Åpne hovedmenyen
Kvile eller stolpeseng datert 1698 fra Valle i Setesdal. Foto Norsk Folkemuseum, NF.1911-0631.
Skuvseng i furu fra 1800-årene. Den er kommet fra Verdal i Nord-Trøndelag. Foto Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum, NF.1930-0417.
Himmelseng laget i bjørk og furu på midten av 1800-tallet fra Eidsvoll i Akershus. Lengde 182 cm. Foto Haakon Harriss Norsk Folkemuseum, NF.1924-0483.
Gammel barneseng i tre med nattpotte under. Sengen er dekorert med rosemaling og står utstilt i friluftsmuseet Freilichtmuseum Neuhausen ob Eck i Tyskland.
Køyesenger i flere etasjer ombord i det amerikanske hangarskipet USS Hornet (CV-12)
Den franske solkongen Ludvig XIVs himmelseng rikt dekorert med forgylte tresutskjæringer og tunge draperier av gullbrokade.

Seng er et liggemøbel som primært brukes til å hvile på og sove i. Senger er vanligvis utstyrt med stoppet madrass og sengetøy. De tidligeste sengene hadde halm eller høy i stedet for madrass. De rike hadde senger og sengetøy fylt med fjær.

SengetyperRediger

Det er en rekke forskjellige sengetyper, blant annet disse:

  • Dobbeltseng
Bred seng med plass til to personer, hovedsakelig brukt av ektepar eller samboende.
  • Enkeltseng
En seng oftest bestående av en ramme av tre eller metall, med én eller flere madrasser oppå. Kan også være en rammemadrass, det vil si en madrass hvor sengerammen er bygd inn i selve madrassen, i stedet for at madrassen ligger løst over sengerammen.
  • Himmelseng

Utdypende artikkel: Himmelseng

Utgangspunktet er den hollandske renessansesengen med hjørnestolper som raget opp over sengen. Til disse stolpene ble det festet både forheng og overheng. I stedet for draperier kan det bli bygd tak over sengen.
  • Kvile
Ei kvile (norrønt: hvíla, «seng») eller stolpeseng er i eldre norske bolighus på bygda en kort, bred og høy seng. Stua hadde som regel ei kvile i to hjørner, slik at veggene danner to sider av sengen. Fotenden og den andre langsiden er gjort av brede planker. Årsaken til at kvilene ble gjort så korte, er at folk var kortere og når flere skulle dele seng lå man på siden og da er det også naturlig å bøye bena. Eldre folk kunne nok også sove i en mer sittende stilling enn i dag, lent mot puter eller et sammenbrettet bolster. Typen går tilbake til middelalderen, men kviler har vært bruk i Setesdal helt opp til 1800-tallet.
  • Køyeseng
Køyeseng er en etasjeseng der de sovende ligger som i enkeltsenger stablet over hverandre. Den er praktisk på steder der gulvplassen er begrenset i forhold til antall personer som skal ha soveplass. Køyesenger ble et populært møbel på barnerom fra 1950-årene. Med øket velstand i 1970- og –80-årene fikk de fleste barn sitt eget soverom i nye bolighus. Sengehest benyttes ofte i den øverste sengen i en køyeseng for å hindre at man faller ut.
  • Skapseng
Betegnelsen brukes både om innebygde senger der sengerommet kan lukkes av med en eller to dører (ofte laget som et kombinasjonsmøbel med skap i tverrenden) og om møbler der selve sengen på dagtid kan slås opp og lukkes inn i et skap.
  • Skuvseng
Seng med karmer og tverrbrett som kan trekkes ut til dobbelt bredde. Skuvsenger var mye brukt på bygdene i Norge på 1800-tallet og var særlig populære i Trøndelag. De kan ha malt dekor og har ofte navn på eiere på framsiden.
  • Sovesofa
Et kombinasjonsmøbel som kan fungere som sofa om dagen, og foldes ut eller trekkes ut til en enkelt- eller dobbeltseng ved behov.
  • Vannseng
En vannseng er en seng med en madrass som inneholder vann med kroppstemperatur. Vannet varmes opp med et element og temperaturen blir kontrollert ved hjelp av en elektronisk termostat. Endel vannsenger er bygget slik at de demper bølger, mens andre vannsenger er udempet.

Vanlige størrelserRediger

Senger fås kjøpt i flere ulike standardstørrelser som varierer mellom ulike land. For dobbeltsenger er 180 den mest vanlige bredde i Norge i dag,[1], mens enkeltsenger som selges i Norge i dag vanligvis er mellom 90 og 120 cm i bredde. Vanlig lengde i Norge er 200 cm, men det fås også kjøpt 210 eller 220 cm lengde som er anbefalt for personer over 190 cm.

EnkeltsengerRediger

Utbredte størrelser på enkelsenger i Nord-Europa er:

  • 80 cm × 190 cm, tradisjonell standard for køysenger i Tyskland
  • 90 cm × 190 cm, tradisjonell standard i Tyskland
  • 75 cm × 200 cm, standard i Norge
  • 80 cm × 200 cm
  • 90 cm × 200 cm
  • 90 cm × 210 cm, vanlig i Finland
  • 100 cm × 200 cm, nå veldig utbredt i Tyskland
  • 120 cm × 200 cm

DobbeltsengerRediger

Utbredte størrelser på dobbelsenger i Nord-Europa er:

  • 140 × 200 cm, vanlig i Tyskland for yngre mennesker.
  • 150 × 200 cm, vanlig.
  • 160 × 200 cm, veldig vanlig.
  • 180 × 200 cm, veldig vanlig, og standard i Norge og Sverige. Ekstra lang 180 × 210 cm er vanlig i Finland.
  • 200 × 200 cm (veldig bred).

I Norge er ofte senger med bredde 160, 180 og 200 også tilgjengelige i 210 og 220 cm lengde, men er noe sjeldnere. De lengre variantene anbefales til høye personer,[2] og som en tommelfingerregel anbefales 210-senger til personer på 190 eller høyere, mens 220-senger anbefales til personer over 2 meter.[3]

Tidligere var 150 cm en vanlig bredde på dobbeltsenger i Norge, men har blitt solgt i mindre grad de siste årene til fordel for mer vanlige europeiske størrelser. De fleste dobbeltsenger som selges i Norge i dag har bredde på enten 160, 180 eller 200 cm.

LitteraturRediger

  • Burgess, Anthony (1982): Til sengs. Oversatt av Thorstein Hilt og Bjørn Hansteen-Fossum. Oslo. ISBN 82-90182-38-4

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger