Mikhail Kutuzov
Mikhail Illarionovitsj Golenisjtsjev-Kutuzov (russisk; Михаил Илларионович Голенищев-Кутузов) (født 5. septemberjul./ 16. september 1745greg., død 16. apriljul./ 28. april 1813greg.) var en russisk feltmarskalk som ofte krediteres for å ha reddet sitt fedreland fra Napoléon Bonapartes invasjon i 1812.
| Mikhail Kutuzov | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. sep. 1745[1] St. Petersburg[2] | ||
| Død | 16. apr. 1813 (67 år) Bolesławiec | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, offiser | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Vtoroj kadetskij korpus (1759–) Université de Strasbourg | ||
| Ektefelle | Yekaterina Golenishcheva-Kutuzova (1778–)[3] | ||
| Far | Illarion Matveevich Golenishchev-Kutuzov | ||
| Mor | Anny Illarionovna Golenisjtsjeva-Kutuzova | ||
| Barn | Elizaveta Khitrovo Praskovya Michajlovna KutuzovaI[4] Darya Golenishcheva-Kutuzova[4] Anna Mikhajlovna Golenisjtsjeva-Kutuzova Jekaterina Mikhajlovna Golenisjtsjeva-Kutuzova | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Kazan-katedralen | ||
| Utmerkelser | 15 oppføringer
Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen
Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Den sorte ørns orden 2. klasse av Sankt Vladimirs orden 1. klasse av Sankt Vladimirs orden Andreasordenen Gullsverd for tapperhet 3. klasse av St. Georgordenen 4. klasse av Sankt Georgsordenen 1. klasse av Den røde ørns orden 2. klasse av Sankt Georgsordenen Order of Saint John of Jerusalem 1. klasse av Sankta Annas orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen 1. klasse av Sankt Georgsordenen | ||
| Signatur | |||
 | |||
Tidlig karriere rediger
Mikhail Illarionovitsj Golenisjtsjev-Kutuzov (oftest forkortet til Kutuzov) ble født 16. september 1745 i St. Petersburg,[5] gikk inn i Den keiserlige russiske hær i 1759 eller 1760. Hen tjente i Polen (1764–1769) og i den Russisk-tyrkiske krig 1768-1774. Han mistet et øye i det siste året av krigen og reiste deretter noen år i Sentral- og Vest-Europa.
I 1784 ble han generalmajor, i 1787 generalguvernør for Krim og under feltmarskalk Aleksandr Suvorov utmerket han seg under den Russisk-tyrkiske krig 1787–1792), ved erobringen av Otsjakov, Odessa, Tighina og Ismail, og i slagene ved Rimnik og Mashin. Han var da (1791) generalløytnant, og hadde senere stillingene som ambassadør i Konstantinopel, generalguvernør for Finland, kommandant for kadett-korpset i St. Petersburg, ambassadør i Berlin og generalguvernør for St. Petersburg.
Napoleonskrigene i Europa rediger
I 1805 ledet han det russiske korpset som skulle hindre Napoléon Bonaparte i å nå Wien, og vant i slaget ved Dürrenstein 11. november 1805.
Før slaget ved Austerlitz prøvde Kutuzov å få de allierte generalene fra å utkjempe slaget. Han ble imidlertid overstyrt av østerrikerne, og ble selv såret i slaget 2. desember 1805. Fra 1806 til 1811 var Kutuzov generalguvernør av Litauen og Kiev.
Han ble så gjort til sjef for de russiske styrkene i Den russisk-tyrkiske krig (1806-1812). Kutuzov skjønte at soldatene ville trenges i krigen mot Frankrike som var under oppseiling, og sørget for å avslutte krigen mot tyrkerne raskt. En fredsavtale ble undertegnet i București 28. mai 1812, og ga Russland Bessarabia (tilsvarer omtrent dagens Moldova). For denne suksessen ble han utnevnt til fyrste (князь).
Napoleons angrep på Russland (1812) rediger
Da Napoléon Bonaparte invaderte Russland i juni 1812 bestemte krigsminister Michael Andreas Barclay de Tolly at Russland skulle følge den brente jords taktikk. Styrkene skulle trekke seg bakover og ødelegge alt, framfor å søke avgjørende slag. Det var stor misnøye i hæren med denne strategien (f.eks. fyrst Pjotr Ivanovitsj Bagration). Kutuzov ble derfor mottatt med stor glede da han ble utnevnt til øverstkommanderende.
Den 7. september 1812 gikk Kutuzov til slag ved Borodino, ca. 12 mil vest for Moskva. Slaget involverte oppunder en kvart million soldater, og hadde 70 000-100 000 drepte og sårede. Slaget hadde ingen klar vinner, men etter en konferanse med sine generaler i landsbyen Fili trakk Kutuzov den russiske hæren bakover og oppga Moskva.
Den 19. oktober 1812 så Napoléon Bonaparte seg tvunget til å forlate Moskva. I slaget ved Malojaroslavets 24. oktober tvang Kutuzov de franske styrkene til å trekke seg tilbake gjennom den samme traseen som de var kommet – der alle potensielle forsyninger var fullstendig ribbet.
Minnesmerker rediger
Tidlig i 1813 ble Kutuzov syk, og han døde 28. april 1813 ved Bunzlau. Minnesmerker er blitt reist for ham der, ved Poklonnajahøyde i Moskva og foran Kazan-katedralen i St. Petersburg, hvor han er gravlagt. Siden han ikke hadde mannlig avkom, gikk hans eiendommer over til familien Tolstoj. Blant de russiske generalene har Kutuzov kun blitt overgått av sin lærer Suvurov.
Aleksander Pusjkin vendte seg til feltmarskalken i den berømte elegien på Kutuzovs sepulkra, og han opptrer også som en klok og populær leder i Lev Tolstojs Krig og fred. Under andre verdenskrig (1941–45), etablerte sovjetregjeringen Kutuzovordenen, som, blant mange andre dekorasjoner, ble beholdt av Russland etter oppløsningen av Sovjetunionen, slik at den fortsatt er av de høyeste militære utmerkelsene i Russland.
Referanser rediger
- ^ books.google.se[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), «Кутузов Михаил Илларионович», besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p66413.htm#i664126, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Mikhail Kutuzov». Encyclopædia Britannica. Besøkt 4. november 2016.
Litteratur rediger
- Parkinson, Roger. The Fox of the North: The Life of Kutuzov, General of War and Peace. New York: David McKay, 1976 (ISBN 0-679-50704-3).
Eksterne lenker rediger
- Kutuzovs militære karriere (en)
- Kort biografi (en)
- Historien til minnesmerket ved Kutuzovs døddsted (en)
- Den russiske armé under Napoleonskrigene (en)