Trefningen ved Nordkleiva

Trefningen ved Nordkleiva var Karl XII av Sveriges siste fremstøt under det første Norgesfelttoget og et siste, desperat forsøk på å bryte seg ut av en uholdbar situasjon. Etter at angrepet var slått tilbake av sterk motstand, brukte den norske siden list og falske opplysninger for å forhindre flere svenske angrep.

Trefningen ved Nordkleiva
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Dato 15. april eller 16. april 1716 Sted Nordkleiva fra Bærums Verk i sør til Ringerike Resultat Norsk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
Oberst Schlippenbach med underbefal major Nieroth	Kaptein Anthony Coucheron
Styrker
1 000 mann hvorav 200 dragoner i en fortropp	150 soldater og et ukjent antall bondesoldater
Tap
32 døde og 26 sårede	2 døde og 3 sårede

Bakgrunnen

Etter slaget på Norderhov natten til den 29. mars 1716, måtte svenskene innse at deres forsøk på å omgå det sterke forsvaret ved Gjellebekk hadde slått feil. Etter å ha sittet fast i et begrenset område mellom den uinntagelige Akershus festning og den uangripelige Gjellebekk skanse ble svenskenes forsyninger raskt oppbrukt. Det var ikke lenger mulig å sanke inn mat og fôr i kontribusjon uten å støte på betydelig motstand, og forsyningene som var på vei hadde blitt ødelagt under det første slaget om Moss. Sult og mangel på nødvendighetsartikler som klær begynte å plage svenskene i Christiania (dagens Oslo) midt i vårløsningen, som også gjorde de lange og usikre forbindelseslinjene med Sverige vanskelig å forsere med tung last. For Karl XII var tiden nå kritisk: han måtte ta seg ut av situasjonen ved å gå til angrep, men var ikke sterk nok til å angripe Gjellebekk skanse. Han manglet også beleiringsartilleri til bruk mot Akershus festning, og et nytt forsøk på å omgå forsvaret gjennom Hakadal og Hadeland var ikke mulig. Generalløytnant Lützow hadde beordret to kompanier til Bjørgeseter der de la opp sterke forsvarstillinger.

Den eneste veien mot vest som fremdeles var tilgjengelig var nå «Gamle Ringeriksvei»; en 13 kilometer lang strekning fra Bærums verk gjennom Krokskogen til Nordkleiva. Ved å følge den ville de kunne komme seg til Ringerike og derfra omgå Gjellebekkskansen for å nå Drammen eller rykke videre mot de rike sølvgruvene ved Kongsberg. Men veien var ikke noe enkelt valg ettersom den gikk gjennom terreng som ville være til stor hjelp for forsvarerne, og navnet Nordkleiva — som betyr «den gamle klev» — antyder hva slags vei som lå der. Den var trang, med tett skog på begge sider, og med bratte overheng som kunne være for bratte selv for hester. Etter hvert forsvant muligheten til å ta seg gjennom her helt, for etter slaget på Norderhov kom flere bønder — under ledelse av Mads Sørum — dit og satte opp flere forhugninger.

Den svenske ledelsen fikk vite om de nyanlagte sperringene ved Nordkleiva og forsto at å ta seg gjennom disse ville kreve trefninger med store tap: et frontalangrep var ikke mulig å unngå om man skulle forsøke å forsere forsvaret. Men Karl XII kunne ikke lenge ta slike hensyn; ikke bare hadde hæren hans begynt å lide av mangel på forsyninger, han visste også at med mildere vær ville isen på Oslofjorden forsvinne, og forsterkninger over sjøveien fra Danmark sannsynligvis var på vei. Han måtte derfor angripe før disse forsterkningene kom fram, og erobre den viktige Gjellebekkskansen.

Den 15. april beordret krigerkongen oberst Schlippenbach om å rykke frem langs Gamle Ringeriksvei, og bryte gjennom stillingene ved Nordkleiva med en styrke på 1000 mann. Major Nieroth fikk instrukser om å rydde veien gjennom skogen med sin fortropp på 200 til 240 dragoner slik at hovedstyrken under Schlippenbach kunne følge etter fra Bærums verk. Troppeforflytningen ble rapportert til fogd Lars Michelsen. Han hadde tatt ledelsen av forsvaret ved Nordkleiva, med en styrke som bestod av legdesoldater eller væpnede bønder under uniform fra Ringerike, Valdres og Hallingdal.

Til alt hell hadde den norske forsvarsledelsen — supplert med offiserer fra Hvide Ørn — bestemt seg for å forsterke forsvaret av Nordkleiva med et kompani av regulære soldater. Den nye planen som krigsrådet la frem baserte seg på å omringe svenskenes holdepunkter i og omkring Kristiania, og mer aktive streiftog fra festningene i Fredrikstad og Halden i påvente av de varslede forsterkningene fra Danmark. Alle utganger skulle sperres, inkludert Nordkleiva.

Kompaniet fra Valdres, under kaptein Anthony Jacob de Coucheron, kom til Nordkleiva i siste øyeblikk med 150 regulære soldater. Varslet av meldinger fra Krokskogen, kunne Coucheron sette opp skytestillinger på begge sider av passet der veldisiplinerte soldater, med støtte fra legdesoldatene, dermed overraske svenskene med en ødeleggende ildgiving på kloss hold.

Trefningen

Det er usikkert om datoen for trefningen var om kvelden den 15. april med to angrep, eller den 16. april med kun ett angrep. Men effekten av et overfall med konsentrert ild fra flere hold, på tettpakkende tropper, og på en trang vei, var dramatisk. Trefningen var ikke langvarig: etter de første skuddsalvene kom svenskene seg i dekning der de kunne gjengjelde ilden over tid. Når mørket falt på, trakk svenskene seg ut av dalbunnen: det norske overraskelsesangrepet hadde desorganisert dem så mye at et samlet angrep var umulig å gjennomføre.

Av de omlagt 200 til 240 svenske dragoner hadde 32 blitt drept og 26 såret. 28 døde forlatt på stedet ble senere begravet på Hole kirkegård av nordmennene. Nordmennene trodde i begynnelsen at det var langt flere som var falt på snøen, men mange hadde bare kastet seg ned og latt som de var døde eller såret.

Kari Hiran

Minnestøtte over Kari Hiran ved Kongeveien over Krokskogen

Siden passet ved Nordkleiva ikke kunne forseres, måtte den hardt sårede Nieroth trekke seg tilbake med restene av fortroppen til Bærums verk, hvor Schlippenbachs hovedkvarter var. Det var et midlertidig tilbakeslag: på Bærums verk og Jonsrud gård var det fremdeles rundt tusen kampklare menn som kunne gjenta angrepet. Coucheron, som var tilfreds med seieren, fikk en foruroligende melding fra Krokskogen om at selveste krigerkongen, Karl XII, var sett ved Bærums verk. Coucheron var kjent med kongens hensynsløshet og hans usedvanlige iver etter å angripe, og tvilte derfor ikke på at kongen aktet å bryte gjennom, uansett pris. Coucheron forsøkte å forhindre dette ved å ty til krigslist: hvis han kunne narre svenskene til å tro at forskansningen ved Nordkleiva var blitt sterkere og at større norske styrker hadde kommet, ville kanskje til og med svenskekongen avskrekkes fra å angripe.

Coucheron trengte en måte å sende falske opplysninger til svenskene uten å vekke mistanke, og fant middelet i den norske bondekona Kari Hiran; gift med Bent Finne, en av de dyktigste speiderne i norsk tjeneste. Skogfinner, som hadde ryddet seg små plasser i Krokskogen hvor de livnærte seg på å levere trekull til Bærums verk, hadde allerede vært til uvurderlig tjeneste for den norske hæren. Den modige, eldre kvinnen meldte seg etter at det var sendt ut bud om frivillige for det farlige oppdraget.

Ettersom Hirans familie holdt til i Lommedalen, hvor det lå en svensk leir rett i nærheten, kunne hun la seg anholdes av svenskene. Nær en steinbru ved Langebrutjern i Krokskogen møtte hun en patrulje med svensker som anholdt henne. I leiren ble hun forhørt av svenske offiserer som truet henne på livet om hun ikke snakket. Hun sa det hun skulle si og fortalte at forskansningen ved Nordkleiva var forsterket, at «mange hundre menn» var kommet fram, og at det nå var «over tusen mann». Hun påsto dessuten å ha hørt snakk om et planlagt angrep. Svenskene trodde til slutt på henne og lot henne dra hjem.

Krigslisten lykkes over all forventning, for Karl XII oppga planen om å forsere forsvaret ved Nordkleiva og trakk sine styrker ned fra Lommedalen. Han hadde også fått vite at det han hadde fryktet mest, var hendt: de norske forsterkningene fra Danmark hadde nådd fram den 17. april 1716. Majoriteten var satt på land ved Fredrikstad, mens to sterke bataljoner kom til Gjellebekkskansen. I det andre slaget om Moss den 23. april ble det strategiske initiativet tapt for svenskene.

Etterspillet

Trefningen ved Nordkleiva både var og var ikke vendepunktet under Karl XIIs første Norgesfelttog. Trefningen var i virkeligheten en del av et strategisk oppgjør som strakk seg over tid mellom det norske forsvarets øverstkommandant, generalløytnant Barthold Heinrich Lützow og den svenske kongen Karl XII av Sverige.

Beleiringen av Akershus festning, trefningen ved Gjellebekk og slaget på Norderhov var en serie sammenstøt mellom Lützows forsvar—som nektet å delta i et hovedslag og heller stolte på sterke forsvarsstillinger—og Karl XIIs angrep, som forsøkte å tvinge frem et hovedslag eller erobre viktige posisjoner. Ved å slå tilbake de to forsøkene på å omgå det sterke forsvaret lyktes Lützows strategi: uten beleiringsartilleri og med mindre styrker maktet ikke Karl XII å endre den strategiske situasjonen. Hele felttoget gikk ut på å tvinge fram et oppgjør i løpet av kort tid, ikke på å kjempe over tid mot vanskelige stillinger i et terreng som gjorde raske bevegelser vanskelige.

Nederlaget ved Nordkleiva, Kari Hirans modige innsats, og ankomsten av forsterkningene var det som snudde krigen. Karl XIIs mulighet til å vinne kontrollen over det søndenfjelske Norge smuldret bort i Kristiania. Tapet av den viktige forsyningsbasen i Moss, som dessuten tjente som et ledd i forbindelseslinjen til Kristiania, gjorde at den svenske hæren ble avskåret på alle kanter og den 29. april 1716 oppga Karl XII sine stillinger og senere byen. Han brøt opp og dro vekk idet mørket senket seg.

Litteratur

• Bjerke, Alf E. (1992): Nordens Løve – Karl 12. i Norge. ISBN 82-03-16946-5
• Hodne, Ørnulf (2006): For konge og Fedreland. Kvinner og menn i norsk krigshverdag 1550-1905. ISBN 82-02-26107-4
• Bull, Arne Marensius (2002): Oppland Regiment 1657-2002. ISBN 82-90545-98-3

Autoritetsdata