Wikipedia

Invasjonen i Normandie

Landgangen i Normandie
(Omdirigert fra «Operation Overlord»)

Invasjonen i Normandie var de vestlige alliertes invasjon av Normandie i Frankrike under den andre verdenskrig. Den begynte 6. juni 1944 med operasjon Neptune, den største amfibiske operasjonen noensinne. Den anslås avsluttet med de alliertes erobring av Paris 25. august 1944. Selve dagen for invasjonen er ofte referert til som D-dagen (se D-dag).

Invasjonen i Normandie
Konflikt: andre verdenskrig
Dato6. juni–25. august 1944[note 1]
StedNormandie, Frankrike
49°19'59,99"N 0°34'0,01"V
ResultatAlliert seier
Stridende parter
De allierte:
USAs flagg USA
Storbritannias flagg Storbritannia
Canadas flagg Canada
Frie Frankrike Frankrike
Polens flagg Polen
Belgias flagg Belgia
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia
Hellas’ flagg Hellas
Nederlands flagg Nederland
Norges flagg Norge		Tysklands flagg Tyskland
Kommandanter og ledere
USAs flagg D. Eisenhower
Storbritannias flagg B. L. Montgomery
Storbritannias flagg Bertram Ramsay
Storbritannias flagg T. Leigh-Mallory
USAs flagg Omar Bradley
Storbritannias flagg Miles Dempsey
Canadas flagg Harry Crerar		Tysklands flagg Adolf Hitler
Tysklands flagg G. von Rundstedt
Tysklands flagg G. von Kluge
Tysklands flagg Walter Model
Tysklands flagg Erwin Rommel
Tysklands flagg Friedrich Dollmann
Styrker
Første bølge, 6. juni:
8 divisjoner
130 000 soldater
5000 skip[1]
11 000 fly[2]
1 452 000		380 000
Tap
57 20023 019
Den allierte invasjonsstyrken og tyske forsvarsstyrker, 6. juni 1944.

Beslutningen om å invadere ved å krysse den engelske kanalen i 1944 ble tatt på Trident-konferansen i Washington i mai 1943. General Dwight D. Eisenhower ble utnevnt til sjef for Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force, og general Bernard Law Montgomery ble utnevnt til sjef for 21. armégruppe, som omfattet alle landstyrkene som var involvert i invasjonen. Kysten av Normandie i det nordvestlige Frankrike ble valgt for invasjonen, med amerikanerne tildelt sektorer med kodenavnet Utah Beach og Omaha Beach, britene Sword Beach og Gold Beach, og kanadierne Juno Beach. For å møte forholdene på brohodet i Normandie, ble to kunstige havner kalt Mulberry-havner og en rekke spesialiserte stridsvogner med kallenavnet Hobart's Funnies utviklet. I månedene før invasjonen gjennomførte de allierte operasjon Bodyguard, et betydelig militært bedrag som brukte elektronisk og visuell feilinformasjon for å villede tyskerne med hensyn til dato og plassering av de viktigste allierte landingene. Den tyske diktatoren Adolf Hitler ga i 1943 feltmarskalk Erwin Rommel ansvaret for festningsverkene i Atlanterhavsvollen, i påvente av en invasjon av Frankrike.

De allierte klarte ikke å oppnå sine mål for den første dagen. Brohodet ble gradvis utvidet da de erobret havnen i Cherbourg den 26. juni, og byen Caen den 21. juli. Et mislykket motangrep fra tyske styrker som svar på allierte fremskritt 7. august førte til at 50 000 soldater fra den tyske 7. armé ble fanget i Falaise-lommen innen 19. august. De allierte startet en andre invasjon fra Middelhavet i Sør-Frankrike (kodenavnet Operasjon Dragoon) 15. august, og frigjøringen av Paris fulgte 25. august.

Bakgrunn rediger

Utdypende artikler: slaget om Frankrike og slaget om Madagaskar

Ifølge historikeren Richard Overy var det tre betingelser som måtte innfris for at de allierte kunne invadere Frankrike. De tyske ubåtene og flyene måtte slås i slaget om Atlanterhavet, Den røde armé måtte holde ut mot Wehrmacht, og Luftwaffe måtte slås, så de allierte kunne ha luftherredømme ved invasjonen. Hvis de tre betingelsene ikke var innfridd, var risikoen ved invasjonen for høy. Verken i 1942 eller 1943 var disse tre betingelsene innfridd, det skjedde først ved årsskiftet 1943–1944.[3]

I juni 1940 hadde Nazi-Tysklands fører Adolf Hitler triumfert ved Frankrikes kapitulasjon. Britiske fartøyer evakuerte til England over 338 000 allierte tropper fanget langs den nordlige kysten av Frankrike - inkludert mye av den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) - i evakueringen fra Dunkerque.[4] Etter at aksemaktene invaderte Sovjetunionen i juni 1941 i operasjon Barbarossa, begynte den sovjetiske lederen Josef Stalin å presse på for en andre front i Vest-Europa så snart som mulig. Churchill avslo gjentatte ganger, selv med amerikansk hjelp hadde ikke britene tilstrekkelige med styrker for et slikt angrep.[5] Invasjonen av Madagaskar (Operation Ironclad) sommeren 1942 viste både hvor begrensede ressurser og hvor lite trening de allierte hadde for store amfibiske operasjoner.[6]

Invasjon, når og hvor?

Det var langvarige diskusjoner og uenighet blant de tre store allierte nasjonene (Sovjetunionen, Storbritannia og USA) om når og hvor en invasjon skulle skje. Sovjetunionen krevde invasjon i Vest-Europa, de anså det ville føre til redusert tysk innsats på østfronten. Da USA kom med i krigen i desember 1941 støttet de Sovjetunionens krav og president Roosevelt lovet Stalin at de vest-allierte skulle invadere i Frankrike i 1942.

Storbritannias ledere vurderte en invasjon av Europa i 1942 som umulig, det var hverken nok skip, fly eller soldater. Etterhvert som skip, fly og soldater begynte å komme fra USA ble andre argumenter trukket frem, britene ønsket offensiv i Middelhavet, og Balkan. Noe av bakgrunnen var erfaringene med store tap under første verdenskrig, og evakueringen fra Frankrike i 1940. Til slutt ble den vanskelige avgjørelsen tatt ved at amerikanerne allierte seg med sovjeterne under toppmøtet i Teheran i november 1943, og britene under Churchill måtte akseptere vest-alliert invasjon i Frankrike i mai 1944.[7]

Etter USA kom med i krigen, ivret de for invasjon i Vest-Europa i 1942, og selv om det raskt ble utsatt grunnet manglende ressurser, var det en uenighet mellom briter og amerikanere. Mens britene ville slite ut Tyskland med bombing og angrep andre steder, anså amerikanerne at en invasjon av Frankrike var nødvendig for å slå Tyskland.[8] To foreløpige planer med kodenavnet Operasjon Roundup og Operasjon Sledgehammer ble fremmet for 1942–1943, men ingen av dem ble ansett av britene som praktiske eller sannsynlige for å lykkes.[9][10] I stedet utvidet de allierte sin aktivitet i Middelhavet, satte i gang Operasjon Torch, invasjonen av Fransk Nord-Afrika i november 1942,[11] invasjonen av Sicilia i juli 1943,[12] og i Operasjon Avalanche invaderte de Italia i september.[13] Disse felttogene ga troppene verdifull erfaring innen amfibisk krigføring.[14]

Neptune var de vest-alliertes plan for selve invasjonen av Vest-Europa. Allerede i forbindelse med de vest-alliertes møte under Casablanca-konferansen (14.-24. januar 1943), ble det enighet om å opprette en felles stab som skulle fremlegge en konkret plan om invasjon av Vest-Europa. General Frederick E. Morgan ble utnevnt som sjef for denne staben.[15] Hans tittel ble COSSAC (Chief of Staff to the Supreme Allied Commander),[16] til tross for at det på dette tidspunktet ennå ikke var utnevnt noen alliert øverstkommanderende. I seks måneder i 1943 gransket COSSAC omhyggelig Europas kyster. Staben regnet ut hvilke tyske og italienske styrker de ville møte, og studerte alle de kompliserte tekniske detaljer som en landstigning ville by på.

Allerede ett år før invasjonen fant sted, ble det valgt et landingssted. Beslutningen kom etter at en rekke forhold var tatt i betraktning: Det måtte finnes en kyststrekning som egnet seg for landing, og hvor arméer måtte kunne gruppere seg og rykke fremover, avstanden til jagerflyplasser som kunne benyttes til forsvar av bakkestyrkene måtte ikke være for stor, stedet måtte ha nærhet til fiendtlige havner som kunne erobres og brukes som forsyningshavner, samtidig som det måtte tas hensyn til værforhold, flo og fjære, og de tyske forsvarsstyrkene. Dessuten var det et krav fra de luftbårne styrkene som skulle støtte landingene, at det måtte være måneskinn.[17]

 Det er svært vanskelig å tro at i løpet av noen få timer vil invasjonen over Kanalen starte! Jeg er er svært urolig over hele operasjonen. På det beste vil den komme veldig til kort for forventningene til flertallet av folk, nemlig de som ikke vet noe om dens utfordringer. På det verste kan det bli den mest forferdelige katastrofen i hele krigen. Jeg ønsker ved Gud at det var vel overstått. [note 2][18]

Feltmarskalk Alan Brooke, sjef for den britiske forsvarsstaben, til sin dagbok 5. juni 1944, dagen før invasjonen

Britene holdt på Calais, enda det var den sterkest befestede delen av hele kysten. Argumentet var at dette området bød på den korteste og mest direkte veien til Tyskland. Amerikanerne på sin side, foretrakk Normandie, fordi forsvarsverkene her var betydelig svakere. Dessuten kunne dette området avskjæres fra det øvrige Frankrike ved bombing av bruene over Seine og Loire. Det endte med at COSSAC anbefalte Normandie. Planen ble godkjent av Churchill, Roosevelt og Den felles stabssjef-komité (Combined Chiefs of Staff) på konferansen i Quebec i august 1943. Det ble samtidig bestemt at øverstkommanderende for hele operasjonen skulle være amerikansk, samt at hans nestkommanderende og de ansvarlige for de tre forsvarsgrenene (luft, land og sjø) skulle være briter.[19] Under konferansen i Teheran i november 1943 mellom Josef Stalin, Franklin Roosevelt og Winston Churchill ble tidspunktet for invasjonen fastsatt til 1. mai 1944.[20]

  • Allierte og tyske forberedelser for invasjonen
  •  
    De allierte lederne, Stalin, Roosevelt og Churchill, under Teherankonferansen i 1943, hvor invasjonen av Vest-Europa ble bestemt.
  •  
    Tysk kanonstilling ved kysten
    Foto: Deutsches Bundesarchiv
  •  
    General Rommel inspiserer sperringer
    Foto: Deutsches Bundesarchiv
  •  
    Alliert trening med skarpt før invasjonen
  •  
    Allierte tropper øver med landgangsfartøy
  •  
    Alliert Landgangsøvelse i Storbritannia
  •  
    Amerikanske landgangsfartøy klargjør for invasjonen i Normandie
  •  
    M4 Sherman uskadeliggjør miner
    Foto: Mapham, J (Sgt), War Office official photographer
  •  
    General Erwin Rommel inspiserer mulige landingsområder
    Foto: Deutsches Bundesarchiv
  •  
    Øverstkommanderende for de vest-allierte styrkene, general Dwight Eisenhower, med soldater fra 101st Airborne Division kvelden før invasjonen

Først 6. desember 1943 bestemte Roosevelt seg for å utnevne general Dwight D. Eisenhower til øverstkommanderende for invasjonstyrkene. I januar 1944 ble navnene på hans britiske underordnede kunngjort: Flymarskalk Arthur William Tedder ble utnevnt til nestkommanderende, og flymarskalk Trafford Leigh-Mallory, general Bernard Law Montgomery og admiral Bertram Ramsey fikk kommandoen over henholdsvis luft-, land- og sjøstridskreftene. Det betød samtidig at de øverste sjefene, som overtok sine kommandoposter i januar, ikke hadde mer enn 4 måneder på seg til å planlegge detaljene i invasjonen.[21]

Den vest-allierte angrepsplanen rediger

Etter at Eisenhower og Montgomery hadde gjennomgått detaljene i COSSAC-planen, var de enige om at landingsområdet var for smalt, samt at det var satt opp for små styrker i de første angrepsbølgene.[22] Etter grundig diskusjon ble det bestemt at invasjonen skulle foregå over en 65 kilometer lang front. Fordelt på fem strender og oppdelt i to angrepsstyrker (arméer), én amerikansk og én overordnet britisk. Under ledelse av general Omar Bradley skulle den amerikanske 1. armé angripe den vestlige delen (Omaha og Utah) kl. 6.30. På grunn av tidevannsforskjellene ville den østlige delen først bli angrepet én time senere, kl. 07.30. Denne besto av tre strender (to rene britiske, Sword og Gold, og en overordnet kanadisk, Juno) tildelt 2. britiske armé, under kommando av general Miles Dempsey. I alt deltok 6 939 fartøyer (1 200 større krigsskip og 4 000 ti-tonns landgangsfartøy), 11 500 fly og 154 000 soldater ble landsatt første dag.[23]

Selve invasjonen var direkte understøttet av britiske og amerikanske luftbårne styrker (Operasjon Tonga, Operasjon Chicago og Operasjon Detroit), bak de tyske linjene natt til D-dagen. De britiske styrkene skulle sikre landsettingens østlige (venstre) flanke, ta viktige broer og slå ut et tysk kystbatteri, de amerikanske styrkene skulle sikre kjernepunkter på Cotentin-halvøya, særlig områder innenfor Utah-stranden og sikre den vestlige (høyre) flanken. Med over 18 000 mann skulle disse styrkene sikre strategiske steder, skape kaos blant tyskerne, samt forhindre tyske motangrep mot de alliertes landstigninger. Disse luftlandsettingene ble foretatt både ved bruk av fallskjermsoldater og glidefly.[24][note 3]

I tillegg var det utarbeidet planer for en undersjøisk drivstoffledning mellom England og Frankrike for å forsyne stridsvogner og andre kjøretøy med drivstoff (Operasjon Pluto), slik at man slapp å transportere dette med skip. For å slippe å bruke spesialbygde landgangsskip (som kunne gå helt inn til stranden) til å landsette alle forsyninger ellers, skulle det bygges kunstige havner ved bruk av bølgebrytere utenfor kysten bestående av gamle skip, tauet over kanalen og senket (Operasjon Gooseberry), som skulle beskytte kunstige, prefabrikkerte konstruksjoner i stål og betong, også disse tauet over kanalen og senket (Operasjon Mulberry), for å utgjøre bryggene båter kunne legge til og losse, forbundet til strendene med landganger.[25]

Det tyske forsvaret mot invasjon rediger

Øverstkommanderende for landforsvaret i Vest-Europa var generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, med bl.a. armégruppe B i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland, og armégruppe G i Sør-Frankrike. I februar 1944 fikk feltmarskalk Erwin Rommel kommando over armégruppe B, med 7. armé i Normandie og Bretagne og 15. armé ved Calais. Rommel var av Hitler utnevnt til generalinspektør av Atlanterhavsvollen høsten 1943 og hadde direkte kontakt med han. Dermed var det i realiteten to kommandanter over landstyrkene langs den kystlinjen det var ventet en alliert invasjon. For å komplisere kommandolinjen ytterligere, hadde Hitler holdt sjø- og luftstridskrefter utenfor von Rundstedts kommando, samt satt en pansergruppe i Nordvest-Frankrike (ledet av general Leo Geyr von Schweppenburg) direkte under sin kontroll. Mens Hitler, som øverste kommandant, stadig skiftet mening om hvor invasjonen ville komme, ble Rommel stadig mer sikker på at Normandie ville være stedet.[26] De vestallierte anslo i januar 1944 at det var 53 tyske divisjoner i Frankrike, Nederland og Belgia.[27] Invasjonsdagen 6. juni 1944 hadde Rommel totalt 34 divisjoner, mot de 5 allierte.[28]

Hjørnesteinen i den tyske planen for å avvise en alliert invasjon var Atlanterhavsvollen. Den skulle være en sammenhengende festningslinje langs hele vestkysten av det tyskkontrollerte Europa, med kystbatterier som skulle dekke ethvert landgangsområde og store hær-, artilleri- og panserstyrker utplassert på og rett bak linjen. Å stanse de allierte allerede på stranden eller før de fikk fotfeste på kysten var etter Rommels mening den beste måten, fremfor å utmanøvrere og knuse en alliert styrke inne i landet med et bevegelig forsvar bestående av motoriserte og pansrede styrker. Rommels konklusjon kom fra hans erfaringer i sluttfasen av felttoget i Nord-Afrika, der overlegne allierte luftstyrker effektiv forhindret bevegeligheten til de tyske panserstyrkene. Denne overlegenheten i luftrommet var ikke blitt mindre i året etter aksemaktenes nederlag i Afrika og ville gjøre det svært vanskelig for en større panserstyrke i Vest-Europa i å få utrettet stort.[29][30]

I slutten av 1943 kunne Rommel konstatere at denne forsvarslinjen kun eksisterte på papiret og besto av spredte, dårlig samordnede forsvarsanlegg. Dette gjaldt særlig kystartilleriet, hvor de eneste moderne kystbatteriene lå i Pas de Calais-området. Arbeidet ble straks trappet opp med å ferdigstille festningslinjen. I sjøen ble det bygget sperringer for å stoppe landgangsbåtene. Disse besto av sammensveisede metallskinner, spisse trebukker og trepåler med sprengladninger. På jorder ble det også satt ned trepåler, for å komplisere en luftlandsetting (kjent som «Rommelspargel»). I tillegg ble strender minelagt og betonghindringer reist for å stanse stridsvogner. De knappe seks månedene Rommel fikk til å gjennomføre sine planer var på langt nær nok til å bygge ut vollen tilstrekkelig, bare deler av linjen hadde fått nye, betongsikrede stillinger.[31] Disse, og ubefestede strekninger av kysten, var besatt av hærens artilleri og ikke tungt kystartilleri. Det var plassert kanoner rundt de viktigste havnebyene, men batteriene var ikke ferdig montert. Faktisk var et ca. 50 kilometer bredt område av invasjonsområdet udekket av tysk artilleri på invasjonsdagen. Styrkene i Normandie var derimot blitt øket, da både Hitler og Rommel i løpet av våren hadde begynt å anse området som sannsynlig for en invasjon.[32]

Invasjonsdagen, 6. juni 1944 rediger

Operasjon Tonga rediger

Under ledelse av major John Howard landet angrepsstyrken som skulle ta bruene over Orne og Caen-kanalen i to grupper á tre glidefly tjue minutter over midnatt. Den første gruppen landet med samtlige tre fly få meter fra Caen-kanalen og tok denne med små tap i løpet av kort tid. Den andre gruppen landet med bare to fly, da det tredje gjorde seg fri fra slepeflyet for tidlig og landet nær Dives, men her flyktet tyskerne hals over hode og overlot brua til britene uten kamp.[33]

Hovedstyrken, 3. fallskjermbrigade, som ble sluppet en halvtime senere, ble spredt over et stort område, og mange av soldatene druknet i områdene som tyskerne hadde satt under vann. Dette gjorde at styrken som skulle ta Merville-batteriet var redusert fra 600 til bare 150 mann, og alt tungt utstyr var gått tapt. Allikevel klarte de å gjennomføre oppdraget; det samme gjorde styrken som var satt til å sprenge de fem bruene over elven Dives. Dermed var alle hovedmål sikret da resten av divisjonen, under ledelse av general Gale, landet i glidefly med sine panservernvåpen og annet tungt utstyr, for å befeste forsvaret. Panservernkanonene kunne således konsentreres mot den sørlige delen av området, som var det eneste stedet tyskerne kunne foreta et motangrep med stridsvogner. Enheter fra landgangsstyrkene nådde bruene over Orne og Caen-kanalen allerede på formiddagen, og avløste styrkene der.

Pointe du Hoc rediger

Utdypende artikkel: Pointe du Hoc

 
US Rangers ved erobringen av Pointe-du-Hoc, under invasjonen i Normandie

Mellom Omaha- og Utah-strendene var det befestede kystartilleristillinger med overbygde betonginstallasjoner som kunne beskyte begge strendene og sjøen utenfor. Det ble derfor besluttet at disse skulle nedkjempes i invasjonens første fase, én time før landingene startet på disse to strendene, med spesialstyrker fra U.S. Army Rangers. Artilleriet befant seg på en klippe med så å si vertikale vegger, som var nærmest umulig å forsere. Enheter fra 2. Ranger Batallion ble derfor utvalgt og trent spesielt for oppgaven.[34]

2. Ranger bataljon gikk i land under klippene og kjempet seg opp under tysk beskytning fra håndvåpen. Med støtte fra en amerikansk jager, og med spesiallagde entrehaker, avfyrt fra bombekastere, som hadde enten rene tau eller taustiger festet til dem, kjempet de seg opp til toppen av klippene, bare for å finne ut at kanonene ikke var blitt installert i befestningene. Amerikanerne kjempet seg videre inn i landet og ødela kanonene som var lagret på jordene bakenfor befestningene. Deretter holdt de ut gjentatte tyske motangrep, før de to dager senere ble unnsatt av styrker som ble landsatt på Omaha-stranden.[35]

Omaha Beach rediger

Utdypende artikkel: Omaha Beach

Omaha Beach var underlagt den 1. amerikanske armé som en del av det vestlige invasjonsområdet. Sektoren var med sin lengde på 9,7 kilometer (6 miles) den største av ilandsettingsområdene,[36] og var tildelt 5. armékorps.[37] Her var oppsatt to infanteridivisjoner, henholdsvis 1. divisjon, med 16. og 18. regiment, og 29. divisjon med 115. og 116. regiment, til å angripe hver sin hoveddel av stranden.[38] De allierte hadde gjennom sin etterretning stadfestet at denne stranden var meget godt befestet og vel forsvart, at den ble den vanskeligste av de fem landgangsstedene, og general Omar Bradley var innforstått med at den ville bli erobret med «enorme tap».[39]

Under landingene gikk det verst ut over den amerikanske Omaha-stranden, både på grunn av ineffektivt marine- og luftbombardement, og mangelen av spesialpanservogner (f.eks. mineryddervogner og flammekastervogner), noe de britiske sektorene hadde. De tyske forsvarsverkene var spesielt godt oppbygget, med kanonstillinger i herdet betong og solide infanteri-stillinger, beskyttet bak store mengder piggtråd. De allierte led derfor store tap her, med over 3 000 drepte, sårede eller savnede. Landstigningen på Omaha-stranden var den blodigste og mest kostbare på D-dagen. De amerikanske avdelingene 1st Infantry Division og 29th Infantry Division møtte her den tyske 352. divisjon, noen av de best trenede tyske troppene i Normandie. Omaha var også det tyngst befestede og forsvarte området, og bombardementet (fra sjø- og luftstridskrefter) av området før landstigning hadde ikke den innvirkning som var ønsket. De amfibie-stridsvognene (DD-stridsvogn) som var ment å angripe her, klarte ikke å utføre sin oppgave i tilstrekkelig grad. Bølgene var høyere enn ventet, samtidig som det var fralandsvind, og på den østlige sektoren slapp amerikanerne DD-ene for langt fra kysten, fordi man ikke våget å gå langt nok inn med moderfartøyene. Forholdene ble dermed umulige for stridsvognene og 27 av 29 i første angrepsbølge sank.[40]

Det medførte at denne delen av Omaha Beach ikke hadde operative stridsvogner som kunne beskytte infanteri-troppene i den første angrepsbølgen. På den vestlige sektoren ble DD-stridsvognene landsatt direkte på stranden, men flesteparten ble ødelagt av tysk artilleriild før de fikk utført sin oppgave. Ikke før i tredje angrepsbølge ble det landsatt nye stridsvogner som gav støtte til infanteriet som allerede var i kamp på stranden. Rundt 2 000 soldater døde her (i tillegg til over 2 000 sårede), de fleste i løpet av de første timene. En tilbaketrekning ble vurdert, men noen overlevende soldater overkom sin egen frykt, og fikk samlet andre soldater til å forsere hindringene på stranden og komme seg videre innover i landet, over sju timer etter landsettingen. Innen dagen var omme var rundt 34 000 amerikanske soldater landsatt på Omaha Beach.[40]

  • Den allierte invasjonen og kampene i Normandie
  •  
    Landgangsfartøy på vei mot Omaha Beach, krysseren USS «Augusta» i bakgrunnen
  •  
    Amerikanske soldater går i land på Omaha Beach 6. juni 1944
  •  
    Det britiske slagskipet HMS «Warspite» beskyter tyske stillinger på land, ved området Sword, 6. juni 1944
  •  
    Amerikanske landgangsfartøyer, med soldater som går i land på Omaha Beach
  •  
    Amerikanske soldater på Omaha Beach, under kalkklippene, noen sårede
  •  
    Sårede amerikanske soldater på Omaha Beach, venter på å bli evakuert
  •  
    Død amerikansk soldat på stranden i Normandie
  •  
    Amerikanske tropper og kjøretøy på vei i land, Omaha Beach

Utah Beach rediger

Utah Beach var det andre av invasjonsområdene underlagt 1. amerikanske armé, med 7. armékorps som gjennomførende enhet. Dette var den andre stranden som de amerikanske styrkene hadde ansvar for, og regnes som den letteste stranden å ta for allierte styrker. Rundt 23 000 amerikanske soldater gikk i land der invasjonsdagen, av de ble kun 210 drept eller såret. Området bak landingsstedet, med ruter inn i landet bak, ble sikret av soldater fra 101. flybårne divisjon.[41]

Sword Beach rediger

Sword Beach var den østligste stranden, denne ble invadert av Storbritannias 3 divisjon. Britene hadde nest størst tap på denne stranden, cirka 1050 av de 10 000 allierte soldatene som omkom 6 juni. Etter 6 timer måtte tyskerne her trekke inn i landet på grunn av kraftig bombardement fra den britiske marinen. 64 tyskere ble fanget, og et ukjent antall omkom. Da forsvaret kollapset beveget de tyske styrkene seg vekk fra landingsområdet.

Gold Beach rediger

Gold Beach befant seg midt i sentrum for invasjonen og ilandsettingen der begynte en time etter Utah og Omaha. Stigende og krapp sjø betydde at miner og andre hindringer ikke var blitt fullstendig fjernet. Konsekvensen var at de britiske soldatene hadde litt problemer med å komme i land. Langs kysten var byene La Rivière og Le Hamel tungt forsvart av tyskerne. I tillegg var fire tunge 155 mm kanoner stilt inn mot kysten 500 m inne i landet.

Kraftig beskytning fra HMS «Ajax» satte kanonene ut av spill og stilnet det tyske forsvaret. Innen skumringen hadde 25 000 soldater gått i land og presset de tyske styrkene 10 km inn i landet. 400 briter omkom. Britene begynte 1 time etter amerikanerne med ilandsettingen. I starten var det vanskelig å få kontroll over stranden. Tyskerne hadde forberedt et sterkt forsvar, og sjøen var urolig. Dette gjorde sitt til at det var en del problemer med å komme i land. Da britene først kom i land brukte de resten av dagen til å etablere et brohode på Fransk jord. 400 av de 25 000 som hadde gått i land ble drept i kampene.

Juno Beach rediger

Sammen med engelskmennene var det canadiske stormtropper som hjalp til med å ta Juno Beach. Den første bølgen gikk i land rundt 06.00. Miner og andre hindringer, som spanske ryttere og piggtråd, hindret soldatene å komme seg i land og mange stridsvogner ble ødelagt. Dette var også den stranden der de britiske tapene var størst. 1 200 av de 21 000 som ble landsatt døde. På tross av dette etablerte de allierte styrkene seg her fort, og tyskerne, i et ekstremt undertall, gjorde en taktisk tilbaketrekning vekk fra kysten.

  • Kampene etter landsettingen
  •  
    Landskap i Normandie, såkalt bocage
  •  
    Britisk soldat i Caen, med sivil dame, etter bombingen
  •  
    Deler av en tysk konvoi, angrepet ved Chambois
  •  
    Canadisk patrulje i Falaise
  •  
    Tyske soldater som har overgitt seg til vest-allierte styrker
  •  
    Tyske styrker i Falaise-lommen, 17. august 1944

Tap under invasjonsdagen rediger

Da 6. juni var over hadde 154 000 vest-allierte soldater kommet seg i land i Normandie. Av de var det rundt 9 000 drepte og sårede (om lag halvparten av hver).[42]

Styrkeoppbygging rediger

Avgjørende for invasjonen var hvem som raskest klarte å bygge opp styrker i Normandie, de tyske okkupantene eller de allierte. Den 12. juni hadde tyskerne økt sin styrke til rundt 130 000 mann, under hva de allierte hadde 6. juni, første dag av invasjonen. Den tyske styrken var bare rundt 40 % av hva de allierte hadde den 12. juni. I tillegg kom stridsvogner, mens tyskerne hadde rundt 600 (og kun 134 Panzer V og 6 Tiger) hadde de allierte om lag 2 700 stridsvogner.[43] Den 16. juni hadde det allierte brohodet i Normandie mottatt 557 000 soldater, mens tyskerne bare hadde 220 000 soldater å sette inn mot de.[44]

Tyske styrker som rykket frem mot Normandie hadde store problemer, grunnet de alliertes tilnærmet totale luftherredømme. Forflytninger måtte helst skje om natten, og selv da led styrkene merkbare tap. I tillegg kom sabotasje av jernbanenettet fra den franske motstandsbevegelsen. Tyske styrker nær kysten var også svært utsatt for beskytning fra allierte marinefartøy.[45]

 ... kanonene på de fleste av fiendens krigsskip har så ødeleggende effekt i de områdene som er innenfor deres rekkevidde, at enhver fremrykking inn i soner som beherskes av ildgivningen fra havet, er umulig ... 

Rapport fra feltmarskalk Gerd von Rundstedt, til Hitler, 11. juni 1944[43]

De allierte styrkene, særlig britene og canadierne, hadde store problemer med å rykke frem fra brohodet rundt strendene i Normandie, og fremdriften lå langt bak planen. I midten av juni hadde de allierte 19 divisjoner (rundt en halv million mann) og om lag 77 000 kjøretøy i brohodet, og hverken Caen eller Cherbourg var inntatt.[46] Oppbygging av allierte styrker fortsatte imidlertid, mot slutten av juli hadde de rundt 1,5 millioner mann, 330 000 kjøretøy og 4 500 stridsvogner.[47]

  • Logistikk (forsyninger), til Normandie, for millioner av vest-allierte soldater
  •  
    Omaha Beach ved lavvann, levering av forsyninger til de vest-allierte styrkene, fra stranden i Normandie, midten av juni 1944
  •  
    Kjøretøy fra U.S. Army kjører over kunstig havn, Omaha Beach, 16. juni
  •  
    Den ene av de to kunstige havnene (engelsk: Mulberries), ødelagt etter storm 19. til 22. juni 1944
  •  
    Lastebil kjører av et landgangsfartøy på en strand i Normandie

Angrepet mot Cherbourg rediger

I den vestlige delen av det allierte området skulle amerikanske styrker frigjøre halvøyen Cotentin og den viktige havnebyen Cherbourg. Svake tysker styrker ble presset tilbake av det amerikanske angrepet, og de nådde utkanten av Cherbourg etter én uke. Den 22. juni begynte angrepet på byen med kraftige bombardementer, fra land og luft, og den 25. juni trengte amerikanske styrker inn i utkanten. Den tyske kommandanten overga seg dagen etter, og kun noen få fanatiske soldater holdt ut i ennå noen dager.[46]

Angrepet mot Caen rediger

Den østlige delen av det allierte området var tett på havnebyen Caen, og planen for invasjonen var at byen skulle inntas allerede 6. juni, selve invasjonsdagen. Det skjedde ikke, den tyske 21. panserdivisjon stoppet britiske styrker fra å ta Caen 6. juni.[48] Caen var viktig for de allierte både grunnet havnen, men også fordi det var en flyplass der. Tyskerne anså forsvaret av Caen som viktigst, og plasserte sine beste og fleste styrker der, rundt 7 panserdivisjoner. Manglende britisk fremgang ved Caen skapte en anstrengt situasjon mellom amerikanerne og britene, særlig mellom Eisenhower som øverstkommanderende og Montgomery som hans nærmeste underordnede hærsjef. Ifølge historikeren Richard Overy hadde amerikanerne problemer med å se den ulike tyske styrkefordelingen mellom britisk og amerikansk sektor. Så sent som 25. juli 1944 var det 6. tyske panserdivisjoner ved Caen, mens kun 2. tyske panserdivisjoner sto foran de amerikanske styrkene før deres utbrudd ved operasjon Cobra. De canadiske og britiske styrkene la derfor grunnlaget for amerikanernes suksess i vest, ved å holde og slite ned den tyske hovedstyrken i øst.[49]

Britene og canadierne begynte et nytt stort angrep mot Caen 18. juli (operasjon Goodwood), men Rommels forsvarslinje (som blant annet besto av 78 stk 88-mm kanoner) var vanskelig å trenge gjennom og angrepet lyktes ikke med å omringe Caen. Byen og områdene rundt ble ikke endelig inntatt av de britiske og canadiske styrkene før i begynnelsen av august, og da etter massiv bombing av byen.[50]

Utbruddet fra Normandie rediger

Utdypende artikler: Operasjon Cobra og Operasjon Dragoon

Etter å ha samlet styrker, løst utfordringen med tette hekker (fransk: bocage, amerikanske stridsvogner påsveiset kniver skar de ned) og sikret halvøyen Contentin, var de amerikanske styrkene klar for et utbrudd. Offensiven operasjon Cobra begynte 25. juni 1944, med startpunkt vest for Saint-Lô. Med overlegenhet i både soldater, stridsvogner, ammunisjon og ikke minst drivstoff, rykket de amerikanske styrkene raskt frem, støttet av jager- og bombefly som raskt kunne tilkalles mot tyske stillinger. Etter 45 dagers hard kamp var de tyske styrkene allerede utmattet, og i motsetning til amerikanerne hadde de hverken flystøtte eller særlig ammunisjon og drivstoff, og deres få stridsvogner måtte holde seg på veiene, grunnet hekkene. Den 4. pansrede divisjon rykket frem til Avranches og sikret Bretagne, med 40 kilometer (25 miles) fremrykking på halvannet døgn.[51]

Den 1. august ble den 3. armé aktivisert, under general Patton, og han begynte straks videre fremrykking i Bretagne. Med 7 divisjoner dekket han i løpet av 3 døgn hele Bretagne, unntatt byene Brest og Lorient, deretter vendte han østover, mot Paris. De tyske styrkene var svært utsatt, og øverstkommanderende Günther von Kluge forsøkte å stoppe Patton med å sende forsterkninger, blant annet fra 15. armé, som Hitler til sist åpnet for. Den amerikanske fremrykkingen mot Le Mans og Chartres var så rask at von Kluge ble bekymret for at hans styrker skulle bli omringet (mellom briter og canadiere i nord, og amerikanere i sør). Mens von Kluge ønsket å trekke sine styrker bak elven Seinen ble han 2. august 1944 av Hitler beordret å gå til motangrep og avskjære Pattons styrker. Den 6. august hadde von Kluge samlet 5 svekkede divisjoner ved byen Mortain. De amerikanske styrkene hadde svært god etterretning om det tyske motangrepet, og den 7. august ble de tyske panserstyrkene utsatt for eksepsjonelt sterke angrep fra luften. De hadde store tap, gjorde ingen fremgang, og på kvelden begynte amerikanske styrker et motangrep. Med offensiv fra britiske og canadiske styrker sør for Caen, og en svært rask fremrykking av Pattons styrker - 50 kilometer (35 miles) på to dager - som førte han til Argentan, var omringningen av de tyske styrkene i ferd med å lukkes 11. august 1944.[52]

Senter for omringningen var Falaise, bortsett fra å beordre 2. panserdivisjons retrett beholdt von Kluge de andre styrkene, og de ble presset både fra nord, vest og sør. Hitler hadde mistet tillit til von Kluge, og beordret feltmarskalk Walter Model til å ta over. Etter å ha kommet til området tok det Model bare noen timer å innse at vestfronten ikke kunne reddes, og ga styrkene tillatelse til å trekke seg tilbake, gjennom en åpning på 8-9 kilometer (5-6 miles) og som stadig ble trangere. Styrkene som forsøkte å flykte ble beskutt av artilleri og bombet og beskutt fra luften, mens mesteparten av deres materiell ble etterlatt. En god del av de tyske styrkene klarte å unnslippe, mens rundt 45 000 ble tatt til fange og rundt 10 000 drept. Mens den tyske fronten i nord ble revet opp, invaderte de allierte sør i Frankrike, operasjon Dragoon, med landgang sørvest av Cannes.

De tyske styrkenes flukt østover fortsatte etter passering av elven Seinen, alt hva feltmarskalk Model kunne samle av styrker i Frankrike var 4 divisjoner, med totalt 120 stridsvogner. Mot det sto over 40 vest-allierte divisjoner. Den 25. august ble Paris frigjort av amerikanske styrker og motstandsbevegelsen, etter beskjeden motstand fra den tyske garnisonen i byen.[53]

Tematisk oversikt rediger

3 kriterier for suksess

De vestallierte identifiserte tre kriterier for suksess for invasjonen. Styrkene som ble landsatt måtte kunne forsynes, inntil en større havn var erobret og satt i drift. Tyske styrkers bevegelser måtte hindres så de ikke kunne kraftsamle for et motangrep. Tidspunkt og sted for invasjonen måtte også skjules for fienden, for at planen skulle ha en mulighet for å lykkes.[54]

Strategi rediger

Den tyske diktatoren Adolf Hitler hadde et siste møte med feltmarskalkene Gerd von Rundstedt og Erwin Rommel, i Frankrike, den 17. juni 1944. Både von Rundstedt og Rommel hadde svært pessimistiske vurderinger av situasjonen, forventet et alliert gjennombrudd, og Rommel anbefalte at Hitler burde avslutte krigen så raskt som mulig, noe Hitler avviste fullstendig. Den tyske diktatoren ville heller ikke frigjøre 15. armé ved Calais, da han fremdeles forventet en alliert invasjon der.[55][56] I slutten av juni 1944 anbefalte også von Rundstedt at krigen burde avsluttes fra tysk side (han ble avsatt noen timer etter).[57]

Sivilbefolkningen rediger

Under planleggingen av bombetokt før invasjonen forsøkte Storbritannias statsminister Winston Churchill å begrense de, da han anså at tap av titusenvis av franske sivile ikke kunne aksepteres. Den øverstkommanderende for invasjonen, general Eisenhower, måtte kontakte USAs president Roosevelt for å få godtatt planen om bombing. De allierte bombetoktene for å begrense tyske soldaters bevegelser viste seg å ta livet av om lag ti tusen franske sivile.[58][59]

Den franske byen Caen ble kraftig bombet flere ganger av allierte fly, både 6. juni og 7. juli. Totalt døde det om lag 1150 sivile som følge av bombingen og de alliertes erobring av byen. I ettertid mener de fleste militære eksperter at bombingen ikke hadde vært effektiv. Dels hadde ikke bombene stort sett ikke truffet tyske styrker, dels bidro ruinene av utbombede hus til at de tyske styrkene i byen fikk gode posisjoner da de allierte styrkene angrep for å frigjøre byen.[60]

Militære styrker rediger

Både tyskerne og de vestallierte hadde divisjon som minste selvstendige enhet. Mens en amerikansk divisjon hadde rundt 14 000 mann, så besto en tysk divisjon ideelt sett av rundt 14 000 mann. I praksis var imidlertid mannskapsstyrken i tyske divisjoner redusert, mens både britene og amerikanerne hadde store frittstående støtte-enheter, så når man regner divisjoner besto en britisk-amerikansk divisjon av rundt 40 000 til 50 000 mann, mens tyske divisjoners mannskapsstyrke var om lag en tredjedel av det.[61]

Luftkrig rediger

To av de tre betingelsene de allierte måtte innfri var direkte knyttet til luftmakt, den tredje indirekte. Tyske fly som angrep allierte skip måtte stoppes, og det tyske Luftwaffe måtte ødelegges. Den indirekte betingelsen var at Den røde armé holdt ut, det var knyttet til vestalliert suksess i luftkrigen, ved at fly, kanoner for luftvern og mannskap måtte holdes igjen i Tyskland, og ikke kunne brukes på østfronten.[62]

 Det er ingen fremgangsmåte hvorved, overfor fiendens luftstyrkers fullstendige herredømme, vi kan finne en strategi som vil motvirke dets positivt utslettende effekt uten å gi opp kampområdet ...

 [note 4][63]

Feltmarskalk Gerd von Rundstedt, sjef for de tyske styrkene i Frankrike, i et brev til Hitler, 21. juli 1944

Ved planleggingen av invasjonen anså den allierte staben bombing av veier og jernbaner nær langangssonen som et viktig middel for å isolere tyske styrker, så de ikke fikk forsterkninger.[64] Fra begynnelsen av 1944 hadde de vestallierte total overlegenhet i luften. Invasjonsdagen var det kun 2 tyske fly som angrep allierte styrker på strendene i Normandie.[65] Ifølge den britiske historikeren Richard Overy hadde de vestallierte et overtak i luften på 70:1 overfor tyske luftstridskrefter under invasjonen i Frankrike.[63] Mens allierte fly gjennomførte 13 688 tokt over Normandie invasjonsdagen 6. juni, fløy Luftwaffe kun 309 tokt.[66] Totalt hadde de vest-allierte over 11 000 bombefly, jagerfly og transportfly tilgjengelig for invasjonen.[2]

Operasjon Bodyguard rediger

Utdypende artikkel: operasjon Fortitude

 
Fiktive landgangsfartøyer i det sør-østlige England, for å underbygge tyske styrkers tro på invasjon ved Calais

Operasjon Bodyguard var de vest-alliertes arbeid med å tilsløre hvor invasjonen av Vest-Europa ville skje.

Operasjon Fortitude, en del av operasjon Bodyguard (egentlig Fortitude South og Fortitude North) var de alliertes avledningsmanøver for å få tyskerne til å opprettholde store styrker i områdene de ventet en invasjon, i stedet for å sende dem til stedet invasjonen faktisk fant sted. Hitler og den tyske overkommandoen forventet en invasjon i Calais-området, da Den engelske kanal her er på sitt smaleste. Derfor hadde de allierte i Sørøst-England bygget opp en liksom-styrke i områdene tyske rekognoseringsfly hadde rekkevidde, og ble gitt anledning, til å fly over. I gummi, papp, kryssfinér og lerret ble det laget jeeper, lastebiler, stridsvogner og landgangsbåter som med letthet kunne forflyttes av noen få menn, men som så særdeles ekte ut fra stor høyde. Sammen med de styrker og skip det var naturlig å ha der i krigssammenheng, ble det skapt en illusjon av at en armégruppe, First US Army Group (FUSAG), var under oppbygging. For å gjøre narrespillet komplett ble general George Patton, som tyskerne kjente til og respekterte, offentlig utnevnt til øverstkommanderende for FUSAG. Dette ble gjentatte ganger kringkastet over det allierte militære radiosambandet tyskerne kunne overvåke, for slik å overbevise dem ytterligere. Dette narrespillet fungerte så bra at den tyske overkommandoen i over én måned etter D-dagen var overbevist om at landsettingene i Normandie kun var en avledningsmanøver og at den «virkelige» invasjonen var nært forestående i Calais-området.[67][68]

En viktig del av forledningsmanøvrene fra de allierte etterretningstjenestene var dobbeltagenten Juan Pujol García. Han sendte villedende rapporter fra Storbritannia, og overbeviste tyske myndigheter at han hadde et titalls agenter som arbeidet for han. Tyske agenter, som britenes kontraspionasje MI5 hadde avslørt, og tvang til å arbeide for seg, bidro også til å rette tyskernes søkelys mot en mulig invasjon ved Calais, og således bidra til å forhindre konsentrasjon av tyske styrker i Normandie.[69]

Vær og tidevann rediger

Været i Den engelske kanal var en alvorlig utfordring for de allierte, i tillegg ga tidevann og månen begrensninger på mulige datoer for invasjonen. Dagen for invasjon ble satt til 5. juni, men varselet for den dagen var svært dårlig, og invasjonen ble utsatt til den 6. juni, det ble bekreftet av Eisenhower, da værmeldingene for den dagen var bedre.[70]

Etter det relativt gunstige været selve invasjonsdagen kom det en storm rundt 20. juni. Stormen førte til at den ene av de to kunstige havnene ble ødelagt, forsyningene fra Storbritannia stoppet nesten opp og allierte fly kunne ikke bistå bakkestyrkene.[71][72]

Logistikk rediger

Nok forsyninger til invasjonsstyrkene var én av tre kriterier de allierte hadde stilt som absolutt nødvendig for at angrepet skulle lykkes.[54] Store mengder våpen, ammunisjon, drivstoff og annet måtte fraktes med båt fra Storbritannia, og det tok flere måneder før de allierte hadde erobret gode havner. I mellomtiden måtte strendene i Normandie brukes, og de var utsatt for tidevann og været. Den 19. juni kom en storm som pågikk i tre dager og sterkt begrenset forsyningene, det varte helt til slutten av juli 1944 før de allierte klarte å dekke inn tapene de hadde fått i reduserte forsyninger grunnet stormen.[46]

I dagene fra invasjonen begynte seilte det hver dag rundt 8 konvoier (hver konvoi kunne bestå av fra 20 til 60 handelsskp) fra Storbritannia til Frankrike med soldater, våpen, ammunisjon og forsyninger til troppene.[73]

De alliertes sterkt mekaniserte krigføring krevde store mengder forsyninger. En amerikansk stridsvognsdivisjon trengte 240 000 liter drivstoff om dagen, kun for kjøring på vei, ved kamphandlinger i terreng økte drivstoffbruket kraftig. Av andre forsyninger (ammunisjon og mat) behøvde en slik divisjon på 21 000 mann totalt 35 tonn om dagen.[74]

  • Allierte logistikkoperasjoner
  •  
    Utendørs lager, utstyr for soldatene
  •  
    Hundrevis av amerikanskproduserte lokmotiver, på laget i Wales, i vente av invasjonen
  •  
    En Sherman stridsvogn kjører fra landgangsfartøy på Gold Beach, 7. juni 1944
  •  
    Landgangsfartøy, losser ved lavvann
  •  
    Flere pontongflåter koblet sammen, losser fra større skip, 6. juni 1944
  •  
    Kunstig havn, Mulberry, ved Arromanches-les-Bains, september 1944
  •  
    Arromanches-les-Bains i 2013, restene av den kunstige havnen er der ennå

Krigsforbrytelser rediger

Utdypende artikkel: Oradour-sur-Glane

Det var en rekke eksempler på skyting av krigsfanger. Allierte soldater skjøt ved flere anledninger krigsfanger, ved landgangen og invasjonen i Normandie.[75] Det var også tilfeller hvor allierte fanger ble skutt av tyske soldater.[76] Tyske styrker og enheter drepte også tusenvis av franske sivile sommeren 1944.[77]

Soldater, medisin og moral rediger

Hva menes med soldatenes moral?

Med moral menes her evnen som enkelte soldater eller grupper av soldater har til å utføre de ordrene som blir gitt av militære overordnede.[78]

Før første verdenskrigs utbrudd ble høy moral, som enheters evne til å fortsette angrep, selv om de har hatt store tap, sett som avgjørende for at krig skulle kunne vinnes, på tross av nye våpen som rifler, maskingeværer og langtrekkende artilleri. Erfaringene fra den russisk-japanske krig (1904–1905) ble tatt som bevis for det.[79]

Ifølge Beevor var det ved invasjonen i Normandie et mindretall av soldatene i de allierte vernepliktige styrkene som var innstilt på å ta en risiko og angripe, flertallet av soldatene fulgte kun med, og mange avfyrte ikke sitt personlige våpen under kamp. Beevor mener det er sannsylig at det samme var tilfelle i gjennomsnittet av tyske infanteridivisjoner, men at tyske elitestyrker som Waffen SS, pansergrenaderene og fallskjermjegerne hadde en mer aktiv innstilling til kamp.[80]

Både amerikanerne og britene hadde problemer med å innpasse nye soldater i avdelingene, som kom for å erstatte falne eller sårede. Opplæringen var ofte dårlig, og samtidig ble de ofte gitt de farligste oppgavene. De mer erfarne soldatene ble høyere verdsatt av underoffiserer og offiserer. Grunnet harde kamper ble ofte vesentlige deler av en alliert divisjon skiftet ut etter kort tid i kamp. Den amerikanske 4. divisjon mistet for eksempel 7 876 mann i løpet av 40 dager etter landsettingen, og hadde mottatt 6 663 erstatningstropper (en amerikansk infanteridivisjon var rundt 15 000 mann, altså over 2/5-deler erstattet).[81]

Amerikanske styrker besto stort sett av vernepliktige, og opplevde mange tilfeller av psykisk sammenbrudd hos soldater og offiserer i kamp.[82]

Kunne invasjonen ha mislyktes? rediger

Den vest-allierte invasjonen av Frankrike var svært komplisert, i en skala som aldri før hadde blitt forsøkt, og den britiske historikeren Richard Overy mener det ikke var gitt at den ville lykkes. Flere sentrale faktorer hadde de allierte bare begrenset kontroll over, særlig været og hvorvidt den tyske ledelsen ville la seg villede om invasjonssted. Hadde Eisenhower utsatt invasjonen ytterligere var neste mulige dato midt under stormen som herjet fra 19. juli 1944. Likeså hadde Wehrmachts 15. armé rundt 20 divisjoner stående ved Calais i beredskap for å møte en invasjon der, om de hadde blitt flyttet til Normandie de første fire ukene, kunne mye vært annerledes. Været påvirket også de vest-alliertes sterkeste kort: flystyrkene, i dårlig vær hadde de tidvis problemer med å støtte bakkestyrkene.[83]

Minnesteder og krigskirkegårder rediger

En rekke krigskirkegårder og minnesteder ble anlagt for både sivile og militære ofre for offensiven, etter krigen var over i 1945.

  • Foto av minnesteder og krigskirkegårder etter invasjonen i Normandie
  •  
    Kirkegård for amerikanske soldater i Normandie
  •  
    Det amerikanske minnesmerket, ved Omaha, Normandie
    Foto: Leon Petrosyan
  • Dronevideo, fra Pointe du Hoc og andre minnesmerker
    Foto: Cloudshots Aerials
  •  
    Minnested ved høyden Ormel, i dalen Dives

Spillefilmer om invasjonen i Normandie rediger

  • Den lengste dagen (The Longest Day) (1962) Omhandler hele D-dagen, sett fra både alliert og tysk ståsted.
  • Redd menig Ryan (1998) Etter innledningen beskriver filmen i 20 detaljerte (men også «Hollywood-pregete») minutter landgangen av Omaha Beach. Deretter to dager fra en redningsoperasjon som foregår et stykke inn fra invasjonsstrendene.
  • Band of Brothers (2001) Egentlig en TV-miniserie, men hele episode 2 («Day of Days») tar for seg 101. Airborne Divisions landing på D-dagen.

Se også rediger

Fotnoter rediger

  1. ^ Det er ulike oppfatninger om hvor lenge invasjonen i Normaidie (operasjon Overlord) varte. Encyclopædia Britannica oppgir at den vanligvis ansees avsluttet med erobringen av Paris 25. august. «The Normandy Campaign is traditionally considered to have concluded with the liberation of Paris on Aug. 25, 1944.», fra «Normandy Campaign summary».
  2. ^ It is very hard to believe that in a few hours the cross Channel invasion starts! I am very uneasy about the whole operation. At the best it will fall so very far short of the expectation of the bulk of the people, namely all those who know nothing of its difficulties. At the worst it may be the most ghastly disaster of the whole war. I wish to God it were safely over.
  3. ^ «How D-Day Was Fought From The Air». Imperial War Museums. Besøkt 15. april 2024. «Shortly after midnight on 6 June, over 18,000 men of the US 82nd and 101st Airborne Divisions and the British 6th Airborne Division were dropped into Normandy. Allied paratroopers and glider-borne infantry were well trained and highly skilled, but for many this was their first experience of combat. Their objectives were to capture key sites behind the beaches and to secure the flanks of the assault areas.» 
  4. ^ There is no way by which, in the face of the enemy air force's complete command, we can find a strategy which will counterbalance its positively annihilating effect without giving up the field of battle ...

Referanser rediger

  1. ^ Beevor 2012, s. 616, 624
  2. ^ a b Caddick-Adams 2019, s. 154
  3. ^ Overy 1995, s. 137
  4. ^ Beevor 2012, s. 130–134
  5. ^ Tamelander/Zetterling 2004, s. 24–25
  6. ^ Overy 1995, s. 134–136
  7. ^ Overy 1995, s. 137-143
  8. ^ Overy 1995, s. 138–141
  9. ^ Beevor 2012, s. 346, 351
  10. ^ Davies 2002, s. 188
  11. ^ Beevor 2012, s. 415–417
  12. ^ Beevor 2012, s. 531–532, 541
  13. ^ Beevor 2012, s. 542–545
  14. ^ Beevor 2012, s. 319.
  15. ^ Overy 1995, s. 138
  16. ^ Beevor 2012, s. 612
  17. ^ Overy 1995, s. 146
  18. ^ Bell 2011, s. 168
  19. ^ Overy 1995, s. 140–141, 144, 148
  20. ^ Overy 1995, s. 143
  21. ^ Overy 1995, s. 144, 147–148
  22. ^ Overy 1995, s. 145
  23. ^ Roberts 2010, s. 451, 453, 458
  24. ^ Beevor 2009, s. 66
  25. ^ Tamelander/Zetterling 2004, s. 71, 73
  26. ^ Beevor 2012, s. 622
  27. ^ Bell 2011, s. 169
  28. ^ Overy 1995, s. 163
  29. ^ Beevor 2012, s. 619, 622
  30. ^ Overy 1995, s. 154–156
  31. ^ Overy 1995, s. 153–154
  32. ^ Roberts 2010, s. 448–449
  33. ^ Roberts 2010, s. 456
  34. ^ Beevor 2009, s. 99, 103
  35. ^ Beevor 2009, s. 117–118
  36. ^ «D-Day: The Beaches.» (PDF). US Department of Defence. Besøkt 15. april 2024. «Omaha was between Sainte-Honorine-des-Pertes and Vierville-surMer, six miles long (largest).» 
  37. ^ Beevor 2009, s. 90, 103
  38. ^ Beevor 2009, s. 92
  39. ^ Beevor 2009, s. 23
  40. ^ a b Roberts 2010, s. 459–461
  41. ^ Roberts 2010, s. 459
  42. ^ Roberts 2010, s. 451, 462
  43. ^ a b Tamelander/Zetterling 2004, s. 219
  44. ^ Tamelander/Zetterling 2004, s. 236
  45. ^ Tamelander/Zetterling 2004, s. 215–218
  46. ^ a b c Overy 1995, s. 164–165
  47. ^ Overy 1995, s. 170
  48. ^ Overy 1995, s. 161
  49. ^ Overy 1995, s. 166–167, 170–171
  50. ^ Overy 1995, s. 169–170
  51. ^ Overy 1995, s. 171–172
  52. ^ Overy 1995, s. 173–174
  53. ^ Overy 1995, s. 175–176
  54. ^ a b Overy 1995, s. 146
  55. ^ Beevor 2009, s. 240–242
  56. ^ Tamelander/Zetterling 2004, s. 240–243
  57. ^ Beevor 2009, s. 253
  58. ^ Overy 1995, s. 149
  59. ^ Tamelander/Zetterling 2004, s. 79
  60. ^ Beevor 2009, s. 288–289
  61. ^ Tamelander/Zetterling 2004, s. 84–85
  62. ^ Overy 1995, s. 137, 150
  63. ^ a b Overy 1995, s. 322
  64. ^ Overy 1995, s. 148–149
  65. ^ Tamelander/Zetterling 2004, s. 99
  66. ^ Roberts 2010, s. 454
  67. ^ Overy 1995, s. 150–152, 163–164, 173, 179
  68. ^ Tamelander/Zetterling 2004, s. 59, 66–68
  69. ^ Roberts 2010, s. 455–456
  70. ^ Beevor 2012, 622–623
  71. ^ Beevor 2012, 628–629
  72. ^ Overy 1995, s. 165
  73. ^ Overy 1995, s. 147
  74. ^ Beevor 2009, s. 455
  75. ^ Beevor 2009, s. 83, 85, 121–122, 134, 136, 168, 195–196, 237–238, 283–285, 415, 460
  76. ^ Beevor 2009, s. 70, 175, 195
  77. ^ Beevor 2009, s. 469–470
  78. ^ Watson, s. 175–176, The Cambridge History of The First World War, bind II
  79. ^ Howard 2002, s. 17-18
  80. ^ Beevor 2009, s. 221–223
  81. ^ Beevor 2009, s. 276–277
  82. ^ Beevor 2009, s. 279–281
  83. ^ Overy 1995, s. 178–179, 320

Kilder rediger

På norsk rediger

På engelsk rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Invasjonen_i_Normandie&oldid=24398490»