Mormaer

Mormaer er en skotsk tittel som grovt sett tilsvarer norske jarl. En mormaer var hersker som styrte en region i middelalderens Skottland og i teorien, selv det ikke alltid var tilfelle i praksis, var en mormaer kun nest etter skottenes konge, og en senior av en toisech.

Opprinnelse

Etymologien til ordet «mormaer» er omdiskutert, men har blitt ledet til tittelen «Great Stewart», fra Steward, gammelengelsk for opprinnelig en tjener, men i overført betydning for en som tar seg av en annens eiendom, og som har blitt tatt opp i seg skotsk gælisk og/eller piktisk latin. Eller det kan bety «sjøherre» i henhold til romerske skribenter som rapporterte at pikterne hadde flåter, eller fra senere tid som forsvar mot vikinger. Man har bemerket ordet mormaer kun synes å finnes fra tiden etter den piktiske perioden, men det kan vanskelig bevises ut ifra det sparsommelige tekstmaterialet som er bevart fra pikterne. Det har også vært diskutert om begrepet mormaer er ganske enkelt en kystvariant av kinglet (gælisk ruirí eller rí). Fra den tidligste perioden er det usikkerhet mellom forskjellen på en mormaer og toisech. De tidligste skotske latinske kildene benytter ordet thanus (= thane) for tittelen toisech. Denne tittelen ble adoptert fra angelsaksiske områder i sør. Det er mulig at både thanus og comes, og mormaer og toisech alle opprinnelig hadde samme betydning, eller i det minste ikke var del av den samme lagdelte hierarkiet som vi har kommet til å tenke senere.

Til sammenligning finnes det fra norsk historie fra samme tid tilsvarende titler som ikke nødvendigvis hadde den samme lagdelte rangordning i alle norske regioner: jarl, herse, drott og konge. Eksempelvis forteller Snorre Sturlason at Erling Skjalgsson foretrakk å være herse slik forfedrene hans hadde vært istedenfor tittelen som jarl som kong Olav Tryggvason vil gi ham. Både Håkon jarl og sønnen Eirik Håkonsson holdt fast ved tittelen jarl til tross for at de begge styrte som konge. Likeledes dukker det opp små høvdinger som Snorre uten å nøle tiltaler som konge.

De første mormaer

Tittelen mormaer blir først nevnt i forbindelsen med slaget ved Corbridge i år 918 i Ulster-annalene. Den første individuelle mormaer som blir navngitt var Dubacan mac Indrechtaich, en av ledsagerne til Amlaib, sønnen til kong Causantín (Konstantin II av Skottland). Hans død i slaget ved Brunanburh i år 937 er opptegnet i Krønike om kongene av Alba. Han nevnes som «mormair Oengusa», det vil si mormaer av Angus.

Også tre andre mormaere er navngitt, dog uten at deres områder nevnes, i Tigernach-annalene for år 976. Skjønt de tidligste mormaere for hver enkelt skotske provins er generelt ukjent fram til 1100-tallet hvor hver enkelt mormaer blir referert til i latinske dokumenter som comes.

Mormaer, comes og «jarl»

På grunn av de latinske dokumentenes bruk av «comes» har det gitt det ikke helt korrekte inntrykket at «mormaerdømmer» ble forkastet og erstattet av «jarldømmer». Faktisk er «comes» (bokstavelig fra companian = følgesvenn, i den føydale tidsalder count = hertug, som ordet kommer fra) er et fransk-latinsk ord som ble brukt på De britiske øyer for å fortolke enten mormaer eller jarl til latin eller fransk. Som eksempel kaller flere irske kilder kong Robert Bruce for «mormaer» (av Carrick) på 1300-tallet. Ettersom dette ikke er et irsk ord er det selvinnlysende at det ble benyttet av skottene for denne posisjonen. I tillegg finnes det opptegnelser som viser at det ble benyttet for «jarlen» av Lennox et århundre senere. På den annen side er ikke det norrøne ordet «jarl» (eller «earl») benyttet i Skottland før på midten av 1300-tallet, og da kun i engelsk tekstsammenhenger. I det angelsaksiske England kom det i bruk fra ca. 1013 da den danske konge Svein Tjugeskjegg erobret landet.

Som et resultat har forskerne nå anerkjent at mormaer var det opprinnelige gæliske ordet som ble benyttet av de skotske gælerne. Jarl er på den annen side var ikke bare en engelsk eller skotsk engelsk oversettelse og et fremmedord for den gælisk tradisjon slik som nyere historikere i Skottland med en sterk gælisk-nasjonalistisk tendens forsøker å fremme ettersom tittelen jarl var i bruk og godt kjent i hele den skotske vestlige kystregionen, spesielt i Caithness og Sutherland i nordlige Skottland, foruten øyene Skye og Hebridene, og kanskje også i syd i Galloway.

Bruken av jarl som tilsvarende for mormaer er både en forenkling og upassende, hevdes det av historikerne nevnt over. Det er som å kalle en romersk keiser for en farao. Noe av denne innsigelsen er blitt underminert av det skotske adelskapet selv ettersom det ble økende dominert av familier fra fransk eller angel-normannisk opprinnelse, og etter hvert som engelsk ble det dominerende språket i det skotske lavlandet i høymiddelalderen. Count er kanskje mer treffende, men ingen skotsk historiker vil benytte den tittelen. Tilsvarende har det også vært tenkelig å bruke ordet duke, spesielt i tilfellet Moray ettersom mormaer var forbeholdt den høyeste adelige rangordning under kongen.

Mormaerdømmer og andre adelige herredømmer

Et mormaerdømme var ikke bare ganske enkelt et regionalt herredømme. Det var et regionalt herredømme med en offisiell adelig rang. Det er derfor at andre herredømmer, mange av dem mer betydningsfulle, slik som herrene av Galloway, Argyll og Innse Gall, ikke er og ikke blir kalt for mormaerdømmer eller jarldømmer.

Liste over mormaerdømmer

Den listen inkluderer ikke jarlene av Orknøyene, som var et norsk jarldømme og ble først underlagt Skottland på 1400-tallet. Sutherland kunne ha blitt inkludert, men ble også dannet sent, og for en utenlandsk familie, se Liste over jarlene av Sutherland.

Mormaerdømmet / Kongedømmet Moray
Mormaerdømmet Fife
Mormaerdømmet of Strathearn
Mormaerdømmet Angus
Mormaerdømmet Atholl
Mormaerdømmet Buchan
Mormaer av Caithness, se Jarlene av Orknøyene
For Mormaerdømmet Carrick, se Jarler av Carrick
For angloskotske Mormaerdømmet Lothian/Dunbar, se Jarler av Dunbar
Mormaerdømmet Lennox
Mormaerdømmet Mar
? Mormaerdømmet Mearns
Mormaerdømmet Menteith
Mormaerdømmet Ross

Litteratur

Anderson, Alan Orr, Early Sources of Scottish History: AD 500-1286, 2 Vols, (Edinburgh, 1922)
Barrow, G.W.S., The Kingdom of the Scots, (Edinburgh, 2003)
Broun, Dauvit, «Mormaer», in J. Cannon (ed.) The Oxford Companion to British History, (Oxford, 1997)
Lynch, Michael, Scotland: A New History, (Edinburgh, 1991)
Roberts, John L., Lost Kingdoms: Celtic Scotland in the Middle Ages, (Edinburgh, 1997)