Kurt von Hammerstein-Equord

tysk general

Kurt Gebhard Adolf Philipp Freiherr von Hammerstein-Equord (født 26. september 1878 i Hinrichshagen i Mecklenburg-Strelitz, død 24. april 1943 i Berlin) var en tysk general. Han er for ettertiden mest kjent for sin motstand mot Adolf Hitler, og han deltok i flere planer for å styrte Hitler. Han ble etter hvert omplassert og til slutt avsatt, og døde av kreft under andre verdenskrig.

Kurt von Hammerstein-Equord
FødtKurt von Hammerstein-Equord
26. sep. 1878[1][2][3]Rediger på Wikidata
Woldegk
Hinrichshagen (Mecklenburg-Strelitz)
Død24. apr. 1943[1]Rediger på Wikidata (64 år)
Berlin
Kreft
BeskjeftigelseMilitært personell, motstandskjemper Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet prøyssiske krigsakademiet
BarnKunrat von Hammerstein
Franz Freiherr von Hammerstein-Equord
Ludwig von Hammerstein-Equord
Marie Luise von Hammerstein
Maria Paasche
NasjonalitetDet tyske riket
GravlagtNiedersachsen
Utmerkelser
9 oppføringer
3. klasse av Militærfortjenstkorset
Ridder av Johanniterorden
Albrechts-ordenen
Jernkorset
Den militære fortjenstorden
Friedrich-August-Kreuz
Johanniterorden
Hansakorset
Militærfortjenstkorset
TroskapTyske keiserriket
Weimarrepublikken
Tyskland
VåpenartDen tyske keiserlige hær
Militær gradGeneraloberst
EnhetKaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Reichswehr Reichswehr
Wehrmacht Heer Wehrmacht Heer
KommandoerSjef for Truppenamt
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Baron Kurt von Hammerstein-Equord stammet fra en adelsfamilie i storgertugsømmet Mecklenburg-Strelitz. Han giftet seg i 1907 med Maria von Lüttwitz, datter av Walther von Lüttwitz.

Militær løpebane rediger

Baron von Hammerstein trådte inn i den tyske hær 15. mars 1898 og ble infanterioffiser.

Da første verdenskrig brøt ut var han kaptein. Han ble tilknyttet den tyske generalstaben, og major ved krigens slutt. Han deltok i slaget ved Turtucaia.

Han gikk inn i det nyopprettede Reichswehr etter krigen, og ble oberstløytnant i 1920. Han var lojal overfor Weimarrepublikken og gikk imot Kapp-Lüttwitz-putschet i 1920. Fra 1924 var han stabssjef for 3. divisjon, oberst i 1925, generalmajor og stabssjef for I. gruppekommando i 1929.

Hammerstein var nær venn av Kurt von Schleicher, ble general i infanteriet 1930 og overtok samtidig ledelsen av generalstaben og var slik den tyske hærens øverstkommanderende, etter general Wilhelm Heye.

Hammerstein-Equord hadde ry på seg for uavhengighet og indolens, han foretrakk jakt og skyting fremfor administrativt arbeid. Han fortalte sine venner at det eneste som hadde hemmet hans karriere var hans «behov for personlig komfort». Han kunne være distansert og sarkastisk, kjent for sine bitende nedsettende karakteristikker. Hammerstein-Equord anså seg selv som tjener av den tyske stat, ikke av dens politiske partier.

Avvisende holdning til nazistene rediger

Han var fiendtlig innstilt til nazistpartiet, og så sent som i 1933 karakteriserte han nazistene som «forbryterbande og perverse» (Verbrecherbande und Schweineigel), det siste en henspilling på homoseksuelle tendenser som kunne merkes hos noen av lederne av Sturmabteilung (SA). Han fikk tilnavnet «den røde general» for sin vennlige kontakt til fagforeningene.

Hammerstein-Equord advarte personlig Adolf Hitler i desember 1932 mot å forsøke seg på et kupp ved illegale metoder, og lovet at han i så tilfelle ville gi ordre om å skyte. Han kom med forsikringer om det samme til den amerikanske ambassadør Frederic M. Sackett.

De to av sønnene hans, Kunrat (1918–2007) og Ludwig (1919–1996), ble reserveoffiserer og involvert i 20. juli-attentatet mot Hitler, mens to døtre ble medlemmer av det tyske kommunistiske parti (KPD) mot slutten av 1920-årene og spioner for Sovjetunionen[4] ved det at de hjalp med å informere sovjeterne om Hitlers politiske og intensjoner som de hadde fremkommet under en hemmelig tale han holdt til ledende generaler den 3. februar 1933.[5]

Under nasjonalsosialismen rediger

Hammerstein-Equord advarte gjentagne ganger president Paul von Hindenburg om farene ved å utnevne Hitler til kansler. Til svar forsikret Hindenburg ham om at han «ikke en gang ville ta opp til vurdering noen utnevnelse av den østerrikske korporalen til forsvarsminister eller kansler».[6] Bare fire dager etter, den 30. januar 1933, dannet Hitler etter anmodning fra Hindenburg sitt eget kabinett meg seg selv som kansler, i koalisjon med det konservative tyske nasjonale folkeparti.

Hans opposisjon til Hitler førte til at Hammerstein-Equord ble tvunget til fratreden den 31. januar 1934. Ved Schleichers begravelse ble Hammerstein fa SS nektet ham å delta og konfiskerte de bårekransene som de sørgende hadde gitt.[7]

Han ble kalt tilbake til militær innsats som kommanderende av Armegruppe A den 10. september 1939, men fratrådte dette verv allerede den 21. september 1939.

Under annen verdenskrig var Hammerstein-Equord involvert i en rekke planer om å styrte Hitler. Han prøvde flere ganger å lure Hitler til å besøke hans befestede base langs Siegfriedlinjen på vestfronten. Til den pensjonerte tidligere stabssjef i hæren og ledende sammensvorne generaloberst Ludwig Beck betrodde han at «en dødelig ulykke vil finne sted» når Føreren besøker hans base. Men Hitler takket aldri ja til Hammersteins invitasjoner.

Han ble overført til en kommando i Forsvarsdistrikt VIII i Schlesien, og deretter løst fra denne kommando etter personlig ordre fra Hitler på grunn av sin «negative holdning til nasjonalsosialismen». Han ble mer aktiv i motstanden mot Hitler, i samarbeid med Carl Friedrich Goerdeler.

Død og begravelse rediger

Hammerstein-Equord døde av kreft i Berlin den 25. april 1943.[8][9] Familien nektet å gå med på en offisiell begravelse på Invalidenfriedhof i byen, fordi det ville ha medført at hans båre ville dekkes av den da hakekorsprydede Reichskriegsflagge. Dermed ble han gravlagt på familiens gravsted i Steinhorst. Hitler forordnet tilsendelse av en krans med et kondolansebudskap, men denne kransen var ikke fremsatt under begravelsen fordi den var blitt «gjenglemt» i Berlins undergrunnsbane av Hammersteins familie.

Annet rediger

Heinrich Brüning, lederen for det katolske Sentrumsparti, som var tysk kansler fra 1930 til 1932, kalte Hammerstein-Equord «den eneste mann som kunne fjerne Hitler - en mann uten nerver».[10]

Ifølge hans sønn Kunrat von Hammersteins erindringer trakk Hammerstein-Equord seg fra Adelsklubben da de kastet ut sine ikke-ariske medlemmer i 1934 eller 1935, og talte om «organisert massemord» av jødene allerede før sommeren 1942. Han gav sin datter Maria-Therese von Hammerstein-Paasche navnene til jøder som var påtenkt deportasjon eller arrestasjon, slik at hun rakk å advare eller skjule dem.

To av hans sønner, Ludwig og Kunrat, var delaktige det mislykkede kuppforsøket mot Hitler i 1944 som tok sikte på å innsette en ny regjering. De klarte å flykte fra landet i etterkant. Men generalens enke og to yngre barn ble deportert til konsentrasjonsleir. De overlevde og ble berget av allierte styrker våren 1945.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Kurt Freiherr von Hammerstein-Equord, Munzinger IBA 00000004838, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, oppført som Kurt von Hammerstein, BNF-ID 15767883q[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Pedersen, Arild: Ei verkeleg tysk historie [bokmelding]. Dag og Tid, 13. april 2012, s. 27.
  5. ^ Wirsching, Andreas, [1] "Man kann nur Boden germanisieren". Eine neue Quelle zu Hitlers Rede vor den Spitzen der Reichswehr am 3. Februar 1933, Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte vol.40, no.3, pp.517-550
  6. ^ Fest, Joachim (1997). Plotting Hitler's Death: The Story of German Resistance. Macmillan. s. 8. ISBN 0-8050-5648-3. 
  7. ^ Wheeler-Bennett, John The Nemesis of Power, London: Macmillan, 1967 s. 328.
  8. ^ Paasche, Gottfried. "General von Hammerstein & Hitler: An Exchange", The New York Review of Books, June 10, 2010, accessed April 14, 2011.
  9. ^ Dakin, Rose. "My Great-Uncles Tried To Kill Hitler", 'slate.com', January 12, 2009, accessed April 14, 2011
  10. ^ Wheeler-Bennett, John Wheeler (1964). The Nemesis of Power: The German Army in Politics, 1918-1945. Macmillan. s. 441. 

Litteratur rediger

Forgjenger:
 Werner von Blomberg 
Sjef for Truppenamt
Etterfølger:
 Wilhelm Adam