Erich von Falkenhayn, hadde ikke lenger tro på at et gjennombrudd var mulig. Han fokuserte heller på å tvinge frem en fransk kapitulasjon ved å påføre dem massive tap. Hans nye mål var å «blø Frankrike hvitt».

Han tok dermed i bruk to nye strategier. Den første var en uinnskrenket ubåtkrig, hvor også sivile handelsskip ble angrepet, for å blokkere de alliertes forsyninger over havet. Den andre var målrettede angrep mot franske bakkestyrker med store tap som følge. For å gjøre størst mulig skade planla han å angripe stillinger hvor franskmennene ikke hadde noen retrettmuligheter, som de ville forsvare for enhver pris, enten på grunn av strategiske eller nasjonalpatriotiske grunner, og på denne måten fange franskmennene. Byen Verdun ble valgt til dette fordi det var en viktig befestning, omringet av en ring av fort, som lå nær de tyske linjene og fordi den bevoktet den direkte ruten til Paris. Operasjonen fikk navnet Gericht, som er tysk for «rett», men betydde «henrettelsessted».

Falkenhayn begrenset størrelsen på fronten til 5 – 6 km for å konsentrere sin ildkraft og for å forhindre et gjennombrudd ved en motoffensiv. Han holdt også streng kontroll på styrkene, og sendte kun inn nok tropper til å holde slaget i gang. I forberedelsene til angrepet hadde tyskerne samlet et større antall fly nær festningen. I åpningsfasen holdt disse luftrommet tomt for allierte rekognoseringsfly for på denne måten å la de tyske rekognoseringsflyene og bombeflyene få operere uten avbrytelser. I mai gjorde likevel franskmennene motangrep ved å ta i bruk escadrilles de chasse med overlegne Nieuport kampfly. Luftrommet over Verdun ble en arena for voldsomme luftslag, og illustrerte verdien av luftoverlegenhet siden begge sidene ønsket å dominere luftrekognoseringen.

Slaget ved Verdun

Utdypende artikkel: Slaget ved Verdun

Slaget ved Verdun skulle bli et klassisk skyttegravsslag, det vil si at etter artilleribombardement gikk infanteriet til angrep og ble meiet ned med maskingeværild. Til sammen ble 700 000 soldater drept eller såret, ca. 360 000 var franskmenn og 340 000 tyskere for en gevinst på ca. 10 km totalt ødelagt og den dag idag ubrukelig mark. Slaget begynte 21. februar 1916 etter en ni dagers utsettelse på grunn av snø og snøstormer. Etter et massivt, åtte timer lang artilleribombardement ventet ikke tyskerne særlig motstand når de sakte rykket frem mot Verdun og fortene der. Franskmennene kjempet likevel kraftig imot, men måtte gi tapt da tyskerne stilte opp med flammekastere. Likevel klarte de å stanse den første tyske fremrykkingen den 28. februar.

Tyskerne vendte fokuset sitt mot Le Mort Homme i nord, hvor franskmennene hadde en meget treffsikker artilleristilling. Etter offensiven mot stillingen ble åsen inntatt av tyskerne sent i mai. Franskmennene gjorde et forsøk på å gjenerobre Fort Douaumont 22. mai, men ble slått tilbake. Tyskerne tok Fort Vaux 2. juni, og ved hjelp av Fosgengass kom de 1 km fra den siste høyden over Verdun før de ble stoppet 23. juni.

I løpet av sommeren avanserte franskmennene. Ved å ta i bruk en ny taktikk, hvor artilleriet siktet like foran sine egne tropper for å holde forsvarerne nede i skyttergravene og samtidig virvle opp røyk som hindret sikten, gjenerobret de Fort Vaux i november. I desember 1916 hadde de drevet tyskerne 2 km bakover.

Slaget ved Somme

Utdypende artikkel: Slaget ved Somme

Allierte ledere var bekymret for den franske hærens evne til å motstå de enorme tapene ved Verdun. De opprinnelige planene for et angrep rundt elven Somme ble endret slik at britene skulle stå for hovedstyrken der. Dette skulle lette presset på franskmennene og russerne, som også hadde lidd store tap. 1. juli, etter en uke med kraftig regn, satte britiske styrker i gang et angrep i nærheten av Somme, støttet av fem franske divisjoner på deres høyre flanke. Før angrepet hadde et tungt artilleriangrep pågått i sju dager. De erfarne franske troppene gjorde et vellykket fremrykk, men det britiske artilleriet hadde hverken sprengt bort piggtråd eller ødelagt de tyske skyttergravene så effektivt som man hadde planlagt. Britene led det største tapet (drepte, sårede og savnede) på én enkelt dag i den britiske hærens historie, rundt 57 000.

Etter å ha evaluert luftkrigen over Verdun stilte de allierte med nye fly for angrepet i Sommedalen. Leksen var lært og de alliertes taktiske mål ble å oppnå luftoverlegenhet, noe de i stor grad lyktes med. De alliertes suksess i luften over Somme førte til en omorganisering av de tyske luftstyrkene, og begge siden begynte å bruke store formasjoner av fly i stedet for å basere seg på individuelle trefninger.

Britisk infanteri rykker frem nær Gingy.

Etter å ha regruppert fortsatte kampene gjennom juli og august, med noe suksess for britene til tross for forsterkningene av de tyske linjene. I august konkluderte General Haig med at et gjennombrudd var usannsynlig, og byttet derfor taktikk til en serie av rykk med små enheter. Effekten var å rette ut frontlinjen, noe som skulle være nødvendig som en forberedelse til massive artilleriangrep med et etterfølgende storfremrykk.

Det var i sluttfasen av slaget ved Somme at man første gang så bruken av stridsvogner på slagmarken. De allierte planla et angrep som skulle involvere 13 britiske divisjoner og fire franske korps. Angrepet lyktes til å begynne med, fremrykkingen nådde 3&ndsh;4 km frem enkelte steder, men stridsvognene hadde liten effekt på grunn av det lille antallet og mange mekaniske feil. Slutten på slaget fant sted i oktober og tidlig november, igjen med liten gevinst, men store tap av soldater. Alt i alt endret linjene seg bare åtte kilometer, og angrepet måtte dermed anses som mislykket. De allierte mistet 600 000 soldater, og tyskerne over 460 000. Disse tallene er omdiskuterte. Det man imidlertid vet er at antall drepte eller savnede hos de allierte var på 145 000 soldater, og hos de tyske 165 000. Samtidig ble 31 000 tyske styrker tatt til fange etter slaget.

Slaget ved Somme førte til ny utvikling i organisering av infanteri og taktikk. Til tross for tapene 1. juli hadde noen divisjoner klart å oppnå sine mål med et minimum av tap. Ved å analysere tap og gevinster fant britene ut at de skulle innføre troppekrigføring og dermed følge i fotsporene til de franske og tyske arméene, som allerede hadde begynt å organisere styrkene sine i mindre, taktiske enheter. Et bevis på denne type krigførings effektivitet lå i at britiske styrker ved slaget hadde mistet 420 000 soldater av det 600 000 soldater store tapet. Ved begynnelsen av dette slaget insisterte britisk befal på at et kompani (120 menn) var den minste enheten som var brukbar i strid, under et år senere var dette tallet redusert til 10 menn.

Hindenburglinjen

Utdypende artikkel: Hindenburglinjen

I august 1916 hadde det tyske lederskapet ved vestfronten forandret seg etter at Falkenhayn hadde trukket seg og ble erstattet av generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff. De nye lederne innså raskt at slagene ved Verdun og Somme hadde utarmet de offensive styrkene til den tyske hæren. De la om til en defensiv strategi i vest mens de sentrale styresmaktene kunne gå til angrep andre steder.

Under slaget ved Somme og videre gjennom vintermånedene opprettet tyskerne en forsvarsposisjon bak deler av frontlinjene og disse posisjonene skulle få navnet Hindenburglinjen. Tanken var å kutte ned på den tyske fronten og frigjøre flere divisjoner til andre oppgaver. Denne linjen løp fra Arras i sør til St Quentin lenger nord. Britiske rekognoseringsfly oppdaget først arbeidet med disse forsvarsposisjonene i november 1916.

1917 - Det britiske imperiet får overtaket

Kart over vestfronten, 1917

Over to års krigføring med mislykkede offensiver hadde gjort den franske regjeringen tvilende til Joffres evne til å føre krigen til seier. General Robert Nivelle lovet å kunne videreføre sine fremganger fra slaget ved Verdun i større skala. Han erstattet Joffre som fransk øverstkommanderende og planla å bryte igjennom flankene på den tyske frontutbuktningen mellom Arras og Reims.

Den tyske tilbaketrekningen til Hindenburglinjen ble kalt Operation Alberich av tyskerne. Den begynte 9. februar og var ferdig 5. april, og tyskerne etterlot seg en ødemark som kunne tas av de allierte. Tilbaketrekningen strakk seg fra 10 til 50 kilometer fra de opprinnelige frontlinjene. Denne tilbaketrekningen ødela den franske strategien som hadde vært å angripe begge flankene langs Noyonlinjen, siden den ikke lenger eksisterte. De britiske offensive fremrykkingene fortsatte like fullt, da det britiske War Office hevdet, ikke helt grunnløst, at den tyske tilbaketrekningen skyldtes tapene tyskerne led under slaget ved Somme.

I mellomtiden hadde USA den 6. april erklært krig mot Tyskland. Tilbake i 1915, etter senkingen av Lusitania, hadde Tyskland stoppet den uinnskrenkede ubåtkrigføringen i Atlanterhavet av frykt for å trekke USA inn i konflikten. På grunn av den økende misnøyen blant den tyske befolkningen grunnet matmangel satte tyskerne igjen i gang med uinnskrenket ubåtkrigføring i februar 1917. De hadde beregnet at med en vellykket ubåtbeleiring av Storbritannia ville landet tvinges ut av krigen i løpet av seks måneder, mens de amerikanske styrkene ville bruke et år på etablere seg som en seriøs faktor på vestfronten. De amerikanske styrkene var ikke trent for denne formen for krigføring, men større tilgang på de amerikanske ressursene, også i form av nye soldater, skulle senere vise seg å bli en avgjørende faktor. Ubåtene hadde en kort periode suksess med taktikken inntil britene begynte med konvoisystemet, og dermed reduserte tapene av skip dramatisk.

I april 1917 satte britiske styrker i gang et angrep som innledet slaget ved Arras. Til tross for at britene og kanadierne hadde suksess med å bryte gjennom de tyske linjene ved slaget om Vimyhøyden kunne ikke de allierte dra nytte av dette fordi de ble nektet forsterkninger til regionen.

I løpet av vinteren 1916-17 hadde den tyske lufttaktikken blitt forbedret. En kampflyskole var startet ved Valenciennes og bedre fly med to gevær var introdusert. Resultatet var nærmest katastrofale tap for de alliertes luftstyrker, spesielt britenes, som slet med utdaterte fly, dårlig trening og svak taktikk. Som en følge av dette kunne ikke den allierte suksessen over Somme gjentas, og tyskerne påførte dem store tap. Under angrepet ved Arras mistet britene 316 flysoldater, mot bare 114 på tysk side. Denne måneden skulle få tilnavnet «blodige april».

Nivelleoffensiven - den franske moralen synker

Den 2. april ble det innledet massive franske artilleribombardement av de sterke tyske stillingene på Chemin des Dames. Nyhetene om den britiske fremgangen ved Arras fikk soldatene til å håpe på en seier og en slutt på krigen selv her. Om morgenen 16. april satte det franske infanteriet seg i bevegelse, 19 divisjoner fra 5. og 6. armé. I tåke og snøblandet regn satte troppene seg fast i det gjørmete og sønderskutte terrenget. Det samme gjaldt de 128 stridsvognene som deltok i angrepet. Først på angrepets tredje dag ble Chemin des Dames nådd. 17. april angrep også den 4. arméen øst for Reims. Etter fem dager med kamper og med tap på 130 000 menn stoppet offensiven opp. De tyske tapene var på en tredjedel av dette (118 000 mot 40 000). Dog hadde franskmennene avansert så mye som sju kilometer (kilde: The first World War av Hew Strachan.

Britiske soldater i en skyttergrav ved Somme i 1916

Det som ikke var intakt var den franske arméens kampvilje. Den meningsløse nedslaktingen førte til mytterier og omfattende protester blant soldatene. 3. mai nektet de slitne soldatene i den 2. franske kolonidivisjonen, veteraner fra slaget ved Verdun, å utføre ordre, de møtte opp fulle og uten våpen. Offiserene deres var ikke i stand til å straffe en hel divisjon, og strenge tiltak ble ikke satt i verk. Mytteriene rammet 54 divisjoner og i alt 20 000 menn deserterte. Etterhvert ble appeller om patriotisme og plikt fremført og mange av soldatene returnerte for å forsvare skyttergravene sine. General Robert Nivelle ble tvunget til å gå av og ble erstattet av general Philippe Pétain som ble ansett for å være en offiser som passet på soldatene. Ordningen ble omgjort etter hvert, men ingen flere franske offensiver ble gjennomført i 1917.

Britisk offensiv i Flandern

Den 21. mai innledet britene et tre uker langt artilleribombardement av Messineshøyden sør for Ypres som hadde vært holdt av tyskerne siden 1914. Under de tyske skyttergravene gravde de også tunneler som ble fylt med 455 tonn sprengstoff. Om morgenen den 7. juni ble tunnelene sprengt og 10 000 tyskere ble drept. General Herbert Plumers 2. armé gikk til angrep og møtte liten motstand fra de av tyskerne som hadde overlevd bombardementet, men etter den innledende fremgangen kjørte angrepet seg fast i leiren.

11. juli 1917 brakte tyskerne et nytt våpen inn i krigen. For første gang ble gassfylt ammunisjon avfyrt med artillerikanoner. Begrensningene som størrelsen på artilleriammunisjonen innebar gjorde at det var behov for en sterkere og mer effektiv gass, så tyskerne fylte dem med sennepsgass, en effektiv gass som gir skader som ligner på brannsår. Siden gassen ble levert med artilleri tillot den store konsentrasjoner på utvalgte mål. Sennepsgassen var også en langtidsvirkende gass, ved de riktige vindforholdene kunne den bli liggende og gjøre skade i dagevis. Dette virket særdeles demotiverende for motstanderne. Sammen med fosgengass skulle denne gassen bli brukt i store mengder ved senere slag, både av tyskerne og de allierte.

25. juni begynte de første amerikanske troppene å ankomme Frankrike. Disse ble kalt American Expeditionary Force. De amerikanske styrkene inntok likevel ikke skyttergravene i full styrke før oktober. De nyankomne troppene trengte både trening og utstyr før de kunne delta for fullt, og i flere måneder ble amerikanerne kun brukt som støtteenheter. Til tross for dette ga deres tilstedeværelse en etterlengtet oppgang i de alliertes moral.

Australske soldater i Châtaeu Wood, nær Ypres

I slutten av juli begynte britene, nå med hjelp av amerikanske styrker, nye offensiver ved Ypres gjennom slaget ved Passchendaele (egentlig det tredje slaget ved Ypres der Passchendaele var den avsluttende delen). Statsminister Lloyd George var kritisk til offensiven og var redd for et nytt Somme der mange soldater ble ofret for en liten materiell og territoriell gevinst. Den tyske «Flandernstillingen» var en av de sterkeste stillingene på hele vestfronten og var hele ni ledd dyp. Offensiven var egentlig ment å true de tyske ubåtbasene ved den belgiske kysten, men ble begrenset til et avansement til høyere terreng der man ikke var under konstant oppsikt av det tyske artilleriet.

Det første angrepet, som ble gjennomført ved Gheluveltplatået sørøst for Ypres, ble innledet av 15 dagers artilleribeskytning. Den 31. juli gikk den 2. og 5. arméen, sammen med 136 stridsvogner, til angrep. Men på ettermiddagen gikk tyskerne til motangrep og stoppet de britiske angrepene. Det begynte også å regne og slagmarken ble forvandlet til et gjørmebad. Dette gjorde at offensiven ble avbrutt den 4. august. Haig var ganske fornøyd med resultatet av offensiven og han sa at angrepet hadde utviklet seg «høyst tilfredsstillende og med akseptable tap». Med de franske tapene innregnet kom tallene på de alliertes døde og sårede til 35 000, tyskerne hadde lidt tilsvarende tap.

Angrepene fortsatte den 16. august mot Langemark, der den britiske 5. arméen lyktes i å avansere 500 meter. Et kanadisk korps satte inn et avledningsangrep ved Lens og offensiven ved Gheluvelt ble gjenopptatt, men svært lite terreng ble vunnet og de menneskelige tapene var store. Offensiven ble nok en gang gjenopptatt den 27. august i et forsøk på å ta to sønderskutte skoger nord for Gheluvelt. Men marken var så gjørmete og full av vannfylte granatgroper at de angripende soldatene ikke klarte å holde følge med den rullende stormilden og soldatene sto ubeskyttet på åpen mark. Angrepet ble avbrutt i september og man bestemte seg for å bytte til en forsiktigere taktikk.

Den nye taktikken gikk ut på å gjøre små fremrykk under støtte av massiv artilleriild. Taktikken var innledningsvis meget fremgangsrik og i slutten av september og begynnelsen av oktober kunne de ta Menin Road, Polygon Wood og Brodseeinde, og Gheluveltplatået hadde endelig blitt tatt. Men tyskerne tilpasset seg raskt til den nye taktikken og gjennomførte motangrep på samme måte.

Den 12. oktober gjennomførte tropper fra New Zealand og Australia et angrep mot Passchendaele (det første slaget ved Passchendaele) for å kunne nå fiendens bakre linjer. Angrepet mislyktes ettersom det artilleriet som skulle støtte dem kjørte seg fast i leiren. Angrepet ble gjenopptatt den 26. oktober med kanadiske styrker, som klarte å bryte gjennom tyskernes linjer, og den 10. november hadde man sikret det som fantes igjen av Passchendaele. Det andre slaget ved Passchendaele hadde kostet kanadierne 15 634 døde og sårede.

Slaget ved Cambrai

Utdypende artikkel: Slaget ved Cambrai

Gjørmen i Flandern hadde ikke egnet seg for stridsvogner, men da offensiven i Flandern fremsto som mer og mer meningsløs ga Haig sin tillatelse til et angrep ved Cambrai der 381 stridsvogner støttet av 6 infanteridivisjoner og 1003 kanoner ble satt inn den 10. november. For å kunne overraske ble ikke dette angrepet innledet med artilleriild, det ble bare lagt et røykteppe for å skjule stridsvognene.

Ettersom området ved Cambrai hadde vært rolig så lenge ble det bare forsvart av sju underbemannede divisjoner. Til å begynne med gikk angrepet bra, på flere steder avanserte de rundt seks kilometer. De kom lenger på seks timer her enn de hadde gjort på fire måneder i det tredje slaget ved Ypres, og det med et tap på kun 4 000 menn. I sentrum ble likevel stridsvognene skutt i stykker av veltrent artilleri. På begge flankene hadde britene brutt gjennom tyskernes linjer, men motstanden i midten gjorde at noe avgjørende avansement ikke kunne finne sted. Den 30. november innledet tyskerne enda et av sine fremgangsrike motangrep og lyktes på ti dager å ta tilbake alt tapt terreng. Til tross for dette ble slaget sett på som en suksess for de allierte fordi det beviste at stridsvognene kunne nedkjempe det tyske skyttergravsforsvaret.

1918 - De siste offensivene

Kart over de siste tyske offensivene, 1918

Etter USAs inntreden i krigen i 1917 var det nødvendig for et mer og mer økonomisk svekket Tyskland å oppnå en seier på vestfronten. Etter det vellykkede allierte angrepet og bruddet på de tyske forsvarslinjene ved Cambrai fastslo Erich Ludendorff at den eneste muligheten tyskerne hadde til å vinne nå var ved et kraftig angrep langs vestfronten om våren, før de amerikanske styrkene ble stridsklare. 3. mars 1918 ble Brest-Litovsktraktaten underskrevet, og Russland trakk seg fra krigen. Dette skulle få stor innvirkning på konflikten da 44 divisjoner nå ble frigjort på østfronten. Dette ga tyskerne et overtak på 192 divisjoner mot de alliertes 173, noe som gjorde det mulig å trekke veteraner fra fronten tilbake og trene dem opp til såkalte stormsoldater (tysk: sturmtruppen). De allierte på sin side manglet fortsatt en enhetlig øverste kommando og slet med moral- og styrkeproblemer. De britiske og franske arméene var utarmet og de amerikanske troppene var ennå ikke stridsklare.

Ludendorffs strategi skulle være massive offensiver mot britene for å separere dem fra franskmennene og drive dem tilbake mot havnene langs kanalen. Angrepene ville kombinere de nye stormtroppene med luft-til-bakkeangrep fra fly og nøye posisjonert artilleri som også ville avfyre gassgranater.

Tyske våroffensiver

Operation Michael, den første av de tyske våroffensivene kom svært nær på å splitte britene og franskmennene. I løpet av de første åtte dagene etter innledningen 21. mars rykket tyskerne nesten 65 km fremover, og frontlinjene ble flyttet 100 km vest. Paris var nå innen rekkevidde for det tyske artilleriet for første gang siden 1914.

Dette slaget gjorde at de allierte til slutt ble enige om et enhetlig kommandosystem. General Ferdinand Foch ble utnevnt til øverste kommandant for alle de allierte styrkene i Frankrike. De allierte styrkene ble nå bedre i stand til å svare på de tyske angrepene, og offensiven ble nå til en stillingskrig.

Den 27. mai angrep tyskerne mellom Soissons og Reims. Den tyske artilleriilden gjorde at den allierte fronten kollapset og tyskerne kunne rykke frem mot Marne og hadde igjen Paris innen rekkevidde. Den tyske fremrykkingen ble stoppet ved Château-Thierry av amerikanske og senegalesiske tropper.

I mai begynte de amerikanske styrkene å spille en større rolle, og de vant sitt første slag ved Cantigny 28. mai. Da sommeren kom ankom det 300 000 nye soldater hver måned, og til sammen 1,2 millioner amerikanske soldater skulle bli satt inn på vestfronten før krigen tok slutt. Den raske økningen i amerikanske styrker tjente som en motvekt til de omplasserte tyske styrkene.

Ludendorff fortsatte likevel offensiven vestover for å trekke enda fler allierte tropper sørover og for å få kontakt med de tyske troppene ved Amiens. Franskmennene hadde blitt advart før angrepet og artilleriilden var dermed ikke like effektiv, men tyskerne kunne likevel avansere til de ble stoppet av en fransk motoffensiv den 11. juni.

Den siste tyske offensiven ble satt inn den 15. juli med et angrep øst for Reims, men ble stoppet av et dypt fransk forsvar. Selv om tyskerne kunne gå over elven Marne sørvest for Reims kunne franskmennene gå til motoffensiv den 18. juli og truet med å avskjære tyskernes retrett. Tyskerne lyktes med retretten, men initiativet hadde nå gått over til de alliertes side.

Sammenlagt førte de tyske offensivene til en relativt stor territoriell gevinst, men av ganske liten verdi. Troppene deres var utmattede, sto i utsatte posisjoner og de hadde vansker med å få inn nye soldater for å dekke opp tapene. De allierte var hardt rammet, men ikke slått. De amerikanske nyankomne styrkene gjorde at de kunne erstatte sine tap.

De siste allierte offensivene

Utdypende artikkel: Hundredagersoffensiven

Kart over de siste allierte offensivene, 1918

I juli satte Foch i gang en offensiv mot Marnelinjen som var blitt skapt under tyske angrep, og i august var denne linjen eliminert. En annen stor offensiv ble satt i gang to dager etter den første, og denne endte opp ved Amiens i nord. Dette angrepet involverte både franske og britiske soldater, men det ble frontet av soldater fra Australia og Canada som fikk støtte av 600 stridsvogner og 800 fly.

Angrepet var meget vellykket, og Hindenburg skulle navngi den 8. august som «den tyske hærs svarte dag». På kun sju timer hadde man avansert 12 km. Mens fronten til den britiske fjerde armé avanserte 14 km og stilnet der hvor tyske styrker greide å holde dem tilbake, tok den franske fjerde arméen ytterligere 4 km ved Amiens. Sør for Amiens og den franske tredje arméen, angrep general Mangin (også kjent som Slakteren) Soissons på den 20. august med sin franske tiende armé. Der tok Mangin 8000 soldater til fange, 200 artilleristillinger og høyden ved Aisne som gjorde det mulig å overvåke og plage tyske stillinger nord for Vesle.

De tyske styrkene var alvorlig utarmet etter fire års intens krigføring, og Tysklands økonomi og samfunn lå under sterkt internt press. Hundredagersoffensiven som begynte i august skulle vise seg å være dråpen som fikk begeret til å flyte over, og etter en serie overveldende tyske tap begynte tyske tropper å overgi seg i store antall. De allierte styrkene brøt gjennom de tyske linjene, og til slutt kollapset det tyske monarkiet. De to nærmest diktatoriske øverstkommanderende for hæren, Hindenburg og Ludendorff, trådte tilbake. Kampene raste fortsatt da den tyske revolusjonen ga makten til en ny regjering som raskt signerte en våpenhvile som stoppet krigen på vestfronten 11. november 1918.

11. november skulle våpnene legges ned kl 11 om formiddagen. Likevel registrerte man denne dagen 10 944 drepte og sårede, hvorav 2 738 døde. Det var flere falne enn på D-dagen under andre verdenskrig. Ett sted ble en britisk batterisjef drept ett minutt over 11, noe som fikk troppen hans til å gi ild mot de tyske linjene i enda en time – men noen soldater hadde ur som ikke viste riktig tid.

Konsekvenser

Utdypende artikkel: Ettervirkningene av første verdenskrig

Krigen langs vestfronten fikk de tyske og de alliertes styresmakter til å søke fred til tross for tyskernes suksesser andre steder. Vilkårene for fredsavtalen ble diktert av Frankrike, Storbritannia og USA under Fredskonferansen i Paris i 1919. Resultatet ble Versailles-traktaten, underskrevet i juni 1919 og ratifisert 10. januar 1920. De opprinnelige vilkårene i traktaten ble påstått å ville forkrøple Tyskland som en økonomisk og militær makt, så den militære delegasjonen nektet å signere. Traktaten ble i stedet godkjent av en delegasjon fra Tysklands nye regjering.

Versailles-traktaten ga tilbake grenseprovinsene Alsace-Lorraine til Frankrike, og på den måten ble tilgangen på kull som Tyskland trengte til industrien begrenset. Kraftige begrensninger ble også lagt på de tyske militærstyrkene, de fikk en grense på hærens størrelse på 100 000 mann og fikk ikke lov til å ha verken marine eller flyvåpen. Vestbredden av Rhinen skulle være en demilitarisert sone, og Kielkanalen skulle åpnes for internasjonal trafikk. Traktaten fikk også store konsekvenser for geografien i Øst-Europa.

Sammenligninger av tap i
de store slagene på vestfronten

Slag	År	Allierte	tyske
Marne	1914	263 000	250 000
Verdun	1916	+377 000	+336 000
Somme	1916	623 907	+465 000
2. Aisne	1917	187 000	168 000
Michael	1918	255 000	239 000

Tyskland var i 1919 konkurs, befolkningen levde på sultegrensen og de hadde ingen handel med resten av verden. De allierte okkuperte byene Köln, Koblenz og Mainz langs Rhinen og forlangte penger for å gjenoppbygge byen. Blant det tyske folk oppsto myten om at den tyske hæren ikke hadde blitt slått, noe som senere skulle utnyttes i nazistisk partipropaganda for å kaste Weimarrepublikken.

Frankrike ble svært ødelagt av krigen. I tillegg til tapene av menneskeliv hadde den industrielle nordøstregionen av landet blitt lagt i ruiner. Da det ble klart at Tyskland kom til å tape krigen beordret Ludendorff ødeleggelsen av gruvene i Frankrike og Belgia. Hans mål var å lamme industrien til Tysklands hovedrival i Europa. Frankrike skulle senere bygge en massiv serie av befestninger langs grensen til Tyskland kalt Maginotlinjen for å kunne hindre fremtidige angrep fra Tyskland.

Krigen i skyttergravene etterlot seg en generasjon lemlestede soldater og krigsenker. Den meningsløse nedslaktingen av mennesker på slagmarkene hadde en varig effekt på de fleste menneskers holdninger til krig, noe som senere skulle resultere i en passiv holdning blant de allierte i forhold til Adolf Hitler (som selv var en dekorert veteran fra krigen). Ettervirkningen av den kampen føles fortsatt den dag i dag. Fremdeles ligger det så mye ammunisjon igjen etter denne krigen at DOVO, den belgiske minerydningstjenesten, daglig må sprenge 1,5 tonn ammunisjon i to runder, og det ser ikke ut til å minke. Bøndene legger fra seg granatene de finner ved foten av ledningsmastene, og minerydderne samler dem inn.

Litteratur

Norsk:

• Andriessen, J.H.J. (2005). Første verdenskrig : en fotografisk historie . Spektrum forlag. ISBN 82-7822-267-3
• Churchill, Winston Spencer (1935–36). Verdenskrigens historie. Cappelen. 2 bind.
• Fromkin, David (2005). Europas siste sommer : hvem startet storkrigen i 1914?. Humanist forlag. ISBN 82-92622-06-3
• Sørensen, Nils Arne (2010). Den store krigen : europeernes første verdenskrig. Dreyer. ISBN 978-82-8265001-4
• Thon, Jan Ingar. «Helvetet ved Verdun» I: Humanist, Nr 4 (2004)
• Willmott, H.P. (2005). Første verdenskrig. Damm. ISBN 82-04-10174-0
• Winter, J.M. (1993). En verden går under 1914-1918. Aschehoug. (Det 20. århundre; bd 3) ISBN 82-03-17032-3

Utenlandsk:

• Campbell, Christopher (1981). Aces and Aircraft of World War I. Dorset: Blandford Press Ltd.. ISBN 0-7137-0954-5
• Fuller, John F. C. (1992). The Conduct of War, 1789-1961: A study of the impact of the French, Industrial and Russian revolutions on war and its conduct. New York: Da Capo Press. ISBN 0-306-80467-0
• Griffiths, William R. (1986). in Thomas E. Griess: The Great War. Wayne, NJ: Avery Publishing Group. ISBN 0-89529-312-9
• Howard, Michael (2002), The First World War : A Very Short Introduction, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-920559-2
• Keegan, John (1998). Det första världskriget. Rev. utg. 2002. ISBN 91-27-07409-9
• Lyons, Michael J. (2000). World War I: A Short History, 2nd edition, Prentice Hall. ISBN 0-13-020551-6
• Marshall, Samuel L. A. (1964). The American Heritage History of World War I. American Heritage: Oxford University Press. ISBN 0-517-38555-4
• Stevenson, David (2012), 1914-1918 The History of the First World War, Penguin, ISBN 9780718197957