Henrik Krummedike

riksråd

Henrik Krummedike (født 1463/1464, død 1. april 1530) var en dansk-norsk adelsmann og medlem av Riksrådet i begge land. Han spilte en viktig og til dels avgjørende rolle i det politiske liv på vegne av den danske kongemakten på denne tiden.[1] Han var også kommandant på Bohus festning som da hørte til Norge, i årene 1489 til 1503.[1][2] Det er antatt at han var den største lensherre i norsk middelalderhistorie og største godssamler i Danmark-Norge i sin tid.[1]

Henrik Krummedike
Henrik Krummedige, Henrich Krummedige
En av Krummedikes eiendomer, Ellinge slott
FødtRundt 1463/1464[1]
Norge[2], antatt Akershus festning[1]
Død1. april 1530
Månstorp (Mogenstrup) i Skåne
BeskjeftigelseDansk-norsk adelsmann og riksråd
EktefelleAnne Jørgensdatter Rud
ForeldreHartvig Krummedike
Karen Andersdatter Hak
FarHartvig Krummedike[3]
BarnSofie Krummedike,
gift med Eske Bille[4]
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtAkershus slott og festning
Våpenskjold
Henrik Krummedikes våpenskjold

Bakgrunn

rediger

Etter at faren, Hartvig Krummedike, døde i 1476, arvet han store jordegods i Norge, til sammen rundt 240 gårdsbruk og gårdparter. Samtidig overtok han Brunla len som såkalt pantelen. I 1485 fikk han Skiensysla som len, og han omtales etter dette som hoffsinde.

Krummedike ble slått til ridder ved årsskiftet 1484/85, og da minimumsalderen for dette var 21 år, tyder dette på at han var født 1463. Han gikk i 1487 inn i militær tjeneste på Akershus festning, og deltok i kong Hans' felttog på Gotland mot Sturepartiet.

I 1489 ble han utnevnt til kommandant over den strategisk viktige norske grensefestningen Bohus, samtidig som han ble utnevnt til medlem av det norske riksrådet.[2]

Konflikt med Tre Rosor

rediger

Utdypende artikkel: Tre Rosor

Etter at den felles nordiske kongen Kristoffer av Bayern døde i 1448, oppsto det strid om tronfølgen til den norske tronen og det var det norske riksrådet som skulle velge ny konge. Det var hovedsakelig to fløyer ved dette valget. Den danskvennlige fløyen ville velge grev Christian av Oldenburg til felles unionskonge, og denne fløyen ble ledet av Hartvig Krummedike, som da var kommandant på Akershus festning, og den danske biskopen Jens Jakobsson Blik av Oslo bispedømme (ca 1380-1452),[5] omtalt som Erik av Pommerns kansler i 1418.[6] Den svenskvennlige fløyen ville velge Karl Knutsson Bonde til konge, og denne fløyen ble ledet av erkebiskopen av Nidaros, Aslak Bolt og kommandanten på Tunsberghus, Erik Sæmundsson. Denne fløyen ønsket en redusert sentral kongemakt i unionen mellom de tre land, og med større innflytelse til de enkelte lands riksråd.[7] I juni 1449 gikk riksrådets flertall inn for grev Christian, en avgjørelse som markerte overgangen fra arvekongedømme til valgkongedømme. I sin håndfestning («kongekontrakt») lovet Christian å komme til Trondhjem neste sommer for å la seg hylle. Men Karls tilhengere fikk allmuen på Frostating til å si seg villige til å velge ham til konge på visse vilkår.[8]

Dermed invaderte Karl Knutsson Bonde i oktober 1449 Norge med 500 ryttere fra Sverige og rykket inn i Hamar, hvor han innkalte til ting og 25. oktober ble valgt til norsk konge og hyldet av hamarbiskopen Gunnar Thorgardsson. Karl Knutsson Bonde reiste deretter til Trondhjem, som nå opplevde den første av to kongekroninger på mindre enn ett år. 20. november 1449 var Nidarosdomen for første gang sete for en kongekroning, da erkebiskopen satte den norske kronen på Karl Knutsson Bondes hode.[9] Han vendte deretter tilbake til Sverige, med Erik Sæmundsson som sin representant i Norge. Da Karl Knutsson Bonde kom tilbake til Norge etter jul, forsøkte han forgjeves å innta Akershus festning. Samtidig døde Erik Sæmundsson, angivelig drept på ordre fra Hartvig Krummedike. Støtten til Karl Knutsson Bonde falt da sammen, og hans støttespillere forlot landet, samtidig som en rekke fremtredende personer var fraværende ved kroningen av Christian I i Trondhjem 2. august 1450.[10]

Svenske styrker invaderte Trøndelag igjen i 1453, men ble slått tilbake og tvunget sørover, over Dovrefjell og til Hamar, hvor de inntok bispegården. Hartvig Krummedike rykket nordover fra Akershus festning, og slo de svenske styrkene. Både dette og drapet på Sæmundsson gjorde Krummedike til en sentral fiende for Alv Knutsson som var en del av den såkalte Tre Rosor-familien. Alv Knutsson hadde en rekke eiendommer, med mer enn 276 gårder i det østlige og sørlige Norge, og hadde betydelige ressurser å sette inn i kampen mot Hartvig Krummedike. Han sørget for at lokale gårdbrukere gikk til sak mot Krummedike, med det resultat at han mistet sine len i Norge. Kong Christian I gjeninnsatte imidlertid Hartvig Krummedike på Akershus festning i 1461. Da han døde i 1461, overtok Henrik Krummedike som støttespiller for den danske kongen i Norge, og overtok dermed også rivaliseringen med Tre Rosor-familien.[10]

Knut Alvsson

rediger

Karl Knutsson

rediger

Konflikt med Vincents Lunge

rediger

Siste år

rediger

Krummedike døde på Månstorp i 1530 og er begravet i Västra Ingelstads kirke. Hans hustru Anne Rud døde samme sted tre år senere. Med hans nevø døde den mannlige linjen i slekten Krummedike ut.

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e Benedictow, Ole Jørgen (2007). «Henrik Krummedige». Norsk biografisk leksikon (på norsk). 
  2. ^ a b c Bricka, Carl Frederik (1887–1905). «Henrich Krummedige». Dansk biografisk leksikon (på dansk). 7. 
  3. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Bjørkvik, Halvard. «Eske Bille». Norsk biografisk leksikon (på norsk). 
  5. ^ Biskop Jens Jakobsson Blik
  6. ^ Njåstad, Magne: «Jens Jakobsson» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 6. mars 2024 fra [1]
  7. ^ Sandberg, Per-Øivind. «Erik Sæmundsson». Norsk biografisk leksikon (på norsk). 
  8. ^ [2] Trond Norén Isaksen: «Da Trondheim ble kroningsby», Adresseavisa 19 juni 2012, hentet fra Wayback Machine
  9. ^ Første kongekroning i Nidarosdomen
  10. ^ a b Stagg, Frank Noel (1956). East Norway and its Frontier. George Allen & Unwin, Ltd. s. 81–83. Besøkt 19. august 2013.