Abdikasjon (latin: abdicatio «å frasi», fra ab «fra» og dicare «å si») er handlingen hvor en monark gir avkall på sin verdighet.

Napoléon signerer sin abdikasjon i slottet Fontainebleau 4. april 1814

Kjente abdikasjoner

rediger

I moderne tid er sannsynligvis abdikasjonen til den britiske kongen Edvard VIII den mest omtalte. Han frasa seg retten til tronen for å gifte seg med amerikanske Wallis Simpson.

Andre

I Norge

rediger

Grunnloven regulerer ikke spørsmålet om kongen har rett til å abdisere, men det er heller ingen ordning for å tvinge en monark til å beholde kongeverdigheten. Christian Frederik abdiserte imidlertid høsten 1814 til fordel for unionen med Sverige, og Haakon VII nevnte muligheten i 1940.

Harald V har uttalt at det ikke er noen tradisjon for abdikasjon i det norske kongehuset og at eden som avlegges til Stortinget varer livet ut.[1]

Statsrettslig sett er det antatt at dersom kongen skulle ønske å abdisere er dette opp til ham selv,[2] uten at Stortingets samtykke er nødvendig.[3] Ifølge Arne Fliflet medfører en abdikasjon også tap av apanasjen.[4]

Referanser

rediger
  1. ^ Solberg, Julie (15. februar 2019). «Nekter å abdisere: - Skal sitte til «the bitter end»». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 1. august 2021. 
  2. ^ Johs. Andenæs og Arne Fliflet: Statsforfatningen i Norge, 11. utgave, 2017, side 220. (ISBN 978-82-15-01764-8.)
  3. ^ Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005) side 111. (ISBN 8251839629.)
  4. ^ Arne Fliflet: Grunnloven. Kommentarutgave (2005) side 112.

Eksterne lenker

rediger

  Ordbokdefinisjonen av abdikasjon i Wiktionary