Åpne hovedmenyen
Religiøse symboler i form av grafiske tegn:
Øverste linje (fra venstre): Kristendom (gresk kors), jødedom (Davidstjerne), hinduisme (om), Bahai
Nest øverste linje:Islam, hedenske religioner (solkors), kinesiske religioner, særlig taoisme (yin og yang), shinto (torii)
Nest nederste linje:Buddhisme, sikhisme, jainisme (både svastika og ahimsa-symbolet)
Nederste linje:Ayyavazhi, wicca (Diane de Poitiers' emblem), kristendommen (mantuansk kors), polsk naturreligion (Ręce Boga)
Hakekors eller svastika er et urgammelt symbol i de fleste kulturer. Det kan ha vært symbol på bevegelsen eller kretsløpet i naturen og representerte solens gang på himmelen, liv og utvikling. I vår tid knyttes det særlig til de tyske nazistene før og under den annen verdenskrig, og et enkelt, grafisk tegn har dermed fått voldsom, følelsesmessig symbolkraft. Bildet viser et hakekors brukt som dekor, kanskje uten symbolsk betydning, på keramikk fra den minoiske kulturenKreta et par tusen år før Kristi fødsel.
Vanlige grafiske symboler for nynazismen (i tillegg til hakekorset som er forbudt i flere europeiske land): # Keltisk kors, i slekt med Nasjonal Samlings solkors (hjulkors)
# Odelsrune, rune som skulle symbolisere eiendom, germansk rasetilhørighet og annet
# Knyttneve med teksten «White Power» («Hvit makt»). Også kampvillige kommunister, Black Power og andre har knyttneve som symbol. # Den nazistiske varianten av det tyske Jernkorset med hakekors
# SS' doble seiersruner
# Hodeskallemerke brukt av SS som luemerke og av dødsskvadronene i Totenkopf-regimentet
Kunsthistorien er særlig rik på symboler. I tidligere tider fungerte motivene svært ofte som illustrasjoner med et mer eller mindre symbolsk budskap, og ikke bare som rein estetikk. Jan van Eycks berømte dobbeltportrett Arnolfinis bryllup fra 1434 viser samtidas kjønnsroller: Mannen står ved det åpne vinduet og verden utenfor, kvinnen ved ektesenga. Hunden symboliserer trofashet.

Et symbol er et tegn, en gjenstand, en handling eller noe annet som har en dypere mening, det vil si noe som henviser til eller representerer noe annet enn seg selv, og som anskueliggjør dette på en konkret måte. Et symbol er ofte et synlig eller språklig bilde for abstrakte begreper, ideer og forestillinger, og symboler kan derfor også kalles sinnbilder.[trenger referanse]

EtymologiRediger

Ordet symbol på norsk stammer fra det latinske symbolum, som betyr «symbol» eller «trosbekjennelse», et ord som kommer fra det greske symbolon, det vil si kjennetegn. Symbolon er igjen dannet av de greske ordene syn, altså «sammen», og ballein, «å kaste». Opprinnelig betegnet symbolon et kontrollmerke eller igjenkjenningstegn som var laget ved at et stykke tre eller bein ble brukket i to deler for å danne et par som kunne passe sammen ved kontroll.

BetydningRediger

I den kristne tradisjon finnes utstrakt bruk av symboler. På fremstillinger av helgener finner man ofte avbildet torturinstrumenter som ble nyttet ved vedkommendes martyrdød, for eksemepl den hellige Laurentius' rist, eller en gjenstand som har spilt en viss rolle i hans liv, som apostelen Peters nøkkel. På samme måte brukes beinrangel og ljå som symboler på døden og lammet som et symbol på Kristus og den uskyldig lidende. De eldste kristne, som var omgitt av fiender, nyttet i utstrakt grad symboler: den gode hyrde og Orfevs var bilder på Kristus, lammet og senere også korset på hans offerdød, mens palmen symboliserte martyrdøden og seieren over fristelsen til å avsverge kristendommen under forfølgelsene.

Også i de eldste tiders rettsliv har symbolene spilt en viktig rolle, og fremdeles har vi bevart visse rester av dem, for eksempel håndsopprekkingen når man avlegger ed. I middelalderen hadde dyresymbolikken stor betydning: løven var symbolet på styrke og mot, hunden på troskap og så videre. Noen av de eldste symboler har holdt seg helt til våre dager: korset som sinnbilde på tro, ankeret på håp og hjertet på kjærlighet, og de spiller fortsatt en rolle i kunst og diktning.

Fra norsk kulturområde kan som eksempler nevnes symbolbruken på primstavene, og i vår tid bruk av binders og en spesiell lue som tegn på holdning under den tyske okkupasjonen.

Hva symbolene betyr, bygger på konvensjoner, noe man blir enige om, men innholdet har som regel opphav i en praktisk situasjon eller i de konkrete omgivelsene. Å forstå og tolke symboler krever derfor kjennskap til den kulturen og sammenhengen de opptrer i. De eldste symboler vi kjenner til, er inngraverte mønstre funnet på tretten okersteiner i Blombos-hulen i Sør-Afrika.[1]

Et symbol var opprinnelig en gjenstand, brukket i to deler som passet helt til hverandre når de ble satt sammen. Den kunne derfor brukes som et pålitelig gjenkjennelsestegn og til å bekrefte en persons identitet. Senere ble ordet symbol også anvendt om andre legitimasjonsbevis, og til slutt kom det til å betegne alle gjenstander som det knyttet seg en idé til.[trenger referanse]

Det er vanskelig å gi en presis definisjon av begrepet. Symbolet er ofte et tegn som, i motsetning til naturlige tegn som opererer gjennom naturlige eller kausale forbindelser («Mørke skyer er et tegn på regn»), er avhengig av konvensjon («Et rødt skilt er et tegn på fare»). En typisk bruk av symbol er å nevne en gjenstand som assosieres med en aktivitet fremfor å nevne selve aktiviteten, for eksempel «sverd» som symbol på krig. Symboler oppstår ofte også gjennom ytre likhet med det de symboliserer, og de kalles da gjerne ikoner. Symbolet brukes ofte som en overføring av en dypere mening; denne bruken av symbolet er særlig vanlig innen kunstnerisk og religiøs praksis (for eksempel korset som symbol på Kristi offerdød). Som retorisk figur er symbolet nært forbundet med metaforen og metonymien.[trenger referanse]

Forskjellen på symbol og allegori består i at en allegori er en mer omfattende billedfremstilling, et organisert system av symboler der forhold på et bokstavelig nivå korresponderer med forhold på et symbolsk nivå.[trenger referanse]

Hos Kant og i romantikken forstås symbolet som en konkret, anskuelig fremstilling av noe abstrakt som ikke lar seg fremstille umiddelbart, og Kant betrakter for eksempel det skjønne som et symbol på det gode. I Ernst Cassirers hovedverk Die Philosophie der symbolischen Formen (3 bind, 1923–1929) defineres mennesket som et animal symbolicum, og menneskets symboliserende aktivitet hevdes å utgjøre grunnlaget for dets forståelse av verden. Cassirer utvikler en universell symbolfilosofi som påviser symbolenes rolle i dagligliv, vitenskap, religion og kunst.[trenger referanse]

Symbolisme som stilperiodeRediger

Symbolisme er en stilperiode i den europeiske billedkunsten fra rundt 1890 til 1910, der motivene ofte hadde symbolsk innhold.[trenger referanse]

EksemplerRediger

 
Lutherrose, kirkereformatoren Martin Luthers segl fra 1530, er blitt symbol for den evangelisk-lutherske kirke.

I alle kulturer og samfunn trengs det en eller annen form for symboler for å dele og formidle abstrakte tanker og forestillinger, enten symbolene er språklige eller det er synlige tegn. Med språk, det vil si med vedtatte lyder som representasjon for tingene rundt oss, kan vi også beskrive den konkrete, sansbare verden, selv om ord vanligvis ikke kalles symboler.

Praktiske symbolerRediger

Symboler er blant annet skrifttegn og grafiske symboler. Andre viktige symboler er de kjemiske og de matematiske symbolene.

Myndigheter bruker gjerne flere typer av symboler, både kjennetegn og verdighetstegn, for eksempel pavens tiara, anker for Sjøforsvaret, en kongekrone på merket til Fiskeridirektoratet.

Noen symboler er knyttet til yrker, bl.a. æskulapstav for leger og annet medisinsk personell, merkurstav for handel, sverd og vekt for jurister.

TrafikkskiltRediger

Trafikkskilt er symboler: Hvert skilt består av visse tegn, sirkel, strek eller trekant, som er påmalt visse farger, og det hele har en betydning som myndighetene og/eller trafikantene er blitt enige om. En skiller gjerne mellom geometriske symboler og fargesymboler. I trafikken kan for eksempel rødt symbolisere fare, gult en opplysning, blått en anbefaling eller et påbud, og så videre.

Flagg, heraldikk og bumerkerRediger

Det vanlige er at farger og figurer i nasjonalflagg har sin bestemte symbolikk av politisk og/eller historisk karakter, f.eks. Frankrike og flere andre lands trefargede trikolor og Kinas røde flagg med stjerner. Mye symbolikk finner vi også i flagg, faner, bannere, vimpler for statsoverhoder og andre statsmyndigheter, militære enheter, organisasjoner, foreninger og andre private m.v.

De heraldiske våpenskjoldene har farger og figurer som kan være uttrykk for symboler, spesielt i våpenskjold fra nyere tid, som kommunevåpen. I eldre våpen kan det være vanskelig å fastslå om farger og figurer skal symbolisere noe bestemt. Noen gamle våpen har imidlertid en åpenbar og banal symbolikk, basert på assosiasjoner til navn (mannen Hauk med en hauk i våpenet, slektsnavn Hummer med en hummer, Castilla med et kastell osv). Fordi et våpens primære funksjon er å være et særpreget kjennetegn, kan våpenets symbolske mening eller innhold være underordnet.

Bumerker ligger nær heraldikken, men skiller seg fra denne ved å bestå av streker, ved ikke å være flater og ved ikke å ha faste farger. Mange bumerker har kjente symboler, som runetegn, kors, pentagram, men mange av de sterkt stiliserte figurene i bumerker kan ha vært ment bare som praktiske kjennetegn og ikke med en bestemt symbolikk.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger

Ordbok- og leksikon-artiklerRediger

Digitale blakopier av bøker om symbolerRediger