Olav Engelbrektsson

norsk prest og den siste katolske erkebiskop i Nidaros
(Omdirigert fra «Olav Engelbrektson»)

Olav Engelbrektsson (født ca. 1480, død 1538) var en norsk katolsk erkebiskop. Han studerte i Rostock, og i 1515 kom han til Nidaros, hvor han ble dekanus ved domkapitlet. Olav Engelbrektsson ble valgt til erkebiskop i Nidaros erkebispedømme i 1523. Han ledet samtidig det norske riksrådet frem til dette ble oppløst i 1536.

Olav Engelbrektsson
Olav Engelbrektssons segl fra 1527
Født1480[1]Rediger på Wikidata
Trondenes
Død7. feb. 1538Rediger på Wikidata
Lier
BeskjeftigelseKatolsk prest, katolsk biskop Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversität Rostock
NasjonalitetNorge
GravlagtSankt Gummarus-kirken
Erkebiskop i Nidaros
13. april 1523–1. april 1537
ForgjengerErik Walkendorf
Det norske riksrådets formann
1523–1536
ForgjengerErik Walkendorf
Våpenskjold
Olav Engelbrektssons våpenskjold

Han forsvarte katolisismen på en tid da protestantismen fikk økende innpass i Norge gjennom danske adelsmenn. Han bygde allianser i riksrådet for å beskytte det norske selvstyret, ofte med dem som først og fremst tenkte på egen makt og eiendom. Erkebiskopen lot bygge Steinvikholm slott som forsvarsverk og residens, og hit bragte han også nasjonalskatten Olavsskrinet. Slottet ble det største byggverket oppført i norsk middelalder.

Ved reformasjonen i 1537 led Olav Engelbrektsson nederlag for den danske kongemakten. Erkebiskopens flukt fra Steinvikholm våren 1537 innledet lydriketiden. Den katolske kirke i Norge ble forbudt, og Olav Engelbrektsson ble den siste erkebiskopen i Nidaros. Han døde i landflyktighet i Lier i Hertugdømmet Brabant i 1538.

Etter hans død gav protestantiske historikere Olav Engelbrektsson et «dårlig ettermæle som en upålitelig og intrigant prelat».[2] Dette inntrykket ble ikke nevneverdig forandret med den nasjonale historieskrivningen etter 1814, som klandret erkebiskopen for å ha fremmet katolske interesser på bekostning av norske. I nyere tid har historikere i stor grad tilbakevist denne kritikken og betegnet den som urimelig.[2]

Familie og oppvekst rediger

 
Trondenes kirke, reist ca. 1440. Trondenes var et viktig kirkested i Nord-Norge, selv lenge før Olav Engelbrektssons slekt kom hit.

Olav Engelbrektsson antas å ha blitt født på Trondenes ved Harstad rundt 1480 som sønn av Engelbrekt Gunnarsson og Jorunn.[3] Engelbrekt Gunnarsson var bondefører og storbonde på Romerike rundt 1447. Han lå flere ganger i strid med den danske fogden Lasse Skjold, og endte med å ta livet av ham. Historikere mener dette er grunnen til at Engelbrekt og Jorunn dro til Trondenes der sønnen Aslak bodde, ettersom Aslak var tidens mest velstående mann mellom Bergen og Senja. Olav vokste opp i et hjem som var i opposisjon til danskestyret, og det kan ha vært en av flere grunner til Olavs holdninger senere i livet.[4]

På farssiden var Olav Engelbrektsson av gammel storbondeætt fra Romerike, og det hevdes ofte at slekten tilhørte lavadelen. Kronikøren Arild Huitfeldt hevdet at kong Christian I adlet Engelbrekt Gunnarsson og hans etterkommere en gang før 1480, men det har ikke blitt funnet bevis for dette.[4] Familien hadde likevel et eget slektsvåpen, og dette ble også brukt av Olav. Fem av Olavs nære slektninger var presteutdannet, deriblant farbroren Sakse Gunnarsson og broren Gunnar Engelbrektsson. Gunnar ble senere kannik i Oslo, og noen av hans sønner fulgte også denne veien. Det var nok Sakse som sørget for den første kirkelige opplæringen for Olav.[4] Det er videre kjent at fem av de seks, da medregnet Olav, studerte ved universiteter i utlandet. Olav kan ha vært en Aspa-ætling på morssiden. I så fall kan han ha vært morbror til Torbjørn Bratt, den første protestantiske biskopen i Nidaros.[5]

Utdannelse rediger

 
Kobberstikk av 1500-tallets Rostock i Civitates Orbis Terrarum.

Olav Engelbrektsson ble i 1503 immatrikulert ved universitetet i Rostock, som på den tiden hadde mellom 400 og 500 studenter. Han var allerede prestevigd, og ønsket å studere videre. Han tok etterhvert eksamen til flere universitetsgrader; baccalaureus i 1505 og magister artium i 1507. Ved universitetet ble teologi forelest etter konservativt katolsk mønster, men byen var samtidig et sentrum for den nordtyske humanismen, i tradisjonen etter Albert Krantz. Det var flere gjesteforelesere med et progressivt ståsted ved universitetet opp gjennom årene, men undervisningen gikk i sitt vante mønster gjennom hele Olav Engelbrektssons tid her, mye på grunn av at den fremste teologiprofessoren var underkommissær for den pavelige avlatshandelen i byen.[6]

Olav Engelbrektsson ble tidlig forstander for det norske studentkollegiet, kalt Regentia Sancti Olavi, oppkalt etter martyrkongen Olav den hellige. Det hadde tilhold i en egen bygning som på norsk gikk under navnet «St. Olavs hus». Blant studentene ble Olav kjent som svært omgjengelig, men ikke som spesielt karismatisk, og han var heller ikke den som vanligvis tok ordet i en stor forsamling. Han ble kjent med blant andre de svenske brødrene Johannes Magnus og Olaus Magnus, begge senere erkebiskoper i Uppsala. Olaus er likevel best kjent for sitt kart over Norden, Carta Marina fra 1537. Olav Engelbrektsson ble en nær venn av Laurentius Andreæ, som tidlig ble protestant og en viktig reformator for sitt syn i Sverige under kong Gustav Vasa, som han var kansler for.[7]

I 1515 hadde Olav Engelbrektsson vært ved universitetet i elleve år, og undervist etter sine egne studier. Historiker Ludvig Daae antok dessuten at Olav en tid var tilknyttet Det katolske universitetet i Leuven. Dette året bestemte Olav seg imidlertid for å vende tilbake til hjemlandet.[7]

Erkebiskopens medarbeider rediger

 
Nidaros var Norges kirkelige sentrum i middelalderen. Nidarosdomen i Schønings bok fra 1762, etter kobberstikk fra 1661.

Olav Engelbrektsson nevnes som kannik i Oslo etter oppholdet i Rostock, men blir allerede i mai 1515 nevnt som kannik i Nidaros. I desember samme år ble han med pavelig provisjon fra Leo X utnevnt til dekanus i Nidaros, etter den avdøde Peter Jonsson Stut. Til tross for at Olav bare var i tredveårene, var han den fremste mannen i domkapitlet etter erkebiskopen selv, danske Erik Walkendorf.[8] Foruten Bergen, Oslo og Hamar var bispedømmene i de gamle norske skattlandene underlagt erkebiskopen i Nidaros: Hólar og Skálholt på Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene og Shetland og Man.[9]

Olav Engelbrektsson hadde ansvaret for gjennomføringen av gudstjenestene i Nidarosdomen (Kristkirken), og satt trolig i redaksjonen for messeboken Missale Nidrosiense, som var den første trykte, norske boken. Sammen med kantor Peter Sigurdsson fikk erkebiskop Walkendorf trykt boken i København i 1519. «Med sin omhyggelige behandling av den latinske tekstform», mente kirkehistoriker Oluf Kolsrud, er den «et ypperlig bevis for Olavs lærdom».[2] Senere utkom også den liturgiske boken Breviarium Nidrosiense. Erkebiskopen må ha hatt tillit til Olav, som ble hans official, altså leder for den kirkelige rettergangen i erkebispedømmet. Det ser også ut til at Olav var erkebiskopens økonom og regnskapsfører.[10]

Fra tidlig på 1500-tallet søkte kong Christian II å svekke erkebispesetets makt i Norge. Erkebiskopens setesvenner ble skattlagt, kirkens domsrett ble begrenset, og geistlighetens adgang til å drive handel, ble innskjerpet. Walkendorf var utnevnt av kongen selv, ikke domkapitlet, men ønsket i 1521 å tale kirkens sak for kongen. Da Walkendorf reiste sørover, gikk stiftsstyret over til domkapitlet, hvor Olav Engelbrektsson var formann. Uvær tvang Walkendorf i havn i Amsterdam, hvorpå kongen anklaget ham for å rømt landet og ranet domkirken. Walkendorf bestemte seg for å reise til Roma for å søke gehør hos paven.[11]

Erkebiskop av Nidaros rediger

 
Pave Klemens VII.

I april 1522 kom budet til Nidaros om at Walkendorf var død i Roma. Domkapitlet valgte enstemmig Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop, og han dro til Roma for å bli providert og vigd av paven. En drøy måned tidligere hadde kong Christian II flyktet til Nederlandene, idet adelen og bøndene på Jylland og i Ditmarsken gjorde opprør. Dette var kjent for domkapitlet da Olav Engelbrektsson ble valgt. På vei sørover besøkte Olav kongen i Mechelen, siden han formelt sett fortsatt var Norges konge. Erkebiskopen hyllet kongen og lovet ham troskap, og han fikk med seg det kongelige godkjenningsbrevet som domkapitlet hadde bedt om.[12]

Vel fremme i Roma måtte han avvente pavevalget, ettersom pave Hadrian VI hadde dødd i september. Under oppholdet traff Olav geografen Jacob Ziegler, og gav ham opplysninger som ble brukt i verket Schondia, utgitt i 1532. Olav Engelbrektssons uttalelser om Norge var preget av hans dype nasjonalfølelse og mistro til danske embedsmenn som undertrykte landet.[13] Han kunne endelig bli providert og vigd av den nyvalgte pave Klemens VII i desember 1523. Ved juletider begynte han hjemreisen fra Roma.[14]

Etter historiker Øystein Rians vurdering ville Olav Engelbrektsson sannsynligvis ikke ha blitt erkebiskop, hvis kongen i København hadde hatt full kontroll over Norge. Situasjonen var imidlertid uryddig etter at Christian II hadde flyktet, samtidig som den nye kongen, Frederik I, ennå ikke var blitt lovlig valgt til konge av det norske riksrådet.[2]

Riksmøtet i Bergen i 1524 rediger

 
Olav Engebrektssons våpen i moderne stil som katolsk biskop med bl.a. hatt, snorer og dusker. I skjoldet en rose omgitt av tre liljer. Uten hjelm, hjelmtegn eller hjelmklede.[15]

For å bli valgt til konge av Norge, måtte Frederik godta en håndfestning fra det norske riksrådet. På hjemreisen fra Roma i mai 1524 møttes Olav Engelbrektsson, biskop Mogens Lauritssøn av Hamar og stormenn fra Østlandet på Hamar og entes om en fortsettelse av riksrådets politikk ved tidligere tronskifter. De fremmet også en rekke nasjonale krav, i tråd med erkebiskopens holdninger, om Norges likeverdighet i unionen og indre selvstyre ved riksrådet. Skattlegging og viktige utenrikspolitiske avgjørelser skulle behøve riksrådets samtykke. Dessuten skulle den norske loven og kirken respekteres, norske arkivsaker skulle føres tilbake til Norge, og kongen skulle forsøke å gjenvinne alle landområder som Norge hadde tapt. I tillegg var det tatt mange hensyn til adelige og geistlige privilegier. Biskop Mogens reiste deretter til Danmark for å forhandle om dette før riksrådet ville gå videre med en håndfestning, og fikk Frederiks samtykke.[16]

På riksmøtet i Bergen i august og september 1524 ble Christian II avsatt og Frederik I valgt til Norges konge. Riksrådet utformet en håndfestning, som kongen godtok med få endringer. Håndfestingen inneholdt de samme utfordrende, nasjonale kravene fra Hamar. Riksrådet bad om at brødrene Olav og Gaute Galle fikk Akershus og Båhus til len, mens Henrik Krummedike ble fratatt alle sine norske len, begge deler i strid med kongens vilje.[16] Det er uklart hvorvidt Olav Engelbrektsson eller Vincens Lunge, stattholder på Bergenhus, ledet an for den utfordrende politikken under møtet i Bergen, men i Danmark var inntrykket at dette var Lunge.[17]

Feide med Vincens Lunge og fru Inger rediger

Øystein Rian mener at Olav Engelbrektsson opptrådte forsiktig overfor kongen de påfølgende årene, selv om han antageligvis støttet Lunge prinsipielt.[2] Lunges egenrådige linje svekket derimot erkebiskopens stilling i riksrådet. Samholdet i riksrådet ble også svekket av Lunges feide med riksråd Johan Kruckow, hans påtrykk for å skifte ut lensherren på Akershus, og hans innblanding i tvister om arvegods og forleninger. Lunge kom i uvennskap med biskopene i Bergen og Stavanger, Olav Torkellsson og Hoskuld Hoskuldsson. Snart nok var han også gjenstand for erkebiskopens mistro.[18] Antageligvis var det lange avstander og frykt for de mange kaperne og sjørøverne langs norskekysten som gjorde at riksrådet ikke kunne samles til møter i disse årene, men måtte brevveksle.[19]

Daljunkeraffæren ble et vendepunkt. I 1527 kom daljunkeren, muligens Nils Stensson Sture, sønn av riksforstander Sten Sture, til Austråttborgen. Daljunkeren ledet et opprør fra Dalarna mot Gustav Vasa, og ble lovet hærfolk fra Lunge og hans svigermor, fru Inger til Austrått. Lunge sendte noen av daljunkerens menn for å slå i hjel Johan Kruckow, men Kruckow unnslapp. Da daljunkeren senere vendte tilbake til Norge, måtte Lunge be ham forlate landet, etter sterkt press fra kong Frederik I. Etter denne affæren ble Lunge tvunget til å avstå Bergenhus til Eske Bille, og fikk til gjengjeld Nonneseter kloster med tilhørende gods. Av militære hensyn rev Lunge flere kirkebygg i Bergen og omgjorde Nonneseter til en befestet residens, Lungegården. Fru Inger måtte på sin side avstå sine len til svigersønnen Nils Lykke.[20]

Olav Engelbrektsson var rasende over hva Lunge hadde foretatt seg i Bergen. Samtidig gikk rykter om Lunge og fru Ingers angivelige sympati for protestantismen. Olav forhandlet med den avsatte kong Christian II, som lovet troskap til katolisismen og støtte til erkebiskopen mot Lunge og fru Inger. Christian hevdet også å ha støtte fra sin svoger, keiser Karl V av Det tysk-romerske rike. Erkebiskopen beordret derfor Austråttborgen plyndret, tok kontroll over lenene, og tvang fru Inger på flukt til Bergen. Erkebiskopen fikk ingen støtte utenfra, og måtte derfor love kong Frederik I nytt troskap, slutte fred med Vincens Lunge og fru Inger, og betale erstatning for det som var røvet og ødelagt.[21]

Steinvikholm slott og St. Olavs skrin rediger

Utdypende artikler: Steinvikholm slott og St. Olavs skrin

Historieforskning og arkiv rediger

Olav Engelbrektssons arkiv inngår i den såkalte München-samlingen ved Riksarkivet. München-samlingen var i utenlandsk eie i århundrer.[22] Arkivet omfatter materiale fra erkebiskopens kirkelige og politiske embedsførsel. Det regnes som det best bevarte norske arkivet fra middelalderen. Arkivet er en del av Norges dokumentarv. Brevene i arkivet er trykt i Diplomatarium Norvegicum. Jordebøker og regnskapsbøker er trykt i særskilte kildeutgaver.[23]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e Rian (2000).
  3. ^ Daae (1907), Koht (1951), s. 40–42 og Lysaker (1961).
  4. ^ a b c Koht (1951), s. 40–42 og Lysaker (1961).
  5. ^ Stølen (1995), s. 221–234.
  6. ^ Koht (1951), s. 42–46 og Hamre (1998), s. 255–256.
  7. ^ a b Koht (1951), s. 42–46.
  8. ^ Koht (1951), s. 48 og Hamre (1998), s. 255–256.
  9. ^ Imsen (2003), s. 15–45.
  10. ^ Koht (1951), s. 48 og Rian (2000).
  11. ^ Hamre (1998), s. 255–256 og Dybdahl (2005), s. 119–120.
  12. ^ Hamre (1998), s. 255–256.
  13. ^ Koht (1951), s. 46–48 og Hamre (1998), s. 257–258.
  14. ^ Hamre (1998), s. 258–259.
  15. ^ Fjordholm m.fl. (2012), s. 82–87.
  16. ^ a b Rian (1995), s. 16–18.
  17. ^ Rian (2000) og Holte (2014), s. 28–31.
  18. ^ Rian (1995), s. 19–21 og 33–34, Hamre (1998), s. 316 og Dybdahl (2005), s. 120–121.
  19. ^ Rian (1995), s. 19–21.
  20. ^ Rian (1995), s. 19–21 og 33–34 og Dybdahl (2005), s. 120–121.
  21. ^ Dybdahl (2005), s. 120–121.
  22. ^ Juhàsz (1979), s. 368–396.
  23. ^ Weidling (2012), s. 9–11.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger