Panzer VI eller Tiger I (Panzerkampfwagen Tiger Ausf. E) var en tysk tung stridsvogn i tjeneste fra sent i 1942 til slutten av andre verdenskrig. Den hadde også navnet Sonderkraftfahrzeug 181 (Sd.Kfz. 181). Kallenavnet Tiger fikk den av Ferdinand Porsche.

Panzer VI Tiger
ProdusentHenschel-Werke,[1] Wegmann & Co.[1]
Produsert1 347
DesignerHenschel-Werke,[1] Erwin Aders
Mannskap5
Efterfølger(e)Tiger II
Tekniske data
Lengde6 316
Bredde3 705
Høyde3 000
Toppfart45 km/t
MotorMaybach HL230P45 24l V-12 bensin
Motoreffekt700 hk
DrivverkBelter
HjulopphengTorsjonsstaver
Bakkeklaring470 mm
Vekt57 000 kg
Maks grøftbredde2 500 mm
Maks vadedybde1 600 mm
Vertikalt hinder790 mm
Klatrehelling70 %
Rekkevidde195 km
Annet
Hovedbestykning88 mm KwK 36 L/56 kanon
Annen bestykning2 × 7,92 mm mitraljøse
Pansring100

Chassiset ble brukt som basis for stridsvognen Tiger II eller Königstiger samt Sturmtiger stormkanon.

Historie og utvikling rediger

Henschel begynte utviklingen av Tiger på våren 1937. Etter forskjellige forsøk og avsporinger så leverte Henschel og tre andre selskaper (Porsche, MAN og Daimler-Benz) inn forslag på en 35 tonns stridsvogn med 75 mm kanon i 1941. Da tyske styrker møtte sovjetiske T-34 var disse forslagene allerede umoderne. Ifølge Erwin Adlers hos Henschel: «Det var stor forferdelse da det ble oppdaget at de sovjetiske stridsvognene var bedre enn noe som var i bruk i Wehrmacht.»

En vektøkning til 45 tonn og en større kanon på 88 mm ble øyeblikkelig beordret. Ferdigstillingsdatoen for prototypen ble satt til 20. april 1942, Hitlers bursdag. På den begrensede tiden ingeniørene hadde til rådighet måtte de basere den nye stridsvognen på allerede eksisterende lettere stridsvogner. Den økte vekten gjorde at chassiset hadde større belastning enn det var beregnet for, noe som reduserte påliteligheten. I motsetning til Panther-stridsvognen tok ikke Tiger-designet inn over seg moderne teknologi; for eksempel brukte den ikke skrånende panser.

Porsche og Henschel sendte inn prototyper, og Hitler overvar prøver ved Rastenburg. Henschel-designet ble akseptert, men med tårnet fra Porsche. Produksjon av den første utgaven, Ausfürung E, ble satt i verk i august 1942. På samme tid så ble 90 eksemplarer av Porsche-utgaven også bestilt. Disse ble ikke brukt, og ble konvertert til Panzerjäger Tiger, også kjent som Elefant eller Ferdinand.

Tiger var i bunn og grunn en prototyp da den ble satt i tjeneste, og små endringer ble innført under hele produksjonen. Den viktigste endringen var et nytt tårn med en lavere, sikrere tårnluker. For å spare penger ble snorklingskapasiteten fjernet. Sterkere, ikke-overlappende hjul ble også brukt. Et eksternt luftfilter ble også fjernet.

Produksjonen av den første utgaven fra august 1942 resulterte i 1 355 slike vogner innen august 1944. Produksjonen startet på 25 vogner i måneden og nådde sitt høydepunkt i april 1944 hvor 104 vogner ble produsert. Antallet Tigere i tjeneste var høyest 1. juli 1944 på 671. Som en tommelfingerregel tok det dobbelt så lang tid å produsere en Tiger som andre stridsvogner i samme periode. Da Tiger II B kom i produksjon i januar 1944, tok det ikke lang tid før Tiger I ble faset ut.

Teknisk rediger

En Tiger hadde et mannskap på fem. Foran i skroget satt vognføreren og en radiotelefonist, i tårnet satt vognkommandøren, laderen og skytteren.

Panseret foran var opp til 100 mm tykt, med 80 mm på sidene og bak. Panseret oppå var mellom 25 og 40 mm. Dette var en av tingene som gjorde Tiger over dobbelt så tung som forgjengeren Panzer IV.

Bevæpning besto av en 88 mm L/56 kanon, en av de kraftigste stridsvognkanonene fra perioden. Den var basert på den berømte tyske 88 mm luftvernkanonen.

Motoren var en Maybach 21 liters motor på 590 hk (440 kW), som senere ble oppgradert til en 24 liters utgave.

Eksterne lenker rediger


  1. ^ a b c Peter Chamberlain; Hilary L. Doyle (1993), Encyclopedia of German Tanks of World War Two, Revised Edition, Arms and Armour Press, OL39207399M, Wikidata Q15055890