De Situ Albanie

De Situ Albanie er det navn som er gitt til det første av syv skotske dokumenter som ble funnet de såkalte Poppelton-manuskriptene som nå blir oppbevart i Bibliothèque Nationale, Paris. Det ble sannsynligvis skrevet en gang mellom 1202 og 1214 under regimet kong Vilhelm I av Skottland av en fransktalende i Skottland, nord for Forth, som en introduksjon til hele samlingen.

Tittelen er avledet fra åpningsordene som i fulltekst lyder:

«De Situ Albanie que in se figuram hominis habet quomodo fuit primitus is septem regionibus diuisa quibusque nominibus antiquitus sit uocata et a quibus inhabitata».

De Situ Albanie og De syv kongedømmer

Tekststykket fortsetter med å framheve den hensikten som står beskrevet i introduksjonen. Den forteller at Albanectus, sønn av Brutus, hadde syv sønner, og at ved hans død skulle kongedømmet splittes opp i syv deler, hver enkelt tilsvarte en av sønnene. Forfatteren lister de syv oldtidskongedømmene eller sønnene til Albania/Albanectus.

Første liste

• Angus med Mearns (Enegus cum Moerne)
• Atholl og Gowrie (Adtheodle et Gouerin)
• Strathearn med Menteith (Sradeern cum Meneted)
• Fife med Fothriff (Fif cum Fothreue)
• Mar med Buchan (Marr cum Buchen)
• Moray og Ross (Muref et Ross)
• Caithness på denne siden av fjellene og over fjellene (Cathanesia citra montem et ultra montem)

Forfatteren forteller oss at biskop Andreas av Caithness, gæler ifølge skotske historikere (men kanskje likevel av norrøn opprinnelse?), forholder seg til en annen liste. Denne listen motsier den første, for eksempel er det syvende kongedømmet på Andreas’ liste Argyll, og ikke Caithness.

Andre liste

• Forth til Tay
• Forth til Hilef
• Hilef til Dee
• Dee til Spey
• Spey til Druimm nAlban
• Moray og Ross
• Argyll (Arregaithel)

Forfatteren viser ingen oppmerksomhet til det faktum at listene motsier hverandre. Siden forfatteren sannsynligvis var skotsk-normanner er dette ikke nødvendigvis overraskende. Det har blitt foreslått at den første listen samsvarer med en liste av biskoper og etterlater den andre som en mer autentisk kongeliste. Hva som er sikkert er at middelalderens Skottland hadde legender om syv oldtidskongedømmer.

Omdømme og status

Forfatterens motiver for å skrive teksten og samle de skotske Poppleton-manuskriptene er fortsatt ukjente, skjønt man antar at han skrev i tradisjonen til Geoffrey av Monmouth. David Howlett har nylig argumentert for at tekstenes struktur er basert på bibelsk litterær paradigme, men det er sannsynligvis for søkt til at det kan aksepteres.

Tidligere ble De Situ Albanie sett på som en anakronisme, og derfor som et vindu til den gæliske eller piktiske fortid. Det har ofte blitt benyttet som en kilde til de såkalte syv oldtidskongedømmer i Piktland. Det har vært tenkt at den første listen representerte 800-tallet da Argyll var i Piktland mens den andre listen representerte perioden før denne, før Argyll ble erobret, og derfor før Caithness ble tapt.

Denne fortolkningen har mistet anseelse i de senere år. Først ved Isabel Henderson og deretter ved Glasgow-baserte middelaldereksperten Dauvit Broun. Sannsynligvis har dokumentet lite om noe å gjøre med pikterne.

Faktisk gir dokumentet mening i lys av begynnelsen av 1200-tallets samtid og mye av forfatterens informasjon kan ble sporet tilbake til andre skotske dokumenter i Poppleton-samlingen. Eksempelvis navnene til de syv sønnene til Cruithne (=Albanactus?) er oppgitt i den piktiske kongelisten som følger i et dokument etter De Situ Albanie. Det er også en annen kilde for myten om de syv kongedømmene i en gælisk quatrain (dikt på fire linjer) i Lebor Bretnach. Piktland hadde sannsynligvis ikke en slik struktur, og om det hadde, var det ukjent for forfatteren av De Situ Albanie, unntatt kanskje via biskop Andreas.

Et annet interessant aspekt er talemåtene, de lingvistiske diskusjoner, og det lys som dokumentet kaster på sammenhengen mellom det gæliske språket (Scottica) og den skotske nasjonale identitet. Ved slike aspekter er De Situ Albanie et nyttig dokument for historikere med nasjonal interesse.

Kilder

• Broun, Dauvit, The Seven Kingdoms in De Situ Albanie: A Record of Pictish political geography or imaginary Map of ancient Alba? in E.J. Cowan & R. Andrew McDonald (eds.), Alba: Celtic Scotland in the Medieval Era, (Edinburgh, 2000, rev. 2005)
• Chadwick, H.M., Early Scotland: The Picts, The Scots & The Welsh of Southern Scotland, (Cambridge, 1949)
• Henderson, Isabel, The Picts, (London, 1967)
• Howlett, David, The Structure of De Situ Albanie, in Simon Taylor (ed.) Kings, Clerics and Chronicles in Scotland, 500-1297, (Dublin/Portland, 2000), pp. 124-45
• Watson, W.J., The Celtic Place-Names of Scotland, (Edinburgh, 1926)
• Anderson, Alan Orr, Early Sources of Scottish History: AD 500-1286, Vol. 1, (Edinburgh, 1923), pp. cxv-cxix
• Anderson, Marjorie O., Kings and Kingship in Early Scotland, (Edinburgh, 1973), pp. 240-243
• Skene, William F., Chronicles of the Picts and Scots: And Other Memorials of Scottish History, (Edinburgh, 1867), pp. 135-137