Slaget ved Lyngør

Slaget ved Lyngør
Konflikt: Napoleonskrigene
	; En kunstnerisk gjengivelse av slaget, «Najaden» sees i bakgrunnen
Dato	6. juli 1812
Sted	Ved Lyngør havn; 58°37'59"N 9°7'38"Ø
Resultat	Britisk seier
	Stridende parter
Storbritannia	Danmark-Norge
	Kommandanter og ledere
James Pattison Stewart	Hans Peter Holm
	Styrker
1 linjeskip; 3 brigger	1 fregatt; 3 brigger
	Tap
9 drept; 26 sårede; 2 savnede	1 fregatt; 133 drept; 88 sårede

Slaget ved Lyngør var et sjøslag som ble utkjempet mellom den dansk-norske og den britiske flåte i Lyngør havn 6. juli 1812. Bakgrunnen for slaget var at de britiske styrkene hadde blitt sendt mot Norge for å nøytralisere den nybyggede fregatten «Najaden».

Bakgrunn

Minnestøtte til de falne i Lyngørslaget.

Under britenes herjinger på Holmen i 1807 (se slaget om København (1807)) ødela de blant annet et linjeskip som sto på beddingen. Støttene ble hugget over slik at det la seg over og fikk knust babord side. Tømmeret på styrbord side var imidlertid intakt og ble tatt vare på. Dette ble senere brukt ved byggingen av en ny fregatt på 36 kanoner som skulle få navnet «Najaden». «Najaden» ble påbegynt i august 1808, og sjøsatt 26. oktober 1811. Etter å ha blitt utrustet, ble fregatten beordret til Norge i februar 1812 for å sikre proviantforsyningene mellom Danmark og Norge.

I Norge fikk Najaden ytterligere seks kanoner om bord. Den var utsatt for flere uhell. Like etter ankomst dregget ankerne, og akterskipet drev ned på et skjær, med det resultat at rorløkkene ble ødelagt. Etter kjølhaling og reparasjon kom skipet ut for en storm som tok forre merse- og bramstag over bord. Som følge av uhellene fikk besetningen meget begrenset opplæring om bord.

I juli 1812 sendte den engelske marinen en styrke mot Sør-Norge som bestod av linjeskipet HMS «Dictator» (64 kanoner) og tre kanonbrigger, HMS «Calypso», HMS «Podargus» og HMS «Flamer». Loggboken til HMS «Dictator» beskriver forløpet av kampene ved Lyngør. Forsiden angir kaptein William Autrige som sjef, men han var blitt syk og var erstattet av den 24 år gamle kaptein James Pattison Stewart.

Slaget

Den 6. juli 1812 lå Najaden til ankers i Hagefjorden ved Sandøya og Borøy utenfor Tvedestrand, sammen med tre brigger, «Kiel», «Lolland» og «Samsøe». Kaptein Hans Peter Holm på «Najaden» visste at engelskmennene krysset utenfor kysten, men han næret ingen bekymring. Holm var overbevist om at ingen engelskmann ville finne på å gå inn i den vanskelige skjærgården utenfor, i hvert fall ikke med et stort linjeskip. Kaptein Holm var så trygg at han tok imot en middagsinvitasjon fra sjefen på «Samsøe», løytnant Fredrik Grodtschilling, og forlot skipet sitt. Sammen med andre skipssjefer spiste de sin middag, og lot seg så ro i land for å spasere på Sandøya. Fra toppen av øya fikk de se at «Dictator» og briggene var på innsiden av grunnene, og på vei mot Sandøya. Skipssjefene kom seg raskt over til sine respektive fartøyer, beordret ankertauene kappet og satte seil for å unnslippe gjennom den indre leden nordøstover på innsiden av Askerøya.

HMS «Podargus», som hadde med kjentmann om bord, ledet de britiske fartøyene i forfølgelsen. Kjentmannen var likevel ikke kjent nok, og «Podargus» gikk på grunn på Buskjærsteinen, og ble stående fast. Sjefen på «Dictator», kaptein Stewart, beordret «Flamer» til å assistere «Podargus», mens «Calypso» og «Dictator» forfulgte «Najaden» og de dansk-norske briggene. «Flamer» og «Podargus» ble straks angrepet av løytnant Parnemann med kanonsjaluppen «Kiøge Bugt», Kanonjolle Nr.3, under kommando av løytnant Ring, og Digernes batteri, senere forsterket med fire kanonbåter fra Arendal kystforsvarsdivisjon under kapteinløytnant Dietrichson. Dette er omtalt som trefningen ved Buskjærsteinen. Etter en lengre fekting klarte briggene å komme seg unna med store skader. Imidlertid hadde aksjonen nede ved Borøya forhindret kanonjollene i å komme «Najaden» til unnsetning i tide.

I mellomtiden hadde «Najaden» og de tre briggene seilt den indre leia opp til Lyngør, tett forfulgt av «Calypso» og «Dictator». Etter anbefaling fra losene ankret de dansk-norske skipene inne i Lyngørsundet. Kaptein Holm antok at her inne måtte de være trygge, siden ingen engelskmann ville gå inn i den trange leia med et linjeskip. Kaptein Holm antok derfor at angrepet ville komme fra småbåter og over land, og la dermed skipet med bredsiden mot Holmen.

Kaptein James Stewart var skotsk, ikke engelsk, og blant sine kolleger i Royal Navy var han kjent som «Mad Jim». Dessuten var han en dyktig sjømann og en uforferdet taktiker. Han stod inn Store Svalsund for styrbords halser, og midt i sundet slapp han et anker akter. Mens trossen løp ut seilte «Dictator» rett mot land på Lyngørsiden, og satte baugen på grunn. Ved hjelp av ankeret kunne Stewart varpe «Dictator» slik at hele bredsiden pekte mot «Najaden», avstanden er bedømt av Stewart som «1/2 pistol shot» (35–40 m). Ca. kl. 21.30 åpnet «Dictator» ild i hurtige bredsider mot «Najaden». Ilden ble holdt mot fregatten bare i få minutter før den var satt ut av stand til å forsvare seg. Allerede første bredside slo mastene av «Najaden», og den store riggen falt forover og mot babord. I fallet knuste den dekkene, slik at ikke bare øvre dekks kanoner ble satt ut av spill, men hovedbatteriet ble også ubrukelig. «Dictator»s kanoner slynget over fire tonn jernkuler mot «Najaden» i løpet av ca. 15 minutter. «Dictator»s ild ble så rettet mot de to nærmeste briggene, som strøk flagg og overga seg kl. 21.47.

Ettersom «Dictator» oppga sin posisjon i forhold til «Mardoe» - dvs. Merdø - mottok flere av de engelske offiserene senere en medalje utstyrt med dronning Victorias portrett, samt navnet «Mardoe».^[1]

Replika av de mindre, rodde kanonbåtene som deltok i slaget.

«Najaden» synker

«Najaden» kantret over mot babord, og skipet ble fylt gjennom kanonportene. Det oppstod brann akterut, og kl. 22.10 nådde den kruttmagasinet, slik at «Najaden» detonerte. 133 mann ble drept og 102 såret av et mannskap på 315. Britene besatte briggene «Kiel» og «Lolland», mens «Samsøe» klarte å komme seg unna mot øst. Kanonbåtene fra Arendal var blitt oppholdt i kamp mot «Flamer» og «Podargus», og Risørdivisjonen som fikk sent varsel, ble ytterligere forsinket av en tiltagende sørvestlig kuling.

Kl. 01:00 var alle de fem tilgjengelige kanonbåtene samlet ved Lyngør. Kampen ble gjenopptatt, og britene måtte rømme briggene. Etter hvert fant kaptein Stewart at situasjonen begynte å bli truende. «Dictator» ble halt av grunnen kl. 02:00, men drev på nytt på grunn, og måtte flytte en del av de forre kanonene akterut for å komme løs. Kl. 05:00 var den klar, «Dictator» og «Calypso» satte seil, kom seg ut av Svalsund og østover skipsleden under konstant ild fra kanonbåtene.

Kanonbåtene påførte britene store skader, men de utslitte mannskapene klarte ikke å forfølge fartøyene som var under seil, og britene unnslapp til åpen sjø.

Etterspill

Med senkingen av «Najaden», det siste store skipet i flåten, var det definitivt slutt for den dansk-norske marine. Bare en håndfull små brigger og kanonbåter skulle holde det gående i de to årene krigen varte fram mot det endelige nederlaget i 1814.

Referanser

^ Hilde Larsen Austarheim: Den gamle uthavna Merdø (s. 173)

Litteratur

Sigurd Senje: Najaden. 1963. bokhylla.no

C.F. Wandel: Søkrigen i de dansk-norske farvande 1807 - 14: Fra tabet av flaaten til freden i Kiel. København 1915. bokhylla.no

Ulf Hamran: Slaget i Lyngør. nytt om gammelt KUBEN
Knut Heidem: Slaget i Lyngør i 1812 - Najadens tokt i historisk lys. Bokbyen Forlag. https://nettbutikk.bokbyen-skagerrak.no/productdetails.php?product=87102

Eksterne lenker

Autoritetsdata

[1] Hilde Larsen Austarheim: Den gamle uthavna Merdø (s. 173)

[1]