Åpne hovedmenyen

Napoleonskrigene

konfliktene som utspant seg mellom Napoleons Frankrike og 3. til 7. koalisjon av europeiske makter
(Omdirigert fra Koalisjonskrigene)
Napoleonskrigene
Sadler, Battle of Waterloo.jpg
Slaget ved Waterloo, malt av William Sadler
Dato18001815
StedEuropa, Atlanterhavet, Río de la Plata, Indiahavet
ResultatFransk nederlag, Wienerkongressen
Stridende parter
Portugals flagg Kongedømmet Portugal
Preussens flagg Preussen
Russland Det russiske keiserdømmet
Kongedømmet Sicilias flagg Kongedømmet Sicilia
Kongedømmet Sardinias flagg Kongedømmet Sardinia
Spanias flagg Spania
Sverige Sverige
Storbritannia Storbritannia
Habsburgs flagg Keiserdømmet Østerrike
Frankrike Frankrike
Nederland Nederland
Kongedømmet Italias flagg Kongedømmet Italia
Kongedømmet Napolis flagg Kongedømmet Napoli
Polens flagg Hertugdømmet Warszawa
Bayerns flagg Kongedømmet Bayern
Kongedømmet Sachsens flagg Kongedømmet Saksen
Danmark Danmark-Norge

Napoleonskrigene er betegnelsen på de konflikter som utspant seg fra 1800 til 1815 i Napoleonstiden i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Napoleon og Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

Innhold

Napoleons erobringskrig 1800–1806Rediger

 
Slaget ved Trafalgar. Maleri av Joseph M. W. Turner
 
Fra en gjenskapning i 2005 av slaget ved Austerlitz

Etter å ha kommet tilbake fra sitt felttog i Egypt grep general Napoleon Bonaparte makten i Frankrike gjennom et statskupp i 1799 og utropte seg selv til førstekonsul, som i praksis betydde militærdiktator. I 1800 marsjerte den franske hæren over alpene og inn i nord-Italia, i ryggen mot de østerrikske troppene som kjempet mot franske styrker der. Etter et blodig slag ved Marengo den 14. juni 1800 ble Østerrike tvunget til å inngå fred ved Lunéville. Det ble også inngått fredsavtale med Storbritannia i Amiens i 1802.

Freden ble kortvarig, da det allerede i 1803 brøt ut en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike. Napoleon samlet en enorm invasjonsstyrke ved Den engelske kanal, den såkalte La grande armée, den store hæren. Den 2. desember 1804 lot Napoleon seg krone til Frankrikes keiser, en handling som ble ansett som en provokasjon mot Europas etablerte stormakter. Planen om å invadere Storbritannia måtte imidlertid skrinlegges etter at både Russland og Østerrike hadde sluttet seg til den tredje koalisjon; en allianse rettet mot Frankrike. Storbritannia vant også slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 under kommando av admiral Nelson og ødela ved det store deler av den franske flåten.

Den 2. desember 1805 befestet dog Napoleon sin makt på kontinentet gjennom å vinne sin mest imponerende seier ved Austerlitz i det såkalte trekeisersslaget. Russerne ble tvunget til å trekke seg tilbake østover og Østerrike innledet fredsforhandlinger. Allerede året etter, i 1806 hadde turen kommet til Preussen. Napoleon marsjerte i ilfart mot Berlin og brøt gjennom prøyssernes forsvar i dobbeltslaget ved Jena-Auerstädt den 14. oktober 1806. Den 11. desember 1806 ble det undertegnet en fredsavtale (Freden i Poznań) mellom Frankrike og Preussens allierte Sachsen i byen Poznań.

Napoleonskrigene i Italia (1805-1815)Rediger

26. mai 1805 kronet Napoleon seg til konge av Italia i Milano. I 1805 hadde Frankrike store styrker i Italia. 18 tusen mann (2 divisjoner) i St.Cyrs Corps d'observation på grensen til kongedømmet Napoli, og 48 tusen mann i Andre Massenas Armée d'Italie.

Pluss 2 tusen mann for intern sikkerhet og en del soldater med andre oppgaver.[1] Mens Napoli var nøytralt, hadde Erkehertug Karl 90 tusen mann i sin Armee von italien.

18. oktober startet kamphandlingene ved Verona. Mens østerrikerne trodde at det lille franske angrepet i sør var hovedangrepet, etablerte Massenas tropper et brohode på den andre siden av elven Adige.

 
Kart over området hvor slagene ved Verona og Caldiero fant sted i Oktober 1805.

Etter denne franske seieren var det stille helt til 29.Oktober. 26.oktober fikk Massena nyhetene om seieren ved Ulm. 2 dager etter Karl. 29.oktober angrep de franske troppene. Østerrikerne evakuerte Veronetta. Franske grenaderer kom seg etter et vellykket angrep inn i San Michele. Etter harde kamper var San Michele ryddet for Frimonts østerrikere. Lenger nord, på høydene, ble Rosenberg også slått av de franske styrkene. Franske voltigeurs kom seg lenger østover og klarte å ta Calderino og Vago, som var forsvart av restende av de østerrikske troppene som kjempet ved San Michele.

Neste dag, 30. oktober, angrep Karls østerrikere Massenas flanker, litt vest for Caldiero, i håp om p drive franskmennene tilbake slik at han fritt kunne komme seg ut av italia.. Etter harde kamper fra litt før middag til mørket falt klarte franskmennene å ta selve Caldiero. 31.Oktober samlet massena sammen tropper som fortsatt var i stand til å kjempe etter gårsdagens hendelser. Verdier klarte å rykke frem på den franske høyre flanke, men etter at østerrikske forsterkninger ankom klarte han såhvidt å holde stand. Slaget ved Caldiero var over. Neste dag gav Karl ordre om retrett ut av Italia. Mens han utkjempet et par vellykede mindre slag mot Massena klarte han å samle seg med Erkehertug Johanns tropper slik at han nå hadde ca. 80 tusen mann. Karl kom seg over til dagnes Slovenia og etterhvert til vestlige Ungarn.Men krigen var over.

Våren 1806 ble Kongedømmet Napoli erobret. Kongen av landet så det tilbakestående landet sitt bli beseiret ved Campo Tenese og Gaeta av den profesjonelle franske og italienske hæren.mens han hadde flyktet til Sicilia. Forsvart av britiske skip og soldater, klarte aldri Napoleon å erobre øya.[2]

Til Dalmatia (deler av dagens Kroatia), som Frankrike fikk etter å ha beseiret Østerrike i 1805, ble en russisk flåte under Senjavin sendt høsten 1805. Målet var å hindre fransk kontroll over Adriaterhavet og en fransk-osmansk allianse. Støttet av Motenegro, klarte russerne å utfordre franske Armée d'Dalmatie under Auguste de Marmont, både på hav og på land, frem til 1807. Men britene tok over i Adriaterhavet frem til 1814.

I 1813-1814 vendte Østerrike seg mot Napoleon, og østerrikerne gikk inn i nordlige Italia, i tillegg til at de sammen med britene beleiret franske-okkuperte byer i Dalmatia. Joachim Murat, konge av Napoli, vendte ryggen til Napoleon.

I 1815, da Napoleon vendte tilbake til Frankrike, hadde Murat tydeligvis fortsatt sympati for keiseren, og han gikk nordover med hæren sin for å kjempe mot koalisjonen. Men han ble beseiret av østerrikerne i slaget ved Tolentino. Det var også kamper mellom franske og østerrikske tropper på den fransk-italienske grensen i 1815.[3]

Europas herre 1806–1812Rediger

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene
1792-1815
1. koalisjon
2. koalisjon
3. koalisjon
Pommerske krig
4. koalisjon
Russisk-tyrkiske
Kanonbåtkrigen
Finskekrigen
Sverige-Norge (1)
Halvøyskrigen
5. koalisjon
Invasjonen av Russland
6. koalisjon
Sverige-Norge (2)
7. koalisjon
 
Napoleon ved Borodino

Fra Berlin erklærte Napoleon kontinentalblokaden, som innebar at hele det europeiske kontinentet skulle stenges for britisk handel. På denne måten håpet den franske keiseren å tvinge britene i kne gjennom økonomisk krigføring. Opprettholdelsen av kontinentalblokaden ble fra og med nå Napoleons viktigste utenrikspolitiske mål.

Russland ble tvunget til fred ved Tilsit etter krigføring i Polen 1806-1807 (slaget ved Eylau 7.8. februar og slaget ved Friedland 14. juni 1807). Russland gikk dermed med i kontinentalblokaden og ble en av Frankrikes allierte. Samtidig planla Napoleon å inkludere Spania i sin interessesfære, og da Portugal nektet å gå med i kontinentalblokaden, lot han franske tropper rykke inn på spansk jord for å kjempe mot portugiserne. I mars 1808 abdiserte den spanske kong Karl IV, og Napoleon ga sin egen bror, Joseph Bonaparte, den spanske kronen. Det som fulgte var en regelrett spansk folkereisning mot det franske styret og den såkalte geriljaen tok fatt. Geriljakrigen i Spania ble utkjempet helt til 1813 og slukte store mengder franske tropper. Tallrike britiske styrker (hertugen av Wellington) steg i land i Spania for å støtte den spanske reisningen.

Ansporet av geriljaen i Spania, gikk Østerrike igjen i forbund med Storbritannia og erklærte Frankrike krig. Den 6. juli 1809 lyktes Napoleon å beseire østerrikerne utenfor Wien, i Slaget om Wagram, og Østerrike ble tvunget til en ydmykende fredsavtale.

I perioden 18111812 ble de fransk-russiske relasjonene ytterligere forverret. Russerne åpnet sine grenser for handel med britene, og dette ble startskuddet for Napoleons mobilisering. Den 24. juni 1812 gikk Napoleon over grenseelven Njemen og førte 600 000 mann store franske og allierte tropper i et felttog inn på russisk område. De russiske arméene trakk seg gradvis tilbake østover. Under Kutuzov stoppet russerne ved Borodino, der et blodig slag ble utkjempet den 7. september 1812. Napoleon inntok Moskva den 14. september.

Napoleons fall 1812–1815Rediger

Etter fem ukers venting i Moskva, ble franskmennene tvunget til å trekke seg tilbake vestover. Retretten ble et av krigshistoriens største nederlag. Forfulgt av den russiske hæren tok de seg fram gjennom øde områder. I tillegg kom den russiske vinteren uvanlig tidlig og ble spesielt kald og bitter. Den franske arméen ble beseiret av general vinter. Av de 600 000 mennene Napoleon førte inn i Russland sommeren 1812, vendte knapt 10 000 hjem.

Til tross for katastrofen i Russland var keiseren raskt på bena igjen. En ny fransk armé ble utrustet og i 1813 kjempet den med suksess i Tyskland. Preussen sluttet seg raskt til den nye koalisjonen mot Frankrike, og Østerrike sluttet seg til senere. Den 16.-19. oktober 1813 sto folkeslaget ved Leipzig, der Napoleon tapte stort mot den voksende allierte overmakten.

I 1814 ble krigen ført inn på fransk territorium. Sørfra rykket briter og spanjoler frem over Pyreneene. Utenfor Paris' porter forsvarte Napoleon seg med sin siste tropper i en desperat kamp, men ble til slutt tvunget til å se nederlaget i øynene. Den 31. mars 1814 marsjerte de allierte med tsar Alexander i spissen inn i Paris, og den 6. april abdiserte Napoleon i Fontainebleau. Napoleon ble landsforvist til øya Elba utenfor Italias kyst.

Den 1. mars 1815 steg Napoleon igjen i land i Frankrike og innledet de hundre dagene. Han tok raskt makten i Paris og utrustet en ny armé. I slaget ved Waterloo den 18. juni 1815, lyktes britene under Wellington og prøysserne under Gebhard Leberecht von Blücher å beseire Napoleon i et siste legendarisk slag. Napoleon ble tvunget til sin andre abdikasjon og ble sendt i fangenskap til øya St. Helena i Atlanterhavet.

Av de sekundære konfliktene under napoleonkrigene hører blant annet den britisk-amerikanske 1812-krigen og den russisk-svenske krigen i 1808–1809, den såkalte finskekrigen og den siste norsk-svenske krigen i 1814. Nevnes kan også slaveopprøret på Haiti i 1802–1804, inspirert av den franske revolusjon.

Napoleonskrigenes innvirkning på Norge og SkandinaviaRediger

Utdypende artikkel: Norge under Napoleonskrigene

BakgrunnRediger

Utdypende artikkel: Slaget om København (1807)

Danmark-Norge var sammen med Portugal de siste nøytrale statene i Europa. Nøytraliteten var en fordel, fordi Danmark-Norge fikk gode handelsbetingelser og den norske eksporten økte. Storbritannia forsøkte å avgrense den nøytrale handelen med Frankrike, mens Danmark-Norge lot franske kapere bruke norske havner som baser for angrep på britiske handelsskip. Dette førte selvsagt til misnøye hos britene. I desember 1800 dannet den dansk-norske regenten, kronprins Frederik (fra 1808 kong Frederik VI av Danmark og Norge) et væpnet nøytralitetsforbund med Russland og Sverige. Dette førte til at britene våren 1801 sendte en ny flåtestyrke mot Danmark, der de nedkjempet den dansk-norske flåten i slaget på Københavns red. Etter dette gikk nøytralitetsforbundet i oppløsning, og kronprinsen oppgav alt som kunne provosere britene. Fra 1805 oppholdt kronprinsen seg i Kiel, der den danske hæren var på grensevakt for å opprettholde nøytraliteten.

Sommeren 1807 så det ut til at Napoleon skulle vinne krigen; kun Storbritannia, Napoli og Sverige var nå de eneste motstanderne etter at Russland hadde måttet skifte side. Storbritannia tilbød-Danmark-Norge å bli med i alliansen, mot at de overgav den dansk-norske flåten til britene, da britene var bekymret for en norsk-dansk allianse med Frankrike. Kronprins Frederik nektet imidlertid å bøye seg for den britiske ultimatumet, og 2. september 1807 angrep Storbritannia København og konfiskerte flåten. Kronprinsen allierte seg derfor med Napoleon, og erklærte først Storbritannia og deretter Sverige krig.[4]

Krigen i 1808-1809Rediger

Danmark-Norge ble altså med i Napoleonskrigene, og var nå i krig med både Storbritannia og Sverige. Planen var at Danmark-Norge, Frankrike og Russland skulle angripe Sverige fra forskjellige kanter. I februar 1808 invaderte Russland Finland, som da var en del av Sverige. Danske og franske soldater ble imidlertid stoppet fra å invadere Sør-Sverige av britene, og den norske hæren var i for dårlig forfatning til å brukes. Sverige invaderte Norge i april 1808, men kom bare til Østlandet. Nordmennene greide til en viss grad å stoppe svenskene, og det var også mangel på transportmuligheter og mat for de svenske soldatene. For svenskene var det viktigst å beholde Finland, så det ble ikke satt inn så store ressurser mot Danmark-Norge. I desember 1809 sluttet Danmark-Norge og Sverige fred i Jönköping.[5]

Napoleonskrigene hadde under Danmark-Norges nøytrale periode gitt store inntekter til norske handelsmenn, og den norske eksporten, hovedsakelig trelast og fisk, økte kraftig og skapte gode økonomiske tider. Da krigen brøt ut også i Norge snudde det. Danmark-Norge måtte nå bli med i en gjensidig blokade av Storbritannia, som var Norges største handelspartner. Norges viktigste importvare var korn, og dette fikk man nå ikke tak i. Blokaden førte dermed til både arbeidsledighet, dårligere økonomi og sult.[6] Dette førte til stor misnøye med krigen i Norge. Mange nordmenn mente danskene hadde ansvaret for krigen, ettersom det var den danske regenten som hadde alliert seg med Napoleon, og dermed trukket også Norge inn i krigen.[5] Med unntak av noen lettelser i blokaden i 1810-1812, var Norge blokkert helt frem til krigene var over i 1814.[6]

Napoleonskrigene førte til indirekte til store endringer i alle de skandinaviske landene. I Norge bidro den til Norges frigjøring fra Danmark i 1814. Alle de negative følgene krigen fikk for nordmennene, hadde gjort mange mer negative til den danske kongen. For Sveriges del bidro krigen til revolusjonen i mars 1809, da kong Gustav IV Adolf ble avsatt. Avsettingen kunne ha ført til en forening av hele Skandinavia, da Frederik, som nå var blitt konge, ble tilbudt også den svenske tronen, noe han avslo. Dette gjorde ham upopulær blant en del nordmenn, og mange så nå muligheter for en union mellom Norge og Sverige. Konspirasjoner mellom nordmenn og svensker i 1809 førte ikke til noe da, men skulle bli et grunnlag for det som skulle komme; bruddet mellom Norge og Danmark.[5]

Minnesmerker i NorgeRediger

Det finnes flere minnesmerker i Norge over menn som deltok i Napoleonskrigene. På Refsnes i Rissa ble det i 1914 satt opp en bauta til minne om menn fra Stjørna som deltok i Napoleonskrigene 1801–1814.[7]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Schneid (2002). NAPOLEON'S ITALIAN CAMPAIGNS 1805-1815. s. 3–5. ISBN 0-275-96875-8. 
  2. ^ Schneid (2002). NAPOLEON'S ITALIAN CAMPAIGN 1805-1815. s. 27-52. ISBN 0-275-96875-8. 
  3. ^ Schneid (2002). NAPOLEON'S ITAIAN CAMPAIGNS 1805-1815. s. 145–. ISBN 0-275-96875-8. 
  4. ^ Norgeshistorie.no, Øystein Rian: «Danmark-Norges utenrikspolitikk 1797‒1807». Hentet 15. des. 2016.
  5. ^ a b c Norgeshistorie.no, Morten Nordhagen Ottosen: «Krigen 1808–1809». Hentet 15. des. 2016.
  6. ^ a b Norgeshistorie.no, Finn Erhard Johannessen: «Fra gyldne tider til nød og konkurs». Hentet 15. des. 2016.
  7. ^ Bautaen på Refsnes Kulmin. Besøkt 2. desember 2013

LitteraturRediger

  • Chandler, David (1979): Dictionary of the Napoleonic Wars, New York
  • Elting, John (1988): Swords around a Throne, Napoleon's Grande Armée, New York
  • Nafziger, George (1988): Napoleon's invasion of Russia, Novato
  • Boudet, Jacques red. (1968): Arméernas världshistoria, Stockholm
  • Schenid, Frederick, (2002): Napoleon's Italian Campaigns

Eksterne lenkerRediger