Wilhelm Groener
Karl Eduard Wilhelm Groener (født 22. november 1867 i Ludwigsburg i Württemberg, død 3. mai 1939 i Potsdam i Brandenburg) var en tysk militær og politiker.
| Wilhelm Groener | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Karl Eduard Wilhelm Groener 22. nov. 1867[1][2][3][4]  Ludwigsburg[5] | ||
| Død | 3. mai 1939[1][2][6][7] (71 år) Potsdam | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, offiser | ||
| Embete |
| ||
| Parti | partiløs | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Württemberg Tyskland | ||
| Gravlagt | Südwestkirchhof Stahnsdorf | ||
| Utmerkelser | Pour le Mérite Frans Josef-ordenen Offizierskreuz des Bayerischen Militär-Verdienstordens Goethe-medaljen for kunst og vitenskap (1932) | ||
Under avslutningen av første verdenskrig var Groener de facto øverstkommanderende av den tyske hæren og ledet tilbaketrekningen og demobiliseringen av tyske tropper fra Vestfronten. Groener hørte til de militære som aksepterte Weimarrepublikken og var republikkens forsvarsminister fra 1928 til 1932. Han ble da presset ut av posten, hovedsakelig av Kurt von Schleicher, som ønsket å samarbeide med nazistene.
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Wilhelm Groener var sønn av offiseren Karl Eduard Groener (død 1893) og Auguste Boleg.[8] Etter avlagt Abitur ble Groener 22. november 1884 fanejunker i Württembergische Armee. Den 9. september 1886 fikk han rang av løytnant og tjenestegjorde hovedsakelig i infanteriet. Fra 1899 var han ved generalstaben.
Militær karrière rediger
Groener viste seg å være en dyktig organisator og leder av kompliserte logistiske operasjoner, og steg hurtig i gradene. Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 var han blitt sjef for feltjernbanen og hadde ansvaret for utbyggingen av jernbanenettet, spesielt den strategiske banen til Belgia. Under mobiliseringen hadde han ansvar for troppetransporten per jernbane, den strategiske oppmarsjen og operasjonene i krigens innledende fase. For sin innsats ble han 26. juni forfremmet til generalmajor og fikk 11. september 1915 Pour le Mérite-ordenen, samtidig som han ble utnevnt til æresborger av hjembyen Ludwigsburg.
På slutten av mai 1916 ble Groener sjef for det nyopprettede «Kriegsernährungsamt», med ansvar for matforsyningen til befolkningen under krigen. I november 1916 samme år ble han befordret til generalløytnant, og utnevnt til sjef for det nye prøyssiske Kriegsamt som skulle ha ansvar for krigsøkonomien, dessuten til stedfortredende krigsminister i det prøyssiske krigsministeriet.
Etter at han røk uklar med Oberste Heeresleitung ble han i august 1917 beordret til kampinnsats som sjef for 33. infanteridivisjon ved Østfronten. For sin frontinnsats fikk han Den røde ørns orden.[9] Den 23. desember 1917 overtok han ledelsen av XXV. Reserve-Korps fikk 27. februar 1918 i oppdrag å lede I. Armee-Korps. Kort tid etter ble han befordret til Heeresgruppe Eichhorn, der Groener fungerte som sjef for generalstaben.
Etter at Ludendorff ble avsatt 26. oktober 1918, ble Groener første generalkvartermester og den faktiske sjefen for den øverste hærledelsen, Oberste Heeresleitung,[10] og ledet tilbaketrekningen og demobiliseringen av tyske tropper fra Vestfronten.
Weimarrepublikken rediger
Under novemberrevolusjonen i 1918 inngikk Groener en overenkomst (Ebert-Groener-pakten) med sosialdemokraten Friedrich Ebert i den hensikt å forhindre en revolusjon etter bolsjevistisk forbilde i Tyskland.
Groener gikk 23. juni 1919 inn for å akseptere Versaillestraktaten, siden han var klar over at om landet avviste de tunge betingelsene ville det svekkede tyske forsvaret ikke være i stand til å avverge en okkupasjon.[11] 25. juni 1919 overtok han som leder av hovedkvarteret i Kolberg etter Hindenburgs avgang.
I desember 1919 gikk Groener ut av aktiv tjeneste, for deretter å inngå som transportminister i ulike regjeringer fra 1920 til 1923. I 1928 ble han Otto Gesslers etterfølger som forsvarsminister, en post han hadde til 1932. Fra 1931 var han i tillegg innenriksminister.
Sterkt påtrykk fra delstatene førte til at han etter presidentvalget i Tyskland 1932 måtte utstede et forbud mot de nasjonalsosialistiske SA-troppene.
Groeners statssekretær i forsvarsdepartementet, Kurt von Schleicher, som sto for en mer samarbeidsorientert linje med nazistene, forhandlet med Hitler bak Groeners rygg. For å få gjennomført sin strategi, presset den intrigante Schleicher fram Groeners avgang ved å true med at ellers ville Schleicher og hele «generaliteten» gå av samlet.[12]
Senere år rediger
Groener strakk seg straks tilbake til privatlivet. Han bosatte seg i Potsdam-Bornstedt i 1934 der han skrev sine memoarer, Lebenserinnerungen.
Den 3. mai 1939 døde Groener av akutt leverbetennelse. En militær bestemmelse forbød såvel aktive offiserer i Wehrmacht som avgåtte offiserer med rett til å bære regimentsuniform å delta under sørgehøytideligen. Bare Hitler-motstanderen generaloberst Kurt von Hammerstein-Equord (1878–1943), som allerede var satt på sidelinja, stilte opp i full uniform under bisettingen ved Südwestkirchhof Stahnsdorf. Grava kan fortsatt ses.
Verk i utvalg rediger
Groener gav ut Der Weltkrieg und seine Probleme (1920), Das Testament des Grafen Schlieffen (1927) og Der Feldherr wider Willen (1930).[13]
Se også rediger
Litteratur rediger
- (de) Friedrich Hiller von Gaertringen: «Groener, Karl Eduard Wilhelm.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 7, Duncker & Humblot, Berlin 1966, ISBN 3-428-00188-5, s. 111–114 (digitalisering).
- Klaus Hornung: Alternativen zu Hitler. Wilhelm Groener – Soldat und Politiker in der Weimarer Republik. Ares-Verlag, Graz u. a. 2008, ISBN 978-3-902475-41-1.
- Johannes Hürter: Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik (1928–1932). Oldenbourg, München 1993, ISBN 3-486-55978-8.
- Dorothea Groener-Geyer: General Groener. Soldat und Staatsmann. Societäts-Verlag, Frankfurt am Main 1955.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000006273, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 23467[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id groener-wilhelm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6mh26hj, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dorothea Groener-Geyer: General Groener. Soldat und Staatsmann. Societäts-Verlag. Frankfurt am Main 1955. s. 19.
- ^ Dorothea Groener-Geyer: General Groener – Soldat und Staatsmann, Societäts-Verlag, Frankfurt am Main 1955, s. 352.
- ^ Heinrich August Winkler: Der lange Weg nach Westen. Deutsche Geschichte 1806–1933, Bonn 2002, s. 168.
- ^ Heinrich August Winkler: Der lange Weg nach Westen. Deutsche Geschichte 1806–1933, Bonn 2002, s. 400.
- ^ Johannes Hürter: Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik (1928–1932). Oldenbourg, München 1993, s. 348–351.
- ^ Svensk uppslagsbok, Malmö 1932
Eksterne lenker rediger
- (en) Wilhelm Groener – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Verk av og om Wilhelm Groener i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Nachlass mit biographischen Angaben im Bundesarchiv
- (de) Wilhelm Groener. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
- Kortbiografi, preussen-chronik.de
| Forgjenger: Paul von Hindenburg |
Tysklands generalstabssjef |
Etterfølger: Hans von Seeckt |
| Forgjenger: Otto Gessler |
Tysklands forsvarsminister |
Etterfølger: Kurt von Schleicher |
| Forgjenger: Joseph Wirth |
Tysklands innenriksminister |
Etterfølger: Wilhelm Freiherr von Gayl |