Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Norsk statlig forskningsinstitutt
(Omdirigert fra NKVTS)

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress AS (NKVTS) er et statseid forskningsinstitutt i Norge med 107 ansatte (2021)[2] og sete i Oslo. Det er Norges nasjonale forskningsinstitusjon innen vold og overgrep, katastrofer, terrorisme, væpnede konflikter og stressmestring, og tvungen migrasjon og flyktninghelse. NKVTS er tverrfaglig og driver forskning, undervisning og formidling med utgangspunkt i psykologiske, medisinske, samfunnsvitenskapelige og rettslige perspektiver; flertallet av forskerne har psykologifaglig eller medisinsk bakgrunn, og NKVTS er et av de største psykologiske forskningsmiljøene i Norge. NKVTS er også faglig rådgiver for regjeringen innen instituttets ekspertiseområder og har enkelte beredskapsfunksjoner; instituttet deltar i nasjonal krisestab under koronavirusutbruddet i 2020 og har vært sentralt i håndteringen og oppfølgingen av terrorangrepene i 2011. NKVTS har forskningsprosjekter om blant annet terror, naturkatastrofer, barnesoldater, tortur, flyktninger, ofre for væpnede konflikter, seksuell vold, militærpersonells psykiske helse, psykiske belastninger under koronavirusutbruddet, kriseberedskap og vold i nære relasjoner. NKVTS er det sentrale norske forskningsmiljøet for posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Logo for Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress - NKVTS.svg
Gullhaugveien 1-3.jpg
NKVTS' kontorer i Nydalen i Oslo
Org.formAksjeselskap
Org.nummer986 304 096
Etablert1. januar 2004
MorselskapUniversitetet i Oslo
Hovedkontor OsloRediger på Wikidata
LandNorge
Antall ansatte107[1] (2021)
Nettsted Offisielt nettsted (no) · Offisielt nettsted (en)

NKVTS ble etablert av regjeringen etter initiativ fra fem departementer i 2004 gjennom en sammenslåing av flere forskningsinstitusjoner, hovedsakelig ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO), og var heleid av UiO fra 2004 til 2019; NKVTS er eid av fire universiteter med Universitetet i Bergen som hovedeier fra 2019. NKVTS er fortsatt et tilknyttet institutt ved UiO og defineres derfor som en enhet ved UiO i bred forstand.[3] Det har et nært samarbeid med Psykologisk institutt, Det medisinske fakultet og Oslo universitetssykehus; mange av NKVTS' forskere er også ansatt som professorer eller førsteamanuenser ved UiO. NKVTS driver først og fremst grunnforskning samt anvendt forskning hovedsakelig knyttet til det kliniske feltet, f.eks. implementerings- og behandlingsforskning. NKVTS arbeider også med formidling og undervisning, særlig i samarbeid med UiO. Instituttet var samlokalisert med Det medisinske fakultet på Oslo universitetssykehus, Ullevål til 2013, da det flyttet til Nydalen. NKVTS er organisert som et statsaksjeselskap. Instituttet er primært finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Barne- og familiedepartementet, og har også større prosjekter finansiert av Forskningsrådet og EU.

NKVTS har røtter i norsk militær- og katastrofepsykiatrisk forskning ved UiO og Forsvarets sanitet fra 1950-årene. Instituttets eldste forløper, Kontoret for katastrofepsykiatri, ble en felles enhet under UiO og Forsvaret i 1978, og lå på Gaustad sykehus.[4] Instituttets forløpere var sentrale i utviklingen av militær- og katastrofepsykiatrien internasjonalt, og gjorde Norge til «et foregangsland innen forskning på virkninger av massedød, krig, katastrofer, ulykker og alle slag vold».[5] Ved etableringen av NKVTS ble klinisk virksomhet i militærpsykiatri skilt ut i Forsvarets sanitet (nå Institutt for militærpsykiatri og stressmestring), mens NKVTS videreførte forskningsvirksomheten. NKVTS har blitt beskrevet som «en av de mest respekterte forskningsorganisasjonene i verden» innen volds- og traumeforskningen.[6] NKVTS har vært representert i en rekke FN-organer, bl.a. FNs torturkomité.

Historie og fokusRediger

 
Psykiatriprofessorene Lars Weisæth og Leo Eitinger foran NKVTS' forløper, Kontoret for katastrofepsykiatri, Universitetet i Oslo/Forsvarets sanitet, der begge hadde sin arbeidsplass, 1987. Eitinger ble beskrevet av Arne Sund som institusjonens «bestefar».[4]
 
Psykologiprofessor ved UiO og forskningsleder for flyktninghelse og tvungen migrasjon ved NKVTS Nora Sveaass forsker på flyktninger som er traumatisert i forbindelse med grove menneskerettsbrudd og væpnet konflikt, og var medlem av FNs torturkomité fra 2005.
 
NKVTS holdt til på Oslo universitetssykehus, Ullevål 2004–2013
 
NKVTS forsker på psykologiske og samfunnsmessige virkninger av terrorisme, som terrorangrepene i Norge 2011
 
Konvoi med bl.a. norske militære kjøretøy i sanitetstjeneste i Afghanistan. NKVTS har ansvar for forskning innen militærpsykiatri i Norge og har blant annet gjennomført UNIFIL-undersøkelsen om psykisk helse hos norske FN-veteraner og to store studier av norske Afghanistanveteraner

NKVTS ble etablert av regjeringen i 2004 gjennom en sammenslåing av fire institusjoner med røtter tilbake til 1950-årene. Tre av de fire forløperne var knyttet til Universitetet i Oslo. Forløperne var:[7]

  • Kontoret for katastrofepsykiatri med Stressmestringsteamet for internasjonale operasjoner, en felles enhet under Instituttgruppe for psykiatri ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo og Forsvarets sanitet, plassert på Gaustad sykehus
  • Psykososialt senter for flyktninger, et senter i Instituttgruppe for psykiatri ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn ved Aker universitetssykehus og Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Kompetansesenter for voldsofferarbeid ved Høgskolen i Oslo

Fra Kontoret for katastrofepsykiatri til NKVTSRediger

Den eldste forløperinstitusjonen, Kontoret for katastrofepsykiatri, har røtter i den forskningen Leo Eitinger stod i spissen for ved Universitetet i Oslo fra 1950-årene, særlig om psykiske stressreaksjoner hos soldater, flyktninger og konsentrasjonsleiroverlevende. Eitingers arbeid bidro vesentlig til etableringen av Forsvarets psykologisk-psykiatriske tjeneste. Fra 1960-årene ble forskning innen militærpsykiatri videreført i et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Forsvarets sanitet. Militærpsykiateren Arne Sund ble ansatt i den nye stillingen som sjefpsykiater i Forsvaret og leder for Forsvarets Kontor for psykiatri i 1965. Sund bygget opp norsk militærpsykiatri til å bli ledende innen NATO og bidro til etableringen av fagområdet katastrofepsykiatri internasjonalt, med relevans for blant annet terror, naturkatastrofer og store ulykker. Allerede fra 1960-årene var det planlagt opprettelsen av et forskningsinstitutt innen katastrofe- og militærpsykiatri knyttet til både Universitetet i Oslo og Forsvarets sanitet. I 1978 ble Kontoret for katastrofepsykiatri etablert som en formell enhet under Det medisinske fakultet og Forsvarets sanitet, plassert på Gaustad sykehus, og med Sund som leder og professor i katastrofepsykiatri. Samtidig ble fokusområdet utvidet fra militærpsykiatri til også å omfatte «dagliglivets kriser, ulykker, vold, ungdomsårenes suicidologi og alkohol- og narkotikaproblemer».[8] Gjennom Sunds innsats ble Norge «et foregangsland innen forskning på virkninger av massedød, krig, katastrofer, ulykker og alle slag vold».[5][4][9]

Sund ble i 1984 etterfulgt som professor og leder for Kontoret for katastrofepsykiatri av militærpsykiateren Lars Weisæth, som ledet institusjonen til den ble innlemmet i NKVTS med Weisæth som en av fire forskningsledere 20 år senere. Leo Eitinger, beskrevet av Arne Sund som katastrofepsykiatriens «bestefar», var som professor emeritus i 1980-årene knyttet til institusjonen;[4] UiOs menneskerettighetspris, Eitingerprisen, ble etablert i denne perioden. Nils Retterstøl skrev at «med sine erfaringer, med sin kunnskap og ved sin visdom var [Eitinger] naturligvis en meget verdifull ressursperson ved kontoret. Kontoret for katastrofepsykiatri kom nettopp til å arbeide med problemområder som hadde vært sentrale ikke bare i hans faglige liv, men også i hans privatliv.»[10] Andre sentrale medarbeidere var psykiaterne Reidar Schwebs, Ulrik Malt, Are Holen og Lars Mehlum,[4] og psykologen Ellinor F. Major.[10] Et stort forskningsprosjekt ved Kontoret for katastrofepsykiatri var UNIFIL-undersøkelsen om psykisk helse hos norske FN-veteraner.[10] Stressmestringsteamet for internasjonale operasjoner i Forsvarets sanitet, etablert 1996, var underlagt og samlokalisert med Kontoret for katastrofepsykiatri. Forskningsvirksomheten i disse organisasjonene ble en del av NKVTS mens det kliniske arbeidet ble videreført innen Forsvarets sanitet, idag organisert i Forsvarets Institutt for militærpsykiatri og stressmestring.

Psykososialt team for flyktninger ble etablert av regjeringen i 1986 og var en del av Helsedirektoratet, og ble et senter under Instituttgruppe for psykiatri ved Universitetet i Oslo i 1990; institusjonen ble ledet av psykiateren Edvard Hauff, senere av psykiateren Nils Johan Lavik, psykologen Nora Louise Ahlberg og psykologen Nora Sveaass. Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn ble etablert av regjeringen i 1995 etter et enstemmig stortingsvedtak og var knyttet til barneavdelingen ved Aker sykehus; initiativtaker og første leder var barnelegen, senere Ullevål-direktør, Erik Kreyberg Normann. Kompetansesenter for voldsofferarbeid ble etablert av regjeringen Brundtland og åpnet i 1996, administrativt lagt til Høgskolen i Oslo.

NKVTS som tverrfaglig forskningssenterRediger

Sammenslåingen av de fire institusjonene til et tverrfaglig forskningssenter ved Universitetet i Oslo, fysisk plassert på Ullevål universitetssykehus, skjedde etter initiativ fra Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Sosial- og helsedirektoratet var ansvarlig for gjennomføringen av sammenslåingen, og psykologen og helsebyråkraten Ellinor F. Major var en sentral drivkraft bak prosessen. NKVTS ble åpnet i august 2004 på Ullevål universitetssykehus av helseminister Ansgar Gabrielsen. Fra starten har NKVTS samarbeidet med Senter for krisepsykologi i Bergen, som nå er en del av Det psykologiske fakultet ved UiB.

Instituttet var heleid av Universitetet i Oslo fra 2004 til 2019 og er fremdeles et tilknyttet institutt ved UiO.[3] Det har et nært samarbeid særlig med Psykologisk institutt og Institutt for klinisk medisin ved UiO, der mange av senterets forskere også er professorer eller førsteamanuenser; det har også et nært forskningssamarbeid med Oslo universitetssykehus. NKVTS var samlokalisert med deler av Det medisinske fakultet på Oslo universitetssykehus, Ullevål fra 2004 til 2013, da senteret flyttet til Nydalen, der senteret holder til like ved Justis- og beredskapsdepartementet. NKVTS er organisert som et statsaksjeselskap og har 107 ansatte (2021).[2] I 2018 foreslo regjeringen å innlemme NKVTS i Folkehelseinstituttet.[11] NKVTS gikk inn for å videreføres som et senter ved Universitetet i Oslo. I 2019 foreslo regjeringen at NKVTS skal videreføres som et selvstendig statseid aksjeselskap, og at statens aksjer i NKVTS skal forvaltes av Norwegian Research Centre som eies av fire universiteter med Universitetet i Bergen som majoritetseier. Det er varige restriksjoner både i overtagelsesavtalen og vedtektene som sikrer at NKVTS videreføres som et selvstendig, frittstående forskningsinstitutt, og at aksjonær ikke kan gjøre vesentlige endringer i selskapet, og NKVTS er dermed ikke en del av NORCE.[12] Det var også en forutsetning for overføringen at NKVTS fortsatt skal være del av UiOs randsone.[3] Styret består av representanter for samarbeidsinstitusjonene Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og Helse- og omsorgsdepartementet i tillegg til ansattrepresentanter; styreleder er tidligere assisterende helsedirektør Herlof Nilssen.

NKVTS får sine oppdrag og finansieres direkte av regjeringen. NKVTS har også mange prosjekter finansiert av Forskningsrådet og EU. NKVTS driver først og fremst grunnforskning samt anvendt forskning hovedsakelig knyttet til det kliniske feltet, f.eks. implementerings- og behandlingsforskning. NKVTS driver ikke med oppdragsforskning i særlig grad. I tillegg til forskning arbeider NKVTS med formidling og undervisning og veiledning av viderekomne studenter og forskerrekrutter, særlig i samarbeid med UiO.

NKVTS er tverrfaglig og forskningen rommer psykologiske, psykiatriske, samfunnsvitenskapelige og rettslige perspektiver. Tre av de fire forløperinstitusjonene var de første årene dominert av psykiatere og andre leger, og arbeidet var lenge preget av en medisinsk modell,[13] men fra 1990-årene har psykologer vært i flertall, og et flertall av forskerne har idag psykologifaglig bakgrunn. Forskningen er idag i større grad preget av samarbeid mellom psykologi og psykiatri, og andre fagområder, og større vekt på normalpsykologi.

NKVTS har en rekke større forskningsprosjekter om de psykologiske og samfunnsmessige virkningene av terrorisme, blant annet om terrorangrepene i Norge 2011. NKVTS har også en rekke prosjekter om ofre for naturkatastrofer, barnesoldater, tortur, flyktninger, seksuell vold, ofre for væpnede konflikter og militærpersonells psykiske helse. NKVTS fikk i oppgave av regjeringen å følge opp de overlevende etter terrorangrepene i Norge 2011 og Utøya-studien ved NKVTS[14][15] er sentral i internasjonal traumeforskning; NKVTS har også gitt råd til fagmiljøer i andre land etter terrorangrep, bl.a. etter angrepene i Paris i 2015 og Nice i 2016.[16] I 2014 bevilget regjeringen 60 millioner kroner til et stort forskningsprogram om vold i nære relasjoner, som gjennomføres av NKVTS og NOVA.[17] Sammen med Forsvarets sanitet står NKVTS bak Afghanistanundersøkelsen, et forskningsprosjekt på Afghanistanveteraners psykiske helse utført for Forsvarsdepartementet.[18][19]

I tillegg til sine oppgaver innen forskning, undervisning og formidling er NKVTS faglig rådgiver for regjeringen innen instituttets ekspertiseområder og har enkelte beredskapsfunksjoner når det settes nasjonal krisestab. I forbindelse med koronavirusutbruddet i 2020 representerer psykologiprofessor Tine Jensen NKVTS i den nasjonale krisestaben.[20] Psykologen Nora Sveaass, seniorforsker og forskningsleder for flyktninghelse og tvungen migrasjon ved NKVTS, representerte Norge i FNs torturkomité fra 2005.[21]

De faglig ansatte omfatter prosjektmedarbeidere/forskningsassistenter, stipendiater, postdoktorer, forskere (forsker III), seniorforskere (forsker II) og forskningsprofessorer (forsker I). Inger Elise Birkeland er direktør for NKVTS.

Kjente forskere ved NKVTSRediger

Tidligere forskere

Listen omfatter også forskere ved NKVTS' fire forløperinstitusjoner, hvorav tre var enheter ved Det medisinske fakultet ved UiO

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Find programmes, publications, projects and employees.» (engelsk). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Besøkt 26. august 2021. 
  2. ^ a b Ansatte
  3. ^ a b c «Enheter ved Universitetet i Oslo», Universitetet i Oslo
  4. ^ a b c d e f Arne Sund (2008). Historien om katastrofepsykiatrien som nytt fagområde i Norge. Sessvollmoen: Forsvarets sanitet. ISBN 9788299240963. 
  5. ^ a b «Arne Sund», Aftenposten, 28. desember 2012, s. 15
  6. ^ Saunders, B.E. (9. november 2018). «To Bent Høie» (PDF). Medical University of South Carolina. 
  7. ^ Åpning av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 24. august 2004, Regjeringen.no
  8. ^ Sund (2008) s. 75
  9. ^ «Grusomhetens erfaring», Aftenposten, 11. desember 2012
  10. ^ a b c Nils Retterstøl (2003). I grenseland. [Oslo]: Damm. s. 234. ISBN 8251773970. 
  11. ^ Camilla Stoltenberg og Trygve Ottersen: Faglig styrke og integritet ved Folkehelseinstituttet
  12. ^ «Årsrapport 2019», NKVTS
  13. ^ «Når katastrofen rammer», Psykologisk.no
  14. ^ Helle Aarnes og Robert Veiåker Johansen (15. juli 2021). «De glemmer aldri». A-magasinet. Arkivert fra originalen 19. juli 2021. Besøkt 22. juli 2021. 
  15. ^ «– Mangler viktig katastrofekunnskap». Forskningsetikk.no. 11. oktober 2021. Arkivert fra originalen 16. oktober 2021. 
  16. ^ Anne Lise Stranden (22. juli 2021). «– Vi var nok litt naive. Vi forsto ikke hvor vanskelig det ville bli for dem som overlevde angrepet.». forskning.no. Arkivert fra originalen 22. juli 2021. Besøkt 22. juli 2021. 
  17. ^ Forskningsprogram om vold i nære relasjoner, Regjeringen.no
  18. ^ «Kartleggingen av Afghanistan-veteraners psykiske helse er klar». Forsvarets forum. Besøkt 16. oktober 2021. 
  19. ^ «Hver tiende Afghanistan-veteran sliter med psykiske helseplager». TV2. Besøkt 16. oktober 2021. 
  20. ^ «– Vi må spørre hvordan vi kan fore­bygge en psyko­sosial katastrofe»
  21. ^ Norwegian psychologist to sit on UN Committee against Torture, Regjeringen.no

Eksterne lenkerRediger