Maltas historie

Maltas historie begynner en gang rundt 5200 f.Kr., da de maltesiske øyene – den største øya Malta, den litt mindre Gozo og fire andre små øyer sør for Italia (som også samlet blir henvist til som «Malta») – ble befolket fra Sicilia. Senere kom fønikere og grekere til Malta. De sistnevnte kalte øya for Μελίτη (Melite) i betydning «søt honning» eller «honningbie». Tallrike folk og makter har erobret eller annektert øya i århundrenes løp. Rundt 200 f.Kr. ble Malta lagt inn under Romerriket. Siden ble øya erobret av arabere og normannere. I 1530 ble øya gitt til korsfarerordenen Malteserordenen for å beskytte Roma mot tyrkere.

Den første store beleiringen av Malta (1565), maleri av Matteo Perez d'Aleccio, har stor symbolsk betydning for Maltas historie.

Maltas beliggenhet i Europa.

Den første store beleiringen av Malta stod tyrkerne for i 1565, men øya overga seg aldri. Den andre store beleiringen skjedde under den andre verdenskrig da aksemaktene bombet øya, og hindret tilførsel av forsyninger, men fortsatt uten at øya overga seg. For denne anstrengelsen ble Malta gitt hedersutmerkelsen Georgskors av den britiske kongen for å være «vitne til dets folks heltemot og oppofrelse». Georgskorset er i dag en del av nasjonens flagg.

Etter napoleonskrigene ble Malta overtatt av Storbritannia, og etter 164 år som britisk koloni fikk Malta uavhengighet fra Storbritannia i 1964. Malta ble medlem av Den europeiske union i 2004, og er i tillegg medlem av Samveldet av nasjoner og De forente nasjoner (FN).

Forhistorie

Skjelett fra dvergelefant, Ghar Dalam Museum.

Foto: Hamelin de Guettelet

«Maltas fete dame», forhistorisk hodeløs skulptur.

Foto: Hamelin de Guettelet

Geologisk ligger Malta (og de øvrige maltesiske øyene) på en undervannsrygg som strekker seg fra Nord-Afrika til Sicilia. En gang i fjern fortid var Malta nedsunket, noe som vises av sjøfossiler i fjellet på øyas høyeste punkt. Etter hvert som ryggen ble presset oppover og Gibraltarstredet ennå var lukket, var vannstanden i Middelhavet lavere. Malta utgjorde da en bro av tørt land som strakte seg mellom de to kontinentene Europa og Afrika, omgitt av store innsjøer. Noen grotter på Malta har avslørt bein fra elefanter, flodhester og andre store dyr som nå kun finnes i Afrika, mens andre har vist bein fra dyr som kun finnes i Europa. Etter hvert som havet steg, ble Malta til en øy, og i likhet med så mange andre isolerte øysamfunn ble da elefantene – i fravær av rovdyr – mindre og mer beiteeffektive før de til slutt døde ut.

Detalj fra megalittempelet Ħaġar Qim på Malta.

Mennesket kom først til Malta en gang rundt år 5200 f.Kr. Disse første neolittiske folkene innvandret sannsynligvis fra Sicilia som ligger omtrent 100 km lenger nord. Dette var et folk som hovedsakelig livnærte seg ved jordbruk og fiske, men det er også en del bevis for jakt. De levde tilsynelatende i huler og utendørs. I løpet av århundrene som fulgte, er det bevis på kontakter med andre kulturer som påvirket disse samfunnene, blant annet på formgivingen av keramikk og bruk av farger.

En av de mest bemerkelsesverdige periodene i Maltas historie er tempelperioden som begynte en gang rundt 3600 f.Kr. Det forhistoriske tempelet Ggantia på Gozo, den nest største av Maltas seks øyer, er den eldste av frittstående bygninger i verden. Mange av templene har form som fem halvsirkelformete rom forbundet i sentrum. Det har blitt foreslått at disse kan ha representert hode, armer og føttene til guddommen, ettersom en av de vanligste typer statuer som er funnet i disse templene er av en fet kvinne, et symbol på fruktbarhet. Tempelperioden varte fram til rundt 2500 f.Kr., da det synes som om den sivilisasjon som reiste disse store monolittene forsvant. Det er fortsatt diskusjon om de ble jaget, eller om de ble assimilert i nye folk som innvandret.

«Hjulsporene» ved Clapham Junction.

Etter tempelperioden kom bronsealderen. Fra denne perioden er det avdekket et antall bosetninger og landsbyer foruten også steindysser – alterlignende strukturer som ble satt sammen av store steinplater og deretter dekket med jord (som nå er forsvunnet). En bevart bautastein, som ble benyttet for å bygge templer, står på Kirkop, en av de få som fortsatt er i god stand.

Blant de mer mystiske levninger fra denne tiden, er de såkalte vognspor som kan ses på et sted som kalles for «Clapham Junction». Disse er par av parallelle kanaler som er skåret ned i overflaten på fjellet, og strekker seg over betydelige distanser, ofte i en nøyaktig rett linje. Deres bruk er ukjent. Et forslag er at disse kanalene ble benyttet av trekkdyr som trakk vogner etter seg, slik at de ble forhindret i å forville seg. Eller at varer ble transportert på sleder som gravde spor i fjellet. Eller at det er en form for vanningssystem. I tillegg har langt mer fantasifulle forslag blitt fremsatt.

Fønikere og grekere

Det samfunnet som bygget disse veldige strukturene døde neppe ut, men ble blandet med nye folkegrupper som kom til øya. En gang mellom 1100 f.Kr. og 800 f.Kr. kom et handelsfolk sjøveien fra den østlige delen av Middelhavet til Malta. Dette var fønikere fra byen Tyr i Midtøsten. Fønikerne kalte den store øya for MLT (Malet) og den mindre øya for GL (Gol). Flere tiår med ekteskap mellom lokalbefolkningen og handelsfolket fra øst førte til en etnisk blanding, hvor befolkningen tok opp i seg fønikiske skikker og kultur. På Malta ble det reist et fønikisk tempel. Fønikerne benyttet Malta som utpost for videre utforskning og kolonisering av den vestlige delen av Middelhavet, og de bygget også ut øyas havner. Det synes som om øyene var selvforsynte, men det finnes ingen rapporter som indikerer hvilke varer det ble handlet med. Antagelig var olje et viktig produkt, og fønikerne innførte produksjonen av keramikk ved hjelp av dreiehjul.

Symbolet for den puniske gudinnen Tanit er funnet på Gozo.

Da Tyr gikk inn i en nedgangsperiode, ble Malta overtatt av punere fra Kartago i Nord-Afrika, som selv var en gammel fønikisk base, en gang rundt år 400 f.Kr. Igjen kom det nye guder, og i en hule på Gozo er det avdekket symbolet for den puniske fruktbarhetsguddommen Tanit, og ved Ras iL-Wardija i nærheten av landsbyen Santa Lucija sørvest på Gozo er det funnet en punisk helligdom hugget ut av fjellet.

Kartago synes å ha gitt en økonomisk oppgang for Malta. Øya var et viktig knutepunkt for handelen med linstoffer, olivenolje og honning. Egypt var en handelspartner, noe som vises ved at det er funnet skarabéamuletter på Malta fra den aktuelle perioden. I havnene ble det reist skipsverft for å bygge og reparere puniske skip.

Det er funnet gamle greske mynter, påskrifter og keramikk på Malta som viser at antikkens grekere begynte å gjøre seg gjeldende i den vestlige del av Middelhavet. I år 392 f.Kr. ble øya okkupert av den greske tyrannen Dionysios den yngre (ca. 397–337 f.Kr.). Grekerne kalte øya for Melite (fra det dorisk greske ordet for «søt honning» eller «honningbie»). Selv om punerne var overlegne sjøfolk, ble Malta allikevel stadig herjet av pirater som bortførte deler av befolkningen som slaver.

Da Roma begynte å ekspandere som en militær likeverdig motpart til Kartago ble Malta en base mot romerne. I den første punerkrigen, som begynte i år 264 f.Kr., ble øyas dype, naturlige havner betydningsfulle for puniske krigsskip. På begynnelsen av den andre puniske krigen i 218 f.Kr. ble punerne forvist fra Malta av romerne.

Romerriket (217 f.Kr. – 395 e.Kr.)

Romerne gjorde Medina til hovedstad, i dag Mdina.

Romerne gjorde Malta romersk, slik de behandlet alle erobrede land. De endret navnene fra Malet og Gol til Melita og Gaulus. Antagelig har Melita sin opprinnelse i det latinske ordet for honning, mel. Maltas strategiske posisjon kan være årsaken til at romerne ga innbyggerne mange innrømmelser, som å beholde deres eget språk og guder. Ved slutten av den tredje punerkrigen i 146 f.Kr. var Malta omgitt av romerske provinser, og de romerske installasjoner på Malta og Gozo brakte en sikkerhet til øyene som forhindret dem fra å bli hærtatt og herjet av pirater.

Øya blomstret under romersk styre, og de ble betraktet som Municipium, den nest høyeste klassifiseringen av en romersk by, og en Foederata Civitas. De mange romerske oldsaker som er funnet, vitner om en tett forbindelse mellom de maltesiske innbyggerne og Roma. Romerne konstruerte også byen Melita (nå Mdina) på en tidligere punisk festning på øyas høyeste sted. Tilsvarende var Victoria på Gozo et høydedrag som besto av en bygdeborg i bronsealderen, utviklet videre av punere, men ble bygget om til et komplekst Akropolis av romerne.

Romerne innførte vanning ved hjelp av akvedukter, og dette gjorde det mulig med et mer omfattende jordbruk. De viktigste landbruksproduktene var lin, voks, hvete, olivenolje og honning. Andre kilder til inntekter var reparasjon av romerske skip. Øyenes økende velstand og en voksende romersk overklasse førte til en fortrengelse av de gamle fønikiske og puniske guddommene fra det maltesiske dagliglivet. Det ble innviet et tempel for Juno i Marsaxlokk, et Apollontempel i Melita og for Proserpina i Mtarfa.

Kristendommen

Sankt Paulus skriver, fra et tidlig manuskript av Paulus' brev, 800-tallet. Württembergische Landesbibliothek Stuttgart

I år 59 eller 60 e.Kr. ble øyene besøkt av apostelen Paulus. Han var blitt holdt fange på Kreta og ble deretter fraktet til Roma for å bli dømt av keiseren, noe som var hans rett som romersk borger. Isteden skal han ha forlist på bredden av det som nå kalles for «Saint Paul's Bay» (Sankt Paulus’ bukt), noe som bevitnes av en del detaljer i Apostlenes gjerninger, men også av arkeologiske utgravninger ved San Pawl Milqghi. Studier av nåværende og alminnelige vinder fra tiden gjør det mer sannsynlig at skipbruddet skjedde i eller i nærheten av St. Thomas Bay i Marsaskala.

Solnedgang over Saint Paul's Bay.

På Malta holdt Paulus seg skjult i en grotte ved Melita, men skal samtidig ha konvertert flere maltesere til kristendommen. En betydningsfull mann på Malta var Publius, den romerske guvernøren, som tok imot Paulus etter at han gikk i land. Paulus skal ha kurert Publius’ far fra dysenteri, og av denne grunn lot Publius seg kristne og ble senere Maltas første biskop. Sankt Publius gjorde Malta til den første kristne nasjonen i vest, og en av de første i verden. Etter tre måneder skal havet igjen ha blitt seilbart, og lastet med gaver fra sine maltesiske venner dro Paulus videre til Roma og hans påfølgende martyrium.

Det er reist en kirke på det sted hvor Paulus etter tradisjonen skal ha helbredet Publius’ far, og etter mange ombygginger har stedet i dag en katedralkirke dedisert Sankt Paulus ved Mdina. Kristendommen spredte seg jevnt på Malta, men utøvelsen av religionen ble gjort i hemmelighet for å unngå forfølgelse. De store katakombene, blant annet ved Mdina, tjente som bønnerom og gravplasser. I årene 305–311 flyktet mange kristne fra Sicilia til Malta, men to år senere gjorde keiser Konstantin den store kristendommen til statsreligion.

Da keiser Theodosius den store døde i 395 ble Romerriket delt mellom hans sønner i en vestlig og en østlig del. Malta lå geografisk og politisk innenfor den vestlige delen, men kirken tilhørte den østlige delen, det senere bysantinske imperiet.

Germansk og bysantinsk styre (395–870)

Romerriket ble delt i en vestlig og en østlig del ved Theodosius den stores død i 395

Vestromerriket var meget ustabilt og gikk i oppløsning i løpet av et par tiår under de store folkevandringene. Folkeslagene vandalenes og alanernes konge Geiserik (død 477) dannet et betydelig kongedømme i Afrika med hovedstad i Saldae (dagens Béjaïa). Herfra dominerte de øyene i det vestlige Middelhavet, og etter at de hadde herjet Roma, overfalt de også Malta i år 445. Den greske historikeren Procopius rapporterte at i år 533 gikk den østromerske generalen Belisarius i land på Malta og gjenerobret øyene for keiser Justinian I den store. Østromerne var i stand til å forsvare øyene mot angrep fra barbarene på grunn av sin mektige flåte.

Svært lite er kjent fra Maltas historie i de fire århundrene etter år 400 e.Kr. Perioden var preget av stor uro etter Vestromerrikets sammenbrudd. Middelhavet var dominert av pirater som forstyrret handelen, og Nord-Afrika var preget av krig, uro og folkevandringer. Selv Italia ble herjet. Antagelig gikk Malta inn i en nedgangsperiode med minsket produksjon og handel. På midten av 500-tallet ble de ulike landområdene under Østromerriket organisert i en rekke militære provinser kalt themes.

Arabere

Sitrusfrukter som sitron ble antagelig innført av arabere.

Foto: Jean-Pol Grandmont

Muslimske angrep på Malta begynte på 800-tallet, og Malta ble okkupert av arabere fra Sicilia som tilhørte det islamske Aghlabider-dynastiet i Ifriqiya (dagens Tunisia) i år 870, til tross for at Østromerriket forsøkte å gjenerobre øyene. De påfølgende 220 årene med arabisk påvirkning preget i stor grad den gjenværende befolkningen som ikke var blitt røvet vekk i slaveri.

Den arabiske perioden fjernet alle spor av romersk fortid, men araberne introduserte også nye jordbruksteknikker, blant annet for vanning og overrisling som noria eller sienja, et vannhjul med dyr som trekkraft. De innførte antagelig også nye jordbruksprodukter som sitrusfrukter som appelsiner og sitroner, og ikke minst bomullsplanten som ble den viktigste komponenten i maltesisk økonomi i de kommende århundrer.

Mange maltesiske stedsnavn oppsto i denne perioden. Maltas søsterøy ble kalt for Ghawdex, hvilket har blitt til det nåværende Gozo. Byen Mdina (som er et arabisk ord for by) ble omfattende ombygd, og fikk en ytre likhet med andre byer i Nord-Afrika. Araberne bygde også en festning på stedet hvor Fort St. Angelo ligger i dag.

Det er uklart i hvilken grad malteserne fortsatt talte en form for fønikisk dialekt under romertiden, men språket ble uansett preget av arabisk, blant annet fordi dette språket også er et semittisk språk.

Som alle land i middelalderen som ble erobret av muslimer, konverterte store deler av befolkningen etter hvert, ikke nødvendigvis ved tvang, men ved at ikke-muslimer ble utelukket fra høyere stillinger og fikk tunge skattebyrder som muslimer slapp. Ifølge en folketelling i 991 var det 6 339 kristne og 14 972 muslimske familier på øyene.^{[trenger referanse]} Det er antatt at kristendommen ble praktisert i hemmelighet, kanskje i katakombene. Selv i dag finnes det stedsnavn på Malta som kan indikere samlingsplasser for religionsutøvelse, eksempelvis Wied IR-Rum, som betyr «De kristnes dal».

Middelalderen

Roger II, fra Liber ad honorem Augusti av Petrus de Ebulo, 1196.

Den normanniske grev Roger I av Sicilia gjorde det første forsøket på å befri de maltesiske øyene fra araberne i 1091, blant annet pga. Maltas strategiske plassering som forsvarsverk mot angrep fra Nord-Afrika. Istedenfor å erobre øyene ble det forhandlet fram en avtale hvor de arabiske myndighetene betalte tributt inntil normannerne i 1127 ved Rogers sønn, Roger II av Sicilia, tok øyene formelt i besittelse. Tankred av Sicilia, konge av Sicilia fra 1189 til 1194, utpekte Margaritus av Brindisi, admiral av den sicilianske flåten, som den første greve av Malta, noe som gjorde de maltesiske øyene til et len under Sicilia.

Normannisk overherredømme markerte en gradvis endring fra en arabisk-kulturell påvirkning av øyene til en kristen-europeisk, men livet på Malta var preget av religiøs toleranse. Roger I og Roger II bygget og restaurerte kristne kirker på Malta. En betydelig andel av den muslimske befolkningen ble på øyene fram til ut på 1200-tallet, og som på Sicilia gjorde normannerne ingen forsøk på tvangskonvertering. En muslimsk adelsmann, Al-Idrisi, arbeidet ved Roger IIs hoff og skrev en geografibok som ble dedisert til denne, Al-Kitab Al Rujari (الكتاب الروجري), det vil si Rogers bok. Med tiden forsvant dog den muslimsk andelen på øyene, muligens da de kom inn under spanjolenes harde styre.

Abraham Abulafias Intellektets lys, 1285

Den religiøse toleransen betydde også at jøder for en tid fant et fristed på Malta i de neste tre hundre årene, hvor den jødiske befolkningen vokste til et antall den siden ikke har nådd. På begynnelsen av middelalderen bodde rundt 500 jøder på Malta, hvorav en tredjedel i Mdina. På Gozo levde rundt 350 jøder. De fleste var involvert i handel, men mange var også bønder og levde side om side med sine kristne naboer og ikke i ghettoer. Normannerne ga de maltesiske jødene en egen oppgave med å framstille bannere og faner for galeiene og lamper for palassene. Uten restriksjoner var jødene dog ikke, og måtte betale rike gaver hvert år. Den mest berømte maltesiske jøden var nok den spanskfødte mystikeren Abraham Abulafia, som skapte seg et hjem i Comino hvor han døde en gang etter 1291.

Malta var et politisk og geografisk vedlegg til Sicilia i 400 år, og i løpet av denne perioden ble Malta solgt og solgt på nytt til ulike føydale herrer og baroner, og ble dominert i rekkefølge av Schwaben (1194), Angevin (1266), Aragón (1282), deretter Castilla og Spania. Aragón, som da styrte Malta, ble slått sammen med Castilla i 1479, og Malta ble da en del av det spanske riket. Maltas administrasjon var da i hendene på den lokale adelen, hovedsakelig av siciliansk og spansk opprinnelse, som dannet et styreorgan kalt Università.

Ridderne av Malta

Malteserkors

Tidlig på 1500-tallet hadde Det osmanske rike begynt å spre seg over regionen til det nådde det sørøstlige Europa. Den spanske kongen Karl V fryktet at Roma ville falle i hendene på de muslimske tyrkerne, noe som ville bety slutten på det kristne Europa. I 1522 drev sultan Suleiman I den store den kristne munkeordenen johanitterordenen ut av Rhodos. Deretter flakket ordenen rundt om i Europa, før paven og spanskekongen ga den lov til å slå seg ned på Malta i 1530 for å beskytte Europa og spesielt Roma fra muslimsk invasjon fra sør. Som symbolsk leie for øya skulle ordenen gi kongen en malteserfalk hvert år på allehelgensdag. Etter 1530 ble ordenen kjent som Malteserordenen, og kom til å spille en betydelig rolle i Maltas historie. I de neste 275 årene gjorde disse berømte «ridderne av Malta» øyene til sitt maktområde. De bygget byer, palasser, kirker, haver og festningsanlegg, og forskjønnet øyene med tallrike kunstverker og økte dens kulturelle arv.

En militær drill tilsvarende 1500-tallet utført av Johanitterordenen. Fort Saint Elmo, Valletta, Malta, 8. mai, 2005.

Johannitterordenen var opprinnelig etablert for sette opp utposter langs ruten til Det hellige land som støtte pilegrimene på deres reise. På grunn av de mange konfrontasjoner som oppstod, ble en av deres viktigste oppgaver å gi medisinsk hjelp, og selv i dag er det åttekantede malteserkorset fortsatt i bruk på ambulanser og organisasjoner som gir førstehjelp. Til gjengjeld og takk for de mange liv som de berget mottok ordenen mange av de landområdene som korsfarerne hadde erobret, og disse måtte beskyttes. Sammen med behovet for å beskytte pilegrimene, ga dette grunnlag for å bygge ut ordenen til en sterk militær organisasjon. Da det meste av det området de beskyttet lå i Middelhavet ble ordenens medlemmer også dyktige sjøfolk med en fryktet marine.

Ridderne besluttet at Mdina, Maltas hovedstad, lå for langt inne i landet, og etablerte seg isteden i en liten landsby som hadde vokst opp bak den gamle sjøfestningen, Castel a Mare. Beslutningen var sannsynligvis til stor lettelse for den maltesiske adelen. I Birgu organiserte ridderne seg langs de samme retningslinjer som hadde blitt utviklet under deres opphold på Rhodos, og den første bygningen de reiste var et hospital som etterhvert ble betraktet som ett av de beste i Europa. Årsaken til pasientenes lave dødelighet var at ordenens leger var opptatt av renslighet.

Ordenen var en flernasjonal styrke delt i Langues, i språk, i henhold til deres nasjonalitet som blant annet fransk, engelsk, tysk og italiensk. Hvert språk hadde deres eget Auberge, hovedkvarter, foruten også bestemte plikter og ansvar for å forsvare en bestemt seksjon eller bastion.

Tyrkerne angrep øyene to ganger, første gangen i 1547 og på nytt i 1551, og spesielt det siste angrepet ble katastrofalt. Tyrkerne herjet øyenes landområder mens de overså de befestede byene før de gikk til angrep den mindre øya Gozo og førte bort hele eller mesteparten av befolkningen i slaveri. Samtidig drev tyrkerne ordenen ut av Tripoli i Libanon. Disse angrepene fikk ridderne til å forstå hvor utsatte de var og de satte i gang en voldsom byggeaktivitet for å bedre øyenes forsvarsanlegg for kommende og mer voldsomme angrep.

Beleiringen av Malta i 1565

Utdypende artikkel: Den store beleiringen av Malta i 1565

Stormester Jean Parisot de la Valette som ga navn til Maltas nåværende hovedstad, Valletta.

Kampen mot tyrkerne, maleri av Matteo Perez d'Aleccio, 1500-tallet, Valletta.

Fra en freske som viser detaljer fra angrepet på Malta. Landområdet til venstre er stedet hvor dagens Valletta ligger.

Etter at de maltesiske øyene ved to anledninger var blitt overfalt og herjet av tyrkerne, begynte malteserordenen å slå tilbake ved å angripe osmanske skip. Det varte ikke lenge før sultan Suleiman I den store beordret et endelig angrep på den kristne utposten for å få den utryddet en gang for alle. På denne tiden hadde ridderne bosatt seg i byen Birgu som hadde utmerkede havner for deres krigsflåte. Birgu var foruten den gamle hovedstaden Mdina en av de to mest betydningsfulle byene på øya. Forsvarsverkene rundt Birgu var blitt forsterket og nye festninger var blitt bygget på den motsatte enden som i dag er Senglea. I tillegg ble det reist en mindre festning kalt Fort St. Elmo på enden av halvøya som i dag er byen Valletta.

Tyrkernes beleiring og angrep på Malta, av malteserne kjent som «Den store beleiringen av Malta», skjedde i 1565. Beleiringen var en av de blodigste og mest voldsomme til da i historien, og ble således en av de mest berømte hendelser på 1500-tallet. Eksempelvis, da tyrkerne hadde nedkjempet forsvarerne av Fort St. Elmo ble døde og sårete halshugget, hodene satt på staker og kroppene av de døde ridderne ble korsfestet til planker før likene ble drevet over havnen mot ridderne på den andre siden. Den tyrkiske kommandanten ville gi en klar beskjed til forsvarerne om hva som ventet dem. Det groteske synet av sine døde venner forskrekket selv de krigsvante ridderne.

Stormester Valette ga ordre om at de tyrkere som til da var blitt tatt til fange skulle halshugges. Hodene ble deretter skutt avgårde med deres største kanon over mot fienden. Beskjeden var åpenbar: «Det ville ikke bli noen forhandling, intet kompromiss, ingen overgivelse, ingen tilbaketrekning.». Tyrkerne angrep med en styrke bestående av rundt 48 000 mann. Forsvarerne av Malta hadde 6 100 hvor halvparten var ordinære maltesere.

François Voltaire kan ha overdrevet da han uttalte at «Intet er mer velkjent enn beleiringen av Malta», men den satte utvilsomt en slutt på den europeiske oppfatningen om at osmanerne var uovervinnelige, og den markerte overgangen til det spanske herredømmet i Middelhavet. Europeerne og malteserne hadde grunn til å frykte Det osmanske riket. Kun fem år tidligere hadde en europeisk flåte blitt fullstendig tilintetgjort utenfor dagens Tunis, ikke langt fra Malta, i slaget ved Djerba

Den 18. mai 1565 angrep Suleiman I den store Malta. På den tiden da den osmanske flåten på 193 skip kom, en av de største flåtene siden antikken, var malteserordenen så klare som de kunne være. Vallette hadde gitt ordre om at alle avlinger måtte være høstet, selv umoden korn slik at fienden ikke skulle skaffe seg lokale matforsyninger. Alle brønner var forgiftet med planter og døde dyr. Tyrkerne seilte sørover og ankret opp ved havnen i Marsaxlokk (Marsa Sirocco), rundt 10 km fra Grand Harbour, den store havnen. Det nylig bygde festningen Fort St. Elmo ble angrepet først, men først etter en hel måned lå festningen i ruiner. Likevel kjempet soldatene inntil tyrkerne hadde drept dem. Deretter begynte de å angripe Birgu og festningsverkene ved Senglea, men uten resultat til tross for de ble beskutt med 65 beleiringskanoner i noe som sannsynligvis var den mest vedvarende bombardement i historien opp til den tid.

Etterhvert som tiden gikk ble angriperne mer og mer desperate etter en seier. Mot slutten av august forsøkte de å erobre festningen Fort St. Michael med beleiringsmaskiner, men malteserne gravde seg gjennom mur- og steinblokkene og skjøt dem i stykker. På begynnelsen av september da været begynte å endre seg ble det gitt ordre om å erobre Mdina med tanke på å overvintre der, men angriperne mistet motet og snudde. Beleiringen opphørte den 8. september. Det osmanske riket innrømmet nederlag etter å ha tapt kanskje en tredjedel av sine menn i kamp og sykdom. De pakket ned sitt artilleri og forlot øya demoralisert. De gjorde aldri et nytt forsøk og sultanen døde noen få år senere.

Etter beleiringen

Året etter angrepet begynte malteserordenen arbeidet med å bygge en ny by med festningsverker uten sidestykke. Stedet var en halvøy som het Gholja Sciberras og som osmanerne hadde benyttet som en base under beleiringen. Den nye byen ble døpt Valletta etter ordenens leder, stormester Jean Parisot de la Valette, som hadde ført forsvarerne til seier. Ettersom Det osmanske riket aldri angrep igjen, ble festningsverkene aldri prøvd og står i dag som et av de best bevarte festningsverker fra denne perioden.

I motsetning til andre herskere av de maltesiske øyene hadde malteserordenen ikke et hjemland utenfor øyene. Malta ble deres hjem og de investerte derfor mer enn noen annen makt før dem. Ordenens medlemmer kom fra adelige familier og hadde tillegg skaffet seg betydelige rikdommer grunnet deres tjenester langs og for reiseruten til Det hellige land. De kunstneriske og arkitektoniske vitnesbyrd fra denne perioden er blant de rikeste i Maltas historie, og hvor øyas nye hovedstad Valletta er betraktet som selv kronjuvelen.

Da ordenens raison d'être, hovedgrunn for å eksistere, etter hvert opphørte, gikk også ordenens storhetstid over.

Den franske erobringen

Seremoniell mynt preget av malteserordenen i 1798.

I årenes løp forfalt riddernes makt, og deres regime møtte sin ende da Napoléon Bonapartes flåte kom til Malta i 1798 på veg mot Egypt. Napoléon ba om trygg havn og tilgang på forsyninger, men da ordenen nektet å bidra med vann, fikk Napoléon den unnskyldningen han trengte for å sende en hæravdeling først mot Gozo og deretter mot Valletta. Stormester Bolheim kapitulerte og Napoléon ble på Malta i noen dager hvor han samtidig systematisk plyndret ordenens eiendeler og rikdommer. Han etablerte en ny administrasjon kontrollert av sine egne kandidater, men også et nytt, liberalt lovsystem basert på den tilsvarende fra den franske revolusjon som erstattet det daværende arkaiske og føydale systemet. Første kapittel begynte med ordene «Alle beboere av Malta skal bli franske borgere...» Mens ordenen ble forvist, ble rundt 2 000 muslimske og jødiske slaver som ble holdt på øya satt fri.

Deretter seilte han videre til Egypt, mens han etterlot seg en betydelig garnison på Malta. Ettersom malteserordenen i økende grad hadde blitt mer og mer upopulær blant de lokale maltesere, ble ikke franskmennene sett på med utelukkende uvilje. Denne illusjonen varte ikke lenge. I løpet av måneder hadde franskmennene stengt klostre og røvet til seg kirkenes rikdommer, og de sterkt religiøse malteserne gjorde opprør. Den franske garnison til general Claude-Henri Belgrand de Vaubois trakk seg tilbake til Valletta. Etter flere mislykkede forsøk på å ta Valletta, ba malteserne britene om støtte. Kontreadmiral lord Horatio Nelson besluttet å gå til total blokade og i år 1800 overga den franske garnisonen seg.

Britisk styre av Malta

Valletta og dens havner på begge sider av halvøya, 1801. Den sekskantete festningen i forgrunnen er Fort St. Elmo.

I 1800 ble Malta frivillig en del av Det britiske imperiet, men britene var mindre interessert i de maltesiske øyene straks franskmennene var blitt kastet ut. Fredstraktaten i Amiens i 1802 avsluttet fiendskapet mellom Frankrike og Storbritannia, og i avtalen inngikk at Malta skulle leveres tilbake til (den reformerte) malteserordenen under beskyttelse av Kongedømmet de Begge Sicilier og Maltas nøytralitet skulle garanteres av de store maktene. Flertallet av malteserne var dog imot avtalen, men freden ble kortvarig og napoleonskrigene brøt ut på nytt i 1803. Britene forsto raskt at Malta var avgjørende for den britiske flåten i Middelhavet. De byggverk som malteserordenen hadde reist i Vallettas havn gjorde den til en av de mest befestede havner i Europa.

Krigsskip, skipsverft og store festningsverk er Vallettas gamle sjel.

Foto: Myriam Thyes

Britene bygget et skipsverft, lagerhus og et hospital på Malta. Selv om malteserordenen krevde Malta tilbake, beholdt britene sitt grep om øyene og Paris-traktaten av 1814 fastslo britisk overherredømme over øyene. En britisk guvernør ble installert på Malta, men Malta beholdt sine rettighetskrav og religionsfrihet ble akseptert.

Øyenes nærhet til Sicilia og det at Malta lenge hadde vært et len under Sicilia, hadde gjort italiensk til et dominerende språk ved siden av maltesisk. Italiensk ble benyttet for kultur og undervisning, og var både adelens og den politiske administrasjonens språk. Med britisk innflytelse kom engelsk språk inn i dagliglivet og administrasjonen, og engelsk fortrengte etterhvert italiensk. I 1934 var det kun 15 prosent av befolkningen som snakket italiensk.

Maltas strategiske posisjon sentralt i Middelhavet, spesielt etter at Suezkanalen ble gravd ut i årene 1859 og 1869, gjorde Malta til en betydelig marinebase for både seil- og dampskip. Under Krimkrigen, 1853–1856, viste Malta igjen sin militær-strategiske betydning.

Etter åpningen av Suezkanalen ble Malta også en viktig stasjon for påfyll av kull. Skipsverftet ble utvidet og ga arbeid for en betydelig del av befolkningen. Mye av handelen i Middelhavet gikk innom Malta. Jordbruket økte og bidro til at øyene var nær selvforsynte, og poteter ble et nytt eksportprodukt. Kun tilgang på vann var et gjentatt og uløst problem.

Etter et århundre med fred plasserte den første verdenskrig Malta igjen i frontlinjen av en krig. Malta forsynte de allierte med havn og skipsverft, men vel så viktig var øyas innsats for syke og sårede soldater. Dette ga Malta tilnavnet «Middelhavets sykepleier». Ved begynnelsen av 1915, da Det osmanske riket gikk inn i krigen på Sentralmaktenes side, ble mange private og offentlige bygninger på Malta omgjort til sykehus, og på midten av 1916 var det hele vokst til 27 hospitaler holdt i gang med rundt 300 leger og 1000 sykepleiere. Hvor det var rom og seng, ble en pasient stuet inn. Selv skoleelever ble satt til å rulle bandasjer, og speiderbevegelsen løp ærender.

Da freden kom ble imidlertid mange arbeidere i skipsverftene og andre steder overflødige, slik at arbeidsledigheten steg voldsomt. I 1919 ble arbeidet med en ny forfatning satt i gang, men da opphisselsen spredte seg i en forsamling, ble politiet tilkalt og i tumultene ble det skutt inn i mengden og tre maltesere ble drept. I 1921 ble den nye forfatningen vedtatt. Den ga endelig malteserne selvstyre over indre forhold. Den britiske regjeringen beholdt kontrollen over utenrikspolitikken, forsvaret og immigrasjon..

Den andre store beleiringen av Malta: 1940–43

Kingsway, en hovedgate i Valletta, ble hardt ødelagt av bomber. Soldater og sivile er til stede for å rydde opp i ruinene, foto fra april 1942.

Foto: Russell, J E (Lt) - Royal Navy offisiell fotograf

Faith (N5520), en Gloster Sea Gladiator Mk I, stasjonert på en av Maltas flyplasser i september 1940. Gladiatorene ble benyttet i 1940 i rundt ti dager før Malta fikk forsterkninger av andre fly.

Maltakonvoi under luftangrep den 11. august 1942 med intens sperreild fra eskorteskipene. Slagskipet HMS Rodney til venstre og krysseren HMS Manchester til høyre.

Foto: Roper F G (Lt), Royal Navy offisiell fotograf

Før den andre verdenskrigen brøt ut var Malta den viktigste basen for Storbritannias middelhavsflåte. Dens oppgave var å beskytte transporten av forsyninger øst-vest, og samtidig blokkere forbindelsen mellom Italia og Nord-Afrika. Malta var strategisk viktig ved at øya hadde flere flyplasser, og var den eneste allierte havnen mellom Gibraltar og Alexandria i Egypt.

Da Europa hadde vært i krig i ni måneder, erklærte Italia krig på aksemaktenes side den 10. juni 1940. Malta kom da brått i frontlinjen. Kanskje størst bekymring vakte det faktum at lageret av mat var beregnet til fire-fem uker for en befolkning på omtrent 300 000. Den 11. juni falt de første italienske bombene over skipsverftene i Valletta. Det var til sammen seks angrep bare den første dagen, og deretter ble de øvrige byene bombet. Rundt 6 700 tonn med bomber ble sluppet over Malta de første ukene alene.

Malta hadde en garnison på mindre enn fire tusen soldater som forsvar. Maltas luftforsvar besto av 42 luftvernkanoner og fire jagerfly av typen Gloster Gladiator, men kun tre piloter. Flyene ble døpt «Faith», «Hope» og «Charity» (Tro, Håp og Velgjerning). Fiendens luftstyrke besto av rundt 200 fly som var basert kun 100 km lenger nord, på Sicilia. Likevel tvang de tre maltesiske flyene fienden til å slippe bombene sine fra større høyde. Malteserne brukte antikke katakomber og en nedlagt jernbanetunnel som tilfluktsrom under luftangrepene, men andre tunneler ble gravd ut av fjellet til tilfluktsrom. Mange av bygningene, spesielt de ved havnen og flyplassen, ble jevnet med jorda eller sterkt ødelagt.

I desember 1940 kom det tyske Luftwaffe til Sicilia for å hjelpe italienerne med erobringen av Malta. Tyske og italienske undervannsbåter angrep alle forsyningsskip til Malta. I juni 1941 angrep Tyskland Russland, og mesteparten av det tyske luftvåpenet på Sicilia ble forflyttet. Angrepene mot Malta avtok, men opphørte ikke helt. I desember 1941 ble bombingen gjenopptatt med den samme intensiteten som tidligere. Mellom 1941 og 1942 ble mer enn 3 000 flytokt gjennomført. I løpet av de første seks månedene av 1942 var det kun én eneste periode på et døgn hvor det ikke var et bombetokt. Valletta var den mest bombede byen under andre verdenskrig (Kirkenes i Norge har den tvilsomme æren av å komme på andreplass).

Byene rundt industriområdene og havnene ble sterkt ødelagt, og mesteparten av befolkningen ble evakuert til sentrum av øya. Befolkningen fikk knappe matrasjoner, og det ble sagt at befolkningen holdt ut på en kost bestående av «tre kokte drops, en halv sardin og en skje syltetøy». 1 493 sivile ble drept og 3 674 ble såret. Lidelsene til barna var enorme.

Det var avgjørende for at Malta skulle overleve at forsyninger kom fram. Eksempelvis, en konvoi i mars 1942 på fire handelsskip hadde overlevd italienske krigsskip kun for å møte tyske bombefly straks de nærmet seg Malta. Et skip ble senket kun 30 km fra Malta, det neste sank 12 km unna, mens de to gjenværende nådde fram til jubel fra malteserne, bare for å bli senket i havna. Lykken snudde i august samme år, da det amerikanske tankskipet SS Ohio klarte å komme fram. Skipet var blitt truffet av torpedoer, bomber og en kræsjet stupbomber, men overlevde med et nødskrik. Omkostningene var store: kun 5 transporter av 14 kom frem.

Luftwaffe forsøkte å øke bombingen i oktober, men de allierte anstrengelsene i Midtøsten begynte å vise sin effekt. Stadig flere forsyninger kom fram til Malta, og da aksemaktene i økende grad ble beseiret i Nord-Afrika ble beleiringen av Malta oppgitt. Den infrastrukturen som var blitt bygget opp på Malta ble snudd fra forsvar til angrep. Jagerfly fra Malta deltok i den allierte invasjonen av Sicilia i begynnelsen av juli 1943.

Selvstyre og uavhengighet

Etter krigen fikk de maltesiske øyene selvstyre. Det maltesiske arbeiderpartiet (MLP) ledet av Dom Mintoff ønsket tettere integrering med Storbritannia, men nasjonalistpartiet (PN) ledet av dr. George Borg Olivier ønsket økt uavhengighet.

Malta har et nasjonalt flyselskap som har bidratt til at turisme har blitt viktig for landets økonomi.

Foto: Adrian Pingstone

I desember 1955 ble det holdt en rundebordskonferanse i London om Maltas framtid, hvor de ovennevnte og andre maltesiske politikere deltok sammen med den britiske koloniministeren. Den britiske regjeringen var villig til å gi Malta representasjon i Underhuset, og en del andre innrømmelser som var enestående i forhold til andre britiske kolonier. Den katolske kirke sammen med nasjonalistpartiet mente at forhandlingsresultatet likevel ikke var godt nok, og samtalene brøt sammen i 1958. Den maltesiske befolkningen støttet uavhengighet.

Den 21. september 1964 ble Malta en uavhengig stat, og denne datoen blir feiret som uavhengighetsdag, eller på maltesisk «Jum l-Indipendenza». Malta forble i Samveldet av nasjoner, og anerkjente den britiske dronningen (formelt) som statens overhode. Maltesisk pund ble døpt om til maltesisk lire og avsluttet tilknytningen til britisk pund.

Arbeiderpartiet vant valget i 1971 med Dominic Mintoff som statsminister, og arbeidet for å løsne båndene til Storbritannia, og orienterte seg mot den arabiske verden, først og fremst Libya. Den 13. desember 1974 ble Malta republikk.

En visjon om en sosialistisk stat fikk Arbeiderpartiet til å endre undervisningen fra tradisjonell katolsk til en statlig og langt mer radikal undervisningsform. En antikolonialistisk stemning førte også til en avvisning av de gamle militære båndene til Storbritannia og USA, og de siste britiske styrkene forlot Malta i 1979. Isteden vendte Malta seg mot den arabiske verden. Air Malta bli grunnlagt og flygerutdannelsen ble utført i Saudi-Arabia. I 1979 søkte en maltesisk delegasjon om investeringer fra De forente arabiske emirater. På 1980-tallet snudde dog den politiske stemningen. I 1982 ble Agatha Barbara den første kvinnelige, og landets tredje president. I 1987 kom det endelige skiftet da Nasjonalistpartiet kom til makten, og Eddie Fenech Adami ble statsminister.

Etter valgene i 1987 og endringer i konstitusjonen søkte Malta å styrke sine bånd til Europa og USA. Malta ble medlem av Den europeiske union i mai 2004, og den 1. januar 2008 innførte Malta euro som nasjonal valuta. Maltesisk lire var gangbar valuta frem til 1. februar 2008.

Malta ble det første EU-landet til å legalisere rekreasjonell bruk av cannabis den 14. desember 2021.

Litteratur

• Stephenson, Charles: The Fortifications of Malta 1530-1945. Great Britain: Osprey Publishing Ltd., 2004.
• Attard, Joseph: Britain and Malta. Malta: PEG Ltd.1988.
• Luke, Sir Harry: Malta – An Account and an Appreciation. Great Britain: Harrap, 1949.
• Elliot, Peter: The Cross and the Ensign. Great Britain. Patrick Stephens. 1980.

Eksterne lenker

• Academic Brief History fully referenced (engelsk)
• Maltese History Sites Directory (engelsk)
• Malta through the Ages Arkivert 25. mars 2008 hos Wayback Machine. (engelsk)
• Notable Dates in Maltese History Arkivert 25. november 2009 hos Wayback Machine. (engelsk)
• History of Malta (engelsk)
• Fortifications and Military Architecture (engelsk)
• The Order of Saint John of Jerusalem, Knights Hospitaller Arkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine. (engelsk) – en database av ulike tekster fra mange kilder
• Maltas neolittiske historie Arkivert 6. februar 2005 hos Wayback Machine. (engelsk)
• Malta under den andre verdenskrig (engelsk)
• Historie og arkeologi på Malta (engelsk)
• En kort historie om Malta (engelsk)
• Oppdag Mdina Arkivert 22. mai 2019 hos Wayback Machine. (engelsk)