Åpne hovedmenyen

Liste over Tysklands forsvarsministre

Wikimedia-listeartikkel
Ursula von der Leyen (CDU) har vært Tysklands forsvarsminister siden 2013

Tysklands forsvarsminister (tysk: Bundesverteidigungsmininister/-in) er leder av Tysklands forsvarsdepartement (Bundesministerium der Verteidigung) og medlem av Tysklands regjering. Forsvarsministeren er i fredstid øverstkommanderende for de væpnede styrker.

Departementet har sitt første hovedkontor i Bonn og andre hovedkontor i Bendlerblock i Berlin.[1]

Innhold

HistorieRediger

 
Gustav Noske (til høyre) var Weimarrepublikkens første forsvarsminister. Bildet er fra 1930. Daværende forsvarsminister Wilhelm Groener til venstre.

KeiserriketRediger

Det tyske keiserriket som eksisterte mellom 1871 og 1919 hadde ingen føderal forsvarsminister. De store forbundsstatene som var Preussen, Bayern, Württemberg og Sachsen hadde egne ministre. For de øvrige forbundsstatene var Preussen ansvarlig for det territorielle forsvaret.

WeimarrepublikkenRediger

Den første tyske føderale forsvarsminister noensinne ble Gustav Noske i Weimarrepublikkens første regjering i 1919.[2] De strenge betingelsene for nedrusting som var fastsatt i Versaillestraktaten, ble bare delvis oppfylt. Tysklands generalstab – som ifølge traktaten skulle nedlegges – ble i realiteten opprettholdt under betegnelsen Truppenamt.

Det tredje rikeRediger

Under Det tredje rike (1933–1945) ble landets føderale tradisjon brutt og det ble innenfor landets grenser etablert en nasjonalsosialistisk enhetsstat.[3] Werner von Blomberg ble utnevnt til forsvarsminister før Adolf Hitler ble utnevnt til rikskansler.[4] Meningen var at Blomberg skulle holde styr på Hitler, men han sluttet seg isteden tett til ham. Blomberg ble i 1938 avløst av Wilhelm Keitel da forsvarets overkommando som sto direkte under Hitlers kommando, overtok ansvaret for det militære.[5]

DDRRediger

DDRs forsvarsdepartement (Ministerium für Nationale Verteidigung) ble stiftet i 1956, med Willi Stoph som den første minister. Stoph hadde allerede fra 1955 vært leder av Volkspolizei.[6] Volkspolizei ble samtidig omvandlet til Nationale Volksarmee. Departementet ble i begynnelsen av 1990 omdøpt til «Departementet for nedrustning og forsvar.» Dette var på et tidspunkt som lå etter Berlinmurens fall i 1989, men før oppløsningen av staten DDR ved Tysklands gjenforening senere i 1990.[7]

Forbundsrepublikken TysklandRediger

«Blank-kontoret» og forsvarsdepartementetRediger

 
Theodor Blank (i midten) med medarbeidere fra det hemmelige Blank-kontoret. Blank ble i 1955 Tysklands første forsvarsminister etter den andre verdenskrigen.

Etter den andre verdenskrigen vedtok okkupasjonsmaktene en lov mot gjenopprusting av Tyskland.[8] Landet hadde således intet eget forsvar. Det var også av andre grunner utenkelig at Vest-Tyskland skulle ha en selvstendig sikkerhets- og forsvarspolitikk.[8] Blant tyskerne var det en utbredt holdning at «det blir i så fall uten meg.»[8] Også blant okkupasjonsmaktene var det stor skepsis til en opprustning av Forbundsrepublikken Tyskland.

Ved starten av Koreakrigen i juni 1950 hvor Nord-Korea ble støttet av Kina og Sovjetunionen, mens Sør-Korea ble støttet av USA, økte spenningen mellom øst og vest. Det dannet seg en oppfatning blant vestlige land, om at uten et tett samarbeid med Vest-Tyskland, også i militære spørsmål, kunne man ikke forhindre at landet ble dominert av Sovjetunionen. Forbundskansler Konrad Adenauer fikk i 1950 samtykke fra de tidligere okkupasjonsmaktene til å begynne etableringen av et vesttysk forsvar.[8] For Adenauer var et selvstendig forsvar en nødvendighet for en suveren stat.

Oppdraget gikk først til general Gerhard von Schwerin. Han forhandlet i 1950 med vestmaktene om blant annet et væpnet føderalt politi (Bundesgendarmerie). Dette var tiltenkt en rolle som kjernen i en senere vesttysk arme. I DDR ble det i denne perioden opprettet kaserner for det bevæpnete Volkspolizei i DDR.[8]

Etter forhåndssamtaler med den amerikanske militærguvernøren, ble det såkalte Himmeroder-notatet utarbeidet av et tysk militært ekspertutvalg i oktober 1950. Notatet som er navngitt etter klosteret hvor møtene ble holdt, beskriver et fremtidig tysk militærvesen og anses som spiren til dagens tyske forsvar. Vestmaktene ønsket etter dette ikke lengre bare et bevæpnet politi, men også militære stridskrefter. Lederen måtte imidlertid være sivil. Schwerins kontor ble derfor nedlagt og dette kontorets oppgaver med politiet ble overført til innenriksdepartementet.

Theodor Blank fikk deretter oppgaven med opprettelsen av et fremtidig tysk forsvar. Blanks lange tittel var fra 1950 til 1955 Forbundskanslerens fullmektig for spørsmål knyttet til de allierte troppene.[a][9] Navnet ble valgt for å skjule kontorets egentlige arbeid for offentligheten.

Kontorets navn fikk kortformen Blank-kontoret (Amt Blank). Ved starten i 1950 hadde kontoret ca. 20 medarbeidere, for i løpet av 1953 å øke til 700 ansatte. Blant de ansatte fantes ved starten tidligere soldater. Den første militære leder i kontoret kom imidlertid først i 1952 da den tidligere general Adolf Heusinger ble sjef for en nyopprettet militær avdeling. En annen fremtredende militær rådgiver i Blank-kontoret var Hans Speidel. Han ble senere den første tyske NATO-øverstkommanderende i Europa.[10]

Theodor Blank ble ved opprettelsen 7. juni 1955 av Blank-kontoret som Tysklands forsvarsdepartement, utnevnt som landets første forsvarsminister, en stilling han hadde til 1956.

Forsvarsministeren er etter Tysklands grunnlov artikkel 65a i fredstid øverstkommanderende for de væpnede styrker.[11] Kommandoansvaret kan etter grunnlovens artikkel 115b i en krigssituasjon overføres til forbundskansleren.[11]

Departementet for det føderale forsvarsrådetRediger

Konrad Adenauer opprettet i 1955 et føderalt forsvarsråd i regjeringen kalt Bundesverteidigungsrat (BVR).[12] Rådets arbeidsområde skulle overskride alle etater og omfatte militært så vel som sivilt forsvar, næringssaker såvel som finansspørsmål. Rådets leder var forbundskansleren selv. Ludwig Erhard etablerte i 1964 et eget departement for rådets arbeid, det såkalte Bundesministerium für Angelegenheiten des Bundesverteidigungsrates. Departementet ble også ansvarlig for etterretningstjenestene. Heinrich Krone ble departementets første og siste minister, idet det ble oppløst allerede mot slutten av 1966. Departementets oppgaver gikk tilbake til Forbundskanslerens kontor.

ListenRediger

WeimarrepublikkenRediger

# Navn Tiltredelse Avgang Tilknytning Regjering
1. Gustav Noske

(1868–1946)

  13. februar 1919 22. mars 1920 SPD Scheidemann
Bauer
2. Otto Geßler

(1875–1955)

  27. mars 1920 19. januar 1928 Partiløs Müller I
Fehrenbach
Wirth I
Wirth II
Cuno
Stresemann I
Stresemann II
Marx I
Marx II
Luther I
Luther II
Marx III
Marx IV
3. Wilhelm Groener

(1867–1939)

  20. januar 1928 30. mai 1932 DDP Marx IV
Müller II
Brüning I
Brüning II
4. Kurt von Schleicher

(1882–1934)

  1. juni 1932 28. januar 1933 Partiløs Papen
Schleicher

Det tredje rikeRediger

Navn Fra Til Parti Statsleder
Blomberg, Werner vonWerner von Blomberg
(1879–1946)
  30. januar 1933 27. januar 1938 Partiløs Hitler
Keitel, WilhelmWilhelm Keitel[b]
(1882–1946)
(henrettet)
  4. februar 1938 30. april 1945 NSDAP Hitler

DDRRediger

# Navn Fra Til Parti Statsrådets leder[c]
1. Stoph, WilliWilli Stoph
(1914–1999)
  1. mars 1956 14. juli 1960 SED Pieck
Ulbricht
2. Hoffmann, HeinzHeinz Hoffmann
(1910–1985)
  14. juli 1960 2. desember 1985 SED Ulbricht
Stoph
Honecker
3. Keßler, HeinzHeinz Keßler
(1920–2017)
  3. desember 1985 18. november 1989 SED Honecker
Krenz
4. Hoffmann, TheodorTheodor Hoffmann
(1935–2018)
  18. november 1989 18. mars 1990 SED Krenz
Gerlach
5. Eppelmann, RainerRainer Eppelmann
(1943–)
  12. april 1990 2. oktober 1990 DA regjeringssjef:
Maizière

Forbundsrepublikken TysklandRediger

# Navn Fra Til Parti Regjering
1 Blank, TheodorTheodor Blank
(1905–1972)
  7. juni 1955 16. oktober 1956 CDU Adenauer II
2 Strauss, Franz JosefFranz Josef Strauss[d]
(1915–1988)
  16. oktober 1956 9. januar 1963 CDU Adenauer II
Adenauer III
Adenauer IV
Adenauer V
3 Hassel, Kai-Uwe vonKai-Uwe von Hassel
(1913–1997)
  9. januar 1963 1. desember 1966 CDU Adenauer V
Erhard I
Erhard II
Krone, HeinrichHeinrich Krone[e]
(1895–1989)
  13. juli 1964 1. desember 1966 CDU Erhard II
4 Schröder (CDU), GerhardGerhard Schröder (CDU)
(1910–1989)
  1. desember 1966 22. oktober 1969 CDU Kiesinger
5 Schmidt, HelmutHelmut Schmidt
(1918–2015)
  22. oktober 1969 7. juli 1972 SPD Brandt I
6 Leber, GeorgGeorg Leber
(1920–2012)
  7. juli 1972 16. februar 1978 SPD Brandt I
Brandt II
Schmidt I
Schmidt II
7 Apel, HansHans Apel
(1932–2011)
  17. februar 1978 1. oktober 1982 SPD Schmidt II
Schmidt III
8 Wörner, ManfredManfred Wörner
(1934–1994)
  4. oktober 1982 18. mai 1988 CDU Kohl I
Kohl II
Kohl III
9 Scholz, RupertRupert Scholz
(1937–)
  18. mai 1988 21. april 1989 CDU Kohl III
10 Stoltenberg, GerhardGerhard Stoltenberg
(1928–2001)
  21. april 1989 31. mars 1992 CDU Kohl III
Kohl IV
11 Rühe, VolkerVolker Rühe
(1942–)
  1. april 1992 27. oktober 1998 CDU Kohl IV
Kohl V
12 Scharping, RudolfRudolf Scharping
(1947–)
  27. oktober 1998 19. juli 2002 SPD Schröder I
13 Struck, PeterPeter Struck
(1943–2012)
  19. juli 2002 22. november 2005 SPD Schröder II
14 Jung, Franz JosefFranz Josef Jung
(1949–)
  22. november 2005 28. oktober 2009 CDU Merkel I
15 Guttenberg, Karl-Theodor zuKarl-Theodor zu Guttenberg
(1971–)
  28. oktober 2009 3. mars 2011 CSU Merkel II
16 Maizière, Thomas deThomas de Maizière
(1954–)
  3. mars 2011 17. desember 2013 CDU Merkel II
17 Leyen, Ursula von derUrsula von der Leyen
(1958–)
  17. desember 2013 sittende CDU Merkel III

Merkel IV

Se ogsåRediger

NoterRediger

Type numrering
  1. ^ Tysk: Beauftragter des Bundeskanzlers für die mit der Vermehrung der alliierten Truppen zusammenhängenden Fragen.
  2. ^ Wilhelm Keitel var sjef for forsvarets overkommando - OKW.
  3. ^ Den utøvende makten i DDR lå hos Ministerrat, som var landets regjering. Dette ministerrådet var ansvarlig overfor Statsrådet i DDR. Fra 1960 var Statsrådet det kollektive statsoverhodet (presidentmakten) i DDR. Wilhelm Pieck var landets første og eneste president.
  4. ^ Embedstittelen ble endret fra Bundesminister für Verteidigung til Bundesminister der Verteidigung den 30. desember 1961.
  5. ^ Heinrich Krone var minister for et annet departement for forsvarsanliggender som eksisterte under Ludwig Erhards andre regjering. Embedstittelen var «minister for forsvarsrådets anliggender» (Bundesminister für Angelegenheiten des Bundesverteidigungsrates).

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Bakke, Elisabeth; Berntzen, Einar; Heidar, Knut (2013). Politikk i Europa. Partier, regjeringsmakt, styreform. 1. utgave, Universitetsforlaget, Oslo, 2008; 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo, 9. august 2013. ISBN 978-8215-02220-8. 

Eksterne lenkerRediger

  • LeMO: Lebendiges Museum Online, internettleksikon til Deutsches Historisches Museum (DHM) i Berlin og Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland (HdG) i Bonn