Trefningen ved Styrsö

Trefningen ved Styrsö
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Dato	1. til 3. mai 1716
Sted	Ved øya Styrsö eller Styrsund bak Koster i nordre Båhuslen
Resultat	Uavgjort, strategisk sett var svenskene slått vekk
	Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
	Kommandanter og ledere
Schoutbynacht Olof Knape Strömstierna	Kommandør Johan Vibe på vegne av viseadmiral Christian Carl Gabel
	Styrker
Innenskjærs eskadren med 1 stykkpram og 11 andre krigsskip	2 linjeskip og 4 fregatter
	Tap
Ukjent	Ukjent

Trefningen ved Styrsö er det glemte sjøslaget under det første Norgesfelttoget i 1716 mellom den svenske innenskjærs eskadren under Strömstierna som eskortere en transportflåte langs Båhuslenkysten mot Oslofjorden etter konge Karl XIIs ordre og viseadmiral Gabels Nordsjøeskadren.

Bakgrunn rediger

I Hølen, kort etter felttoget mot Christiania var startet, sendte Karl XII et brev til Göteborg med ordre om å utruste en eskadre av grunngående krigsskip for å føre en transportflåte til Strömstad så snart isforholdene tillot det. Der skulle Strömstierna utvalgt for oppdraget avvente ordre om det endelige bestemmelsesstedet, som var tenkt å være Moss eller Christiania. Brevet datert den 19. mars 1716 ble fortest mulig brakt til Göteborg, hvor arbeidet umiddelbart ble satt i gang.

Innen 15. april 1716 var transportflåten med frakteskuter og småfartøyer klar, og satte av gårde fra Göteborg. Flåten vendte nordover gjennom den båhuslenske skjærgården under eskorte av en grunngående eskadre på 12 store og mindre krigsskip, blant dem stykkprammen «Stenbocken», flaggskipet «Wreden» og galeien «Ulysses». Transportflåten og eskadren seilte under beskyttelse av øyene og holmene langs kysten, og nådde Strömstad noen dager senere. Der ble Strömstierna underrettet om den kritiske situasjonen i Norge, hvor Karl XII satt i Christiania uten beleiringstren mot Akershus festning. Dessuten hadde den dansk-norske orlogsflåten sendt ut Nordsjøeskadren, som nå patruljerte hele Oslofjorden og Moss, og Strömstierna var under stor fare for angrep.

I slutten av april valgte Strömstierna likevel å ankre ved øya Styrsö bak Kosterøyene utenfor Strömstad, muligens i håp om å kunne komme seg videre inn i Oslofjorden. Samtidig rekognoserte Strömstierna nordre Bohuslän og kom til Dynekilen som viste seg å være en passende endestasjon tett ved landeveien mellom Svinesund og Strömstad. Men like før de hadde dratt fra Göteborg hadde svenskene i Strömstad oppdaget at norske styrker på streiftog fra Fredrikstad og Fredriksten hadde funnet og ødelagt tømmermaterialet som var ment for brobygging på begge sider av Svinesund. Nytt tømmer måtte til, og vårløsningen kom, samtidig som Karl XII hadde sendt nye ordre om troppebevegelser.

Gabel ved Larkollen hadde den 29. april fått rapporter om den svenske transportflåtens ankerplass ved Styrsö eller på Styrsund bak Kosterøyene, og forberedte en mindre eskadre med seks orlogsskip for å angripe og ødelegge den, eller drive den vekk. Samtidig kom Tordenskjold til Larkollen på fregatten «Hvide Ørn» og kunne bli med på angrepet utenfor Strömstad. Eskadren under kommandør Johan Vibe, som besto av linjeskipene «Fyen» og «Prins Wilhelm», samt fregattene «Hvide Ørn», «Raa», «Svenske Sophie» og «Høyenhald», vendte sørover fra Larkollen mot skjærgården i nordre Bohuslän sør for Svinesund.

Sjøtrefningen rediger

Tordenskjold fant ankerplassen ved øya Styrsö som var en mindre øy ved Kosterøyene som etter svenske kilder lå ved Styrsund. Vibe gikk til angrep, men det var raskt oppdaget at det var vanskelige å manøvrere seg gjennom den båhuslenske skjærgården og det var ikke mulig å kom tett på svenskene som kjente farvannet og kunne går inn på grunnere farvann. I tre dager framover var det gjort angrep med beskytning på lang avstand, skuddvekslinger og manøvreringer der begge parter gjorde bruk av strøm og vind.

Tordenskjold i de første to dager med sin mer manøvreringsdyktige fregatt lykkes å kom nærmere og kunne når de svenske skipene med egne 12-punds kanoner, men kom under skarp beskytning av galeier med 24-punds og 36-punds kanoner. Etter fire treff hvorav to grunnskudd som ment treff under vannlinjen mot skroget måtte kapteinen trakk seg fra striden.

Gabel bemerket Tordenskjold i sin rapport, kom med ordene «efter …sædvanlige Bravour holdt en god Konduite.»

Ved 3. mai var stridighetene over da svenskene oppgav deres ankerplassen som kunne ha tillatt en rask ferd videre nordover og søkt seg tettere på den båhuslenske kysten. Gabel kom til den konklusjonen om at hans skip som stakk for dypt, kunne ikke nå de svenske skipene som artillerimessige sett var altfor sterk for mindre båter og sjalupper som orlogsskipene hadde tatt med seg. Et behov for grunngående krigsskip som stykkprammer og galeier var nå synlig om man vil håpet å kunne angripe svenskene.

Etterspillet rediger

En generell misforståelse var at den svenske transportflåten med eskorten hadde søkt tilflukt i Dynekilen, men det var ikke riktig. Strömstierna satte kursen hjemover til Göteborg fra Strömstad overbevist om at veien nordover inn i Oslofjorden var sperret og dessuten hadde nyheter fra Norge kommet i mellomtiden. Under det andre slaget om Moss den 25. april 1716 hadde nordmennene tatt svenskenes utpost og havn mot Oslofjorden og ved den 30. april brøt Karl XII beleiringen av Akershus festning for å trakk seg sørøstover. Strömstierna kunne ikke se noe mulighet for å fortsetter nordover og veien mot Svinesund var sperret av Gabel og Sponviken fort på den nordre siden av innløpet til Iddefjorden.

Arbeidet med flytebroen over Svinesund og de omfattende troppeforflytninger i vårløsningen ment at det var verken tid eller plass for det krigsmaterialet man vil losse av transportskipene så en retur til Göteborg var ansett å være det riktige. Først måtte flytebroen blir ferdig, deretter skulle nye ordrer fra Karl XII om hva å gjør med det kostbare beleiringsskytset kom så snart svenskene hadde omgruppert seg etter retretten fra Christiania.

Sponviken fort står som et sterkt hinder så selv om svenskene behersker begge sider av Svinesund siden midten av mai måtte kystfortet i innløpet til Iddefjorden ved tettstedet Sponvika nøytraliseres og det hendt ikke før den 6. juni 1716. Med erobringen var veien gjennom Svinesund sikret, men flytebroen gjør en overførsel på sjøveien unødvendig så ved returen vil Strömstierna losset lasten i Strömstad eller Dynekilen.

I mellomtiden dro Tordenskjold til København og anmodet ovenfor admiralitetet sitt forslag om å dirigere en eskadre av grunngående krigsskip innover Svinesund for å unnsette den innesluttede Fredriksten festning, i samme prosess brøt flytebroen og med denne eskadren kunne de engasjerer de svenske galeier på den svenske vestkysten. Den 13. juni kom meldningen til kapteinen om å ruste ut en ekspedisjonsstyrke av to stykkpram, to fregatt og tre galeier for snarest mulig utferd til Gabels Nordsjøeskadren.

Et brev fra Gabel den 13. juni skulle ledet til forspillet mot slaget i Dynekilen hvor viseadmiralen anmoder om forholdsordre om man skulle kom over engelske og nederlandsk skip i ankerplasser som Dynekilen i nordre Båhuslen. Tordenskjold var klar over galeier med utgangspunkt i Strömstad og påpekt dette i sitt forslaget som var inspirert av læredommen fra Trefningen ved Styrsö utenfor Strömstad bak Kosterøyene.

Så da Strömstierna nådde Dynekilen den 5. juli 1716 hadde Tordenskjold vært underveis fra København siden den 2. juli 1716. Ironisk nok hadde Gabels brev fått Tordenskjold til å tro at svenskene var kommet dit i forveien og dermed kom til Kosterøyene den 7. juli der man tok en grundig angrepsposisjon mot ankerplassen i Dynekilen. Og Strömstierna hadde latt være å sette ut sperrebommer og artilleri på begge sider av sundet til bassenget av Dynekilen overbevist om at nordmennene ikke hadde grunngående krigsskip som sett under Trefningen ved Styrsö.

Trefningen ved Styrsö altså var en viktig begivenhet i norgeshistorien og var en vital del av historien bak Karl XIIs første Norgesfelttoget i 1716. Der var forspillet mot slaget i Dynekilen startet.

Kilder rediger

Dan H. Andersen, Tordenskjold En biografi om eventyreren og sjøhelten (2006) ISBN 82-430-0373-8
Alf E. Bjerke, Nordens Løve -Karl 12. i Norge (1992) ISBN 82-03-16946-5