Nonneseter kloster (Bergen)

Nonneseter kloster var et kloster for kvinner i Bergen i middelalderen. Det lå ved innfartsåren til byen, ved sundet mellom det som i dag heter Lille og Store Lungegårdsvann. Mens stedet i middelalderen lå åpent og fritt til, er det i dag et trafikk-knutepunkt, med bybane, jernbanestasjon og busstasjon som nærmeste naboer. Nonneseter var lagt ut i en klassisk klosterfirkant, med en enskipet klosterkirke i nord. Kun to bygningsdeler er bevart, nemlig tårnfoten i vest og søndre korkapell. Mens tårnfoten er godt synlig, ligger korkapellet mer skjult mellom andre bygninger i Kaigaten. Begge eies av Fortidsminneforeningen.

Nonneseter kapell ligger ved Nonneseter holdeplass på Bybanen i Kaigaten, ved Bergen Storsenter. Kapellet ble reddet av Fortidsminneforeningen i 1891.

Foto: Nina Aldin Thune, 2007

Tårnfoten i vest

Historie

Grunnleggelse

Det ble lenge antatt at Nonneseter kloster ble opprettet som et cistercienserkloster omkring 1150. Nyere forskning har derimot vist at Nonneseter var et benediktinerkloster for kvinner. Hvem som gav grunnen og det økonomiske fundamentet for opprettelsen av Nonneseter, er ikke sikkert belagt i kilder. I det kongelige gavebrevet ved overføringen av Nonnesetergodset til Vincens Lunge i 1528, står det om klosteret at det var «...stiftet af fremfarne Konger og Dronninger», men dette dokumentet er langt fra en sikker kilde. Det er likevel sannsynlig at Nonneseter var en kongelig grunnleggelse, trolig fra kong Øysteins og Sigurd Jorsalfares regjeringstid, det vil si før 1130. Initiativet kan ha blitt tatt av kong Øystein og dronning Ingeborg før Øysteins død i 1123. Ordericus Vitalis skriver i sin kirkehistorie fra 1142 at kong Sigurd grunnla bispedømmer og klostre etter at broren, kong Øystein, var død. Bispedømmet Stavanger ble grunnlagt under kong Sigurd, og flere norske klostre med ukjente grunnleggere, både manns- og kvinneklostre, kan gå tilbake til hans tid. Det er ikke utenkelig at kong Sigurd også kan ha hatt en hånd med i opprettelsen av Nonneseter.

Opplysningen om at kvinneklosteret i Bergen skulle ha vært et cistercienserkloster, går tilbake til Christian C.A. Langes ellers så imponerende De norske Klostres Historie i Middelalderen (1847 og 1856). Et dokument fra 1494 om et ektepar som ville tilbringe alderdommen i cistercienserklosteret Lyse sør for Bergen, også et Mariakloster, ble tolket som Nonneseter. Dette skjedde til tross for at dokumentet klart viser til «abbed» og «brødre», ikke «abbedisse» og «nonner». Dermed oppsto en svært gjenstridig misforståelse om Nonneseters ordenstilknytning som har holdt stand i 150 år.

Nonneseter blir første gang nevnt i sagalitteraturen, der Snorre Sturlason nevner Nonneseter i Magnus Blindes saga i forbindelse med kampene i Bergen som endte med blindingen av Magnus i 1135. Hos Snorre står det at Magnus’ menn flyktet, «nokre opp i fjellet og nokre opp om Nonneseter og nokre inn i kyrkjene eller gøymde seg andre stader». Fordi det var antatt at Nonneseter var et kvinnelig cistercienserkloster, og cistercienserne først kom til landet i 1146 (med Lyse kloster), har oppfatningen til nå vært at Snorre brukte Nonneseter kun som et anakronistisk stedsnavn. I og med at Nonneseter kan ha eksistert i 1135, er det ikke lenger sikkert.

Vekst

På begynnelsen av 1300-tallet hadde Nonneseter 35 nonner, en opplysning som fremkommer i dokumenter som omhandler abbedissevalget i 1320. 35 nonner er et høyt tall også internasjonalt. Bare sju prosent av engelske kvinneklostre hadde påviselig over 30 nonner, og de var gjerne eldre kloster grunnlagt av kvinner i kongefamilien. Ved abbedisse-valget i 1320 klarte ikke nonnene få to tredjedels flertall for noen kandidat, og biskopen måtte forkaste valget og selv utpeke abbedissen. I et brev datert 16. desember 1320 utpeker biskopen Joron Constantia til ny abbedisse i Nonneseter. Joron fikk ikke så mange år i abbedissestolen, for allerede i 1326 var det valg på nytt, denne gang med bedre resultat. Et dokument slår fast at Ingeborg Cecilia, som var tretti år, ektefødt, jomfruelig og smykket med andre av Guds gaver, ble valgt til overhode av nonneklosteret i Bergen med to tredjedels flertall.

Ifølge Harald Bjørkvik som har sammenlignet inntektsgrunnlaget for alle kloster i Norge, hadde Nonneseter i Bergen (godset) før svartedauden en inntekt på 1 700 lauper. Med en inntekt på 1700 lauper var Nonneseter i Bergen klart det rikeste og største kvinneklosteret, og rikere enn flere av mannsklostrene (om enn det største mannsklosteret i landet, Munkeliv, tok inn 2 500 lauper før svartedauden). Ved reformasjonen hadde inntektene ved Nonneseter sunket til 400 lauper, og både Nonneseter i Oslo og Bakke i Trondheim tok inn større verdier enn Nonneseter i Bergen. Til tross for at Nonneseter hadde fått en omfattende knekk, tok Nonneseter-godset i Bergen omkring reformasjonen (da styrt av Vincens Lunge) likevel inn mer enn de fleste mannskloster på den tiden.

Nedgangstid

Fra svartedauden fram mot slutten av 1400-tallet gikk det bratt nedover for Nonneseter. Et dokument fra 1509 forklarer at «et visst kloster kalt Nonneseter ved Bergen by, av den hellige Benedikts orden» ble oppløst av kong Christian I (reg. 1450–81) og eiendommene overført til Munkeliv kloster, som da var gjort om til et birgittinerkloster. Bakgrunnen for beslutningen var de dramatiske hendelsene i Munkeliv 2. september 1455, da tyskerne i Bergen gjorde opprør mot riksråd Olav Nilsson, som sammen med biskop Torleiv Olavsson søkte tilflukt i Munkeliv kloster, der biskopen ble drept foran høyalteret i klosterkirken. Over 60 personer ble drept, og gjerningsmennene satte fyr på klosteret slik at det brant ned til grunnen. Kong Christian vedtok da at Nonneseter kloster, som på det tidspunktet var «mer eller mindre fraflyttet», og alle inntekter og all eiendom som hørte til, skulle legges inn under Munkeliv for å skaffe birgittinerne livsopphold og hjelpe til under oppbyggingen. Nonneseter klosterkirke fikk beholde noe av inventaret, og i tillegg ble det avsatt en årlig sum til vedlikehold. Nonnene i Nonneseter skulle flytte til andre kloster av samme orden, og dette ble også gjort. Formuleringen ordinis sancti Benedicti («av den hellige Benedikts orden») viser i klartekst at Nonneseter var et benediktinerkloster da det ble oppløst under kong Christian. Den triste situasjonen i Nonneseter etter 1481 viser også langt på vei at dokumentet fra 1494 som Lange brukte til å ordensbestemme Nonneseter som cistercienserkloster, ikke kan gjelde Nonneseter: Nonneseter sto i 1494 mest sannsynlig tomt, og det ville ikke være et fristende sted å tilbringe alderdommen. Desto mindre etter 1497, da biskop Hans av Bergen gav den flate enga ved Nonneseter som skytebane til byens håndverkere.

I 1507 ble klosteret overtatt av Antoniusordenen, kalt «antoniusherrer», som drev med sykepleie. Brødrenes historie i klosteret ble kort, for allerede i 1528 skjenket kong Frederik I klosteret med tilhørende eiendommer til riksråd Vincens Lunge. Klosteret var da sterkt forfallent, og Lunge bygget det om til privat residens, derav navnet Lungegården. Lungegården markerte seg som et dominerende anlegg sørøst for byen.

Etter brannen i 1891 ble Lungegårds-anlegget så godt som fjernet. Tårnfoten og kapellet, som trolig stammer fra en utvidelse av kirken rundt år 1250, ble reddet av Fortidsminneforeningen, som kjøpte bygningene i 1891.

Minnehall for krigens falne

I januar 1946 ble det foreslått at våpenhuset (tårnfoten) skulle tjene som «minnehall for bergensere som ofret sitt liv under krigen». Det videre arbeidet ble overtatt av arkitekt Frederik Konow Lund. Bergen folkeregister ble bedt om å utarbeide en navneliste over de som skulle minnes. Dette ble en omfattende oppgave, i samarbeid med Bergen skifterett og landskomiteen i Oslo. I 1949 forelå en liste på rundt 950 navn, «så komplett som det har vært mulig å få til». Den ble utformet med rom for senere tilføyelser. Fortidsforeningen og riksantikvaren tillot ikke dekorasjon av sideveggene, og ønsket den maleriske utsmykning begrenset til fondveggen rett mot inngangen for å gi hele rommet «en mere verdig holdning.» Navnene skulle graveres på løse messingplater, «hengslet sammen som bladene i en bok, og det hele festes på en sokkel av form som en lesepult som stilles i hjørnet til høyre for inngangen, forsynt med passende leselampe.» Konow Lund ønsket å la maleren Hugo Lous Mohr utsmykke minnehallen på Nonneseter, men det ble ingenting av.

I august 1955 hadde Robert Kloster innhentet pristilbud fra bronsestøperiet Lauritz Rasmussen (1824-93) i København, for støpning av figurgruppen. 24. august 1955 svarte handelsdepartementet i Oslo at de hadde mottatt Klosters søknad om «B-utførselslisens for støpning av skulptur i Danmark, samt søknad om A-innførselslisens i forbindelse med planlagt støpning av bronseskulptur i samme land. Under henvisning til den vanskelige valutasituasjon, skal en be opplyst og evt. undersøkt om støpningen kan foretas her i landet.» Robert Kloster forklarte at siden skulpturen skulle stå innendørs, med publikum tett innpå, var det viktig at arbeidet ble utført så profesjonelt at skjøtninger ikke var synlige. Firma Lauritz Rasmussen hadde mer enn 100 års erfaring i kunststøperi; og i oktober 1955 mottok Bergen kommune den omsøkte innførselslisens, men ingen utførselslisens for gipsavstøpningen.

Nyere tid

Utsnitt av et prospekt over Bergen by fra 1740: Nonneseter lå på landtungen mellom Store og Lille Lungegårdsvann. Det senere Lungegårdsanlegget, som vist på bildet over, avspegler klosterfirkanten.

Arkeologiske utgravninger

Det har blitt foretatt arkeologiske undersøkelser i flere omganger. I 1872 gjorde arkitekt Peter Blix en undersøkelse av de gjenstående steinbygningene, som i 1891 ble videreført av arkitekt Schack Bull. Resultatene ble utgitt av B.E. Bendixen. Nyere undersøkelser ble utført i 1996 og 1997 av Rory Dunlop fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), og senest i 2006 og 2008 ved Alf Tore Hommedal og Ambjørg Reinsnos (NIKU) i forbindelse med byggingen av den nye bybanen i Bergen.

Kirken var opprinnelig omkring 33 meter lang, utvendig målt, og var orientert nordvest-sørøst, heller enn vest-øst. Etter at koret ble utvidet på andre halvdel av 1200-tallet, strakte kirken seg omkring femti meter, inkludert tårnfot og kor. Koravslutningen var enten rett eller apsidal, men sannsynligvis rett på grunn av funn av sprosser og poster av et stort grindverksvindu. Gulvet i kirken var dekket med glaserte kvadratiske teglfliser i rødt, grønt og gult.

Tårnfoten (ca. 8,6 x 8,6 m) er den nederste delen av det som har vært et høyt tårn med vindeltrapp. Men cistercienserklostere skulle ikke ha klokketårn i stein, så tårnfoten stemte dårlig overens med at Nonneseter skulle ha vært cisterciensisk. Kunsthistorikeren Hans-Emil Lidén uttalte i 1980: «Uansett hvordan forholdet mellom tårnfot og skip har vært, så er vesttårnet et usedvanlig trekk i en klosterkirke – særlig en cistercienserkirke. Generelt kan sies at tårnfotens stilpreg tilhører perioden før cisterciensernes formspråk satte sitt preg på kirkearkitekturen i Bergen. Eksistensen av tårnfoten aktualiserer m.a.o. tanken om at det eksisterte et anlegg på stedet tidligere enn hittil antatt.» Men ettersom Nonneseter ble grunnlagt som et benediktinerkloster - stilistisk i slekt med Lund domkirke i Skåne og viet til jomfru Maria - er ikke tårnfoten noe avvik. Datert til første halvdel av 1100-tallet regnes tårnfoten som Bergens eldste stående bygning.

Den er utført i kleberstein fra et steinbrudd på Lykling på vestsiden av Bømlo.

Mellom tårnfoten og kapellet ligger Brødrene Lohnes Sølvvarefabrikk. I 1988 laget arkitektene Per Oeding og Nils Mannsåker en plan for et nytt kirkeskip i glass med bro over ruinene og 800 kvadratmeter nytt lokale. Griegsamlingen er tenkt plassert i de to øverste etasjene, mens korkapellet tenkes som katolsk gudshus.

Bergen Anno 1320 – en digital tidsreise

En digital visualisering av Nonneseter ble lagt ut i desember 2019 som en del av prosjektet Bergen Anno 1320, et digitalt hjelpemiddel for å orientere seg i middelalderens Bergen, slik det kan ha sett ut i tiden omkring 1320. Nonneseter kloster ble valgt ut som sted nummer to etter Bergens gamle rådstue («stevnestova») og vinkjelleren. Prosjektet er et samarbeid mellom Byantikvaren i Bergen, Arkikon og Universitetet i Bergen, som en del av aktivitetene innenfor «Middelalderklyngen». Prosjektet er støttet av Riksantikvaren. Visningene er lagt ut som en del av nettressursen Grind, som er Universitetet i Bergens portal for formidling av kultur- og naturhistorie.

Litteratur

• Div forfattere; Diplomatarium Norvegicum, digital søkbar utgave hos Dokumentasjonsprosjektet
• Div forfattere; Klosteranlegg i Norge, en oversikt, Fortidsminner nr 68, Oslo 1987, ISBN 82-90052-35-9
• Gervin, Karl; Klostrene ved verdens ende, Oslo 2007, ISBN 978-82-530-3010-4
• Kristoffersen, Asbjørn; «Gjenskapt mellomalder», Bergens Tidende 10. juni 2011
• Lidén, Hans-Emil og Magerøy, Ellen Marie; Norges kirker. Bergen 1, Oslo 1980 ISBN 82-05-12367-5
• Ommundsen, Åslaug: «Nonneseter i Bergen – eit benediktinarkloster,» (Norsk) Historisk Tidsskrift 89, no. 4, 2010, 547–571.

Eksterne lenker

• Nonneseter i Bergen Anno 1320 på www.grind.no
• Bergen byleksikon på nett: Mariakirken (Nonneseter kloster)
• Bergen byleksikon på nett: Nonneseter kloster
• Om Nonneseter på nettstedet Bergenskartet. Besøkt 10. juli 2023.
• NRK p2: «Nonneseter kloster»
• Om Nonneseter kloster i Bergen på nettstedet katolsk.no.
• (no) «Nonneseter kloster (Bergen)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.