Den svensk-norske krigen (1814)

Den svensk-norske krigen i 1814 var en kortvarig krig som ble utkjempet mellom Sverige og Norge sommeren 1814.

Den svensk-norske krigen 1814
Konflikt: Napoleonskrigene
Fra Riksforsamlingen på Eidsvoll
Dato 26. juli – 14. august 1814 Sted Grenseområdene i Østfold og Hedmark Resultat Svensk militær seier. Norge forblir en selvstendig stat i personalunion med Sverige i henhold til Mossekonvensjonen
Stridende parter
Norge	Sverige
Kommandanter og ledere
Kong Christian Frederik Johannes Klingenberg Sejersted	Kronprins Carl Johan Magnus Björnstjerna
Styrker
30 000 mann 8 feltbatterier 7 brigger 150 kanonbåter	45 523 mann 117 feltskyts 5 linjeskip 5 fregatter 70 kanonbåter
Tap
400 døde og sårede 300 tatt til fange	rundt 500 døde

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene 1792–1815
1. koalisjon 2. koalisjon 3. koalisjon Pommerske krig 4. koalisjon Russisk-tyrkiske Kanonbåtkrigen Finskekrigen Sverige-Norge (1) Halvøyskrigen 5. koalisjon Invasjonen av Russland 6. koalisjon Sverige-Norge (2) 7. koalisjon

Krigen endte med at Norge gikk inn i en personalunion med felles konge med Sverige. Norge forble et eget rike med sin egen konstitusjon og nasjonalforsamling. Etter mange svensk-danske kriger gjennom historien, så var dette den siste mellom de to nabolandene.

Bakgrunn

Som en følge av Kiel-traktaten ble kongen av Danmark-Norge tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, ettersom Tvillingrigerne var på den tapende siden i Napoleonskrigene. Denne fredsavtalen ble imidlertid ikke akseptert av i manges syn gjenstridige nordmenn. I ettertiden kan man si at riktig så opportunistisk stilte den norske Stattholderen, den dansk-norske kronprins Christian Frederik, seg i spissen for en reisning. Denne reisningen begynte med at Christian Frederik innkalte 21 av landets fremste menn til rådslagning på Eidsvoll verk 16. februar. De rådet ham til ikke å gripe makten i kraft av sin arverett til Norges trone, men i stedet erklære seg som regent og innkalle en grunnlovgivende forsamling. Etter valg i mars møttes 112 menn fra Sør-Norge til Riksforsamling på Eidsvoll 10. april. Etter fem uker vedtok de Grunnloven av 17. mai, erklærte Norges selvstendighet og valgte Christian Frederik til norsk konge. Som leder for den nye staten forsøkte han å få støtte fra stormaktene, spesielt fra Storbritannia. De allierte diplomatene som kom til Norge for å forhandle, ga imidlertid ikke noe håp om selvstendighet.

Den norske stat under sin regent og konge hadde fått arbeidsro våren og forsommeren 1814 til å etablere seg og utforme sin grunnlov, fordi Sveriges kronprins Karl Johan og hans svenske hovedstyrke måtte delta med sine allierte i sluttkampen mot keiser Napoleon. Men i juni var de tilbake i Sverige, og uten støtte fra andre makter måtte Norge forberede seg på en ventet svensk invasjon for å fremtvinge Kiel-traktatens bestemmelse om Norges avståelse til kongen av Sverige. Begge land brukte sommeren til å mobilisere sine væpnede styrker, Sverige for invasjon i Norge, Norge for å styrke forsvaret.

Feltherrer og rådgivere

• Carl XIV Johan – svensk general og kronprins, tidligere fransk marskalk
• Magnus Fredrik Ferdinand Björnstjerna – svensk general
• Johannes Klingenberg Sejersted – norsk generalmajor
• Frederik Gottschalk von Haxthausen – norsk finansminister og overhoffmarskalk

Den svenske hæren

De svenske styrker besto av ca. 45 000 mann.

I. Armékorps

Under ledelse av Karl Johan i Bohuslän:

• generalmajor Posses 1. arméfordeling
• generalløytnant Boijes 3. arméfordeling

II. Armékorps

Under ledelse av feltmarskalk von Essen i Dalsland:

• generalløytnant Sandels's 2. arméfordeling
• generalmajor Mörners 4. arméfordeling
• generalmajor Rosenblads 5. arméfordeling

Andre avdelinger

• oberst Gahns brigade i Värmland
• oberst Ecks brigade i Jämtland

Den norske hæren

Sønnenfjells sto det vel 20 000 mann felttropper, nordenfjells omkring 2 000 mann, og som besetningstropper på festninger og skanser omkring 10 000 mann.

I første linje

Som bevoktning:

• oberstløytnant Stabells korps med ca. 3 900 mann fra Fredriksten til Krokfoss
• oberstløytnant Krebs's korps med ca. 2 900 mann fra Krokfoss til Kongsvinger

I andre linje

Den egentlige forsvarsstillingen bak Glomma og Øyeren:

• generalmajor Staffeldts brigade med ca. 4 300 mann mellom Fredrikstad og Øyeren
• oberst Hegermanns brigade med ca. 4 800 mann mellom Øyeren og Kongsvinger

Som reserve

• generalmajor Arenfeldts brigade med ca. 4 200 mann mellom Moss og Christiania

Andre avdelinger

• oberst Rodes brigade med ca. 1 300 mann i Elverum
• generalmajor Mejlænders brigade med ca. 1 950 mann i trakten omkring Vallø og Tønsberg
• oberst Kaalunds kystvernsavdelinger langs Kristianiafjorden
• ca. 2 000 mann i Trøndelag
• kystbatteriene ved Slevik, Drøbak, Svelvik og Vallø, samt de faste batterier ved Onstadsund og Langenes med landvern og virkelige artillerister
• depot-, landverns- og fribataljonsavdelinger i Bergen og Kristiansand

Flåten

• kommandørkaptein Fastings styrke på 40 kanonbåter og -joller ved Hvaler
• resten av flåten (7 brigger og 110 kanonbåter) lå spredt langs hele kysten

Festningsgarnisonene

• Fredriksten med 900 mann
• Fredrikstad med 1 400 mann
• Blaker skanse med 600 mann
• Kongsvinger med 1 200 mann
• Elverum skanser med 420 mann
• Akershus med 600 mann
• Fredriksvern med 600 mann

Krigen

Den norske hæren besto av rundt 30 000 mann og hadde tatt stilling et godt stykke fra grensen, for å ikke bli utflankert. Den norske marinen hadde ingen større fartøyer, noen få mindre, og et stort antall kanonbåter. De fleste av dem var stasjonert på Hvaler, nær Sverige.

Den svenske hæren besto av 45 000 mann, erfarne og vel utstyrte soldater. Den svenske marinen hadde et antall større fartøyer og kapasitet for å flytte og landsette tropper.

Fiendtlighetene startet den 26. juli med et raskt svensk marineangrep mot de norske kanonbåtene ved Hvaler. De norske fartøyene trakk seg tilbake mot Vestfold for å unngå å bli nedkjempet av den overlegne fienden, og de deltok ikke i kamphandlingene gjennom resten av krigen. Men dermed lå kysten av Østfold åpen for svenskene, som raskt besatte Hvaler. Noen dager forsinket på grunn av vindstille kunne den svenske marinen uhindret forsere innløpet til Fredrikstad og landsette 6000 mann som besatte Kråkerøy uten å møte motstand. De fåtallige norske styrkene trakk seg tilbake til Fredrikstad. Byen og festningen var forsvarsløs mot angrep fra sjøsiden av kanonbatterier på Kråkerøy. Det svenske hovedangrepet på Fredrikstad fant sted 3. august med et kraftig bombardement fra Kråkerøy. Allerede neste dag måtte kommandanten Nils Christian Frederik Hals overgi festningen. Svenskene inntok byen, og Karl Johan etablerte sitt hovedkvarter der.

Mens den svenske marinen inntok Fredrikstad, satte hæren inn sitt hovedstøt over grensen ved Halden og omringet festningen Fredriksten. Hovedstyrken fortsatte nordover som ledd i en knipetangsmanøver mot hoveddelen av de norske styrkene som lå ved Rakkestad, hvor Christian Frederik hadde sitt hovedkvarter.

Rundt Kongsvinger var styrkene mer likeverdige, og den norske hæren stoppet den svenske fremrykkingen. I slaget ved Matrand 5. august kom den eneste norske seieren, i en lang rekke tilbaketrekninger og militære tap. Den 3. august kom Christian Fredrik til fronten i Østfold og lot seg overtale til å endre strategi; ved Rakkestad hadde den norske hæren omkring 6 000 mann, og de kunne brukes i et motangrep. Ordre til motangrep ble gitt 5. august, men tilbakekalt bare noen timer etter. De norske styrkene rømte så landet øst for Glomma ved Langnes i Askim. Det siste større slaget i krigen sto 9. august ved brohodet ved Langnes, der de svenske styrkene ble slått tilbake med store tap, slik at de norske kunne gjennomføre en ordnet retrett.

Det var meldingen om Fredrikstads fall som fikk Christian Frederik til å trekke styrkene tilbake og ikke iverksette motangrep, mot råd fra sine generaler. Den 6. august angrep svenskene Rakkestad, og de norske styrkene måtte trekke seg tilbake med tap. I tillegg var det stor hungersnød, forårsaket av den fortsettende britiske blokaden av Norge. Christian Frederik var nå klar over at krigen var tapt og var innstilt på å unngå videre blodsutgytelse og snarest mulig slutte fred. Nytt hovedkvarter ble etablert på Spydeberg prestegård 7. august.

Begravde soldater i Spydeberg oktober 1814. Statsarkivet i Oslo.

Der fikk kongen omtrent samtidig to viktige meldinger. Fra Fredrikshald kom en delegasjon med brev fra kronprins Karl Johan, som tilbød nordmennene forhandlinger om fred med aksept for Eidsvollsgrunnloven, med de forandringer som var nødvendige for en union med Sverige, dersom Christian Frederik ville abdisere. Samme dag fikk han melding om at de norske styrkene hadde vunnet på Kongsvinger-fronten ved Matrand og Skotterud 5. august. Det ga ham tro på at han kunne oppnå en ærefull fred. Nordmennene hadde satt seg i respekt, og Karl Johan måtte innse at det ville koste for mye å erobre Norge med våpenmakt.

Det er ikke kjent hvor mange nordmenn og svensker som døde som følge av krigen. En slik oversikt er vanskelig å skaffe fordi få døde direkte i krigshandlingene. De fleste døde i ettertid av krigsskader, eller enda oftere som følge av de uhygieniske forholdene i felten. Den 19. oktober 1814 ble 27 soldater lagt i en fellesgrav ved Spydeberg kirke, dødsdatoene varierte fra 15. august til 7. oktober, altså alle etter at våpnene var lagt ned.

Fredsforhandlinger

I norsk statsråd på Spydeberg prestegård ble situasjonen gjennomgått den 8. august. Å stoppe svenskene ble ansett som nytteløst, og hæren hadde kun proviant for et par uker. For den norske regjeringen var det nok mer et spørsmål om å få en best mulig forhandlingsposisjon; uten støtte av stormaktene var selvstendigheten uansett tapt. Ved å godta forhandlinger etter seirene ved Kongsvinger og Langnes var de i en situasjon der de kunne unngå en betingelsesløs kapitulasjon. Christian Frederik skrev samme dag to brev til Karl Johan, der han aksepterte det svenske tilbud om forhandlinger og redegjorde for sitt standpunkt og de betingelser som måtte stilles fra norsk side. Den 9. august ble de sendt til Karl Johan med Carsten Tank som budbringer. Ved våpenstillstanden ble det trukket en demarkasjonslinje som gikk i fra Son til Spydeberg og Hovi til Glomma. De norske styrkene ble trukket tilbake til denne linjen, mens de svenske styrkene ble stående i sine stillinger.

Mossekonvensjonen

Christian Frederik med regjering og rådgivere kom til Moss 10. august og inntok hovedbygningen på Moss jernverk, som senere ble kalt Konvensjonsgården. Der mottok de samme dag Karl Johans adjutant og den svenske forhandler, general Magnus Björnstjerna. Han forhandlet ikke direkte med Christian Frederik, som svenskene ikke anerkjente som norsk konge, bare med hans statsråder Niels Aall og Jonas Collett. Da de om kvelden 13. august var blitt enige om hovedinnholdet i avtalen, ble det meldt til Karl Johan, som samme natt sendte generalløytnant Anders Fredrik Skjöldebrand til Moss for å delta i sluttforhandlingene. Størst uenighet var det i spørsmålet om Christian Frederiks ubetingede tronfrasigelse, som han måtte godta, og om å finne en formulering som innebar at unionen ikke skulle inngås som følge av Kiel-traktaten, men av traktaten som ble inngått på Moss. På dette punktet sto de norske forhandlerne urokkelig fast. Partene kom til enighet om en formulering som unnlot å erklære den svenske konge som norsk konge før han var valgt av Stortinget. Det norske statsråd skulle inntil videre overta den utøvende myndighet og undertegne sine beslutninger «paa allerhøieste Befaling». Dette var en formulering som nordmennene kunne godta, siden den ikke innebar at Sveriges konge allerede 14. januar var blitt Norges konge.

Etter forhandlingene inngikk partene den 14. august en avtale om våpenstillstand på visse vilkår. Christian Frederik (i avtalen bare titulert som prins, ikke konge), skulle overlate den utøvende makt til sin regjering og innkalle Stortinget senest 7. oktober for å gjøre de endringer i Grunnloven som en personalunion med Sverige gjorde nødvendige. Det ble også satt en frist for å sluttføre revisjonen av Grunnloven, med mulighet for forlengelse, før fiendtlighetene eventuelt skulle gjenopptas.

Mellom hærene ble det trukket en demarkasjonslinje som ikke måtte overskrides, den samme som frontlinjen 14. august. Det ble også avtalt at den ubeseirede Fredriksten festning, som pant på at traktaten ville bli overholdt fra norsk side, straks skulle overleveres til de svenske tropper på ærefulle vilkår: «Garnisonen skal gaa ud af Fæstningen med Vaaben og Bagage og alle militære Honneurs».

Minnetavle ved Kjølberg bro for de siste trefningene mellom Sverige og Norge 14. august 1814.

Avslutning

Mossekonvensjonen markerte avslutningen på den siste krigen mellom Norge og Sverige. Christian Frederik oppfylte lojalt vilkårene i avtalen og instruerte amtmenn og biskoper om å gjennomføre valg til Det overordentlige Storting, som trådte sammen 7. oktober. Den 10. oktober frasa han seg kongemakten i et møte med en delegasjon fra Stortinget på Bygdøy Kongsgård og reiste umiddelbart til Danmark. Han opplevde å være konge av to forskjellige riker – i Norge fra 19. mai til 10. oktober 1814, i Danmark fra 1839 til 1848 som Christian VIII.

Under tidspress klarte Stortinget å vedta den reviderte Grunnloven 4. november 1814, og samme dag ble Karl XIII valgt til konge av Norge. Kronprins Karl Johan hadde nådd sitt mål, unionen mellom Sverige og Norge var et faktum, formelt mellom to likeverdige stater i personalunion.

Norge fikk i hovedsak beholde Grunnloven av 17. mai. Landet måtte oppgi uavhengigheten som var proklamert i § 1, men besto som selvstendig rike etter § 1 i den nye Grunnloven.

For den menige nordmann virket krigen dårlig forberedt og slett kjempet; det gikk ut over Christian Frederik og den norske general og statsminister Haxthausen, sistnevnte ble beskyldt for forræderi.

Se også

• Norge under Napoleonskrigene
• Liste over svensk-danske kriger

Litteratur

• Steen, Sverre (1989) 1814 J. W. Cappelens Forlag A/S ISBN 82-02-11935-9
• Dyrvik, Ståle og Feldbæk, Ole, (1996) Aschehougs Norgeshistorie – Mellom brødre – 1780-1830 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo ISBN 82-03-22020-7
• Henrik August Angell, Syv-aars-krigen for 17de mai 1807-1814, Kristiania, 1914, utgitt på nytt 1995 ISBN 82-90520-23-9 (Ebok fra bokhylla.no)
• Henrik Angell (1901). Kaptein Jürgensen og Leirdølerne hans. Kristiania: Aschehoug. 

Eksterne lenker

• «Eidsvoll og Grunnloven 1814», artikkel fra nettsidene til Stortinget
• Krigen i 1814, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Syndebukkene i 1814, artikkel hos Norgeshistorie.no