Piktere

(Omdirigert fra «Piktland»)

Pikterne var et folkeslag som levde i det sentrale og nordlige Skottland fram til vikingtiden. Navnet fikk de kanskje av romerne fordi krigerne var tatovert eller malt. I romersk tid fantes to piktiske kongedømmer: et i sør, som stadig angrep Romerrikets nordgrense, og et i nord, som også omfattet Orknøyene og Shetland. Ca. 841 ble de forent med folket i Dalriada, som var av irsk avstamning, under kong Kenneth mac Alpin.

En inngravert piktisk stein fra Skottland
Ormesteinen i Aberlemno, piktisk stein klasse I.

Pikterne kan ha vært en rest av en før-keltisk befolkning på De britiske øyer. De historiske kildene antyder at pikterne snakket et eget språk. Det har åpnet for akademisk diskusjon hvor det på den ene siden hevdes at det kan ha vært et særegent, kanskje et før-indoeuropeisk, språk, mens det på den andre siden hevdes at det kan ha vært et øykeltisk språk beslektet med sørlige brytoniske språk. Med tiden ble det språk de snakket uansett preget av og blandet med keltisk språk grunnet innvandring fra vest og sør. Lengst holdt piktisk språk og kultur stand i de nordligste delene av Skottland. Det piktiske språket døde trolig ut til fordel for norrøntShetland1100-tallet. Nordmennene kalte dem for petene.

Det piktiske problem rediger

Piktiske steinmonumenter fanget oppmerksomheten og fascinasjonen til de første oldtidsforskere og antikvarer i Skottland på grunn av bautasteinenes unike symboler og andre karakteristiske trekk. Opp gjennom årene ble det skrevet mye om piktere, det folket som reiste disse steinene, men til tross for mengden av utgivelser har pikterne fått merkelapper som «gåtefull» og «et tapt folk» i henhold til de vage beskrivelsene i de antikke kildene. Pikternes gåtefulle status grunnes i de piktiske symboler, piktisk språk, piktisk matrilineær arvefølge (slektskapssystem som følger morens slekt i stedet for farens), pikternes barbariske vesen, mangelen på piktiske skriftlige kilder (med få unntak), og det faktum at de «forsvant».

På midten av 1950-tallet begynte forskningen å dra nytte av arkeologiske utgravninger. Et vendepunkt var en egen konferanse i Dundee i 1952 som førte til den første sammenhengende undersøkelse av piktisk arkeologi, utgitt i 1955 under den karakteristiske tittelen The Problem of the Picts (Problemet med pikterne).[1]

Tittelen reflekterte mangelen på analyser som viste at arkeologiske funn faktisk var piktiske. Tittelen ble således et utsagn som bekreftet den populære forestillingen om at pikterne var et gåtefullt og annerledes folk. Historikeren Edward J. Cowan spissformulerte det piktiske problem: «På Side Tre i bortimot hvilket som helst ettbindsverk om skotsk historie forsvant pikterne. Og det har alltid forbauset meg at ingen spurte om hva i all verden som skjedde med dem. Tross alt snakker vi om tre fjerdedeler av befolkningen i nordlige Britannia».[2]

Det er først i de senere år, fra 1980-tallet og framover, at forskerne har kunnet benytte seg av flere verktøy enn bare antikke kilder og diskutable kunsthistoriske analyser. De største framgangene kom kanskje med flyfoto som avdekket bosteder fra oldtiden som ellers var gått tapt gjennom moderne jordbruk. To framstående eksempler i nyere tid er oppdagelsen av Skottlands første vogngrav utenfor Edinburgh i 2001 og en «krigergrav» som ble avdekket i Alloa i 2003. Fortsatt gir de pågående utgravningene ved Cladh Hallan i South Uist og Old Scatness nye overraskelser.[3] Til tross for at mye arkeologisk arbeid fortsatt gjenstår, har vår forståelse av pikterne blitt komplementert av et helt annet og langt mer omfattende bilde enn for kun noen tiår tilbake.[4]

Kilder rediger

 
Klaudios Ptolemaios nevnte tretten innfødte stammer i Skottland.

Det er først og fremst arkeologiske utgravninger som har fortalt om piktisk historie, spesielt dens forhistoriske epoke. For den historiske epoke er det romerske kilder som gir de første skriftlige vitnemål om piktere, og de første historikere av skotsk historie, som William Forbes Skene, jobbet hovedsakelig med studiet av klassiske kilder. Den første autentiske redegjørelse om De britiske øyer og dens beboere synes å være gjort av en karthagener ved navn Hamilicar i det femte århundre f.Kr., sitert av den latinske forfatteren Avienus: Den største øya var bebodd av et folk kalt albiones.[5] I en senere avhandling, tidligere feilaktig tilskrevet Aristoteles, nevnes innbyggerne også som albion, men når Julius Cæsar invaderer nevnes et tilsynelatende annet folk, britanni, noe som ga navn til Britannia.[6]

Den neste forfatteren som gir informasjon er Tacitus (død ca. 117) i dennes verk om sin svigerfar Julius Agricola som var guvernør i romersk Britannia fra 78 til 84, Vita Agricola (Livet til Agricola.[7]) Ettersom Tacitus var historiker tillegges hans redegjørelse større vekt, og på Agricolas tid var det tre grupper: britanni, silurere og kaledoniere i Kaledonia, det vil si dagens Skottland. Førstnevnte var lik gallerne, men de to siste gruppene var ulik art. William F. Skene trekker den slutning at kaledoniere i nordlige Britannia var etterkommere av de tidligere albionere som tidligere hadde vært spredd over hele Britannia. Britanni og silurere må derfor ha innvandret senere. Albion ble senere til Alba, noe de irsk-gæliske benyttet som referanse på innbyggerne av Britannia, men som til slutt ble en referanse spesifikt for Skottland, se Opprinnelsen til kongedømmet Alba.

 
Beda nevner piktere som et eget folk i sin kirkehistorie om anglerne, det vil si de engelske.

200-tallet e.Kr. besto Kaledonia av hele tretten stammer, noe den greske forfatteren og geografen Klaudios Ptolemaios (død 168) gir navn og posisjoner for. Den romerske historikeren Dio Cassius (død etter 229) gjør det klart at det eksisterte kun en nasjon i de uerobrede områdene i nord, bestående av to formidable stammer ved navn maeatae og caledonii. Likevel forsvinner disse ut av historien til fordel for et nytt navn, picti, og dette navnet blir stående på folket i den nordlige delen av Britannia. Den første forfatteren som nevner piktere ved navn er en romersk retoriker ved navn Eumenius som vi ellers vet svært lite om. Her nevnes «kaledoniere og andre piktere». Kaledoniere og piktere synes derfor å være ulike navn på det samme folket i Pictavia, og som Skene hevder, etterkommere av albionere.[8]

Den andre klassen med skriftlige kilder er fra middelalderen. Selv om svært lite av piktiske skrifter er blitt bevart, er piktisk historie siden 500-tallet kjent fra en rekke kilder, inkludert Bedas geistlige historieverk Historia ecclesiastica gentis Anglorum, helgenbiografier som Adomnáns om Columba av Iona, og fra flere irske annaler (krøniker): Ulster-annalene, Tigernach-annalene, Inisfallen-annalene, Annalene av de fire mesterne, Clonmacnoise-krøniken som alle rapporterte hendelser i Skottland, noen frekvenser i Lebor Bretnach, skotske revisjoner av Nennius' Historia Brittonum, og fortsettelsen av Bedas verk med Symeon av Durhams Historia Regum Anglorum, Annales Cambriae (Annalene fra Wales) og andre.

Piktere blir også nevnt i en norrøn kilde, Historia Norvegiæ, som er en kort latinsk krønike om hovedsakelig norsk historie. Den ble skrevet av en ukjent norsk munk på slutten av 1100-tallet og siden gjenfunnet i Skottland i 1849 i en kopi avskrevet på 1400-tallet. Historia Norvegiæ inneholder også en del unike etnografiske detaljer, blant annet «peti», det vil si piktere, som bodde på Orknøyene da nordmennene kom dit:

Disse landene var først bebodd av piktere (Peti) og irske munker (Papae). Av disse, den ene rasen, pikterne, små menn i legning, de gjorde underverk om morgenen og om kvelden i å bygge (stein) byer, men midt på dagen mistet de fullstendig alle sine krefter, og lurte rundt i frykt i sine små hus under jorda. Men på den tiden var øyene ikke kalt Orknøyene (Orchades), men Piktland (terra Petorum).[9]

Etymologi rediger

Det navnet som pikterne selv benyttet for å beskrive seg er ukjent. Det greske ordet Πικτοί, latinsk Picti, opptrer første gang i et panegyrisk skrift av Eumenius i år 297 f.Kr. og er blitt oppfattet som å bety «malte» eller «tatovert folk» (latin pingere, «malt»), men det vet man ikke med sikkerhet. Det kan også referere til de uthogde billedsteinene som folkeslaget har etterlatt seg. Begrepet kan også være en romersk forvansking av en lokal betegnelse.

Gælerne fra Irland og det skotske kongedømmet Dalriada kalte folket for cruithne (på gammelirsk cru(i)then-túath, basert på en gammel-irsk rotord cruth). Det var også folk referert til som Cruithne i Ulster, spesielt kongene av Dál nAraidi (Dalaradia, ikke til å forveksles med Dalriada).[10] Britonene, senere waliserne og korniske folk, i sør kjente til dem i P-keltiske formen for «Cruithne», som Prydyn.[11] Keltere i det nåværende England, Britannia, omtalte dem også som prydyn (tidlig walisisk *kwriteno-teutā eller det mer moderne pryd). Deres gammelengelske navn ga den moderne skotske formen pechts.[12]

Historie rediger

Skottlands urbefolkning rediger

 
Whitecleuch-kjeden, piktisk sølvkjede, indikasjon på høy status, en av ti kjente som eksisterer, datert til mellom 400 og 800 e.Kr.

Gjennom alle tider har befolkningsgrupper vandret, flyttet seg fra et sted til et annet av ulike årsaker; strid med naboer, utarming av jorda, sult, klimatiske endringer og bevegelser knyttet til handel. Historisk sett har intet landområde hatt en statisk og uforanderlig befolkning. Skottlands befolkning fra de eldste tider har vært preget av mindre innvandringer sørfra og nordfra i små puljer som har kommet i perioder, men arkeologiske utgravninger har ikke avdekket en stor innvandring som har erstattet den innfødte befolkningen med en ny. Isteden har mindre grupper av enkeltindivider og stammer kommet og blitt en del av den opprinnelige befolkningen på samme måte som denne har flyttet på seg innenfor det landområdet som vi i dag kaller for Skottland.

I to nyere bøker har Bryan Sykes og Stephen Oppenheimer argumentert for at hoveddelen av dagens britiske befolkning som helhet nedstammer fra innvandrere fra Den iberiske halvøy som kom til øyene i den mesolittiske tidsalderen og, om enn i mindre grad, i de neolittiske tidsaldrene.[13] Oppenheimer fremmer at geologi og klima har påvirket britenes genetikk og kultur på grunn av endringer i kystlinjene. Disse genetiske og kulturelle endringene stammer fra to hovedsoner med kontakt:

  1. Den atlantiske gruppe, hovedsakelig fra Spania og Portugal, til de vestlige britiske øyer.
  2. Nordlige Europa, opprinnelig over Doggerland til østlige England og fra Norge til nordlige Skottland.

Vi kjenner ikke til hva disse opprinnelige innfødte innbyggerne i Skottland kalte seg selv, men de var forfedrene til pikterne: «Deres ytterste forfedre var det folket som bygde de store steinsirkler som CallanishLewis (Hebridene) i det tredje tusenåret f.Kr. i neolittisk tid, og rundhusene i den tidlige jernalder fra omtrent 600 f.Kr. og til 200 e.Kr. Vi har ingen bevis på noen betydelige invasjoner av Skottland etter den innledende bosetningen av bondefolk kort etter 4000 f.Kr. – det synes å ha vært svært lite friskt blod som kom i løpet av bronsealderen», slår historikeren Anna Ritchie fast.[14] Romerne kalte deres land for Kaledonia etter en stamme ved navn caledonii, og et fellesnavn for de ulike stammene har også vært kaledoniere. Historikeren Peter Salway, spesialist på romersk Britannia, betrakter kaledoniere som bestående av innfødte piktiske stammer og antagelig også av brytonisktalende britonske flyktninger fra sør. I denne forstand har pikterne «alltid» vært i Skottland fra før de blir nevnt med navn i de historiske kildene. Ved å se på den skotske førhistoriske epoken fra før pikterne kommer inn i de skriftlige kildene, er det også mulig å danne et inntrykk av og en bakgrunn for den piktiske kulturen.

Det har bodd mennesker i Skottland siden 7500 f.Kr., først som jegere og samlere og fra rundt 4000 f.Kr. tilpasset de seg til jordbruk i liten skala og begynte å bygge store graver og rituelle monumenter. Skogene ble ryddet da befolkningen vokste, ny teknologi som keramikk, og senere bronse, ble innført. Ved rundt 1000 f.Kr. var Skottland et befolket område hvor landskapet var blitt endret etter 2000 år med jordbruk, spredt med dommerringer (steinsettinger) og gravsteder.

Steinalderen, bronsealderen og jernalderen er hendige begreper for å datere fortidsgjenstander, spesielt i museer, og er mer eller mindre dekkende da disse periodene opptrer til forskjellige tider ved ulike steder i Europa. Skottlands forhistorie kan inndeles i følgende tidsforløp uten at datoene skal bli sett på som annet enn en indikasjon:[15]

  • 1200–700 f.Kr.: den sene bronsealder
  • 700–500 f.Kr.: innledende jernalder
  • 500 f.Kr.–84 e.Kr.: tidlige historiske epoke
  • 84400 e.Kr.: romersk tidsepoke
  • 400–900 e.Kr.: piktisk tid eller tidlig middelalder

Bronsealderen rediger

 
En gravhøyde fra bronsealderen i Pitmilly Law i nærheten av Boarhills, lokalisert mellom St. Andrews og Kingsbarns. Det har blitt utgravd flere steingraver fra jordhaugen.

Den skotske førhistoriske tiden var alt annet enn statisk. Den er karakterisert av markante endringer over tid og ved ulike steder i landet. Endringene var heller ikke lineære i en rett linje mot et sentralisert førmoderne samfunn. Isteden var det ulike epoker av stabilitet og fred, og ustabilitet og ufred, samhold og fragmentering. Den keltiske romantikken som hovedsakelig ble oppfunnet på 1800-tallet, og som fortsatt preger populære forestillinger av den skotske historien, har fremmet en lettforståelig, definerbar og tidløs keltisk fortid, men den blir i liten grad bekreftet av arkeologiske spor.[16]

Den sene bronsealderen i Skottland og Storbritannia så en slutt på de store monumentale byggverk i den neolittisk tidsepoken. Fra en tid hvor religiøse ledere synes å ha tilhørt samfunnets elite, synes det som om småkonger og en form for aristokrati vokste fram. Ved Cairnpapple Hill ble steinsirklene revet og gjenbrukt for å bygge en cairn, en gravrøys, for å markere en individuell grav (gravmarkering).

Bronsealderen synes å fremme mindre enheter, dominert av krigergrupper i befestede områder. Med bronsen ble et omfattende handelsnettverk etablert, som ikke bare spredte og utvekslet gjenstander, men også kultur og mennesker, over store avstander. En del av de prestisjefylte gjenstandene ble muligens spredt som sosial markering framfor som en del av en økonomisk handel, det vil si som gaver assosiert med allianser og ekteskap.[17]

En type europisk bronsesverd, huggert, fra tiden rundt 1200 f.Kr., var en kostbar og prestisjefylt gjenstand som viser til omfattende internasjonale kontakter. I Skottland er det mengder av disse langs elvedalene i øst og nord for Edinburgh, men de er også funnet over resten av landet. Med dette sosiale og økonomiske internasjonale nettverket ble antagelig også språk spredt. Det er mulig at keltisk var et felles handelsspråk, et lingua franca, som etter hvert blandet seg med innfødte språk og skapte dialekter og nye språk. Hvilket språk de førhistoriske beboerne av Skottland snakket er ukjent, men det var antagelig preget av keltisk innflytelse.[18]

Jernalderen rediger

 
Dunnottar Castle lå i det piktiske kjerneområdet.

Rundt 700 f.Kr. begynte de europeiske nettverkene å kollapse. Grunnen var jern som det nye metallet for våpen og redskaper. Jernmalm var mindre sjeldent, og bronsehandelen brøt sammen. De små stammesamfunnene i Skottland synes å ha blitt mer innadvendte og selvberget, noe som fremmet regionale kulturer. Enorme anstrengelser og ressurser gikk med til å bygge monumentale hus og festningsverker, mens ofringer til guder synes å svinne hen eller hadde allerede vært forsvunnet i flere århundrer. Bronsealderens preg av språklig og kulturell utveksling hadde uansett en effekt da Romerriket invaderte Britannia og siden Skottland, ved at stammene, til tross for deres fragmentering, var like nok for romerne til at de betraktet dem som ett felles folk.[19]

Et stort antall store og små festningsverker ble spredt over nordlige Skottland på bakker og høydedrag i løpet av jernalderen. Området mellom Forth og Tyne har de fleste, nær 90 prosent. Historikerne mente lenge at festningsbygningen opphørte med romertiden da pax romana tillot bønder i sørlige Skottland å leve relativt uforstyrret for krigergrupper, skjønt radiokarbonsk datering tyder på at utviklingen med å bygge festninger stoppet opp før romerne angrep Skottland.[20] De stadige angrepene mot de romerske befestningene viser at det var en krigsadel som hadde sin makt ved å kontrollere folk, land og jordbruk.

I mange områder synes det som om landeiende familier eller stammer stort sett var uavhengige, noe som er uttrykt ved bygging av crannóg og atlantiske rundhus. Lokale tradisjoner ble utviklet, dialekter oppsto, og kulturelle forskjeller ble etablert. Samtidig virker det som om en økt sentralisering var i anmarsj da noen stammer organiserte seg for større prosjekter som å etablere grenser og kultivere større skogområder. Da den romerske historikeren Dio Cassius skrev fordomsfullt rundt 220 e.Kr. at de nordlige stammene ikke hadde «kultivert land, men levde av husdyrhold og jakt og av visse former for bær», og la til at de levde nakne, uten skotøy og bodde i telt, blir denne beskrivelsen motsagt av arkeologi.

Den er få bevarte gravplasser som kan gi informasjon om jernalderens folk, isteden kan man se på den neolittiske graven ved Isbister på Orknøyene: gjennomsnittlig høyde var 170 cm for menn og 163 for kvinner. Alle var kraftig bygd, men viste slitasje fra hardt arbeid fra barndommen av. Kvinnene hadde merker på skallene fra å ha slept last med bånd rundt pannen. Det synes som fødselsdødeligheten var høy og levealderen kort, med få eldre medlemmer. Det er statistiske likheter mellom dette samfunnet og senere samfunn på Hebridene.[21]

En annen beskrivelse som angår deres etterkommere, kommer fra Tacitus tusen år senere, som nevner at kaledoniere hadde rødt hår og store lemmer (Agricola, 11), noe som sammenfaller med Ammianus Marcellinus' beskrivelse av gallere som «Bortimot alle gallere er høye og har lys hud med rødt hår».[22] Et halv århundre senere refererer norrøne kilder (se over) at et karakteristisk trekk for befolkningen på Orknøyene var at de var småvokste. Det er vanskelig på disse generelle opplysningene å trekke ut troverdige etniske trekk for Skottlands førhistoriske befolkning.

Romerriket: Mons Graupius rediger

 
Statue av Agricola i Bath, England.

Etter noen innledende forsøk invaderte Romerriket ved keiser Claudius i år 43 e.Kr. og provinsen Romersk Britannia ble formelt opprettet, men det tok romerne rundt førti år med gradvis framgang for å få total kontroll. Ved år 79 var hele nåværende England og Wales erobret, kun den nordlige delen lå igjen. For romerne var det ukjente landet terrae incognitae befolket av ville, grusomme barbarere. I henhold til romerske kilder var det tre stammer i det skotske lavlandet; votadiniene i øst i Lothian, novantaere i sørvest (Dumfries og Galloway), og mellom disse selgovaere, men lenger nord lå det ytterligere stammer, blant annet de som Tacitus refererte kollektivt til som caledonii, kaledoniere.

I år 80 dro den romerske guvernøren Julius Agricola på et omfattende felttog nordover. Med seg hadde han sin svigersønn Tacitus, som i år 98 skulle utgi sin beretning om felttoget i boken Livet til Agricola. Antagelig hadde stammene i nord lenge hørt om romerne, blant annet fra britonere i landflyktighet, men de kunne neppe forestille seg den romerske krigsmaskinens velde. Agricola sendte niende legion opp mot votadiniene, mens tyvende legion bevegde seg på vestsiden av Annandale til de møttes ved Firth of Forth og marsjerte opp til Firth of Tay. Ved år 82 var novantaene underlagt, avtaler og allianser var blitt inngått og det romerske grepet festet med å bygge en rekke festninger mellom Clyde og Forth.

Agricola overvintret i Tay med tre legioner, og om våren fortsatte hæren videre nordover, overmannet alle innfødte bosetninger og bygde en rekke midlertidige borger. Agricolas strategi var å tvinge kaledonierne til åpen kamp. De ulike stammene samlet seg under én leder, Calgacus (muligens avledet fra et gæliske ordet calgath som betyr «sverdmann»), og som i Tacitus’ litterære retorikk ga følgende tale til sine menn før slaget ved Mons Graupius: «...om deres fiende har rikdom, har de grådighet; om han er fattig, er de ambisiøse; verken Øst eller Vest kan stagge deres appetitt… Å plyndre, slakte, stjele – disse tingene som de feilaktig kaller et ‘imperium’: de skaper en ørken og kaller det for fred!»[23]

Det deltok hele 15 000 av de innfødte ved Mons Graupius i henhold til romerske kilder, noe som sannsynligvis er en grov overdrivelse for å fremheve den romerske hærens tapperhet. Tacitus ga grunnene til kaledoniernes nederlag: til tross for én valgt leder kjempet de nordlige stammene hver for seg uten disiplin under tallrike høvdinger, og benyttet stridsvogner for å skremme motstanderen. Deres nedslakting og knusende nederlag var gitt, men selv om kaledonierne ble beseiret var de ikke knekt. Agricolas tid som guvernør var snart ute og han ble kalt tilbake til Roma. Det ble intet nytt romersk forsøk på å ta høylandet. I år 87 begynte de å trekke seg tilbake, konstant angrepet av de lokale stammene, og ved år 105 hadde romerne trukket forsvarslinjen mellom Solway og Tyne.

Conspiratio barbarica rediger

 
Kart over nordlige Romerske Britannia og landet mellom Hadrians mur og Den antoninske mur markert i hvitt.

Den langvarige effekten av Agricolas invasjon var imidlertid ubetydelig. Arbeidet med en betydelig romersk festning av jord og tømmer i Inchtuthill ved elven Tay i østlige Skottland som en base for 5 000 soldater ble oppgitt før den ble ferdig, og soldatene ble trukket tilbake sørover.[24]

I år 122 besluttet keiser Hadrian å forsegle grensen mot de nordlige stammene og fikk bygget Hadrians mur som strakte seg fra kyst til kyst mellom Wallsend og Solway Firth, 117 km lang. Det var den første formelle deling av Britannia. Tyve år senere forsøkte romerne igjen å trenge inn på piktisk område og bygde Den antoninske mur mellom fjordarmene Clyde og Forth. Byggingen startet i 142, og var fullført i 144. Muren var 60 km lang og var ment å erstatte Hadrians mur som lå 160 km lenger sør. Den var befestet i førti år før romerne ga den opp, frustrert av det ugjestmilde terrenget, og trakk seg tilbake til Hadrians mur i år 164. Istedenfor å legge Piktland under seg endret de politikk til å holde pikterne ute. Etter en serie angrep i 197 besøkte keiser Septimius Severus provinsen i 208 og fikk reparert deler av muren i forbindelse med et felttog i de nordlige delene av Britannia.

Pikterne fortsatte å angripe romerske bosetninger. Ved år 306 var angrepene mer enhetlige og bedre organisert, og passerte Hadrians mur og trengte sørover. Motivasjonen for angrepene synes å være å skaffe seg utbytte i form av rikdommer. Keiser Konstantius I ble tvunget til å beskytte nordgrensen med ytterligere ressurser. Ved flere fronter over Europa støtte romerne på problemer. Mens romersk makt ble stadig svekket, ble pikterne stadig modigere og piktiske krigsbander herjet sør for Hadrians mur i 342, 360 og 365.

Pikterne slo seg sammen med keltere fra Irland i et koordinert angrep i 367 som romerne kalte for conspiratio barbarica, «barbarenes konspirasjon» ved at saksere fra Germania angrep Britannia i vest, og det var samtidig mytteri i romernes egne rekker. Romerne slo tilbake, og ved slutten av året var barbarene drevet tilbake, mytteristene henrettet, og Hadrians mur gjenerobret. Romerne angrep selv nord for muren i 369 og 384, men det var kortlivet suksess. Romerne forlot Britannia i 410 for aldri å vende tilbake.[25]400-tallet falt Romerriket sammen. Betaling og forsterkning opphørte å komme til nordgrensen. Romerske soldater, mange tropper fra andre land, mange med hustru og familie i Britannia, forlot sine poster.

Piktland rediger

 
I nærheten av Dunnichen (Forfarshire) vant pikterne et avgjørende slag mot Northumbria i 693.

«De lever i hytter, går nakne og uten sko. De har stort sett et demokratisk styresett, og er meget tilbøyelig til tyveri. De kan bære sult og kulde og alle former for besværligheter; de vil trekke seg tilbake til sine myrland og holde ut i dagevis med kun hodet stikkende opp over vannet, og i skogene vil de ernære seg på bark og røtter,» skrev Dio Cassius nedlatende om pikterne i en blanding av frykt og beundring.[26]

Piktland hadde tidligere blitt beskrevet av antikke kilder som området til en stamme ved navn Caledonii.[27] Andre stammer som også er sagt å ha eksistert i det samme omtrentlige området omfatter Verturiones, Taexali og Venicones.[28] Med unntak av kaledonerne kan navnene være andre- eller kanskje tredjehåndskilder, kanskje også rapportert til romerne av kilder som snakket brytoniske eller galliske språk.[29]

 
Piktisk steinmonument i Aberlemno som viser en slagscene, antagelig slaget ved Dunnichen.

Pikternes skriftlige historie begynner i tidlig middelalder. Det virker ikke som om de var en dominerende makt i nordlige Storbritannia i løpet av hele perioden. Først dominerte gælerne av Dalriada-regionen, men som gikk på en rekke tap i kamper i løpet av begynnelsen av 600-tallet ved Degsastan i det første tiåret av århundret og flere ganger under Domnall Brecc i de tredje og fjerde tiårene. Anglerne av Bernicia overkjørte de tilstøtende kongedømmene og nabokongedømmet Deira (Bernicia og Deira ble senere kollektivt til Northumbria) ble det mektigste kongedømmet på De britiske øyer.[30] Pikterne ble sannsynligvis skattskyldig til Northumbria fram til regimet til Bridei mac Beli, konge av Fortriu og overkonge av pikterne mellom 671 og til hans død i 693, da anglerne gikk på et nederlag i slaget ved Dunnichen. Tapet bremset anglernes utvidelser nordover. Northumbrianerne fortsatte likevel å dominere det sørlige Skottland i resten av den piktiske perioden.

I løpet av kongedømmet til kong Óengus, sønn av Fergus (729761) var Dalriada underlagt og styrt av en piktisk konge, og selv om Dalriada hadde sine egne konger fra 760-tallet synes det likevel ikke som om de kom tilbake til fordums makt.[31] En senere piktisk konge, Caustantín mac Fergusa (793820), fikk plassert sin sønn Domnall på Dalriadas trone (811835).[32] Et piktisk forsøk på oppnå samme dominans over britonene i Alt Clut (Dumbarton) var derimot ikke like suksessfullt.

 
Detalj fra en stein med utskåret piktisk dyremotiv. Fra utstillingen Celts and Scandinavians, artistic encounters, 2008 - 2009, Musée National du Moyen-Âge, Paris

Vikingtiden brakte med seg større endringer til Storbritannia og Irland, og ikke mindre i Skottland enn andre steder. Kongedømmet Dalriada ble knust, i det minste på midten av 800-tallet da Kjetil Flatnese etter sigende skal ha grunnlagt et kongedømme på de ytre øyene. Mektige Northumbria underkastet seg også for de norrøne mennene fra Norge (og etter hvert også fra Danmark), som dannet kongedømmet Jorvik, og kongedømmet Strathclyde ble også meget påvirket. Kongen av Fortriu, Eogán mac Óengusa, kongen av Dalriada, Áed mac Boanta, og mange andre ble drept i et mektig slag mot vikingene i 839.

Ulster-annalene forteller for samme år: «De (vikingene) vant et slag mot mennene fra Fortriu, og Eóganán, sønn av Aengus, Bran, sønn av Óengus, Aed, sønn av Boanta, og andre bortimot talløse falt her». I kjølvannet av denne katastrofen kom Cínaed mac Ailpín (Kenneth MacAlpin) i løpet av 840-tallet og fylte tomrommet, brakte makt til sin familie som siden ville presidere over de siste dagene til det piktiske kongedømmet. Fra restene av det tidligere kongedømmet Dalriada og det piktiske kongedømmet ble det nye kongedømmet Alba dannet, skjønt Cínaed mac Ailpín selv ble aldri mer enn konge av pikterne.

Tilstedeværelsen av norrøne vikinger, dansker som nordmenn, kan ikke undervurderes i den tidlige middelalder: De samlet de angelsaksiske kongedømmene til ett og således fremmet England som en nasjon. De fremmet irsk nasjonalisme mot de fremmede og bidro til å forsone Piktland og Dalriada i Skottland mot en felles fiende.

Under kongedømmet til Cínaeds sønnesønn, Caustantín mac Áeda (900943), ble pikternes kongedømme til Alba. Endringen fra Piktland til Alba kan kanskje ikke ha vært merkbart i begynnelsen, da vi ikke kjenner til det piktiske navnet for deres land trenger det ikke å ha vært en endring i det hele tatt. Pikterne, sammen med deres språk, forsvant ikke plutselig. Forvandlingsprosessen som smeltet pikterne og gælerne sammen til ett folk kan ha begynt noen generasjoner tidligere, fortsatte under Caustantín og hans etterfølgere. Samtlige innbyggerne av Alba ble til «skotter» sannsynligvis i løpet av 1000-tallet og pikterne synes deretter å ha blitt glemt,[33] men forble tilstedeværende i myter og sagn.

Konger og kongedømmer rediger

 
Avbildningen av Bibelens Kong David som dreper en løve (til høyre) på kongesarkofagen i St. Andrews (St Andrews Sarcophagus) er antatt å representere den piktiske kongen Óengus fra 700-tallet. Han er kledd som en senantikk romersk keiser og bærer hva som antagelig er en fibula (spenne), tilsvarende som keiser Justinian I har på mosaikken ved San Vitale i Ravenna.[34]

Piktlands tidligste historie er, som tidligere nevnt, uklar. I senere perioder har det eksistert flere konger som har styrt adskilte kongedømmer, med en konge, stundom to, og mer eller mindre dominert deres mindre naboer.[35] De Situ Albanie, et senere dokument, Den piktiske krønike, Duan Albanach, sammen med irske legender, har blitt benyttet for å argumentere for at det har eksistert syv piktiske kongedømmer. Disse er som følgende, de i halvfet er kjent for å ha hatt konger, eller er på andre måter attestert i den piktiske perioden:

  • Cait, liggende i dagens Caithness og Sutherland
  • Ce, liggende i dagens Mar and Buchan
  • Circinn, kanskje liggende i dagens Angus og Mearns[36]
  • Fib, dagens sted Fife, kjent til denne dag som «kongedømmet Fife»
  • Fidach, sted ukjent
  • Fotla, dagens Atholl (Ath-Fotla)[37]
  • Fortriu, beslektet med verturionene til romerne; nylig påvist å ha sin beliggenhet i dagens Moray.[38]

Det kan ha eksistert andre og mindre kongedømmer. Noen bevis hentyder at et piktisk kongedømme eller høvdingdømme kan ha eksistert på Orknøyene.[39] De Situ Albanie er ikke en spesielt pålitelig kilde, og antallet kongedømmer, et for hver av sønnene til Cruithne, den mytiske kongen som skal ha grunnlagt pikterne, blir som regel lest med skepsis.[40] Det man kan slå fast, uansett antallet store og små kongedømmer, var at Piktland ikke var et forent samfunn eller nasjon.

I løpet av den historiske epoken og pikternes skrevne historie synes det som om kongedømmet Fortriu har vært dominerende, såpass mye at kongen av Fortriu og kongen av pikterne kan ha hatt samme betydning i annalene. Dette var tidligere antatt å ligge i området rundt Perth og sørlige Strathearn, men nyere forskning har overbevisende plassert kjerneområdet for Fortriu i Moray (et område som omfattet et langt større område i høymiddelalderen enn dagens skotske fylke Moray).[41]

 
«Harpespilleren», et av motivene på Dupplin-korset.

Det har blitt hevdet at pikterne praktiserte matrilineær arv basert på irske legender og et utsagn i Bedas historie. Det Beda faktisk sier er at pikterne benyttet matrilineær arverekkefølge i unntakssituasjoner.[42] Pikternes konger da Beda skrev var Bridei og Nechtan, sønner av en kvinne ved navn Der-Ilei, datter av en tidligere piktisk konge, og disse brødrene krevde hver for seg tronen ved deres mor.[43]

I Irland var konger forventet å komme fra de som hadde en oldefar som hadde vært konge.[44] Kongelige fedre ble ikke ofte etterfulgt av sine sønner, ikke av den grunn at pikterne praktiserte matrilineær arv, men antagelig ettersom de ofte ble etterfulgt av deres bror eller fetter ved at disse sannsynlig var å betrakte som erfarne menn med autoritet og derfor hadde den nødvendige støtte for å bli konge.[45]

Kongeverdighetens vesen endret betydelig i løpet av århundrene i piktisk historie. Mens kongene måtte være dyktige krigsledere for å opprettholde deres autoritet, ble kongeverdigheten etter hvert mindre personlig og mer institusjonalisert. Byråkratiske kongedømmer lå fortsatt i framtiden da Piktland ble til Alba, men kirkens støtte og den tilsynelatende evnen til et lite antall familiemedlemmer å kontrollere kongedømmet det meste av tiden etter 600-tallet og framover bidro til å skaffe en betydelig grad av stabilitet. I det meste av den samme perioden møtte pikternes naboer i Dalriada og Northumbria betydelige vanskeligheter med arveetterfølgen og styret.[46]

De senere mormaer er antatt å ha hatt sin opprinnelse i piktiske tider, og for å ha blitt etterlignet, eller inspirert av northumbrianske forbilder,[47] Det er uklart om mormaer var opprinnelig tidligere konger, kongelige embetsmenn eller lokale adelige, eller en slags kombinasjon av disse. Likeledes, piktiske shire (grevskap, fylke) og thanage (herredømme styrt av thane), spor av hva som er blitt funnet i senere tider, er antatt å ha blitt tatt opp fra pikternes sørlige naboer,[48]

Samfunn rediger

 
Burghead-okse.
 
Britannia rundt år 800.

Arkeologiske utgravninger og forskning gir ikke støtte til en matrilineær (slektskapssystem som følger morens slekt og ikke farens) kultur i Piktland, men forteller tvert imot om et samfunn som ikke skiller seg nevneverdig fra tilsvarende gæliske eller kontinentale samfunn, heller ikke spesielt forskjellig fra angelsaksere i sør.[49]

Selv om analogier og kunnskap om andre «keltiske» samfunn kan være nyttige, strekker disse seg over et meget stort geografisk område, og å støtte seg på kunnskap om førromerske Gallia eller Irland på 1200-tallet som veiledning i forståelse av det piktiske samfunnet på 500-tallet, kan bli svært misvisende om analogiene strekkes for langt.[47] I det hele tatt å karakterisere jernalderens pikterne som «keltiske» er i seg selv misvisende da begrepet keltisk er både vagt og assosiert med mystikk. «Keltisk» er derfor et begrep som moderne arkeologer forsøker å unngå.[50]

Som med de fleste folkegrupper i nordlige Europa i løpet av senantikken, var pikterne bønder som levde i små samfunn. Tamfe og hester var et synlig tegn på rikdom og prestisje, sauer og griser ble holdt i store antall, og stedsnavn tyder på at sesongpreget gårdsarbeid som seterdrift var vanlig. Dyrene var av mindre størrelse enn de som ble avlet fram senere, skjønt det ble fraktet inn hester som avlsdyr fra Britannia til Irland for å øke størrelsen på de innfødte hestene. Irske kilder antyder at en elite var opptatt av å konkurrere på størrelsen til husdyrene, og dette kan også ha skjedd i Piktland. Piktiske steinutskjæringer viser bilder av jakt med hunder, men tilsynelatende ikke med falker som i Irland.

Avlingen besto av hvete, bygg, havre og rug. Grønnsaker omfattet grønnkål, kål, løk, purre, erter, bønner, turnips og gulrot, og noen sorter som ikke lenger er vanlige som kulturplanter, eksempelvis søtkjeks (sium sisarum). Planter som villøk, nesle og Engelskkarse kan også ha blitt samlet i ødemarken av kvinnene. Gårdsdriften skaffet også hud og lær, men ull var den viktigste kilden for klær. Også lin var vanlig, skjønt det er ikke klart om det ble dyrket for fibrene, oljen eller som mat. I Norge hadde eksempelvis lin en sakral betydning i det førkristne samfunnet. Fisk, skalldyr, sel og hval ble fanget langs kysten og elvene. Viktigheten av tamdyr tyder på at kjøtt og melkeprodukter utgjorde en betydelig andel av kostholdet.[51]

Det finnes ingen piktisk motpart til områder av fortettet bosetning rundt viktige festningsanlegg som i Gallia og sørlige Britannia, og heller ikke noen form for betydningsfulle urbane bosetninger er kjente. Større, men ikke store, bosetninger eksisterte rundt kongelige festninger, slik som ved Burghead, eller tilknyttet religiøse hus som klostre. Byer i moderne forstand oppsto ikke i Skottland før på 1100-tallet.[52]

Dagliglivets teknologi er ikke godt dokumentert, men arkeologiske spor synes å være tilsvarende de i Irland og i det angelsaksiske England. Nyere forskning har funnet vannmøller i Piktland. Tørkeovner ble benyttet for å tørke hvete- eller byggkjerner, noe som ellers ikke er lett i et skiftende, temperert klima.[53]

De tidlige piktere ble knyttet til piratvirksomhet og herjingstokter langs kysten av romerske Britannia. Selv i senmiddelalderen var forskjellen mellom handelsfolk og pirater stundom uklar, tilsvarende som med norrøne vikinger, slik at piktiske pirater var sannsynligvis like gjerne handelsmenn ved enkelte anledninger. Det er antatt at handelen brøt sammen da romerne trakk seg ut av Britannia på 400-tallet, men graden er sannsynligvis overdrevet. Det er kun begrenset bevis for handel over lange distanser med Piktland, men glass og porselen, som handelsfartøyer fra Gallia sannsynligvis har fraktet opp til Irskesjøen, har blitt avdekket. Denne handelen kan ha blitt kontrollert fra Dunadd i Dalriada hvor luksusvarer synes å ha vært vanlig. Det var samtidig en hyppig handel over Nordsjøen fra Norge, Danmark og Friesland lenge før vikingtiden begynte med angrepet på klosteret Lindisfarne i 793. Handel over distanser var dog ikke uvanlig i piktiske tider, men ikke etablert, og det bevitnes også i fortellinger om misjonærer, reisende prester og landflyktige.[54]

 
En rekonstruert crannóg på Loch Tay i Skottland.

Broch er en betegnelse på en hustype fra jernalderen bestående av steingjerder eller steinvegger som er kun funnet i Skottland. Broch tilhører den arkeologiske klassifikasjon av komplekse atlantiske rundhus som vanligvis er assosiert med pikterne. Selv om disse ble bygget før jernalderen med konstruksjoner som ebbet ut rundt 100 f.Kr. forble de i bruk også etter den piktiske epoken.[55] En trehuskonstruksjon, kalt crannóg, har opprinnelse tilbake til kanskje neolittisk tid, men kan også ha blitt bygget og var i bruk i piktisk tid.[56] De mest vanlige bygningene var en form for rundhus med rektangulære tømmerhaller. Mest karakteristisk ble disse rundhusene reist på en plattform av tømmer på en øy eller stolper i en innsjø, knyttet til fast land med en gangveg av tre. Tilknytningen til vann kan ha vært grunnet i fiske. Et eksempel på en rekonstruert crannóg finnes ved Scottish Crannóg Centre ved Loch Tay. Mens mange kirker ble bygget i tre, synes det som om pikterne begynte å reise kirkebygg i stein først fra og med 700-tallet.[57]

På grunn av navnet har det vært foreslått at pikterne tatoverte seg selv, men det er begrensete bevis for at dette var tilfelle. Det er ikke utenkelig at de enkelte stammer malte seg i bestemte symboler eller farger for å identifisere seg, noe Julius Cæsar bekrefter i boken De Bello Gallico (Gallerkrigen) om gallere. Naturalistiske avbildninger av høytstående piktere, jegere og krigere, mannlige og kvinnelige, uten opplagte tatoveringer er funnet på piktiske steinmonumenter. Disse steinene har også inskripsjoner på latin og ogham, men ikke alle disse har blitt tolket. De velkjente piktiske symbolene som er funnet på steinene og andre materialer er uklare i sin mening. En rekke esoteriske forklaringer har blitt gitt på disse symbolene, men den enkleste forklaringen er at de representerer navnene på de som reiste steinene, eller som minne over bestemte personer.

Religion rediger

 
En avbildning fra tidlig på 1900-tallet av Columbas mirakel ved porten til kong Brideis festning, beskrevet i Adomnáns helgenbiografi Vita Columbae.

Førkristen piktisk religion er antatt å ligne på keltisk eller germansk polyteisme, troen på flere guder, skjønt kun stedsnavn gjenstår fra den førkristne tiden. Vi bør ikke ta Klaudios Ptolemaios’ navn på innfødte stammer i Britannia altfor bokstavelig da disse er knyttet til stor usikkerhet, men det har blitt foreslått at de stammenavnene som han nedtegnet antyder at piktiske stammer identifiserte seg med bestemte dyr: epdidii (hester) i Kintyre, caereni (sauer) og lugi (ravner) i Sutherland mens orcas (Orknøyene) var avledet fra «orci» (griser eller villsvin). Sammen med avbildninger av dyr og fabeldyr kan dette indikere en form for totemisk identifikasjon.[58]

Når den piktiske eliten ble konvertert til kristendommen er uklart, men det er tradisjoner som plasserer sankt Palladius i Piktland etter at han forlot Irland, og Abernethy er forbundet med sankt Brigid av Kildare.[59] Sankt Patrick viser til «frafalne piktere» mens diktet Y Gododdin ikke bemerker at pikterne er hedninger.[60] Om man søker en dato kan Bridei mac Maelchu, død ca. 585, konge over iallfall de nordligste pikterne, være en indikasjon. Han var den piktiske kongen som skal ha møtt den irske misjonæren Columba av Iona. En del piktiske steiner som ble reist i samme område mangler helt kristen ikonografi og kan ha vært en hedensk reaksjon på den nye troen som kom til landet.[61]

Men Columba var ikke den første som brakte kristendommen til Piktland. Beda den ærverdige skrev at sankt Ninian (ca. 360432, også kalt Nynia), hadde konvertert de sørlige piktere. Svært lite er kjent om denne misjonæren, men det synes som om han ble sendt til bispesetet i Whithorn i Galloway for en kristen handelsbosetning som hadde utviklet seg der fra slutten av den romersk perioden. Ninian skal ha vært aktiv nordover opp til Den antoninske mur. En del stedsnavn gir indikasjoner på hans tilstedeværelse.[62] Nyere arkeologiske utgravninger ved Portmahomack plasserer grunnleggelsen av klosteret der, et område en gang antatt å være det siste som ble konvertert, til slutten av 500-tallet.[63] Dette er samtidig med Bridei og Columba, men prosessen med å etablere kristendommen gjennom hele Piktland må ha strukket seg over en mye lengre periode.

Piktland ble ikke alene påvirket av Iona og Irland, men hadde også bånd knyttet til kirkene i Northumbria, noe som kan bli sett under kongedømmet til Nechtan mac Der-Ilei. Da ble det rapportert at munker fra Iona og andre geistlige ble drevet ut av Nechtan i 717, noe som kan ha vært relatert til striden med dateringen av påsken. Dateringen av påsken var en dyptgripende strid mellom den keltiske kirke og den romersk-katolske kirke som førstnevnte tapte. Nechtan kan da ha gitt sin støtte til den romersk-katolske, men det kan like gjerne ha vært et forsøk på å legge kirken inn under kongedømmet.[64] Likevel telte Cáin Adomnáin (Lex Innocentium, Adomnáns lov) i 697 Nechtans bror Bridei blant dens garantister.

Klostrene i Piktland hadde kanskje ikke den samme betydning som i Irland. I områder som har blitt studert, som Strathspey og Perthshire, synes det som om sognestrukturen i høymiddelalderen gikk tilbake til tidlig middelalder. Blant de betydelige religiøse sentra i østlige Piktland omfattet Portmahomack, Cennrígmonaid (det senere St. Andrews), Dunkeld, Abernethy og Rosemarkie. Det synes som om disse var knyttet til piktiske konger, noe som gir støtte for et syn for en betydelig grad av kongelig beskyttelse og kontroll av kirken.[65]

Helgenkulten var, som ved alle kristne steder i middelalderen, av stor betydning i senere Piktland. Mens kongene støttet store helgener, som sankt Peter i henhold til Nechtan, og muligens sankt Andreas i henhold til den andre Óengus mac Fergusa, var mange andre og mindre helgener, i dag dunkle og nærmest ukjente, også viktige. Den piktiske sankt Drostan synes å ha hatt en utstrakt tilhengerskare i nord i tidligere tider, men var bortimot helt glemt i løpet av 1100-tallet. Sankt Serf av Culross var assosiert med Nechtans bror Bridei. Det synes som adelens slekter hadde deres egne skytshelgener samt deres egne kirker eller klostre, noe som ble bevitnet i senere tider,[66]

En del førkristne eller hedenske trekk ble videreført inn i den lokale, piktiske og senere skotske kristendommen. Selv om kirken fordømte vold og krig ble noen helgener, Columba spesielt, utviklet til en kult knyttet til deres makt som seirende i strid og krig. De oppfylte en tidligere hedensk rolle som krigsguder. Columba kom selv fra en krigerslekt, og hadde også en voldelig fortid som hadde gitt ham et «livaktig arr» i ansiktet. Femti år etter helgenens død var det en utbredt tro på at han ga sine tilhengere seier i krig, og relikvier av ham ble brakt med i kampen for å gi hell, blant annet så sent som i det store skotske slaget ved Bannockburn i 1314. I senere tider kom Gall Gaidel eller norrøn-gælere innbyggerne i vestlige Skottland til å se på Columba som deres spesielle beskytter og ga ham noen av de samme kvaliteter som den norrøne guden Odin hadde hatt,[67]

Kunst rediger

Utdypende artikkel: Piktiske steinmonumenter

 
En kopi av Hilton of Cadboll Stone.

Piktisk kunst finnes på steiner, metallarbeid og små objekter av stein og bein. Det har likheter med nabokulturer som angelsaksisk og irsk. Det er hovedsakelig piktisk kunst som er funnet på de mange steinmonumenter som er lokalisert over hele Piktland fra Inverness til Lanarkshire, men i liten eller ingen grad utenfor Piktland. En illustrert katalog av disse steinene ble produsert for boken The Early Church Monuments of Scotland (Tidlige kristne monumenter i Skottland, 1903) med lister av deres symboler og mønstre, klassifisert i et tredelt system som fortsatt gjelder. Symbolene består av abstrakte og konkrete figurer som reelle dyr og fabeldyr, av objekter som speil og kam, halvmåner, og annet. Mønstrene er krumlinjet med flettverk. Betydningen av symbolene ligger i et dunkelt mørke og deres mening kan kun spekuleres.

 
Tara-brosjen

Spor fra piktisk metallarbeid er funnet over hele Piktland, men også lengre sør. Gjenstander funnet i sør består av tunge sølvlenker som er over en halv meter lange, og kan ha vært gaver eller fraktet av sted av røvere. Spesialiserte håndverkere synes å ha vært hovedsakelig tilknyttet steder av høy status som kongelige eller adelen. Fra Dunadd er det bevis på smeltedigler for gull og sølv, og støpeformer for fabrikkering av den berømte Tara-brosjen. Den tilsvarende Hunterston-brystnålen, datert til tidlig på 800-tallet, er funnet i Ayrshire. Dens rike og detaljerte motiver, som bærer arv fra henholdsvis keltisk kunst i formen og angelsaksisk kunst i stilen, viser at håndverkstradisjonene i Piktland ikke sto tilbake fra sine naboer. Disse brystnålene var statussymboler, og avbildninger på stein viser at kvinner bar dem på brystet og menn på skulderen, muligens et lån fra romerne.[68]

Språk rediger

Utdypende artikkel: Piktisk

Det faktum at sankt Columba måtte ha en oversetter da han kom til Piktland, kan tyde på at piktisk språk var annerledes enn det irsk-gæliske språket som Columba selv snakket. Beda forteller at pikterne hadde et eget språk lik irene hadde sitt, men som alle folk ble de forent i latin, kirkens språk.

Tilstedeværelsen av Romerriket var en katalyse for nye kongedømmer og nye identiteter, men tilsynelatende skapte det ikke en universell «keltiskhet», hevder historikeren Ian Armit.[69] Selv om de brytonske kongedømmene Strathclyde, Gododdin og Rheged synes å ha anerkjent en form for slektskap med deres samtidige i Cumbria og Wales[70] synes det ikke som om det var noen tilsvarende form for identitet med deres piktiske naboer.

 
Apostlenes stein, piktisk kristent monument ved Dunkeldkatedralen.

Piktisk språk har ikke overlevd og bevis er begrenset til stednavn og til navn på mennesker funnet på monumenter, kongelister og i samtidige nedtegnelser. I tillegg til inskripsjoner er den viktigste kilden til piktisk personnavn Den piktiske krønike som muligens dateres fra 700-tallet, men den eneste tilgjengelige utgaven er nedskrevet på 900-tallet. Denne gir navnene på piktiske konger, noen av disse er betraktet å være med piktisk ortografi, som Urguist, Ciniod, mens andre er gjengitt med gælisk ortografi, som Fergus, Cinaed.

Mangelen på informasjon om det utdødde språket har åpnet for spekulasjoner i begge retninger. Den ene ytterpunktet er at piktisk var et ukjent før-indoeuropeisk språk, og den andre ytterpunktet er at det faktisk var et øykeltisk språk beslektet med sørlige brytoniske språk, gjerne forsøkt bevist i tilstedeværelsen av stedsnavn.[71] Et antall inskripsjoner har blitt argumentert ved at de ikke var keltisk, og av den grunn har det blitt foreslått at ikke-keltiske språk var i bruk.[72] Hensikten her er ikke å slå fast hverken det ene eller det andre, annet enn å peke på at vi ikke vet med sikkerhet hvilket språk pikterne snakket.

Mangelen på bevarte skriftlig materiale på piktisk betyr ikke at det var et førlitterært samfunn. Kirken krevde skrivekunnskaper og kunne ikke fungere uten skrivere for å produsere liturgiske dokumenter. Piktisk ikonografi viser at bøker ble lest, skjønt lese- og skrivekunnskap var ikke utbredt, unntatt for geistligheten og i klostrene.[73]

Stedsnavn gir muligheten å dedusere eksistensen av historiske piktiske bosetninger i Skottland. De med forstavelsen «Aber-», «Lhan-», eller «Pit-» indikerer områder bebodd av piktere, eksempelvis Aberdeen, Lhanbryde, Pitmedden, Pittodrie etc. Noen av disse, slik som «Pit-» (i betydningen andel, part) ble dannet etter piktisk tid og kan referere til tidligere navn for «shire» (fylke) eller thane-dømmer.[74]

Stedsnavn kan også avsløre framgangen av gælisk inn i Piktland. Atholl, som antagelig betyr «Ny-Irland», er attestert fra tidlig på 700-tallet. Dette kan være en indikasjon på gælisk framgang og spredning. Fortriu har også stedsnavn som antyder gælisk bosetning eller innflytelse. Introduksjonen og til slutt dominansen av gælisk i Piktland var langvarig og kompleks, men gælisk hadde den fordelen at det sannsynligvis også var et handelsspråk, et lingua franca rundt Irskesjøen, som både piktere som norrøne etterhvert behersket, først som andrespråk og sannsynligvis etter et par generasjoner også som førstespråk i en variant eller dialekt.[75]

I populærlitteraturen rediger

 
Fantasifull forestilling av tatovert piktisk kvinne, håndkolorert utgave av Theodor de Brys gravering «The True Picture of a Women Picte», opprinnelig utgitt som illustrasjon i Thomas Hariots A Briefe and True Report of the New Found Land of Virginia, 1588.

Mange forfattere har blitt tiltrukket av ideen om pikterne og skapte fiktive fortellinger og mytologi om dem i fraværet av reell informasjon. Dette romantiske synet tenderer til å portrettere det forhistoriske folket i Skottland som edle ville, ganske likt det skjønnlitterære synet som også ble gitt av europeerne på indianere i Nord-Amerika.

Robert E. Howard (19061936), en amerikansk forfatter av triviallitteratur1930-tallet, særlig innenfor sjangeren av heroisk fantasilitteratur, var opptatt av piktere. Disse dukket opp i flere av Howards fortellinger, de fleste innenfor den fiktive verden til hans heroiske figur Conan, men han skrev også fortellinger om den siste piktiske konge, den fiktive Bran Mak Morn, plassert i en tilsynelatende historisk fortid i hans kamp mot sin fiende Cormac mac Art.

Terry Pratchett, en engelsk forfatter innenfor humoristisk fantasy eller fabelprosa, har i romanserien Discworld skrevet om et piktisklignende folk kalt «pictsies» som egentlig er en form for alver, blant annet ved at de er kun rundt 16 cm høy. Den piktiske gjenkjennelsen er at deres hud er blå fra tatovering og maling, og de har alle rødt hår.

I John Cowper Powys' arthurianske roman Porius (1951) er hans piktere referert til som «Gwyddyl-Ffichti» ved at de er alliert med et irsk folk kalt «Gwyddylaid».[76]

Juliet Marillier har en romanserie i sjangeren fabelprosa om den faktiske piktiske kongen Bridei (egentlig én av flere med dette navnet), kalt for The Bridei Chronicles, og som begynner med romanen The Dark Mirror (2004).

Det er utgitt en fransk tegneserie med tittel «Asterix hos pikterne».

Referanser rediger

  1. ^ Foster, Sally: Picts, Gaels and Scots. Side 15
  2. ^ Sitert etter Magnusson, Magnus: Scotland. The Story of a Nation. 2000. Side 47.
  3. ^ Armit, Ian: Celtic Scotland. Side 6
  4. ^ Foster, Sally: Picts, Gaels and Scots. Side 17
  5. ^ Festus Avienus de Oris Maritimis, v. 35, se Skene
  6. ^ William F. Skene, D.C.L. (1836): The Highlanders of Scotland, se kapittel 1
  7. ^ Norsk utgave finnes i Cornelius Tacitus: Agricola og Germania. Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 1997.
  8. ^ William F. Skene, (1836)
  9. ^ The Papar Project – Inception, Parameters and Purpose Arkivert 5. desember 2008 hos Wayback Machine. ved Barbara E. Crawford.
  10. ^ Cruithni er diskutert av Byrne: Irish Kings and High-Kings, sidene 106–109, Ó Cróinín: Early Medieval Ireland, side 48–50.
  11. ^ Gammelirsk cruth og walisiske pryd er respektive Q- og P-keltiske former av et ord som betyr «form» eller «skapning»: det er tatt som en referanse til pikternes antatte praksis med å tatovere kroppene, uten at dette er bevist. Se The Scottish Place-Name Society og MacBain's Dictionary.
  12. ^ Den angelsaksiske krønike benytter pihtas og pehtas.
  13. ^ Special report: «Myths of British ancestry» Arkivert 12. september 2020 hos Wayback Machine. av Stephen Oppenheimer, Prospect Magazine, oktober 2006 utg. 127
  14. ^ Ritchie, Anna: The Picts. Historic Scotland, 1989. Sitat oversatt av Wikipedia.
  15. ^ Basert på skjema i Armit, Ian: Celtic Scotland. Side 16, 76
  16. ^ Morse, A. Michael: How the Celts came to Britain. Druids, Ancient Skulls and the Birth of Archaeology. London 2006. ISBN 0-7524-3339-3. Side 9: «Kun tidlig på 18. århundre begynte forskere å skrive om oldtidens keltiske migrasjoner til disse øyene. Siden da har ideer om kelterne utviklet seg og blitt endret på overraskende vis. Hver generasjon har anvendt sin egen definisjon av kelterne og favorisert en egen metode i studiet av dem».
  17. ^ Armit: Celtic Scotland. Side 20.
  18. ^ Armit: Celtic Scotland. Side 23-24.
  19. ^ Armit: Celtic Scotland. Side 24-25.
  20. ^ Armit: Celtic Scotland. Side 47.
  21. ^ Armit: Celtic Scotland. Side 27.
  22. ^ Four Peoples – One Nation? av Robert M Gunn
  23. ^ Magnusson, Magnus (2000): The Story of Nation, New York. Side 18.
  24. ^ Den romerske festningen, opprettet tidlig på 80-tallet og forlatt i år 87. Festningen ble utgravd og utforsket av Shephard Frere et al. mellom 1952 og 1965. Pitts, L. & Frere, S. (1985): Inchtuthill: the Roman legionary fortress excavations 1952–65. London: Society for the Promotion of Roman Studies.
  25. ^ Moffat, Alistair (2005): Before Scotland: The Story of Scotland Before History. London. Thames & Hudson. ISBN 050005133X. Sidene 297-301.
  26. ^ All About Scotland: The Romans
  27. ^ Caledonii av Tacitus, Klaudios Ptolemaios, og som Dicalydonii av Ammianus Marcellinus. Merk at Klaudios Ptolemaios viser til sjøen vest for Skottland som Oceanus Duecaledonius.
  28. ^ Klaudios Ptolemaios, Ammianus Marcellinus.
  29. ^ Caledonii er også attestert i en gravmarkering i romersk Britannia.
  30. ^ For kongedømmene Bernicia og Northumbria, se f. eks. Higham: The Kingdom of Northumbria.
  31. ^ Broun: «Pictish Kings», forsøker å rekonstruere den forvirrende senere historie til Dalriada. Tausheten til de irske annalene blir ignorert av Bannerman i «The Scottish Takeover of Pictland and the relics of Columba».
  32. ^ Etter Broun: «Pictish Kings», men den senere historien til Dalriada er meget dunkel.
  33. ^ Broun: «Dunkeld», Broun: «National Identity», Forsyth: «Scotland to 1100», side 28–32, Woolf: «Constantine II»; sammenlign med Bannerman: «Scottish Takeover», som representerer det tradisjonelle synet.
  34. ^ Se Edwards, Charles: «'The Continuation of Bede'»; Yorke, Conversion, ss. 236–237; Henderson, ss. 105ff. For tilsvarende bilder, se Henderson & Henderson, ss. 130–132.
  35. ^ Broun, «Kingship», for Irland se, eksempelvis Byrne, Irish Kings and High-Kings, og mer generelt Ó Cróinín, Early Medieval Ireland.
  36. ^ Forsyth: «Lost Pictish Source» i Watson: Celtic Place Names, sidene 108–109.
  37. ^ Bruford: «What happened to the Caledonians» i Watson: Celtic Place Names, sidene 108–113.
  38. ^ Woolf: Dun Nechtain; Yorke: Conversion, side 47. Sammenlign med tidligere verker som Foster: Picts, Gaels and Scots, side. 33.
  39. ^ Adomnán: Life of Columba, redaktørens noter på sidene 342–343.
  40. ^ Broun: Seven Kingdoms.
  41. ^ Woolf: Dun Nechtain.
  42. ^ Bede, I, c. 1
  43. ^ Clancy: «Nechtan».
  44. ^ Byrne: Irish Kings and High-Kings, sidene. 35–41 & sidene. 122–123, se også side 108 & side 287, hevder at «derbfhine» ble praktisert av cruithni i Irland.
  45. ^ Byrne: Irish Kings and High-Kings, side. 35, «Elder for kin, worth for rulership, wisdom for the church» = «Den eldste for slekt, verdig for styre, kirkens visdom». Se også Foster: Picts, Gaels and Scots, sidene 32–34, Smyth: Warlords and Holy Men, side 67ff.
  46. ^ Broun: «Kingship», Broun: «Pictish Kings»; for Dalriada, Broun: «Dál Riata», for et mer positivt syn, se Sharpe: The thriving of Dalriada; for Northumbria, Higham: Kingdom of Northumbria, sidene 144–149.
  47. ^ a b Woolf: «Nobility».
  48. ^ Barrow: «Pre-Feudal Scotland», Woolf: «Nobility».
  49. ^ Se eksempelvis Campbell: Saints and Sea-kings for gælere; Lowe: Angels, Fools and Tyrants for britonere og anglere.
  50. ^ Armit, Ian: Celtic Scotland. London 2005. Side 10: «Det er ingen enkel sak å definere hva vi mener med «keltisk», spesielt i henhold til den førhistoriske fortid. Talere av keltiske språk, eksempelvis, kan nødvendigvis ikke korrespondere nøyaktig med de som lagde keltisk kunst, og ingen av disse menneskene trenger å ha hatt tanker om seg selv som keltere, eller tilsluttet en felles kultur eller identitet».
  51. ^ Foster: Picts, Gaels and Scots, sidene 49–61. Fergus Kelly: Early Irish Farming: a study based mainly on the law-texts of the 7th and 8th centuries AD (School of Celtic Studies/DAIS, Dublin, 2000. ISBN 1-85500-180-2) gir et omfattende gjennom av gårdsdrift i Irland, om enn ikke i Skottland, i den midtre piktiske epoken.
  52. ^ Det indre av festningen ved Burghead var på 5 hektar i størrelse, se Driscoll: «Burghead»; sørlige britonske bosetninger var langt større, se Pryor: Britain AD, sidene 64–70. For opprettelsen av skotske byer, se Dennison: «Urban settlement: medieval».
  53. ^ Foster: Picts, Gaels and Scots, side 52–53.
  54. ^ Handel, se Foster: Picts, Gaels and Scots, sidene 65–68; sjøfarende generelt, se Haywood: Dark Age Naval Power; Rodger: Safeguard of the Sea.
  55. ^ Armit: Towers In The North, kapittel 7.
  56. ^ Crone: «Crannogs and Chronologies», PSAS, vol. 123, sidene 245–254.
  57. ^ Clancy: «Nechtan»; Foster: Picts, Gaels and Scots, sidene 52–61, 89.
  58. ^ Armit, Ian: Celtic Scotland, side 70.
  59. ^ Clancy: «Nennian recension», sidene 95–96; Smyth: Warlords and Holy Men, sidene 82–83.
  60. ^ Markus: «Conversion to Christianity».
  61. ^ Foster: Picts, Gaels and Scots, sidene 79.
  62. ^ Bede, III, 4.; Foster: Picts, Gaels and Scots, sidene 79.
  63. ^ Nevnt av Foster, men mer informasjon er tilgjengelig fra Tarbat Discovery Programme: se under Eksterne lenker.
  64. ^ Bede: IV, cc. 21–22; Clancy: «Church institutions», Clancy: «Nechtan».
  65. ^ Clancy: «Church institutions»; Markus: «Religious life».
  66. ^ Clancy: «Cult of Saints»; Clancy: «Nechtan»; Taylor: «Iona abbots»; Markus: «Religious life».
  67. ^ Foster: Picts, Gaels and Scots, sidene 106-107.
  68. ^ Foster: Picts, Gaels and Scots, sidene 64-65.
  69. ^ Armit: Celtic Scotland. Side 116.
  70. ^ Y Gododdin er blitt bevart kun i walisiske tekst
  71. ^ Forsyth: Language in Pictland, Price: «Pictish», Taylor: «Place names», Watson: Celtic Place Names. For K.H. Jacksons syn, se «The Language of the Picts» i Wainwright (red.): The Problem of the Picts.
  72. ^ Jackson: The Language of the Picts, diskutert av Forsyth: Language in Pictland.
  73. ^ Forsyth: «Literacy in Pictland».
  74. ^ For stedsnavn generelt, se Watson: Celtic Place Names; Nicolaisen: Scottish Place Names, sidene 156–246. For shire og thane-dømmer, se Barrow: «Pre-Feudal Scotland».
  75. ^ Watson: Celtic Place Names, sidene 225–233. For keltisk som handelsspråk, se Armit: Celtic Scotland, side 23.
  76. ^ Powys, John Cowper: Porius, ss. 3-4,72. 1994 Colgate University Press, 1994. Se også W. J. Keiths «Porius, a Reader’s Companion»

Litteratur rediger

Forskningslitteratur
  • Armit, Ian: Celtic Scotland. Batsford Ltd, 1997
  • Armit, Ian, Towers In The North: The Brochs Of Scotland Tempus, Stroud, 2002. ISBN 0-7524-1932-3
  • Byrne, Francis John: Irish Kings and High-Kings. Batsford, London, 1973. ISBN 0-7134-5882-8
  • Campbell, Ewan: Saints and Sea-kings: The First Kingdom of the Scots. Canongate, Edinburgh, 1999. ISBN 0-86241-874-7
  • Cummins, W. A.: The Age of the Picts. Sutton, Stroud, 1998. ISBN 0-7509-1608-7
  • Dyer, Christopher, Making a Living in the Middle Ages: The People of Britain 850–1520. Penguin, London, 2003. ISBN 0-14-025951-1
  • Forsyth, Katherine: Language in Pictland : the case against 'non-Indo-European Pictish' (Studia Hameliana no. 2). De Keltische Draak, Utrecht, 1997. ISBN 90-802785-5-6
  • Foster, Sally M.: Picts, Gaels, and Scots: Early Historic Scotland. Batsford, London, 2004. ISBN 0-7134-8874-3
  • Geary, Patrick J.: Before France and Germany: The creation and transformation of the Merovingian World. Oxford U.P., Oxford, 1988. ISBN 0-19-504457-6
  • Haywood, John: Dark Age Naval Power. Anglo-Saxon Books, Hockwold-cum-Wilton, 1999. ISBN 1-898281-22-X
  • Higham, N. J.: The Kingdom of Northumbria AD 350–1100. Sutton, Stroud, 1993. ISBN 0-86299-730-5
  • Laing, Lloyd & Jenny Lloyd: The Picts and the Scots. Sutton, Stroud, 2001. ISBN 0-7509-2873-5
  • Lowe, Chris: Angels, Fools and Tyrants: Britons and Angles in Southern Scotland. Canongate, Edinburgh, 1999. ISBN 0-86241-875-5
  • Lynch, Michael (red.): The Oxford Companion to Scottish History. Oxford UP, Oxford, 2001. ISBN 0-19-211696-7
  • Moffat, Alistair (2005): Before Scotland: The Story of Scotland Before History. London. Thames & Hudson. ISBN 050005133X.
  • Nicolaisen, W.F.H.: Scottish Place-Names. John Donald, Edinburgh, 2001. ISBN 0-85976-556-3
  • Ó Cróinín, Dáibhí: Early Medieval Ireland: 400–1200. Longman, London, 1995. ISBN 0-582-01565-0
  • Oram, Richard: «Rural society: medieval» i Lynch (2001).
  • Pryor, Francis: Britain A.D. Harper Perennial, London, 2005.ISBN 0-00-718187-6
  • Rodger, N.A.M.: The Safeguard of the Sea. A Naval History of Great Britain, volume one 660–1649. Harper Collins, London, 1997. ISBN 0-00-638840-X
  • Skene, William F. (1836): The Highlanders of Scotland
  • Smyth, Alfred P., Warlords and Holy Men: Scotland AD 80–1000. Edinburgh UP, Edinburgh, 1984. ISBN 0-7486-0100-7
  • Snyder, Christopher A. (2003): The Britons. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22260-X.
  • Watson, W.J.: The History of the Celtic Place-names of Scotland. Birlinn Ltd, 2004 ISBN 1-841583235
  • Yorke, Barbara: The Conversion of Britain: Religion, Politics and Society c.600–800. Longman, London, 2006. ISBN 0-582-77292-3
Forskningsartikler
  • Bannerman, John: «The Scottish Takeover of Pictland and the relics of Columba» i Dauvit Broun & Thomas Owen Clancy (red.), Spes Scotorum: Hope of Scots. Saint Columba, Iona and the Scotland. T. & T. Clark, Edinburgh, 1999. ISBN 0-567-08682-8
  • Barrow, G. W. S.: «Pre-feudal Scotland: shires and thanes» i The Kingdom of the Scots. Edinburgh UP, Edinburgh, 2003. ISBN 0-7486-1803-1
  • Broun, Dauvit: "Dál Riata" in Lynch (2001).
  • Broun, Dauvit: «Dunkeld and the origin of Scottish identity» i Broun & Clancy (1999).
  • Broun, Dauvit: «National identity: early medieval and the formation of Alba» i Lynch (2001).
  • Broun, Dauvit, «Pictish Kings 761–839: Integration with Dál Riata or Separate Development» i Sally M. Foster (red.), The St Andrews Sarcophagus: A Pictish masterpiece and its international connections. Four Courts, Dublin, 1998. ISBN 1-85182-414-6
  • Broun, Dauvit: «The Seven Kingdoms in De situ Albanie: A Record of Pictish political geography or imaginary map of ancient Alba» i E.J. Cowan & R. Andrew McDonald (red.), Alba: Celtic Scotland in the Medieval Era. John Donald, Edinburgh, 2005. ISBN 0-85976-608-X
  • Bruford, Alan: «What happened to the Caledonians?» i Cowan & McDonald (2005).
  • Clancy, Thomas Owen: «Church institutions: early medieval» in Lynch (2001).
  • Clancy, Thomas Owen: «Ireland: to 1100» in Lynch (2001).
  • Clancy, Thomas Owen: «Nechtan son of Derile» i Lynch (2001).
  • Clancy, Thomas Owen: «Scotland, the 'Nennian' Recension of the Historia Brittonum and the Libor Bretnach» i Simon Taylor (red.), Kings, clerics and chronicles in Scotland 500–1297. Fourt Courts, Dublin, 2000. ISBN 1-85182-516-9
  • Clancy, Thomas Owen: «Columba, Adomnán and the Cult of Saints in Scotland» i Broun & Clancy (1999).
  • Cowan, E. J.: «Economy: to 1100» i Lynch (2001).
  • Cowan, E. J.: «The Invention of Celtic Scotland» i Cowan & McDonald (2005).
  • Crone, B. A.: «Crannogs and Chronologies», PSAS, vol. 123 (1993), ss. 245–254.
  • Dennison, Patricia: «Urban settlement: to 1750» i Lynch (2001).
  • Driscoll, Stephen T.: «Burghead» i Lynch (2001).
  • Forsyth, Katherine: «Literacy in Pictland» i Huw Pryce (red.), Literacy in Medieval Celtic Societies. Cambridge UP, Cambridge, 1998.
  • Forsyth, Katherine: «Evidence of a lost Pictish Source in the Historia Regum Anglorum of Symeon of Durham», med et appendiks av John T. Koch, i Taylor (2000).
  • Forsyth, Katherine: «Picts» i Lynch (2001).
  • Forsyth, Katherine: «Origins: Scotland to 1100» i Jenny Wormald (red.), Scotland: A History, Oxford UP, Oxford, 2005. ISBN 0-19-820615-1
  • Hanson, W.: «North England and southern Scotland: Roman occupation» i Lynch (2001).
  • Henderson, Isabel: «Primus inter pares: the St Andrews Sarcophagus and Pictish Sculpture» in Foster (1999).
  • Jackson, Kenneth H.: «The Pictish Language» i F.T. Wainwright (red.), The Problem of the Picts. Nelson, Edinburgh, 1955. Gjenutgitt av Melven Press, Perth, 1980. ISBN 0-906664-07-1
  • Markus, Fr. Gilbert, O.P.: «Religious life: early medieval» i Lynch (2001).
  • Markus, Fr. Gilbert, O.P.: «Conversion to Christianity» i Lynch (2001).
  • Price, Glanville: «Pictish» in Glanville Price (red.), Languages in Britain & Ireland. Blackwell, Oxford, 2000. ISBN 0-631-21581-6
  • Ritchie, Anna: «Culture: Picto-Celtic» i Lynch (2001).
  • Sellar, W.D.H.: «Gaelic laws and institutions» i Lynch (2001).
  • Sharpe, Richard: «The thriving of Dalriada» i Taylor (2000).
  • Taylor, Simon: «Place names» i Lynch (2001).
  • Taylor, Simon: «Seventh-century Iona abbots in Scottish place-names» i Broun & Clancy (1999).
  • Woolf, Alex: «Dun Nechtain, Fortriu and the Geography of the Picts» i The Scottish Historical Review, Volume 85, Number 2. Edinburgh: Edinburgh University Press, 2006. ISSN 0036-9241
  • Woolf, Alex: «Nobility: early medieval» i Lynch (2001).
  • Woolf, Alex: «Ungus (Onuist) son of Uurgust» i Lynch (2001).
Originalkilder

Eksterne lenker rediger