Sennepsgass

Sennepsgass (diklordietylsulfid) er en stridsgass som gir skader som ligner brannskader på eksponerte kroppsdeler. Symptomene kommer ikke umiddelbart, men utvikler seg etter noen timer til dype, brennende og kløende blemmer, kvelning pga skader på bronkiene, oppkast og midlertidig blindhet. Navnet skyldes at gassen kan lukte svakt av sennep eller hvitløk.

Sennepsgass C₄H₈Cl₂S

Kanadisk soldat fra første verdenskrig med karakteristiske blemmer på hals, armhuler og hender, 1917.

Sennepsgass ble første gang brukt som våpen på vestfronten under første verdenskrig, og var en av flere gasser brukt av Irak under krigen mot Iran 1980-1988, både mot iranske soldater og sivile, og mot Iraks egen kurdiske befolkning.

Sennepsgass

Utvikling

Sennepsgass ble muligens utviklet så tidlig som i 1822 av César-Mansuète Despretz (1798–1863). Despretz beskrev reaksjonen av svoveldiklorid (SCl₂) og etylen (C₂H₄), men han nevnte aldri noen av de irriterende egenskapene til stoffet, noe som gjør påstanden tvilsom. I 1854 ble prosedyren gjentatt av en annen fransk kjemiker, Alfred Riche (1829–1908). Han beskrev heller ingen ugunstige fysiologiske egenskaper. Den britiske vitenskapsmannen Frederick Guthrie fremstilte den kjemiske forbindelsen i 1860 og beskrev den. Han kommenterte også de irriterende egenskapene, spesielt smaken. I 1860 gjentok den tyske kjemikeren Albert Niemann reaksjonen, og registrerte at stoffet forårsaker blemmer. I 1886 publiserte Victor Meyer en avhandling som beskrev en mer effektiv fremstillingsmetode.

Det tyske angrepet på Bari 2. desember 1943.

Tysk angrep på Bari bidro til å finne en kur mot kreft

Den 2. desember 1943 gjennomførte tyske fly et overraskelsesangrep mot den allierte havnen i Bari, Italia. Angrepet resulterte i senkingen av 17 skip og et betydelig antall omkomne, inkludert over tusen allierte soldater og flere hundre italienske sivile. Havnen var sterkt trafikkert med forsyningsskip, blant dem det amerikanske lasteskipet SS John Harvey, som fraktet en hemmelig last av sennepsgass i strid med Geneveprotokollen av 1925.

Frakten var del av en alliert beredskap for mulig tysk bruk av kjemiske våpen, basert på erfaringer fra første verdenskrig. President Franklin D. Roosevelt hadde gitt tillatelse til å lagre slike våpen i Europa for eventuell gjengjeldelse. Informasjonen om gassen var imidlertid strengt gradert, og kaptein Elwin Knowles på John Harvey hadde ikke tillatelse til å informere lokale myndigheter om lastens natur.

Under angrepet ble John Harvey truffet, og sennepsgassen lekket ut i havnebassenget, der den blandet seg med olje og brennende drivstoff fra andre skip. Gassen fordamper langsomt, og kombinert med eksplosjonsrøyk førte dette til eksponering blant både soldater og redningsmannskaper, som ikke var informert om den kjemiske trusselen. Mange av de overlevende fikk alvorlige hudskader og luftveisproblemer. Av 628 registrerte skadde, døde 86 som følge av sennepsgassforgiftning, men de reelle tapstallene – særlig blant sivile – er antatt å være høyere.

Oberst Stewart F. Alexander, en amerikansk lege med kompetanse i kjemisk krigføring, identifiserte sennepsgass som årsak. Hans rapport ble imidlertid hemmeligstemplet, og offisielle dokumenter omtale skadene som «brannsår». Etter hvert ble det offentlig kjent at sennepsgass hadde vært involvert.

Observasjoner fra ulykken bidro indirekte til utviklingen av moderne kreftbehandling. Sennepsgassens evne til å ødelegge raskt delende celler, som hvite blodceller, var tidligere kjent, og det ble påvist at stoffet også kunne hemme vekst av svulster. Forsøk med sennepsgassderivater på kreftpasienter førte til utviklingen av de første cellegiftmedisinene etter krigen.

Eksterne lenker

• (en) Sulfur mustard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.