Beleiringen av Stralsund (1711–1715)

Beleiringen av Stralsund fant sted mellom 1711 og 1715, under den den store nordiske krigen. Det svenske imperiet forsvarte havnebyen Stralsund i Svensk Pommern mot en koalisjon av Danmark-Norge, Kurfyrstedømmet Sachsen og Det russiske tsardømmet, i tillegg til Brandenburg-Preussen som kom til under beleiringen.

Beleiringen av Stralsund (1711–1715)
Konflikt: Store nordiske krig
Beleiringen av Stralsund
Dato 1711-1715 Sted Stralsund 54°18'0"N 13°5'0"Ø

Det første forsøket på å ta Stralsund ble gjort i 1711, da de allierte nærmet seg byen. En svensk hjelpestyrke tvang koalisjonen til å trekke seg tilbake fra festningsverkene, og de omleirende arméene dro derfor en større ring langs linjene til elvene Recknitz og Peene. Seieren til Magnus Stenbock i ved Gadebusch distraherte en kort stund de allierte, men etter at de fulgte etter Stenbock og han ble slått, ble Brandenburg-Preussen, samt Hannover, som ble styrt i en personalunion med Storbritannia, med i alliansen mot Sverige.

De allierte ble enige om at Danmark skulle avstå kravet på Bremen-Verden til Hannover, og til gjengjeld ble Danmark lovet de nordlige områdene av Svensk Pommern med Stralsund, mens de sørlige ormådene skulle gå til Preussen. I 1714 red Karl XII av Sverige til Stralsund fra sitt eksil i Tyrkia for å lede forsvaret personlig. Fra 12. juli til 24. desember 1715 beleiret de allierte byen og tvang den til slutt til å overgi seg. Karl XII rømte til Sverige.

Stralsund forble under dansk kontroll til den ble gitt tilbake til Sverige med Frederiksborg-traktaten.

Opptakten

Etter I Poltava hadde Det svenske imperiet mistet initiativet i den store nordiske krigen. Med hovedarméen til Karl XII av Sverige ødelagt, ble den anti-svenske alliansen til Det russiske tsardømmet, Danmark-Norge og Sachsen-Polen-Litauen gjenopprettet med Thorn-traktaten og København-traktaten, men svenske kongen dro i eksil til Bender og de svenske provinsene Finland og Livland ble invadert. Det svenske forsvaret baserte seg på 11 800 soldater i garnison i Nord-Tyskland, og en armé på 10 000 mann i Stor-Polen kommandert av Ernst Detlof von Krassow. Sistnevnte var i full retrett, og ble plaget av saksiske styrker og en pest som hadde brutt ut i Polen.

Den svenske regjeringen sendte ut mobiliseringsordre for Svensk Pommern den 8. april 1711. 3 800 mann mellom tyve og førti år ble dratt inn i en fem år lang tjeneste. Stralsund hadde kommet seg på fote etter ødeleggelsen i 1678, men i 1711 ble pesten ført med de tilbaketrekkende svenske styrkene til Pommern og flere tusen mistet livet. Svenskene ble forfulgt av arméene til de allierte som nådde frem og startet beleiringen av Stralsund i 1711.

Denne forfølgelsen gjennom det tidligere nøytrale Riket kunne skje etter at keiser Josef I døde i april. Frem til etterfølgeren til Josef I, Karl VI ble innsatt, sa grunnloven at August den sterke, en av medlemmene i alliansen, skulle styre sakene til Nord-Tyskland. Så da de svenske styrkene trakk seg tilbake til skansen i Stralsund, Stettin (Szczecin) og Wismar, fulgte 6 000 saksere, 6 000 polakker og 12 000 russere etter fra sørøst. I tillegg kom 25 000 dansker inn i riket via Holstein-Gottorp og gikk mot Stralsund fra vest.

Beleiringen

Den store nordiske krig i Svensk Pommern med Stralsund i midten. Det svenske imperiet vist i oransje, Danmark i lys oker, Brandenburg-Preussen i blått, Braunschweig-Lüneburg (Hannover) i mørk rosa, Kurfyrstedømmet Sachsen i oliven, Polen-Litauen i gult. Det russiske felttoget er vist som grønne piler, danskene i rosa, saksere, polakker og litauaer i blått, svenskene i rødt, prøyssernei lys blå og hannovernei mørke rosa. Beleiringen av byer er vist som en mørk ring.

Kart over Stralsund-området som viser stillingen til arméene i 1711 og 1712. Merk at kartet ikke er orientert nordover.

Stralsund i 1715

Kart over Stralsund som viser stillingene til arméen i 1715

En svensk hjelpestyrke under Magnus Stenbock med en styrke på 6 000 til 10 000 mann gikk i land på Rügen den 25. september 1711, og den dansk-saksisk-russiske beleiringsstyrken trakk seg tilbake til elvene Recknitz og Peene. Istedenfor å starte et nytt stort angrep på byen, var de allierte fornøyd med mindre raid og småtrefninger de neste årene. Den svenske generalen Gustav Dücker (Karl Gustav Düker, som døde som feltmarskalk i Stockholm den 3. juli 1732) ba om forsterkinger og i mai 1712 fikk han 6 391 soldater og 4 800 hester fra Sverige. I tillegg samlet Dücker alle de svenske styrkene som var spredt i garnisonene i Pommern, om lag 8 000 mann, i Stralsund, mens styrken til de allierte var om lag 23 000 mann.

På denne tiden var ikke Fredrik IV av Danmark-Norge interessert i å annektere Stralsund til riket sitt. Da han kom inn i krigen i 1709 hadde Frederik lovet å ikke angripe svenske områder i Det tysk-romerske riket og beskytte innbyggerne som sverget ham troskap . Derfor gikk Fredrik IV under et møte i 1711 med på at det nordlige svenske Pommern skulle annekteres av August den sterke, kurfyrste av Sachsen og konge av Polen-Litauen. Etter at Georg I av Braunschweig-Lüneburg (Hannover) tok over tronen i Storbritannia, som hadde gått ut av den spanske arvefølgekrigen med freden i Utrecht i 1713 og dermed var fri til å gå inn i den anti-svenske alliansen, gikk de inn i den store nordiske krigen, og Fredrik IV forandret mening. Alt i 1712 hadde Danmark og Hannover invadert og delt Bremen-Verden. Danmark hadde invadert Bremen-Verden og hevdet at nøytraliteten til Niedersachsen-sirkelen ikke lenger eksisterte og tvang den svenske garnisonen i Stade, 2 600 mann, til å overgi seg . Stralsund-området hadde vært tilsluttet Danmark siden senmellomalderen, og var strategisk viktig som et brohode inn i Det tysk-romerske riket, og en stor eksportør av ull og korn. De første danske kravene til det nordlige Svenske Pommern ble satt på papiret i 1713, og utkastet til en avtale nedtegnet i mai 1715 mellom Fredrik IV og Georg I som garanterte at det dansk-okkuperte svenske maktområdet Bremen-Verden skulle gå til Georg I mot at han til gjengjeld gikk inn i krigen på Frederiks side, og mot at Danmark skulle få Pommern nord for Peene og 30 000 daler.

Avtale om deling av svensk Pommern

Da Brandenburg-Preussen, som også ønsket å annektere Svensk Pommern, kom inn i alliansen på sommeren, ble det undertegnet en dansk-prøyssisk avtale om delingen av Svensk Pommern langs Peene, hvor Danmark sikret seg kravet om den nordlige delen med Stralsund, og Brandenburg-Preussen den sørlige delen med Stettin. August den sterke protesterte og siden danskene så ut til å medvirke så lite som mulig til de militære operasjonene og likevel få Stralsund, så begynte beleiringsstyrkene å krangle.

Stykene til Stenbock vendte vestover med 16 000 mann for å møte de allierte ved Gadebusch, og lar 3 000 mann være tilbake i garnisonen i Stralsund. Seieren deres og bevegelsen videre vestover distraherte de allierte fra beleiringen, og da Stenbock brant ned danske Altona, brant russiske styrker det svenske Wolgast øst for Stralsund som hevn i 1713. De allierte kunne konsentrere seg om Stralsund igjen etter at styrkene til Stenbock, forfulgt av 36 000 polakker, russere og saksere ble slått i slaget ved Tönning den 16. mai 1713. Før de slo seg sammen med beleiringsarméen nær Stralsund, ble de russiske styrkene under Alexander MensjikovDen russiske tsaren Peter den store hadde gitt baron Aleksandr Danilovitsj Mensjikov kommandoen for beleiringen av Stralsund, Stettin og Tönning, men var de første årene selv i Pommern. og et saksisk ingeniørkorps ble ført i stilling fra Tönning til Stettin, den andre store svenske festningen i Pommern, og de tok denne den 20. september 1713. Den russiske tsaren Peter den store måtte trekke styrkene sine fra Det tysk-romerske riket med vilkårene i Adrianopel-traktaten, som ble underskrevet den 25. juni 1714 etter Prut-felttoget.

Svenskekongen Karl XII, som var i eksil i Bender i Det osmanske riket mellom overgjevinga i Perevolotsjna til han vendte tilbake i 1714, hadde sett for seg at Stralsund skulle være en base for et nytt angrep på Peter den store. Planene til Karl XII var et todelt angrep fra en svensk armé fra Pommern og en tyrkisk armé fra sør. Da Karl XII nådde Stralsund i november 1714, ble garnisonen i byen forsterket til en styrke på 17 000 mann. Karl XII lette etter allierte og forhandlet også med Brandenburg-Preussen, men var motvillig til å godta kravet til Fredrik Wilhelm om Stettin og en betaling på 400 000 riksdalere. I april 1715 erklærte Brandenburg-Preussen krig.

Selv om Georg I ikke var involvert i krigen som konge av Storbritannia, men bare som hertug av Hannover, fikk den danske marinen støtte i beleiringen av åtte britiske fartøy, som admiral John Norris ga de. Han hadde ordre om å passe på kjøpmennene til de maritime maktene i Østersjøen. I juli nærmet den allierte styrken seg Stralsund fra land, og i november tok en samlet dansk-saksisk-prøyssisk armé øya Rügen nord for byen. Da nederlaget ikke var til å unngå, rømte Karl XII og byen overga seg julaften. Stralsund ble hovedstad i Dansk Pommern. Se: Slaget ved Stresow (16. november 1715), som var oppgjøret om herredømmet over den strategisk viktige øya Rügen som avgjorde beleiringen av Stralsund. Her siteres også - med referanser - militærhistorikeren K. C. Rockstroh om den senere fortifikasjonssjef for Danmark, Norge og hertugdømmene Hans Heinrich v. Scheel (1668–1738) i Dansk biografisk Leksikon XXI, s. 57, at han «ledede belejringen og indtagelsen af Tønning 1713–1714, Stralsund 1715, Wismar 1716 og planlagde den ikke udførte overgang til Skåne 1716».

Ettervirkning

Etter at Stralsund overgav seg, ble det satt opp en dansk administrasjon under kommandant (interimskommandant 1715) Gerhard Christian von Stöcken (1671–1728) [1], og 1 028 svenske krigsfanger ble holdt i byen. Likevel var mange adels- og borgerfamilier, enten pommerske, svenske eller inngiftede, lojale til Sverige. Det danske styret reagerte med å forby kontakt med Sverige/de svenske og tvinge landeierne til å sverge troskap, ellers ville de miste landområdene sine eller bli kastet ut av landet. Mange emigrerte derfor til Sverige, blant annet de svenske fangene som klarte å rømme med hjelp av de lokale innbyggerne. Av 69 høyere svenske embetsmenn og offiserer i fangenskap i Stralsund i januar 1716, var det bare 31 tilbake i byen i mars året etter. Da de lokale innbyggerne fremdeles hadde tett kontakt med Sverige og hjalp svenske flyktninger, begynte danske vaktstyrker å patruljere kysten og iaktta trafikken til Sverige, før denne trafikken ble helt forbudt frem til 1719. Siden bare noen få adelsmenn hadde sverget troskap til Fredrik IV i august 1716, ga de danske myndighetene dem en tidsfrist, og i oktober begynte de å ekspropriere dem som ikke hadde avlagt ed til danskekongen.

I 1716 overga svenske Wismar seg også til de allierte, og den siste skansen til Sverige på sørsiden av Østersjøen var borte. Mot slutten av krigen ble likevel Stralsund gitt tilbake til Sverige.

Beleiringen av Stralsund markerte begynnelsen på et vennskap mellom Fredrik Wilhelm I av Preussen og hugenottflyktningen Jacques Egide Duhan de Jandun, som han først møtte da han var i tjeneste hos feltmarskalk Alexander von Dohna i 1715. Året etter ga Fredrik Wilhelm Jandun i oppgave å fostre den da fire år gamle sønnen, senere kjent som Fredrik den store.

Kilder/Litteratur

• Bushkovitch, Paul (2001). Peter the Great. The struggle for power, 1671-1725. New studies in European history. Cambridge University Press. ISBN 0521805856. 
• Grabinsky, Anne (2006). «Die Stralsunder Doppelkatastrophe von 1678/80: Wiederaufbau nach zwei vernichtenden Stadtbränden». Kleine Stadtgeschichte (tysk). II. Berlin-Hamburg-Münster: LIT Verlag. ISBN 3825889947. 
• Kunisch, Johannes (2004). Friedrich der Grosse. Der König und seine Zeit (tysk) (5 utg.). CH Beck. ISBN 3406522092. 
• Meier, Martin (2008). Vorpommern nördlich der Peene unter dänischer Verwaltung 1715 bis 1721. Aufbau einer Verwaltung und Herrschaftssicherung in einem eroberten Gebiet. Beiträge zur Militär- und Kriegsgeschichte (tysk). 65. Munich: Oldenbourg Wissenschaftsverlag. ISBN 3486582852. 
• North, Michael (2008). Geschichte Mecklenburg-Vorpommerns. Beck Wissen (tysk). 2608. CH Beck. ISBN 3406577679. 
• Oakley, Steward (1992). War and peace in the Baltic, 1560-1790. War in Context. Abingdon - New York: Routledge. ISBN 0415024722. 
• Wilson, Peter Hamish (1998). German armies. War and German politics, 1648-1806. Warfare and history. Routledge. ISBN 1857281063. 
• Rathjen, Jörg: Zwei militärische Karrieren in der Frühen Neuzeit: Zacharias Wolff (1667–1726) und Jobst von Scholten (ca 1647–1721) (1994)
• Zapnik, Jörg (2006). «Pest in Stralsund während des Großen Nordischen Krieges 1710-1711 und das Historische Informationssystem». I Kroll, Stefan; Krüger, Kersten. Städtesystem und Urbanisierung im Ostseeraum in der Frühen Neuzeit: Urbane Lebensräume und historische Informationssysteme. Beiträge des wissenschaftlichen Kolloquiums in Rostock vom 15. und 16. November 2004. Geschichte / Forschung und Wissenschaft (tysk). 12. Berlin-Hamburg-Münster: LIT. s. 226–255. ISBN 3825887782. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)