Leo Eitinger
Leo Joshua («Sjoa») Eitinger (født 12. desember 1912 i Lomnice i Syd-Mähren, død 15. oktober 1996 i Oslo) var en norsk lege, professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og en av de mest sentrale personene i utviklingen av det moderne norske psykiatrifaget og helsevesenet i etterkrigstiden.
| Leo Eitinger | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Leo Joshua Eitinger 12. des. 1912[1][2][3]  Lomnice[1][2] | ||
| Død | 15. okt. 1996[4][2][3] (83 år) Oslo[4][1] | ||
| Beskjeftigelse | Moderne historiker, psykiater, lege, universitetslærer, skribent | ||
| Utdannet ved | Masaryk-universitetet | ||
| Ektefelle | Elisabeth Eitinger (1946–) | ||
| Far | Salomon Eitinger | ||
| Mor | Helene Kurz | ||
| Nasjonalitet | Norge Tsjekkoslovakia | ||
| Utmerkelser | Fritt Ords Pris (1988) Røde Kors-prisen (1984) Kommandør av St. Olavs Orden | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Oslo | ||
Eitinger vokste opp i Tsjekkoslovakia og flyktet til Norge i 1939. Han ble deportert og overlevde tilintetgjørelsesleirene Auschwitz og Buchenwald under andre verdenskrig. Eitinger var sentral i oppbyggingen av moderne norsk psykiatri etter krigen, og ledet i mange år Universitetets psykiatriske klinikk (UPK) på Blindern i Oslo. Han ble særlig kjent for sitt vitenskapelige arbeid om psykiske senskader hos holocaust-ofre og hos flyktninger, og hans arbeid fikk stor internasjonal innflytelse. Han regnes sammen med Torstein Dale som grunnlegger av militærpsykiatrien som fag i Norge, og har blitt beskrevet av Arne Sund som katastrofepsykiatriens «bestefar». Som professor emeritus var han knyttet til Kontoret for katastrofepsykiatri (nå Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress), som hans arbeid hadde vært med å legge grunnlaget for.[5]
Han var en utrettelig forkjemper for menneskerettighetene. Særlig jødenes, krigsfangenes, krigsveteranenes og flyktningenes sak lå ham på hjertet. Han etablerte Lisl og Leo Eitingers fond som sammen med UiO står bak UiOs menneskerettighetspris – Lisl og Leo Eitingers fond (også kalt Lisl og Leo Eitingers pris eller Eitingerprisen).
Mesteparten av Arkivet etter Leo Eitinger er plassert hos Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.
Bakgrunn rediger
Eitinger ble født av jødiske foreldre i landsbyen Lomnice (Lomnitz), ikke langt fra byen Brno (Brünn) i Mähren i det nåværende Tsjekkia innenfor det som den gang var Østerrike-Ungarn. Som ungdom ble han aktiv som sosialistisk sionist. Han studerte filosofi og medisin ved Masaryk-universitetet i Brno, og ble uteksaminert som lege i 1937. Etter eksamen ble han innkalt til tjeneste i det tsjekkoslovakiske luftvåpen.
Andre verdenskrig rediger
Etter at Hitler-Tyskland okkuperte Tsjekkoslovakia i mars 1939, flyktet han i november samme år, med hjelp fra Odd Nansen. Han hadde selv arbeidet for Nansenhjelpen.[6] Ved hjelp av Nansenpass havnet han i Norge og startet sin legekarriere i Norge og drev også privat praksis.
_(6260599608).jpg)
Da de tyske okkupantene også kom til Norge mistet han i desember 1940 lisensen fordi han var jøde.[7] Eitinger involverte seg snart i motstandsarbeidet og gikk i dekning som sagbruksarbeider på Nesjestranda i Romsdal.[8] På Nesjestranda var det flere flyktninger fra Tsjekkoslovakia, blant annet Otto Eisler med familie og familien Lustig. Han ble i mars 1942 arrestert og satt blant annet i Vollan fengsel og på Falstad. I november 1942 kom toget fra Trondheim for sent til DS «Donau» og de satt på Bredtvet Fengsel til de ble sendt til Tyskland med «Gotenland» i februar 1943.
Han kom til Auschwitz 4. mars 1943 og der arbeidet han blant annet på hovedleirens sykehus. Basert på tall fra fanger i nyankomne transporter anslo Eitinger at 85-90 % ble drept med en gang de kom til Auschwitz.[9] I Auschwitz ble han kjent med Elie Wiesel, og fungerte til dels som Wiesels lege.[10] På sykestuen var han vitne til hvordan pasientene ble sortert. Noen pasienter ble lagt inn til behandling mens andre umiddelbart ble ført bort og drept med 10 cm3 karbolsyre sprøytet rett i hjertet. Under SS-lege Friedrich Entress var det spesielt mange som ble drept på denne måten. Eitinger ble blant annet satt til å fabrikkere dødsattester med dødsårsak som lungebetennelse for personer som ble drept, ofte ble papirene fylt ut mens pasienten ventet på å bli avlivet. Eitinger mente forholdene i leiren ble bedre da Rudolf Höß i 1943 ble erstattet av Arthur Liebehenschel som kommandant. Under Liebehenschel fant det ikke sted vilkårlige henrettelser, og vaktene fikk ifølge Eitinger forbud mot å slå fangene. Dette skapte stor misnøye i SS.[9]
Tidlig i 1945 ble gjenlevende fanger i Auschwitz drevet vestover mot blant annet Buchenwald. Blant disse var Eitinger, Samuel Steinmann, Julius Paltiel, Assor Hirsch, Pelle Hirsch og Nathan Fein fra Norge. De fikk mat sendt av Danske Røde Kors til de norske studentene der. Samuel Steinmann, Julius Paltiel og brødrene Hirsch gjemte seg 6. april 1945 da jødene i leiren ble plukket ut og henrettet i et steinbrudd. Da en tsjekker på Eitingers alder døde, ble deres kartotekkort byttet om slik at Eitinger unnslapp. Nathan Fein ble drept. Få dager senere ble leiren frigjort av amerikanske styrker. De hvite bussene hentet ut de norske studentene i Buchenwald. De fem jødiske fikk ikke fikk være med, og de kom seg til Danmark på egen hånd.[11][12] Eitinger vitnet i straffesaken mot Vidkun Quisling.[13] Han avga også forklaring for Salten Forhørsrett om opplevelsene i Auschwitz.[14]
Etter krigen rediger
Han returnerte til Norge i 1945 hvor han gjenopptok sin karriere. Eitinger spesialiserte seg i psykiatri og tok i 1958 den medisinske doktorgraden med en avhandling om psykiske lidelser blant flyktninger i Norge og bidro med å utvikle krisepsykiatri som et sterkt fag i Norge.[7] Hans forskning om overlevende fra konsentrasjonsleirene (KZ-syndromet, 1964) og sykelighet som følge av ekstrem stress har hatt internasjonal gjennomslagskraft.[8] Han ble professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og ledet i en mannsalder Universitetets psykiatriske klinikk, en forskningsbasert klinikk beliggende på jordene mellom Blindern og Vindern. Eitingers arbeid bidro også til å legge grunnlaget for etableringen av Forsvarets psykologisk-psykiatriske tjeneste og faget militærpsykiatri i etterkrigstiden, og han har blitt beskrevet av Arne Sund som katastrofepsykiatriens «bestefar». Som professor emeritus var han knyttet til og hadde kontor ved det nyetablerte Kontoret for katastrofepsykiatri (nå Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress), som hans arbeid hadde vært med å legge grunnlaget for.[5] Nils Retterstøl skrev at «med sine erfaringer, med sin kunnskap og ved sin visdom var [Eitinger] naturligvis en meget verdifull ressursperson ved kontoret. Kontoret for katastrofepsykiatri kom nettopp til å arbeide med problemområder som hadde vært sentrale ikke bare i hans faglige liv, men også i hans privatliv.»[15] Han var også medlem av den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske avdeling.[16]
Universitetet i Oslos pris for menneskerettigheter bærer navnet UiOs menneskerettighetspris – Lisl og Leo Eitingers fond til ære for Lisl og Leo Eitinger.
Men ingen skulle forveksle hans medmenneskelighet med bløtaktighet. Han hadde sin viljestyrke. Han deltok i forsvaret av sitt tsjekkoslovakiske fedreland da tyske styrker angrep. Han ble trukket inn i den hemmelige motstandsorganisasjon i leirene i krigens sluttfase - freden møtte han med våpen i hånd i leiren. Men først og fremst var han en kjempende jødisk humanist, med klare udogmatiske moralske og etiske imperativer og en dyp respekt for menneskets integritet. Og med rettferdighetens flammende protest i hjertet når dét var nødvendig. Han var én som kunne kjempe for sine forfulgte og diskriminerte medmennesker med tanke og ord. Og med sivilmot: Når de ultrakonservative i Israel sådde vold og høstet hat i sin behandling av palestinerne, kjente han det som skam og svik mot den jødiske oppfatningen av mennesket som skapelsens klenodium - og han sa det.
(Aftenposten 17. oktober 1996)
Utmerkelser rediger
Eitinger var kommandør av St. Olavs orden. I 1973 ble han utnevnt til æresmedlem av Den tsjekkoslovakiske psykiatriske forening som takk for utviklingen av kollegiale og vitenskapelige forbindelser mellom forskere i Norge og Tsjekkoslovakia. I 1988 mottok han Fritt Ord-prisen.
Han var æresmedlem av Det tsjekkoslovakiske medisinske akademi og var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.[7]
Verk rediger
Fagbøker rediger
- Eitinger, Leo (1958). Psykiatriske undersøkelser blant flyktninger i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
- 1964 – Concentration camp survivors in Norway and Israel. Oslo: Universitetsforlaget.
- 1973 – Mortality and morbidity after excessive stress. A follow-up investigation of Norwegian concentration camp survivors (med Axel Strøm). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200047385
- Eitinger, Leo og Nils Retterstøl (1984). Rettspsykiatri. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200068692.
- Eitinger, Leo (1981). Fremmed i Norge. Oslo: Cappelen. ISBN 8202047781.
- 1984 – Datamenneske eller medmenneske? : fra homo sapiens til homo humanus Oslo: Cappelen, 1984. ISBN 82-02-09880-7 (no) Bibsys
- 1985 – Mennesker blant mennesker : en bok om antisemittisme og fremmedhat. Med et tillegg av Axel Strøm. [Oslo] : Cappelen, 1985. ISBN 82-02-09345-7 (no) Bibsys
Referanser rediger
- ^ a b c REGO, aleph.vkol.cz, besøkt 1. april 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 101762, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Encyclopedia of Brno History, oppført som Leo Šua (Joshua) Eitinger, Encyclopedia of Brno History person ID 13174[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Digitalarkivet, www.digitalarkivet.no, besøkt 6. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Arne Sund (2008). «Innledning». Historien om katastrofepsykiatrien som nytt fagområde i Norge. Sessvollmoen: Forsvarets sanitet. s. 12. ISBN 9788299240963.
- ^ Aftenposten (nekrolog) 17. oktober 1996, s. 16
- ^ a b c Bergens Tidende (nekrolog), 20. oktober 1996.
- ^ a b Heiberg, Astrid N., Nils Retterstøl, Lars Weisæth: Leo Eitinger (nekrolog). Aftenposten, 17. oktober 1996.
- ^ a b Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.90f.
- ^ Høst, Gerd (1987). Kampen mot glemselen: glimt fra et vennskap med Elie Wiesel. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203157149.
- ^ Aftenposten 9.11.05
- ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.
- ^ Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (bind 2). Universitetsforlaget, 1987.
- ^ Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.87f.
- ^ Nils Retterstøl (2003). I grenseland. [Oslo]: Damm. s. 234. ISBN 8251773970.
- ^ «Og livet går videre ...»: ekstreme påkjenninger, menneskets reaksjoner : festskrifttil Leo Eitinger på 70-årsdagen 12. desember 1982. [Oslo]: Universitetsforlaget. 1982. ISBN 8200062449.
Litteratur rediger
- Skjæraasen, Magne: Lege for livet : en bok om Leo Eitinger — medmennesket. Oslo : Cappelen, 1988. ISBN 82-02-11952-9 (no) Bibsys
Eksterne lenker rediger
- En humanismens stridsmann er gått bort (Dagbladet, 1996)
- (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Leo Eitinger