Slaget i Dynekilen

Slaget i Dynekilen den 27. juni^jul./ 8. juli 1716^greg. under den store nordiske krig er et av de mest kjente slagene i norgeshistorien og kanskje det mest berømte sjøslaget i den norske militærhistorien. Under slaget ledet en av Danmark-Norges største sjøhelter, Tordenskjold, en innenskjærs eskadre til en svensk transportflåtes ankerplass i Dynekilen. Der klarte Tordenskjold å tilintetgjøre transportbåtene sammen med eskorten på 13 til 15 krigsskip. Dette slaget førte til at kong Karl XII av Sverige måtte oppgi sitt første felttog i Norge.

Slaget i Dynekilen
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Rekonstruksjon av slaget i Stavern i 2009.
Dato 8. juli 1716 Sted Dynekilen på nordre Båhuslen mellom Strömstad i sør og Svinesund i nord tett på landeveien 58°58'N 11°15'Ø Resultat Dansk-norsk seier
Stridende parter
Danmark-Norge	Sverige
Kommandanter og ledere
Kaptein Peter Wessel Tordenskjold	Scoutbynacht Olof Knape Strömstierna
Styrker
Innenskjærs eskadre som ekspedisjon på to fregatter, to stykkprammer og tre galeier med felles bestykning på 147 skyts opptil 24-punds og besetning på 931 mann	Eskorten på én stykkpram, tre galeier, fem halvgaleier og fem eller seks doble sjalupper med felles bestykning på 111 skyts og besetning på 880 til 1 300 mann. Opplysningene usikkert.
Tap
19 døde og 57 såret på tilsammen 76 falne	Hele transportflåten med eskorten tilintetgjort. Ni krigsskip og fem fraktskuter erobret, fire krigsskip og resten av flåten på et ukjent antall ødelagt. 44 skip er hevdet tatt eller ødelagt, menneskelig tap ukjent

Bakgrunn

Den 28. oktober 1709 erklærte Danmark-Norges konge, Frederik IV, krig mot Sverige. Krigserklæringen kom etter svenskenes nederlag i slaget ved Poltava, da det gamle angrepsforbundet fra 1699 var gjenreist mellom Danmark-Norge, Sachsen-Polen og Russland. Krigen mot svenskene var et revansjelystent forsøk på å gjenerobre områdene som Danmark-Norge hadde vært nødt å avstå ved freden i Roskilde i 1658. Svenskene klarte likevel, tross sitt militære nederlag ved Poltava og fraværet av Karl XII, å vinne slaget ved Helsingborg. Videre klarte de å holde på de tyske besittelsene omkring Stralsund. Likevel var overmakten så stor at det ikke var håp for svenskene om å vinne krigen uten å måtte avstå store områder, enda Karl XII, også kjent som Krigerkongen, var kategorisk imot en slik fredsslutning. Etter at Karl XII var tilbake i Sverige den 24. desember 1715, etter Stralsunds fall, var håpet om fred voksende hos den svenske befolkningen.

Men Karl XII ville heller slåss, i et desperat håp om å få reddet noe av den svenske stormakten. Han rettet fokus mot det han mente var det svake leddet i alliansen, Danmark-Norge. Strategien hans var å vinne en militær seier over Danmark-Norge, og slik tvinge fram en separat fred, slik som i krigen i 1700. Karl XIIs strategi var å splitte sine motstandere og nedkjempe disse enkeltvis. Dette synet på krigerkongens militærtaktikk ved begynnelsen av året 1716 virker mest plausibel, med tanke på at han var en formidabel taktiker, men bare en middels god strateg.

Først hadde Karl XII, med en hær på 40 000 soldater i ryggen, tenkt å gå mot Danmark, over isen mellom Skåne og Sjælland. Men en sterk storm brøt opp isen i Øresund januar 1716. Den 27. februar 1716 brøt Karl XII opp fra sitt hovedkvarter i Ystad, og satte kurs nordover med en ny, hastig lagt slagplan. Han måtte søke det ønskete resultatet i en annen retning, nemlig i Norge.

Den 8. mars 1716 startet svenskene 1716-felttoget eller det første Norgesfelttoget, da krigerkongen, i spissen for 3000 svenske soldater, krysset den norske grensen ved Östervallskog i Värmland. Karl XIIs plan var et lynangrep i to separate raid med henholdsvis 3000 mann under hans egen ledelse mot Christiania fra øst, og 4000 mann under generalløytnant Carl Gustav Mörner fra sørøst forbi Halden i en knipetangsmanøver omkring den viktige Akershus festning.

Men krigsplanen sto seg ikke mot kontakten med fienden og de uforutsette problemene som oppsto. Trefningen i Høland varslet det norske forsvaret, som ble reddet av et uventet voldsomt snøvær. Snøværet stanset Karl XII i hele tre dager. Denne forsinkelsen reddet ikke bare det norske forsvaret, men ødela også overraskelsesmomentet i framrykkingen mot Christiania, der terrenget ga forsvarerne fordel.

Etter flere forsøk på å ta Akershus festning, som ikke lyktes fordi svenskene ikke hadde godt nok artilleri til å bryte skansene, kunne ikke den svenske kongen bli værende i Christiania lenger. Med vårløsningen kom en dansk-norsk transportflåte fra Danmark med ca. 4000 kamperfarne soldater. Fredrikstad og Halden var under norsk kontroll, og forbindelseslinjene med Sverige kunne ikke opprettholdes etter at Moss falt som befestning.(Se Det første slaget om Moss og Det andre slaget om Moss). Karl XII så ikke noen annen utvei enn å trekke seg tilbake over Glomma.

Karl XII innså viktigheten av å sikre forbindelseslinjene mellom seg og Sverige, hvis han skulle kunne fortsette felttoget og underlegge seg Norge, eller i det minste sikre seg de norske områdene øst for Glomma. Han forsto tidlig at han måtte erobre Halden med Fredriksten festning, og hadde allerede den 19. mars 1716 sendt ordre til Göteborg om å føre tungt artilleri til Fredriksten sjøveien.

De svenske troppene som rykket frem over land tidlig i 1716 kunne ikke transportere tungt artilleri. Det ville ha sinket styrkene enda mer. Men det artilleriet som kom fra Göteborg stoppet opp, fordi den norske Nordsjøeskadren hadde sperret veien nordover så snart isen gikk på vårparten. Svenskene fant en sikker ankerplass lenger sørøst, men landeveiene midt i vårløsningen var ufremkommelige for det tunge utstyret. Mens skipene med det viktige beleiringsartilleriet i lasten slet seg fram mot Halden, led Karl XII et smertelig nederlag under slaget om Halden den 4. juli 1716.

Etter nederlaget den 4. juli besluttet Karl XII seg for å vente på det viktige artilleriet. Han hadde nylig gitt ordre om å losse utstyret fra frakteskutene til flytebroen på Svinesund, for så å ta dem landeveien til hovedkvarteret på Torpum. Men den 8. juli, ved middagstid, kunne Karl XII høre en sterk kanontorden fra sør.

Sjøkrigen våren 1716

Passende nok startet den dansk-norske delen av sjøkrigen året 1716 ved at den berømte og dristige kaptein Peter Wessel ble adlet av danskekongen under navnet Tordenskjold den 24. februar 1716 i København. Samme dag ga kongen den unge kapteinen ordre om å gjøre fregatten sin, «Hvite Ørn», klar for å frakte brev og instrukser til Norge.

Litt senere utnevnte danskekongen den dyktige viseadmiral Christian Carl Gabel til sjef for Nordsjøeskadren på sju linjeskip, seks fregatter, fem snauer, og også den norske skjærgårdsflåten. Kong Frederik IV kjente Karl XIIs hensikter, og fikk sine anelser bekreftet i et brev fra Norge i midten av mars 1716. Kongen sendte et brev tilbake den 14. mars, hvor han lovet å opprettholde forbindelsen mellom Danmark og Norge. Kongen forberedte kort etterpå en forsterkning, under ledelse av den dyktige Gabel.

Fra Fladstrand dro viseadmiral Gabel med sin eskadre den 12. april 1716. Eskadren besto av ca. 4000 mann i to regimenter. Etter bare fem dager nådde Gabel og hans menn Fredrikstad, der de steg i land i forkant av det andre slaget om Moss. Den 6. april hadde Tordenskjold fraktet offiserene til Holmestrand for at de skulle slutte seg til generalløytnant Barthold Heinrich Lützow, som ledet forsvaret av Norge. Gabel deltok under det andre slaget om Moss den 25. april ved å ta stilling mellom Kambo og Moss med styrkene sine, mot et mulig svensk angrep fra nord.

Gabel sendte Tordenskjold til København for å hente nærmere instrukser, sammen med et brev datert 19. april, hvor han skriver at det er behov for en sjøstyrke for innenskjærs krigføring. Gabel hadde nemlig i Norge fått rapport om en svensk flåtestyrke som hadde forlatt Göteborg den 15. april. Kontreadmiral Olof Strömstierna hadde etter ordre fra Karl XII forberedt en flåte. Men Strömstierna var realistisk nok til å innse behovet for sikker ferd langs Bohuslän-kysten, og derfor brukte han grunne fartøyer; mindre frakteskuter og strømbåter. Med en slik innenskjærs flåte kunne han unngå dansk-norske krigsskip, som stakk for dypt til å gå innenskjærs.

Tordenskjold kom raskt tilbake til Norge, etter en dramatisk seilas til København, skildret av en svensk fange, Carl von Roland. Tordenskjold sluttet seg til den utpekte avdelingen som skulle krysse langs kysten fra basen i Larkollen for å lete etter Strömstierna og sperre veien til Svinesund. Den 1. mai 1716, ved øya Styrsö, fant Tordenskjold en svensk avdeling med flere krigsskip, trolig med stykkprammen Stenbocken. Trefningen ved Styrsö i skjærgården endte med at «Hvite Ørn» fikk to grunnskudd, og at den svenske transportflåten måtte vende om. Med skip som stakk altfor dypt, kunne ikke de dansk-norske styrkene forfølge svenskene, som hadde med seg galeier som hadde skyts med opptil 36-pundskaliber.

Trefningen ved Styrsö gjorde at Strömstierna ikke kunne fortsette nordover. Bare dager før trefningen hadde han funnet en passende ankerplass i Dynekilen, og ville derfor ikke våge seg nærmere Svinesund. Men ved ankomsten tidlig i mai var det midt i vårløsningen og veiene over land var i dårlig forfatning. Dessuten måtte en flytebro settes i stand, og det arbeidet tok flere dager. Det kan være at de store styrkeforflytningene under general Delvig mai til juni 1716 bidro til at planene om å losse artilleriet ble forsinket.

Det, og mer, må ha ført til at Strömstierna besluttet seg for å snu, for å vente i Göteborg på sommeren og tørre veier. Derfor ble ikke den svenske transportflåten forsterket med flere skip i Dynekilen før den 5. juli 1716. Trefningen ved Styrsö kan ha spilt en større rolle enn før antatt.

Brevene

Med såpass god tid på seg, kunne Gabel og Tordenskjold dra lærdom av erfaringene ved Styrsö. De forsto behovet for spesialfartøyer for innenskjærs krigføring, båter som kunne bevege seg i grunne farvann. Mens en konvoi fra Stavern samlet seg, dro Tordenskjold i mai til Christiania, der han tok kontakt med overkommandoen. Der underrettet han ledelsen om at svenskenes flytebro måtte ødelegges, og at han selv ville hente flere soldater i Fladstrand. Soldatene hadde kommet dit fra København. Dette ledet til angrepet i Svinesund 2. juni 1716, som gikk galt for Danmark-Norge.

Den samme dagen hadde Tordenskjold vært i Fladstrand, og innen 8. juni kom han til København og tok kontakt med sin venn generaladmiral Ulrik C. Gyldenløve. Tordenskjold ba om å bli eskadresjef for en rekke grunne fartøyer. Med dem ville han forsere Svinesund og bringe forsyninger med proviant til den innestengte Fredriksten festning. Han gjorde også Gyldenløve oppmerksom på trusselen som den svenske eskadren med galeiene representerte, og ville gjerne angripe dem snarest. Det var avgjørende at Tordenskjold tok dette opp med den militære ledelsen i København. Hvis brevet fra Gabel datert den 6. juni bare nådde fram til kongen, kunne det skape en farlig lang utsettelse, dersom den eneveldige kongen ikke fattet en rask nok avgjørelse i saken.

Admiral Christen Thomesen Sehesteds eskadre av grunne fartøyer fra farvannet ved Rügen i 1714, lå i København. Denne eskadren kunne settes i stand, og admiralitetet oppnevnte Tordenskjold til eskadresjef den 13. juni 1716. Han fikk ordre om å ruste ut to fregatter, det større skytsskipet (større stykkpram) «Hjelperen», en stykkpram og tre galeier, for så å slutte seg til viseadmiral Gabel i Larkollen. Det var da kommet et nytt brev fra Gabel, som historisk sett er kontroversielt.

Gabels brev til kongen datert den 13. juni forklare kort at Gabel planla et angrep på Dynekilen, som han skal ha beskrevet som «en af deres havne», men den svenske transportflåten hadde ikke kommet dit ved det tidspunktet. Brevets innhold var vagt, men det kan ha vært et uttrykk for forbehold. Dynekilen var en naturlig havn som ga god beskyttelse, og det kunne ligge engelske og nederlandske handelsskip der også. Kanskje ville Gabel unngå diplomatiske forviklinger om han kom i skade for å ødelegge noen av disse skipene sammen med de svenske. Et annet brev fra Gabel forsterker dette inntrykket. Der understreket han behovet for å undersøke forholdene i forveien.

Tordenskjold kom til Norge i troen på at den svenske transportflåten, som hadde unngått dem så lenge, kunne ha kommet seg inn i Dynekilen. Stedet var svært passende for å unngå å bli oppdaget og angrepet. I et brev til kongen den 21. juni, etter at Tordenskjolds eskadre nesten var ferdig utrustet, skriver han at han tror Strömstierna har kommet til Dynekilen, og at han vil se etter svenskene der.

Forspillet

Den 2. juli 1716 satte Tordenskjolds eskadre kurs nordover. Dagen etter passerte den Kronborg, hvor brev ble ført i land. Kort etter kom det til en trefning ved Kullen, ved svenskekysten av Skåne. Der oppbragte Tordenskjold to priser, en hukkert med fire kanoner, og en dobbelte sjalupp med fire svingbasser, sammen med deres prise, et dansk fartøy som ble frigitt fra de erobrede svenske kaperbåtene.

Den 4. juli fortsatte Tordenskjold nordover, og i de neste tre dagene måtte han føre an med sine beste seilførende skip, for å ha både stykkpram og galei under slep. Den 7. juli kastet Tordenskjold anker mellom Koster og Grisebåene. Uten å vite det hadde han nådd farvannet ved Dynekilen akkurat i tide. Strömstierna hadde startet nordover i begynnelsen av juli, med kurs for Strömstad – for andre gang det året.

Strömstierna kunne ha kommet seg i sikkerhet og kunne kanskje fått losset lasten i Strömstad, men bestemte seg for å gå til Dynekilen, hvor han hadde vært den 1. mai, og vente på nærmere instruksjoner der. Trefningen ved Styrsö hadde overbevist ham om at fienden ikke hadde grunngående krigsskip i Norge. Derfor mente han at Dynekilen skulle være trygg havn. Så han dro dit, anla et batteri på en holme, ankret opp, og forberedte seg på å losse så snart den kongelige ordren kom.

Sjefen på stykkprammen «Stenbocken», kommandør Gyllenschruuf, var ikke så overbevist som «schoutbynachten» (kontreadmiral) Strömstierna, og foreslo at det skulle settes en vaktstyrke på 500 mann fra det saksiske regimentet ved det smale innløpet til fjorden. Men, han fikk beskjed om at det ikke var mulig, da sakserne var nødvendig som vaktmannskap ved Svinesund. Svenskene holdt all sin oppmerksomhet rettet mot Halden.

Utenfor Koster kom Tordenskjold i kontakt med flere matroser fra linjeskipet «Fyn». De var del av en avdeling som lå utenfor Magö, og de fortalte ham at de, gjennom en samtale med bohuslenske fiskere under en fisketur, hadde oppdaget at det var kommet en svensk flåte til Dynekilen den 5. juli 1716, og at offiserer skulle være gjester i et bryllup på gården Dyne om kvelden.

Etter at Tordenskjold dermed fikk bekreftet Gabels påstand om at det fantes en svensk flåte – den ettersøkte transportflåten som hadde unnsluppet dem på vårparten, mente Tordenskjold at han kunne trosse ordren om å fortsette til Larkollen, selv om Gabel nettopp hadde dratt sørover til Magö og det var mulig å få kontakt med ham ganske raskt.

Dynekilen

Dynekilen er en over fem kilometer lang fjord som skjærer seg nordøstlig inn i den nordre bohuslenske kysten. Det er høye skrenter på begge sider av et trangt innløp, som flere steder er bare mellom 100 og 150 meter bredt. Innløpet fører til et trekantet basseng som er omringet av høye, skogkledte skråninger, innerst i fjorden flater landskapet ut i dyrket mark, der gården Dyne den tid lå ved en holme. Vannstanden i Dynekilen var på mellom 13 og 14 meter, bare en halv meter dypere enn fjorden er på sitt dypeste i dag.

Strömstierna kunne ha stengt det trange innløpet til Dynekilen med sperrebommer. Han kunne også ha satt opp artilleri der. Men han nøyde seg med å sette ut bare et par vaktbåter, og stolte mest på et batteri på seks 12-punds kanoner på en mindre skanse ute på en holme inne i fjorden. De svenske skipene lå ganske tett innerst i fjorden, med stevnen mot land. Dermed kunne de ikke raskt legge bredsiden til innløpet. Bare stykkprammen kunne hurtig vende bredsiden styrbord mot innløpet.

Den norske innenskjærs eskadren

• «Hjelperen» 47 skyts flaggskip for kaptein Peter Wessel Tordenskjold
• «Arca Noæ» 33 skyts stykkpram (kapteinløytnant Henry Clavel de l'Etang, 32 år)
• «Hvide Ørn» 30 skyts, fregatt (kapteinløytnant Vilhelm Lemvig, 26 år)
• «Vindhunden» 16 skyts, fregatt (premierløytnant Peder Hansen Grip, 35 år)
• «Charlotte Amalia» 7 skyts, galei og sjef for galeigruppen (premierløytnant Michael Christian Ludvig Ferdinand Tønder, 24 år)
• «Louisa» 7 skyts, galei (månedsløytnant Christian Madsen Tønder, 28 år)
• «Prinds Christian» 7 skyts, galei (månedsløytnant Niels Dahl, alder ukjent)
• Tilsammen 147 skyts og 931 mann hvorav 4/5 var nordmenn.

Den svenske innenskjærs eskadren for eskorte

• «Stenbocken» 24 skyts hvorav ti 18-punds, stykkpram (kapret) (kommandør Nils Schruuf, 49 år)
• «Wreden» 21 skyts hvorav to svære 36-punds, galei (Ødelagt) (styrkesjef, scoutbynacht Olof Strömstierna, 52 år og skipssjef, kaptein Rutger von Seth, 31 år)
• «Proserpina» 14 skyts, galei (kapret) (admiralitetskaptein Christian Gathenhielm, 33 år)
• «Ulysses» 6 skyts, galei (kapret) Ulysses (galei)
• «Lucretia» 13 skyts, galei (kapret) (overløytnant Thomas Wessling)
• «Hecla» 13 skyts, galei (Ødelagt)
• «Achilles» 5 skyts, halvgalei (Kapret) (løytnant Gustav Andreas Wagenfelt, 45 år)
• «Pollux» 5 skyts, halvgalei (Kapret) (ekstraordinær løytnant Anders Enberg, 40 år)
• «Hector» 5 skyts, halvgalei (Ødelagt)
• «Castor» 5 skyts, halvgalei (Kapret)
• «Björn» halvgalei/dobbelte sjalupp – (Kapret)
• «Svarte Mären» halvgalei/dobbelte sjalupp (Kapret)
• «Sköldpaddan», galiot (Ødelagt)
• 1 kosterbåt betegnes som «Koster», definert som galei (Ødelagt)
• Det må bemerkes at det ikke er hundre prosent sikkert at opplysningene om de svenske krigsskipene stemmer. De ulike fartøyene som nevnes; galei, halvgalei og dobbelte sjalupp, ble av og til sammenblandet. Minst 884 mann var med eskorten og 400 soldater var med transportflåten, eller var avsatt til vaktstyrker.
• Beskrivelsen av transportflåten er det heller ikke mulig å være sikker på stemmer. To frakteskuter med tung last, en hukkert, en galiot og en krejert på fem fraktfartøyer ble erobret og ført vekk, tre ble erobret og fikk lasten fjernet før de ble ødelagt. Resten ble ødelagt, kanskje fra seks til 20 fartøyer.

Sjøslaget

Klokken 01:30 om natten, halvannen time før soloppgang den 8. juli 1716 satte Tordenskjolds eskadre seil i vestlig laber bris, og sto en time senere inn gjennom Lesundet mot fjorden. Eskadren fikk hjelp av en svensk los, som ved en tilfeldighet hadde blitt tatt til fange og ført ombord på Hvite Ørn. Ironisk nok var det den samme som hadde ført Strömstierna inn til Dynekilen. Klokken 05:30 hadde skipene kommet mellom holmene. Da hevet prammene opp kanoner fra nede i skipet, mens de andre satte sitt skyts klart for kamp. Ved sekstiden nærmet skipene seg Stora Krossön, som deler innløpet i to, og startet på smalsundet som løper 3,5 kilometer innover. Der kom de over tre-fire mindre båter, som trakk seg inn gjennom kilen.

Tordenskjold hadde tatt seg over til galeien «Prinds Christian», for å kunne rekognosere. Fra galeien tok han en lettrodd skjærbåt, som var tatt fra svenskene, og kom fram til det ytterste av det indre bassenget. Der steg han i land og tok seg til en høy kolle, for å få oversikt over de svenske styrkene. Han kunne se at de var fullstendig uforberedt, for skipene deres lå fortøyd med baugen mot land i tett samling i trangt vann, og de kunne ikke manøvrere om og ta opp kamp. Bare stykkprammen «Stenbocken» og skansen på holmen kunne skape problemer for ham i det kommende slaget.

Etter å ha rodd tilbake til galeien, flyttet han flagget sitt til det sterkeste fartøyet, stykkprammen «Hjelperen» som klokken 07:30, under sørlig vind i skiftende styrke, stakk lydløst inn i havnen fulgt av «Arca Noæ» og de øvrige skipene, med fregatten «Hvite Ørn» sist. De to stykkprammene flankerte først innløpet. Så fortsatte «Hvite Ørn» inn og ankret på havnens nordvestre side med spring i land. Først stilte nordmennene båtene på linje med bredsiden og stevnskyts vendt mot svenskene, som allerede fyrte løs med de få kanonene som hadde fri bane. Slaget var i gang.

I de tre neste timene drønnet kanonene løs på kloss hold mellom de høye skråningene som omkranser Dynekilen. Den første tiden hadde nordmennene solen i øynene, men fordi det var vindstille, ble røyken fra kanoner og ild liggende, slik at ingen lenger kunne se motparten klart.

Ved ellevetiden begynte kanonilden fra de svenskene båtene å avta, og dette dro straks Tordenskjold fordel av. Fregatten «Hvite Ørn» la seg under ild fra holmen og «Stenbocken», slik at to galeier kunne ta flaggskipet «Hjelperen» under slep og hale den mot holmen for å sette batteriet der under ild fra kloss hold. Men den babord sleperen ble skutt av, så den ene galeien og «Hjelperen» drev på land like inn under kanonmunningene til batteriet på holmen. I fem kvarter sloss de tre skipene som lå desperat klemt mellom de svenske galeiene på den ene siden og holmen på den andre. Svenske infanterister kom til fra landsiden og beskjøt fiendens båter derfra.

Men så kom de l`Etang til unnsetning med stykkprammen «Arca Noæ». Med en galei som slepebåt, kom den nært nok det svenske landbatteriet på holmen og klarte å angripe i blindsonen til batteriet. Kort etter gikk mannskapene fra galeiene under kommando av brødrene Tønder («Charlotte Amalia» og «Louisa») på land og tok seg til holmen der kanonbesetningen, både utslitt og sterkt medtatt, flyktet inn i landet. Etter at kanonene i landbatteriet ble fornaglet (ødelagt), var slaget i virkeligheten vunnet.

Fregattene «Hvite Ørn» og «Vindhunden» kjempet videre og klarte klokken 13:15 å tvinge kaptein Sjöblad til å stryke flagget på stykkprammen «Stenbocken». Kort etter måtte den sårede schoutbynachten Strömstierna overgi seg, og for å kunne forlate flaggskipet sitt strøk han sitt kommandoflagg på galeien «Wreden».

Snart etter satte svenskene skipene sine på grunn, slo hull i bunnen og la ut brann- og kruttlunter, før de strømmet i land. Angriperne kom til fra den andre siden og forsøkte å stanse ødeleggelsen. Tordenskjold og Grib entret «Stenbocken», der de tok det gjenværende mannskapet til fange.

Stor heltemot ble utvist av nordmennene da, som under tett ild fra de opphissede saksiske infanteristene tok skip etter skip og dro vekk de strandede skutene før de kunne ødelegges. Michael Tønder kom seg over på et lite svensk krigsfartøy, etter å ha vært på holmen. Der kastet han ikke bare overbord en balje med brennende tjære, men slukket også en brann på luka som førte ned til lasterommet med 220 tønner krutt. En brennende lunte var bare to tommer fra kruttet, idet han kastet den vekk.

Retrett

Slaget var over innen klokken to på ettermiddagen. Nå måtte seierherrene komme seg ut av Dynekilen helskinnet og med det byttet de kunne krafse til seg i all hast, med svenske tropper på alle kanter. I åtte harde, grusomme timer, med brennende skip og eksplosjoner rundt seg, og under et forferdelig slit, klarte de dansk-norske styrkene å berge 14 erobrede skip, 9 krigsskip og 5 fraktfartøy. Klokken 21 hadde de kommet seg ut av Dynekilen igjen, men ikke uten stort drama. Noen få omkom i skip som eksploderte, andre unnslapp i siste liten.

I den måneklare natten som fulgte, hadde saksiske og svenske styrker kommet til og angrep fra begge sider av innløpet. De hadde likevel ikke noe artilleri, og ved hell hadde vinden stilnet. Dermed kunne nordmennene, i spissrotgang mellom svenske styrker, og med mye slit, buksere sine egne sju og fiendens fjorten kaprede skip ut i havet. De siste skuddene falt ved 02:30-tiden den 9. juli 1716.

Klokken 04:00 om morgen samme dag begynne det å blåse sørøst kuling. Da kunne de utslitte mennene på eskadren legge inn årene og seile under god vind nord til Magö, der kommandør Wibe ventet med sin avdeling i Nordsjøeskadren. Ved middagstid den 9. juli kunne Wibe se seierherren Tordenskjolds kapringer, med «Stenbocken» i spissen.

Tapene

De norske tapene i slaget er kjent; 19 døde og 57 sårede. Derimot er de svenske tapene ikke kjent. Det er oppgitt at til sammen 44 krigsfartøy, fraktskuter og mindre fartøy gikk tapt, men vi må regne med at dette antallet bare er et anslag. Det som uansett sved mest for den svenske militærledelsen var verken tap av mennesker eller skip, men at de mistet lasten: Hele beleiringshærens artilleri og krutt var tapt, verdt en fabelaktig sum på mellom 100 000 og 150 000 riksdaler. Mortre og tyngre skyts opptil 36 pund var borte. Med dette tapet var Karl XIIs mulighet for å fortsette felttoget sitt i Norge borte.

Etterspillet

Tordenskjold hadde vunnet en viktig strategisk seier. Med den svenske transportflåten tilintetgjort, kunne de dansk-norske sjøstyrkene settes inn i andre oppdrag. Og uten artilleriet, som var så viktig for svenskene, var Fredriksten festning tryggere mot angrep. Ennå gjenstår et viktig oppdrag for den dansk-norske flåten: Den opprinnelige planen for den norske innenskjærs eskadren var å forsere de svenske batterier ved Sponviken, som bevoktet innløpet til Iddefjorden og hindret forsyninger i å nå sjøveien til festningen i Halden. Etter å ha fått kontakt med viseadmiral Gabel, fikk Tordenskjold ordre om å ødelegge flytebroen for å forvanske det svenske tilbaketoget.

Men da Tordenskjold med sin eskadre kom inn i Svinesund den 10. juli, fant han flytebroen forlatt av svenskene, som hastig hadde evakuert Svinesund på Karl XIIs umiddelbare ordre etter at han fikk nyss om nederlaget i Dynekilen.

Allerede etter nederlaget under slaget om Halden hadde Karl XII vært i sinn om å oppgi Norgesfelttoget, som så langt bare hadde vært skuffende. Tapet av transportflåten og det verdifulle artilleriet må ha vært avgjørende for svenskekongens beslutning om å stanse felttoget. Hvis han fortsatte, ville han nok ikke ha mulighet til å holde på stillingene sine. Han hadde ikke artilleri til å ta festninger, han hadde ikke forsyningslinjer til Sverige, og han ble truet av den dansk-norske flåten fra sjøen, som nå hadde grunne nok krigsskip til å gå innenskjærs. En retrett til Sverige var eneste mulighet, og det tok bare få dager før alle svenskene var ute av Norge.

Trusselen mot Norge var tydeligvis over. Tross noe forsiktighet til å begynne med, fra en engstelig konge som fryktet en krigslist, og fra Lützow som ikke ville ta noe for gitt, kunne Gabel følge ordren gitt ham den 3. juli om å sende alle skip som ikke var nødvendig, hjemover til Kongens by. Blant skipene som gikk til København var Tordenskjolds «Hvite Ørn», som seilte med de andre krigsskipene allerede den 11. juli 1716, bare tre dager etter seieren i Dynekilen. I København vekket nyheten stor jubel. Som belønning for sin innsats ble Tordenskjold utnevnt til kommandør.

Den nye kommandøren seilte med ferske instrukser fra København til Norge, der viseadmiral Gabel fikk dem i slutten av juli. Gabel ble kalt tilbake til København for å delta i forberedelsene til en stor alliert invasjon av Skåne. Planen var at invasjonen, med 53 000 soldater og minst 20 000 sjømenn, skulle begynne senest den 21. september. Kommandoen over Nordsjøeskadren ble gitt til kommandør Reesen.

Gabel og Dynekilen

I norske fremstillinger av slaget i Dynekilen er det nesten tradisjon for å mene at viseadmiral Gabel i etterkant av slaget fastholdt at Tordenskjold hadde tatt ære og berømmelse som rettmessig skulle ha tilfalt ham, i og med at Tordenskjold som kaptein på «Hvite Ørn» var Gabels underordnede. Som begivenhetene foran sjøslaget viser, hadde den ambisjonslystne og freidige kaptein Tordenskjold omgått viseadmiralen sin flere ganger, også da han skaffet seg en eskadre under egen kommando bak Gabels rygg. Tordenskjold hadde beviselig gjort mye for å komme dit selv, men brevet som angivelig ansporet Tordenskjold til å være utenfor Koster den 7. juli, der han hadde den gunstigste angrepsposisjonen dersom det virkelig var en svensk flåte i Dynekilen, er mildt sagt omstridt blant historikerne.

Et brev fra Gabel datert 9. august til visestattholder baron Kragh i København, inneholder en mystisk passus om at Gabel selv deltok i sjøslaget. Det kan være «noe hold på» dette. I et annet brev, datert samme dag som sjøslaget fant sted, blir det hevdet at Gabel hadde vært i Dynekilen og først dro vekk ved 12-tiden, med påstand om at sjøslaget var vunnet. På det tidspunktet var Tordenskjold i stor fare og utfallet av slaget var ennå usikkert, selv om ilden hadde blitt mindre intens fra den svenske siden. Historikerne har måttet stille seg tvilende til disse brevene, som ikke understøttes av andre kjente kilder.

At Gabel ble uvenn med Tordenskjold mot slutten av 1716 er en senere konstruksjon, ifølge historikeren Olav Bergersen. Gabel, hevder Bergersen, var kjent med den yngre offiserens personlighet, og må ha konkludert med at den ærgjerrige Tordenskjold ville forme budskapet til kongen og København slik det passet ham. Siden Gabel sendte Tordenskjold til København med fregatten «Hvite Ørn», kan det ikke ha vært noen grunn for uvennskap der i etterkant. Tvert imot var Gabel villig til å la Tordenskjold få æren.

Da Tordenskjold ble sjef for Nordsjøeskadren i november 1716, demonstrerte han stor dyktighet. Med kongens gunst og venner blant de høye herrer, hadde han et godt utgangspunkt for å vise seg som en formidabel eskadresjef. Først da hadde Gabel og andre øverst i det militære hierarkiet grunn til å begynne å betrakte den unge mannen som en konkurrent. Men Gabel var av adelsslekt, og kan ikke ha betraktet Tordenskjold som en stor trussel mot seg.

En må derfor slutte seg til oppfatningen om at det ikke var slaget i Dynekilen som førte til fiendskap fra Gabels side. Dessuten førte striden mellom Vosbein og Tordenskjold, etter angrepet på Göteborg, til et anspent forhold mellom Gabel og Tordenskjold, dette var likevel forbigående. Ifølge historikeren Dan H. Andersen, i hans nye bok om Tordenskjold, var det ikke noe fiendskap mellom Gabel og Tordenskjold, bortsett fra noen få, kortvarige konfrontasjoner.

Sjøslagets betydning

Det store spørsmålet rundt sjøslaget i Dynekilen, som er sagt å ha vært Norges redning, er om slaget var årsaken til Karl XIIs tilbaketrekning, eller om det var den unnskyldningen Karl XII brukte til å trekke seg ut av et allerede mislykket felttog. Man kan si at sjøslaget ikke var avgjørende for utfallet av Karl XIIs første Norgesfelttog. Man kan heller betrakte slaget som den siste spikeren i kisten til det svenske felttoget i Norge, som mislyktes av flere årsaker. Den kanskje viktigste årsaken til nederlaget, var at Karl XII hadde rykket fram i slik hast at forbindelseslinjene ble sårbare, med bare mindre styrker til å stå mot et undervurdert norsk forsvar, som etterhvert fikk forsterkninger fra Danmark via sjøveien.

Men uansett, slaget i Dynekilen står som en av de største militære begivenhetene i norgeshistorien. Selv om mange av de modige sjømenn og soldater som kjempet der knapt ble lønnet for sitt mot og slit, var de mektig stolte over å ha slåss under kommando av helten Tordenskjold, som «Dynekildens Norske Drenge». Helt til det siste var Tordenskjold særlig oppmerksom mot sine menn fra dette slaget. Han forsøkte fram til siste stund i tjeneste hos kong Frederik IV å virke til at de fikk en belønning. Men for mange av dem var det kanskje belønning nok å ha vært hans «norske drenge».

Kilder

• Per Eilstrup, Tordenskiold, Peter Wessel og hans tid Årstall ukjent
• Guthorm Kavli, I Tordenskjolds Kjølvann 1990 ISBN 82-516-1352-3
• Alf E. Bjerke, Nordens Løve -Karl XII i Norge. 1992 ISBN 82-03-16946-5
• Dag Reidar Frognes, Tordenskiold Admiral & rebell 2000 ISBN 82-530-2197-6
• Arne Marensius Bull, Oppland Regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3
• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i krig 2005 ISBN 87-567-7269-6
• Jørgen H. Barfod, Den Danske Flådes Historie 1660-1720, Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0
• Svenska Flottans Historia Bind 2 1680-1814 Årstall 1943
• R.C. Andersson, Naval Wars in the Baltic 1522-1850, utgitt i 1910, senere utgivelser.

Eksterne lenker

• Peter Wessel Tordenskjold - rabagast og geni, artikkel hos Norgeshistorie.no