Slaget i Køge bukt

Må ikke forveksles med Slaget ved Køge eller Slaget ved Køge bukt.

Slaget i Køge bukt fant sted 4. oktober 1710, og var det første større sjøslaget under den store nordiske krig. I ettertid er det særlig blitt kjent for at kommandørkaptein Iver Huitfeldt ofret sitt og besetningens liv da hans skip «Dannebroge» sto i brann, for på denne måten å redde den øvrige dansk-norske flåten fra å bli antent eller overmannet av de svenske marinestyrkene.

Slaget i Køge bukt
Konflikt: Den store nordiske krig
Det danske skipet «Dannebroge» tar fyr
Dato 4. oktober 1710 Sted Køge bukt, sør for København og sørvest for Amager Resultat Uavgjort
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
Hans Wachtmeister	Ulrik C. Gyldenløve
Styrker
21 linjeskip og 9 fregatter og andre fartøyer med 1512 kanoner	26 linjeskip, 9 fregatter eller 4 fregatter og 4 snauer, 7 brannskip og 2 galioter med 1808 kanoner
Tap
2 linjeskip tapt	1 linjeskip ødelagt med 550 drepte

Bakgrunnen

Etter krigsutbruddet i oktober 1709 ble den dansk-norske orlogsflåten under generaladmiral Ulrik C. Gyldenløve først satt til å overføre de danske styrkene til Råå i Skåne tidlig i november. Denne flåten var dårlig forberedt for krig, da det var mangel på det meste, også sjøoffiserer. Dette gjorde at forberedelsene tok lenger tid enn forutsatt. Ressursmangelen hadde sin bakgrunn i at flåten med sine 41 orlogsskip, 13 fregatter og flere mindre fartøyer var underfinansiert. Videre var offiserskorpset kompromittert etter sin rolle under et maktvakuum etter generaladmiral Jens Juels død i 1700, og dette bidro til en reduksjon av kompetansenivået. Imidlertid var den svenske flåten med 48 orlogsskip i en liknende forfatning.

Nederlaget i slaget ved Helsingborg i mars 1710 fikk flere strategiske konsekvenser. I mangel av en slagkraftig dansk hær ville danskene gjenta invasjonen av Skåne med hjelp av de russiske hjelpestyrkene som var kommet til Danzig (Gdańsk), og danskene var derfor avhengig av å sikre forbindelsene over Østersjøen. Svenskene kunne frigjøre midler til å styrke den svenske flåten og kunne derfor forstyrre danskenes forberedelser. Allerede om våren hadde svenskene sendt en eskadre til farvannet utenfor Skåne, der de kunne observere en like stor dansk eskadre som krysset mellom Rügen, Møn og Bornholm.

Vanskelighetene med å få utrustet den dansk-norske hovedflåten som skulle eskortere overføringen av de russiske styrkene i Danzig, gjorde at Gyldenløve ikke kunne ikke gå ut fra Københavns red før 14. juni 1710. Mens Gyldenløve var opptatt med å utbedre de største skadene og vedlikeholdsproblemene, observerte fregatten «Ørnen» den svenske flåten på rundt tyve krigsskip utenfor Karlskrona, og mente at den svenske styrken ikke var sjødyktig før den 30. juni. Dersom svenskene hadde besluttet å bli der, kunne Gyldenløve avse flere orlogsskip til Nordsjøeskadren som tiltak mot det svenske kapervesenet og den svenske Gøteborgseskadren, som hadde tatt herredømme over Kattegat. Men han satte seg imot planen om å transportere den russiske hæren til Sverige sør for Stockholm før den svenske flåten var uskadeliggjort. Men Frederik IV beordret ham til å overføre troppene til Sjælland, til tross for at den svenske flåten i Karlskrona gjorde operasjonen farefull.

Ved Bornholm lå Gyldenløve med sin flåte utover sommermånedene, men dårlig proviant og mangel på drikkevann tvang ham til å returnere til København i juli. Der måtte han sende 2 000 mann på land eller til hospitalskip. Forberedelsene ble utsatt flere ganger, men den 14. september 1710 kunne Gyldenløve endelig seile ut fra ankerplassen i Køge bukt som eskorte for flåten på 83 transportfartøyer. De kom imidlertid ut for en storm som gjorde stor skade både på orlogsflåten og transportflåten. Etter å ha underrettet sin halvbror kongen om situasjonen, fikk Gyldenløve ordre om å vende tilbake fra Bornholm med de seksti transportfartøyene han kunne gjøre rede for. Men 27 skip fortsatte videre uten å vite at eskorten hadde snudd, så det kom kontraordre fra kongen om å bli ved Bornholm. Men den kom for sent.

Den 1. oktober hadde Gyldenløve vendt tilbake til ankerplassen i Køge bukt. I mellomtiden var svenskene opptatt med å utruste sin flåte i Karlskrona. De første sammenstøtene kom allerede da den danske fregatten «Hvide Falk» ble jaget bort av fire orlogsskip, som i sin tur ble jaget bort fra Bornholm av seks andre danske krigsskip. Da Wachtmeister fikk vite at den dansk-norske flåten var observert ved Bornholm med et halvt hundre transportfartøyer den 23. september, stakk han ut og nådde Bornholm. Wachtmeister hadde likevel ikke full oversikt over situasjonen, og hans plan var å blokkere transportsflåten, avskjære den dansk-norske orlogsflåten fra dens ankerplass, og om mulig tilintetgjør den. Da Wachtmeister ankret ved Møn den 3. oktober, visste han ikke at Gyldenløve allerede var kommet til Køge bukt i forveien.

Flåtene

Den danske under generaladmiral Ulrik Christian Gyldenløve med 26 linjeskip og 21 andre fartøyer med 1808 kanoner:

• Elephanten 90 stykker flaggskip for generaladmiralen
• Fredericus IV 110 stykker som en av samtidens største krigsskip
• «Dannebroge» 94 stykker
• Justitia 90 stykker
• Norske Løve 84 stykker
• Tre Løver 78 stykker
• Prinds Christian 76 stykker
• Sophia Hedvig 76 stykker
• Wenden 72 stykker
• Dronning Louisa 70 stykker
• Haffru 70 stykker
• Beskjermer 64 stykker
• Ebenetzer 64 stykker
• Svan ( Svanen? ) 60 stykker ( Hannibal (skip)?
• Oldenburg 52 stykker
• Sværdfisk 52 stykker
• Tomler 52 stykker
• Fyen 50 stykker
• Island 50 stykker

4 eller 9 fregatter inkludert «Høyenhald» og 4 snauer, 7 brannskip, to galioter og to hospitalskip

Den svenske flåten under admiral Hans Wachtmeister med 21 linjeskip og 9 andre fartøyer med 1512 kanoner:

• Göta Lejon 90 stykker flaggskip for riksadmiralen
• Enighet 94 stykker
• Tre Kronor 86 eller 96 stykker
• Wenden 82 stykker
• Sverige 82 stykker
• Princessa Hedvig 80 stykker
• Princessa Ulrika 80 eller 84 stykker
• Göta 76 stykker
• Nordstjerna 76 stykker
• Prins Carl 76
• Prins Carl Fredrik 72 stykker
• Småland 70 stykker
• Karlskrona 70 stykker
• Skåne 68 stykker
• Bremen 64 stykker
• Fredrika Amalia 62 stykker
• Westmanland 62 stykker
• Pommern 56 stykker
• Södermanland 56 stykker
• Wachtmeister 56 stykker
• Werden 54 stykker

9 andre fartøyer inkludert brannskip.

Sjøslaget

Tidlig om morgenen den 4. oktober 1710 observerte danskene, som hadde ved en feil ikke hadde satt ut vaktskip, tretti seilskip med kurs mot Stevns fra sør. De trodde først at dette var transportskipene som hadde vendt tilbake fra Danzig, men måtte snart konstatere at det var krigsskip. Dette kom som en stor overraskelse på skipssjefene, som kl. 9 hadde samlet seg til krigsråd ombord på flaggskipet mens flåten lå på sin ankerplass innerst ved den sørlige stranden av Køge bukt. Overraskelsen var så stor at sjøoffiserene så seg nødt til å gjøre skipene klare for strid i en fart, og ifølge matrosen Niels Danielsen Trosner måtte alt overflødig kastes over bord, selv svin, gjess og får.

Det blåste sydøstlig stiv kuling. Svenskene hadde derfor fordel av akterlig vind, mens danskene var nødt til å varpe seg mot vinden. Da skipene bare la ut ett anker, dreide de rundt etter vinden. De måtte varpe seg fremover ved å hale seg over ankeret for så trekke seg mot vinden for å frigjøre ankeret. Men vinden var sterk, og etter en stund med harde tak så Gyldenløve seg nødt til å beordre alle skip til å kappe ankertauene. Det var da Trosner var vitne til at alt overflødig ble kastet over bord, antakelig for å gjøre skipene lettere. Da ordren kom, var klokken blitt 11.30 om formiddagen.

Etter å ha kappet ankertauene, forsøkte danskene lengst øst på babord side i le å komme i orden, men forvirringen i det trange farvannet var så stor at det bare var to sammensatte styrkekonsentrasjoner, avantgarden og arrieregarden, som kunne slå om til nordøstlig kurs mot midten av bukten. Kommandørkaptein Iver Huitfeldt på sitt 94-kanoners linjeskip «Dannebroge» sammen med «Mars» var først ut, men i sørlig retning. De andre dansk-norske linjeskipene fra den østlige gruppen, inkludert storskipet «Fredericus IV», fulgte Huitfeldts eksempel, så de ble liggende i slagorden midt i bukten med stevnene vendt sørover.

Wachtmeister hadde lagt kursen mot sørvest i kjølvannsorden i den hensikt å stormet inn i ankerplassen som i søndre del av bukten. Men så snart han så «Dannebroge» og flere andre dansk-norske skip i ferd med å krysse mot midten av Køge bukt, måtte han vende flåten i nordlig kurs mot Amager. Han ville tilintetgjøre den sårbare dansk-norske flåten og ville ikke la den kunne slippe unna eller risikere å komme for langt inn i bukten. Men vendingen reddet den dansk-norske flåten, som nå hadde fått tid til å danne en linje. Dessuten ble hans plan om å ødelegge eskadren som hadde fremtvunget vendingen, ødelagt av en uventet hendelse.

«Dannebroge» ble gjenstand for en voldsom bredsidebeskytning fra hele den forreste delen av den svenske linjen, deretter også fra senteret, medregnet alle de fem tredekkers linjeskipene. Men allerede etter at bare fem-seks skudd var avfyrt, kom akterskipet i brann. Huitfeldt var kommet opp i le og hadde sterk vind mot sitt skip. Det er uvisst om det var svensk ild eller gnister og glør fra kruttladningene i kanonene som antente akterskipet øverst oppe. På grunn av den kraftige vinden kom brannen fort ut av kontroll, og den flammet først opp ved mesanmasten. Til tross for dette kjempet Huitfeldt og hans mannskap med dødsforakt og klarte å avfyre hele tre bredsider mot svenskene. Etter at skipet kom i brann hadde Huitfeldt kastet anker. Hensikten med denne handlingen er omdiskutert, men trolig ville han unngå å komme i ukontrollert drift inn mot den dansk-norske linjen. Et linjeskip av denne størrelsen kunne ha minst tre større ankre.

Ikke lenge etter sto hele skipet i lys lue, og øyenvitnene, blant dem matrosen Trosner, så hvordan noen av mannskapet trengte seg ut på baugsprydet. Men også dette tok fyr, så folkene måtte kaste seg i vannet. Mindre enn halvannen time etter at brannen oppsto eksploderte «Dannebroge» så bare småbiter var tilbake. Over 550 mann omkom.

Det brennende krigsskipet hindret svenskene fra å fortsette vestover, og i den sterke vinden nærmet de seg Amagers sørlige ende og det grunne farvannet utenfor. Wachtmeister forsto faren og vendte straks om avantgarden og senteret, men arrieregarden kom for nær grunnen. Admiralskipet «Tre Kronor» og schoutbynachtskipet «Princessa Ulrika» klarte ikke å vende fort nok og grunnstøtte hardt.

Wachtmeister vendte om i sørlig retning og stoppet opp kl. 17 om ettermiddagen, men så da at den overmektige dansk-norske flåten hadde stilt seg opp i en intakt kjølvannsorden. Dessuten blåste det nå opp, slik at en ordnet sjøstrid ikke lenger var mulig – kanonportene på underste kanondekk kunne ikke åpnes i så grov sjø. Han måtte derfor avstå fra et angrepet som kunne gå galt, og han la flåten for anker nordøst for Stevns.

Gyldenløve så dette og trakk deretter sin flåte tilbake til ankerplassen, men nå enda lengre mot nord inne i bukten. Han vil gjenoppta kampen når været hadde roet seg og ga skipssjefene ordre om å forberede seg for ny strid.

Etterspillet

Været forble dårlig i dagene som fulgte, og begge flåter måtte fremdeles bli liggende for anker. De to grunnstøtte linjeskipene «Princessa Ulrika» på 84 stykker og «Tre Kronor», en tredekker på 96 stykker, var ikke til rikke av grunnen, til tross for kraftig innsats. Wachtmeister så seg derfor nødt til å ødelegge dem etter å ha satt besetningene i båter over til Landskrona.

Men en uventet gevinst dukket opp den 6. oktober. Ved å ankre opp ved Stevns ble den svenske flåten liggende midt i en sterk sørlig strøm. Det førte til at en dansk flåte på 20 transportskip, eskortert av fregattene «Ørnen» og «Flyvende Abe» uforvarende kom rett inn i den svenske orlogsflåten. Det brøt ut hard strid, men ved å seile kloss inntil land mot Præstø red klarte transportflåten med eskorten å komme seg gjennom, med unntak av 5 skip som gikk på grunn. Eskorten klarte på et vis å redde transportflåten i sikkerhet i Præstø. De som skipene som gikk på grunn ble tatt av svenskene.

Gyldenløve lettet anker og kunne nå overta ankerplassen ved Stevns, som svenskene hadde forlatt i forfølgelsen av transportflåten. Været hadde roet seg så det nå var mulig å gjenoppta sjøslaget, men Wachtmeister hadde sett hvor sterk den dansk-norske flåten var med sine 46 skip mot bare 28 i hans flåte. Han kunne ikke håpe på å vinne over en overlegen motstander i trange og ukjente farvann. Derfor besluttet han heller å blokkere troppetransporten fra Danzig, som imidlertid på dette tidspunkt var kansellert.

7. oktober satte Wachtmeister derfor kursen ut på åpen sjø. Gyldenløve tok umiddelbart opp forfølgelsen, og i to dager manøvrerte begge flåter i slagorden, klare til kamp, men Wachtmeister holdt seg i lovart og avverget derved et dansk-norsk angrep. Først om ettermiddagen den 8. oktober hadde Wachtmeister kommet seg forbi Falsterbo og kunne ankre opp ved Ystad. Gyldenløve stoppet ved Falsterbo og besluttet seg å holde krigsråd, siden han nå antok at et svensk angrep var i vente.

Med en mannskapsmangel på 2000 mann, og med 15 % av de gjenværende besetningene syke, var Gyldenløve ikke i stand til å utkjempe langvarige sjøslag. Dessuten nærmet høsten seg med nye stormer. Å krysse etter den svenske flåten var på grensen til det umulige, når stridsevnen allerede var sterkt redusert. Gyldenløve vendte derfor tilbake til København.

Da Wachtmeister fikk meldingen om at Gyldenløve var vendt tilbake til København, mente han å ha utført sitt oppdrag, som var å hindre overføring av de russiske styrkene som kunne ha gjort en ny invasjon i Skåne mulig. Men han hadde lidd et strategisk nederlag, for han hadde ikke klart å utnytte den store sjansen som hadde oppstått fordi Iver Huitfeldt på Dannebrog hadde forpurret hans plan ved sin manøvrering og tapperhet. Wachtmeister dro få dager senere tilbake til Karlskrona.

Litteratur

• Barfod, Jørgen H. (1997): Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde. ISBN 87-00-30226-0
• Bjerg, Hans Christian og Frantzen, Ole L. (2005): Danmark i krig. ISBN 87-567-7269-6
• Svenska Flottans Historia, bind 2 1680-1814, årstall 1943
• Tor Jørgen Melien: Iver Huitfeldt og slaget i Køge Bugt (2010) ISBN 978-82-7129-241-6