Åpne hovedmenyen
Helmuth Johannes Ludwig von Moltke
Generalleutnant von Moltke, der neue Chef des Generalstabs, 1906.jpg
Født25. mai 1848
Biendorf
Død18. juni 1916 (68 år)
Danmark
Gravlagt Invalidenfriedhof
Far Adolf von Moltke
Søsken Friedrich von Moltke
Beskjeftigelse Offiser
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Pour le Mérite, kommandørridder av Royal Victorian Order, Den sorte ørns orden
Militær gradgeneraloberst
Deltok iden fransk-tyske krig, første verdenskrig

Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, også kjent som Moltke den yngre (født 25. mai 1848 i Gersdorf, død 18. juni 1916 i Berlin), var general og leder for Tysklands generalstab fra 1906 til og med utbruddet av første verdenskrig i 1914. Han ble avsatt etter Slaget ved Marne.

Moltkes rolle i utviklingen av tyske krigsplaner og starten på første verdenskrig er fremdeles omstridt. I David Fromkins bok Europas siste sommer gis Moltke rollen som hovedansvarlig for at verdenskrigen brøt ut. Moltke var urolig for at framfor alt Russland ble stadig sterkere, og jo før det ble krig, desto bedre for Tyskland. Krigen anså han uansett som uunngåelig og nødvendig.

Moltke la i sin strategisk tenkning vekt på jernbanens evne til å flytte militære styrker raskt og overraskende, slik krigene mot Østerrike (1866) og Frankrike (1870) hadde demonstrert.[1] Han beskrives som dyktig, intelligent og samvittighetsfull, men uten hensynsløshet og dristighet som stillingen krevde.[2]

Han var nevø av den generalen Helmuth von Moltke (1800-1891) og grandonkel av grev Helmuth James von Moltke.[3]

Innhold

Liv og virkeRediger

Bakgrunn og virke før verdenskrigenRediger

Han stammet fra den mecklenburgske adelsslekten Moltke.

I 1878 giftet han seg med Eliza von Moltke-Hvitfeldt (født 20. mai 1859 - død 29. mai 1932). Som hustruen, som anså at hun var blitt helbredet ved bønn fra sykdom av en utøverske av Christliche Wissenschaft (Christian Science) – Frances Thurber Seal – , ble også Moltke en tilhenger av denne bevegelsen.[trenger referanse] Begge hadde etter århundreskiftet også kontakt med Rudolf Steiner, som Eliza von Moltke var en disippel av.[4]

Moltke stod den tidlige FKK-bevegelse (den tyske nudistbevegelse) nær, var ærespresident for Berlins Verein für Körperkultur, og dermed blant annet i 1908 den høye beskytter av et maskeball for nakne.[5]

Moltke ble offiser ved infanteriet i 1870, og deltok med utmerkelse i den tysk-franske krig 1870-71. Han ble generalstabsoffiser i 1881, oberst i 1895, regimentssjef i 1896, generalmajor i 1899, generalløytnant og infanterifordelingssjef i 1902, generalstabssjef i 1906 og generaloberst i 1914.[6]

Moltke var årene 1882-91 sin onkels adjutant, ble i 1891 keiserens fløyadjutant, i 1902 generaladjutant og sjef for 1. gardedivisjonen. I 1906 ble han general i infanteriet. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 avløste han Alfred von Schlieffen som generalstabssjef, og ledet Oberste Heeresleitung.[7]

Under den annen tyske antarktisekspedisjon i 1912 oppkalte Wilhelm Filchner en gruppe isfrie klipper, Moltkenunatakkene, etter Helmuth og hans bror Friedrich von Moltke.

Første verdenskrigRediger

 
Moltke sittende foran en plansje over fremstøtet mot Marne

Under innledningen til krigen sommeren 1914 var Moltke på kurbad i Karlsbad for å pleie helsen, mens keiseren selv var på ferie i Norge.[1]:386 Moltke hadde i hemmelighet, ved direkte henvendelse til Franz Graf Conrad von Hötzendorf, tilskyndet Østerrike til å mobilisere sin styrker. Moltke forsikret Hötzendorf om tysk støtte mot at Østerrike fokuserte på utfordringen i øst.[8][1]:388

Moltkes forgjenger, Alfred von Schlieffen, hadde lenge arbeidet med en plan for hvordan Tyskland ved en eventuelle krig kunne slå ut Frankrike før Russland rakk å erobre den østlige Tyskland. Planen ble videreutviklet i Moltkes tid og satt ut i livet i 1914. Planen forutsatte at det tyske angrepet mot Frankrike i hovedsak skulle skje gjennom det nøytrale Belgia. De franske militære strategene kjente til Schlieffen-planen, men antok at Tyskland ikke hadde kapasitet til å gjennomføre den. Moltke fulgte Schlieffens ide om å holde de russiske styrkene unna med minimum av styrker i øst mens han samtidig utmanøvrerte de franske styrkene i vest. Moltke endret noe på den opprinnelige strategien da han overførte seks divisjoner fra vest til øst og etterlot okkupasjonsstyrker i Belgia og Nord-Frankrike i stedet for å bruke alle soldater offensivt. Han fikk skylden for nederlaget ved Marne og ble avsatt etter Marne. Moltkes helse var sviktende allerede ved begynnelsen av krigen.[7][1]:389[9]

Østpreussen ble straks angrepet av Russland.[10] Molkte skiftet ut general Prittwitz med den pensjonerte Paul von Hindenburg og sendte samtidig to armekorps østover.[9]

Moltke måtte føre krig med aktive kamphandlinger på flere fronter. Dette ble det meget vanskelig å lede. Moltke gjorde sitt beste for å få Det osmanske rike til omgående å gå til angrep på Russland, og få oppviglet hele den muslimske verden mot Ententemaktene. Fullt så omgående kom imidlertid ikke den osmanske krigserklæring.

I løpet av de første krigsukene fikk Moltke nervesammenbrudd.[2] En betydelig medskyld for dette må etter vanlig oppfatning tillegges keiseren selv.[trenger referanse] I alle fall hadde keiseren grepet inn rett før angrepet og innstilt/forsinket det, på grunn av en ikke korrekt melding fra den tyske ambassadør i London om at britene kunne garantere Frankrikes nøytralitet dersom Tyskland ikke krenket Belgias nøytralitet. Moltke oppfattet denne inngripen i siste stund som dilettantisk og holdt den for å ha vært muligens svært skadelig.[trenger referanse] Han kom seg aldri helt etter sjokket over keiserens oppførsel.[trenger referanse]

I Vest fulgte han sin forgjengers plan (Schlieffenplanen) med visse endringer. Det er fortsatt omdiskutert om endringene kanskje ødela planen, eller om de få tidlige timers forsinkelser var skjebnesvangre, eller om planen uansett hadde vært for optimistisk.[trenger referanse] Da angrepet ble mislykket i og med det tyske tap i slaget ved Marne, som stanset fremrykningen mot Paris, og Moltkes helse dessuten ble forverret, ble han avsatt den 14, september 1914 av Wilhelm II og erstattet med Erich von Falkenhayn.[7]:68 Beslutningen 9. september om å trekke den tyske høyre flanke tilbake til elven Aisne ble tatt av offiserene i 1. og 2. arme i samråd med oberstløytnant Richard Hentsch.[7]:73

 
Helmuth von Moltke i 1914.

Moltke ble i stedet utnevnt i desember 1914 til sjef for den stedfortredende generalstab i Berlin. Han uttalte senere at overføring av styrker til østfronten i krigens innledning var en feil som kostet Tyskland seieren ved Marne.[11]

Moltkes enke utgav i 1922 hans Erinnerungen, Briefe, Dokumente 1877-1916.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Bjøl, Erling (1979). Den tapte tid: vår tids kulturhistorie 1890-1914. Oslo: Cappelen ; [Stabekk] : Bokklubben Nye bøker. ISBN 8257402699. 
  2. ^ a b Christensen, Chr. A.R. (1979). Vår egen tid. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202041090. 
  3. ^ Brakelmann, Gunter (2007). Helmuth James von Moltke: 1907-1945. Eine Biographie. München: C.H. Beck. 
  4. ^ http://biographien.kulturimpuls.org/detail.php?&id=1158
  5. ^ Festschrift zum Kostümfest. Berlin: Kraft und Schönheit, 13. Februar 1908, s. 4. jfr. Arnd Krüger: «There Goes This Art of Manliness: Naturism and Racial Hygiene in Germany», i: Journal of Sport History 18 (Spring, 1991), 1, 135 - 158. http://library.la84.org/SportsLibrary/JSH/JSH1991/JSH1801/jsh1801i.pdf
  6. ^ a b Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 18. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 4. 
  7. ^ a b c d Winter, Jay Murray (1945-) (1993). En verden går under 1914-1918. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203164935. 
  8. ^ Torbacke, Jarl (1986). Den store katastrofe. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202049601. 
  9. ^ a b Bjøl, Erling (1979). Vår tids kulturhistorie. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202040434. 
  10. ^ Verdenshistoriens hvem hva hvor. Oslo: Schibsted. 1983. ISBN 8251609615. 
  11. ^ Norsk militært tidsskrift. Oslo: Oslo militære samfund. 1923. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger