Keltisk kors
Keltisk kors er et korsformet symbol som består av et latinsk kors med en sirkel/ ring (Gloria, latin: nimbus)[1][2] rundt der hvor linjene krysses. Dette symbolet dukket opp i Irland, Frankrike og De britiske øyer i tidlig middelalder. Det var type ringformet kors som ble utbredt gjennom bruken av de høye steinkorsene som ble reist på de vestlige øyene, særskilt i områder evangelisert av irske misjonærer, fra 800- til 1100-tallet. Disse store monumentene har form som store keltiske kors og har ofte innskrifter på. Disse kalles keltiske høykors.
Det keltiske korset står i sentrum av insulær kunst (= kunst og kunsthåndverk som ble produsert på De britiske øyer, særlig Irland, i tidlig middelalder), og er egentlig et latinsk kors med en ring som omgir skjæringspunktet mellom armene og stolpen. Forskere har diskutert dens eksakte opprinnelse, men det er beslektet til tidligere kors med ringer. Formen fikk ny popularitet under den keltiske vekkelsen på 1800-tallet; betegnelsen «keltisk kors» er en konvensjon fra denne tiden. Formen, vanligvis dekorert med fletter og slynger og andre motiver fra insulær kunst, ble populære som begravelsesmonumenter og annen bruk, og har forblitt slik, og spredte seg langt utover Irland.
Tidlig historie rediger
Ringkors som ligner på eldre kontinentale former dukket opp i Irland og Skottland i kunstverk med innskårne steinplater og gjenstander som Ardagh-kalken. Imidlertid oppnådde formen sin største popularitet ved bruk i de monumentale keltiske høykors i stein, en særegen og utbredt form for insulær kunst.[3] Disse monumentene, som først dukket opp på 800-tallet, har vanligvis (men ikke alltid) form av et ringkors på en trappe- eller pyramideformet fundament.[4]
Formen har åpenbare strukturelle fordeler, og reduserer lengden på sidearmer som ikke støtte opp.[5][3] Det er en rekke teorier om opprinnelsen i Irland og Storbritannia. En teori er at ringen kan forstås som en fortsettelse fra tidligere trekors, som kan ha krevd stivere for å støtte tverrarmen. En annen har sett det som et resultat av urbefolkningskunst fra bronsealderen med et hjul eller en skive rundt hodet, eller fra tidlige koptiske kors basert på ankh-symbolet fra oldtidens Egypt. Forskere som Michael W. Herren, Shirley Ann Brown og andre mener at dens opprinnelse kan ligne på eldre ringkors i kristen kunst. Kors med en ring som representerer den himmelske sfæren utviklet seg fra kirkefedrenes skrifter. Det «kosmologiske korset» er et viktig motiv i Coelius Sedulius’ dikt Carmen Paschale, kjent i Irland på 600-tallet.[6]
Det er ikke klart hvor de første høykorsene oppsto. De første eksemplene dateres til omkring 800-tallet og forekommer i to grupper: ved Ahenny i Irland, og ved Iona, et irsk kloster utenfor den skotske kysten. Ahenny-gruppen er generelt eldre. Det er imidlertid mulig at Sankt Johannes-korset ved Iona var det første høykorset; Ionas innflytelse som et senter for pilegrimsreiser kan ha ført til at dette korset inspirerte Ahenny-gruppen så vel som andre ringkors på piktiske steinmonumenter.[5]
En rekke kors har inskripsjoner i ogham, et irsk alfabet som ble benyttet i tidlig middelalder. Stående kors i Irland og områder under irsk innflytelse har en tendens til å være kortere og mer massive enn deres angelsaksiske ekvivalenter, som stort sett har mistet hodestykkene. Irske eksempler med et hode i korsform inkluderer korset i Kells, høykorset i Ardboe, korsene ved Monasterboice, Cross of the Scriptures (Skriftens kors) i Clonmacnoise og de i Skottland ved Iona og Kildalton-korset på Islay, som kan være de eldste som har blitt bevart i god tilstand. Bevarte, frittstående kors finnes i Cornwall, inkludert Sankt Pirans kors ved Perranporth, og i Wales.[7]
Andre steinkors finnes i det tidligere Northumbria og Skottland, og lenger sør i England, hvor de smelter sammen med den lignende angelsaksiske tradisjonen med korsfremstilling, for eksempel i Ruthwellkorset. De fleste eksemplene i Storbritannia ble ødelagt under den protestantiske reformasjonen i England. En gang på 1200-tallet tok den første bølgen av reisningen av keltiske kors slutt i Irland.
Keltiske kors i Norge rediger
- Se hovedartikkel, Steinkors i Norge
Fra Jæren til Møre, en konsentrasjon på Vestlandet i Norge, finnes det over 60 reiste steinkors. Blant disse er det både høykors og kirkegårdskors. Det er angelsaksiske og keltiske steinkors som er helt klare i sin form, men de fleste er mer grovhogde og minner mest om det latinske.[8] Biskop Fritjov Birkeli publiserte et forskingsarbeid om disse steinkorsene i 1972. Han opererer med ei norsk-keltisk gruppe som er kjennetegnet ved rette armer og runde armhuler, eksempelvis det to meter høye korset ved Lo kirke og Grindheim-korset ved Grindheim kirke i Etne.[9]
Referanser rediger
- ^ «gloria», NAOB
- ^ «gloria», Nationalencyklopedin (svensk)
- ^ Herren & Brown (2002), s. 193–195.
- ^ Herren & Brown (2002), s. 199.
- ^ a b Werner, Martin (1990): «On the Origin of the Form of the Irish High Cross», Gesta. 29 (1): 98–110. doi:10.2307/767104. JSTOR 767104. S2CID 192024681.
- ^ Herren & Brown (2002), s. 199–200
- ^ Langdon, Arthur G. (1896): Old Cornish Crosses. J. Pollard. OCLC 1008359745
- ^ «Keltiske høykors i Norge» (PDF), Keltisk fromhet
- ^ Kleppa, Hermund «Steinkrossen i Loen», Fylkesarkivet
Litteratur rediger
- Herren, Michael W.; Brown, Shirley Ann (2002): Christ in Celtic Christianity: Britain and Ireland from the Fifth to the Tenth Century. Boydell Press. ISBN 978-0-85115-889-1.
- Richardson, H. (1990): An introduction to Irish high crosses, ISBN 0-85342-941-3.
- Allen, J. Romilly (1992): Early Christian symbolism in Great Britain and Ireland before the thirteenth century. Whiting, London 1887. Neuauflage als The High Crosses of Ireland. Felinfach: Llanerch, ISBN 0-7661-9262-8.
- Harbison, Peter (1991): The high crosses of Ireland. Habelt, Bonn, 3 bind.
Se også rediger
Eksterne lenker rediger
- (en) Celtic crosses – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
