Normannernes erobring av England

Den normanniske erobringen av England begynte i 1066 da kongedømmet England ble invadert av hæren til Vilhelm Bastarden, hertug av Normandie, siden kalt Vilhelm Erobreren. Vilhelm seiret i slaget ved Hastings, og dette resulterte i at normannisk kontroll over det angelsaksiske England ble håndfast etablert. Den normanniske erobringen var en vesentlig og omveltende hendelse i engelsk historie av flere årsaker. Den fjernet i stor grad den eksisterende herskende klasse og erstattet den med et utenlandsk fransktalende monarki, aristokrati og prestehierarki.

Bayeux-teppet viser Slaget ved Hastings og hendelsene fram til dette

Slaget ved Hastings var den avgjørende hendelsen som gjorde at England kom på normanniske hender. Slaget blir framstilt årlig ved Battle i East Sussex.

Dette førte til en omforming av det engelske språk og kultur i England. Ved at England ble underlagt herskere som hadde sin opprinnelse i Frankrike, fikk England sterkere tilknytning til kontinentet, mens den tidligere skandinaviske innflytelsen ble langt mindre eller bortimot opphørte. Det satte også i gang en rivalisering med Frankrike som kom til å fortsette uavbrutt i de neste 750 årene, fra 1066 og fram til 1815. Det hadde også betydelige konsekvenser for resten av De britiske øyer, ved at det la vegen åpen for en normannisk invasjon av Wales og Irland, og omfattende penetrering av aristokratiet i Skottland av normanniske og andre fransktalende familier, og innføringen av føydalt system i det sørlige Skottland. Det er viktig å bemerke at normannerne ikke var skandinaver, selv om en del av deres forfedre var det. Det var fransk føydal middelalderkultur som omformet England, ikke norrøn.

Bakgrunn og opptakt

Normandie

Kart over Normandie

Normandie er en region i det nordvestlige Frankrike som i årene forut for skjebneåret 1066 hadde fått betydelig norrøn bosetning fra både Norge og kanskje særlig fra Danmark. Denne ble innledet etter at den franske karolinske herskeren Karl den enfoldige (898–922) i 911 tillot en gruppe norrøne inntrengere å bosette seg i den nordlige delen av Frankrike. Deres leder ble kalt Rollo av franskmennene, mens norrøn tradisjon har identifisert ham som Gange-Rolv. Denne tillatelsen til norrøn bosetning var en del av Saint-Clair-sur-Epte-traktaten som ble inngått mellom Karl og Rollo. Karl håpet at denne ville hindre nye angrep fra vikinger som lenge hadde herjet Frankerriket.

Den norrøne bosetningen ble en suksess, da den ble permanente og avsluttet de tidligere overfallene i området. De tidligere vikingene i regionen var kjent som nordboerne, og dette ga navn til landskapet Normandie. Nordboerne, normannerne, tilpasset seg hurtig, kanskje så raskt som i løpet av én generasjon, til den stedlige kulturen. De oppga sin hedendom og konverterte til kristendommen. De gikk også over til å snakke det lokale språket, langues d'oïl, som dog fikk noen trekk fra deres norrøne språk, omformet til normannisk. De blandet seg med den lokale befolkningen ved inngifte, tilpasset seg det føydale systemet, og begynte etter hvert å utvide sitt tildelte territorium mot vest og bosatte seg i områder som omfattet Bessin, halvøya Cotentin, og Kanaløyene.

I år 1002 giftet den angelsaksiske kongen Ethelred II seg med Emma, datter av hertugen av Normandie. Deres sønn Edvard Bekjenneren, som hadde tilbrakt mange år i landflyktighet i Normandie under det danske styret av England, etterfulgte Ethelred på den engelske trone i 1042. Den dynastiske forbindelsen mellom England og Normandie skapte grobunn for en normannisk interesse for engelsk politikk da Edvard lente seg tungt på støtte fra Normandie. Dette innebar at normanniske hoffmenn, soldater og prester fant veien til England, og kongen utpekte normannere til maktposisjoner, særlig i kirken. Siden Edvard var barnløs og i konflikt med den mektige jarlen av Wessex, Godwin, og hans sønner, er det mulig at han kan ha oppmuntret hertug Vilhelm av Normandies ambisjoner om å overta den engelske trone.

Kirkepolitisk grunn for invasjon

Stigand, den siste angelsaksiske erkebiskop av Canterbury, døde i fengsel i 1072. Detalj fra Bayeux-teppet

I tiden rundt 1066 hadde den engelske kirke i lengre tid vært i konflikt med pavedømmet. Den fremste geistlige posisjon i England var Canterbury erkebispedømme, hvor Stigand hadde vært erkebiskop siden 1052. Pave Leo IX hadde i samme periode startet en reformbevegelse som senere ble kjent som den gregorianske reform. I denne fokuserte pave Leo på å forbedre geistligheten og hindre simoni, det vil si kjøpe og salg av presteembeter og geistlige posisjoner. I 1049 uttalte paven offentlig at han ville se nærmere på den engelske kirke og undersøke kandidater for bispeseter langt strengere før de ble godkjent. Da erkebiskop Edsige av Canterbury (senere helligkåret) døde i 1051, valgte munkene ved Canterbury en slektning av jarl Godwin ved navn Æthelric som ny erkebiskop. Kong Edvard satte seg imot valget og utpekte isteden Robert av Jumièges. Det var kontroversielt fordi han foruten å være normanner også allerede var biskop av London.

Biskop Robert dro til Roma og fikk den hellige stols godkjennelse for utnevnelsen. Robert forsøkte også å få tilbake eiendommer fra jarl Godwin som han mente tilhørte kirken. I 1052 fikk Godwin lyst Robert fredløs og tvang ham i eksil. Kong Edvard Bekjenneren utpekte deretter Stigand som erkebiskop av Canterbury. Paven nektet å godkjenne Stigands utnevnelse siden Robert av Jumièges fortsatt var i live og heller ikke var blitt avsatt av en pave. Robert appellerte til pave Leo IX, som innkalte Stigand til Roma. Stigand gjorde seg også skyldig i pluralisme ved fortsatt å være biskop av Winchester selv om han var blitt erkebiskop av Canterbury. Da Stigand ikke møtte opp hos paven, ble han ekskommunisert. Pave Leo IX, og hans etterfølgere, pave Viktor II og pave Stefan IX, fortsatte å betrakte Robert av Jumièges som den rettmessige erkebiskopen av Canterbury.

Stigand ble senere anklaget for simoni i flere klosterkrøniker, men alle anklagene dateres til etter 1066 og er av den grunn preget av et ønske om å sverte den engelske kirke som korrupt og tilbakestående. Middelalderkrønikeren William av Poitiers hevdet også at Stigand i 1052 gikk med på at Vilhelm av Normandie skulle etterfølge kong Edvard. Dette ble benyttet som propaganda etter den normanniske erobringen, men historikeren David Bates og andre historikere har hevdet at det er usannsynlig at dette noen gang har skjedd. Stigands posisjon som overhode for den engelske kirke ble til fulle utnyttet av normannerne i deres propaganda før, under og etter erobringen.

Antagelig var det Stigands kontroversielle posisjon og ulydighet som påvirket pave Alexander II til å gi sin støtte og tillatelse til Vilhelm Erobrerens invasjon og påfølgende erobring av England. En pådriver for invasjonen var erkediakon Hildebrand av Sovana, den senere pave Gregor VII, som benyttet sin betydelige makt i kardinalenes råd til å fremme og støtte kravene til hertug Vilhelm av Normandie. Det å rette urimelige anklager mot den engelske kirke var en del av det politiske spill og tilhørende propaganda i tiden før 1066.

Vilhelm hadde gode verdslige grunner til å invadere, men pavens tillatelse var antagelig meget betydningsfull i arbeidet med å rekruttere militær støtte og gjennomføre invasjonen. Men det blodige slaget ved Hastings, hvor kristne drepte kristne, ble politisk vanskelig for paven, og han krevde at Vilhelm skulle gjøre bot. Vilhelm bygde da et kloster på slagmarken for å vise at han hadde Gud med seg. Den 11. april 1070 ble Stigand formelt avsatt av pavens legater og satt i arrest i Winchester, hvor han døde i 1072, ribbet for all verdighet og med hele sin personlige formue konfiskert.

Krav på den engelske krone

Mynt preget av Harald Godwinson, British Museum.

Mynt preget av Vilhelm Erobreren, British Museum.

Da kong Edvard døde i begynnelsen av 1066, var det få åpenbare arvinger til den engelske trone, men det var flere motstridende interesser. Edvards nærmeste etterfølger var Harald Godwinson, jarl av Wessex, sønn av Godwin. Han var den rikeste og mektigste innenfor den engelske adelen, og Harald ble valgt til konge av det engelske witenagemot (eller witan, angelsaksisk for «møte av de vise menn»). Han ble kronet av erkebiskop Ealdred av Worcester tidlig i januar 1066.

Det er verd å merke seg at Harald Godwinson ikke hadde noe opplagt krav på tronen. Hans far Godwin var sønn av en thegn av Sussex, skjønt senere dokumenter har beskrevet Godwins far som en ceorl. Godwin nedstammet antagelig fra lavadelen. Det kan synes som om samtiden forsøkte å gi Harald Godwinson en slekt tilbake i seks ledd til kong Ethelred av Wessex, men det kan være en tvilsom politisk konstruksjon for å sikre Haralds legitimitet til tronen.

Også den måten Harald overtok kongedømmet på var omstridt. Han hadde kommet seg opp både ved sin fars posisjon og ved egen handlekraft som militær leder, blant annet i krigen mot waliserne i 1063. Mot slutten av 1065 ble kong Edvard syk og falt i koma uten å ha utpekt sin etterfølger. Den 5. januar 1066 døde han, i henhold til Vita Ædwardi Regis. Men like før han døde, hadde han kortvarig fått bevisstheten tilbake, og hadde da bedt om at kongedømmet måtte bli «beskyttet» av Harald. Denne påstanden er tvetydig, men da witenagemot kom sammen neste dag, ble Harald, kanskje som landets sterke mann, valgt som etterfølger, i noe som kan ligne på et statskupp. Dette skjedde til fortrengsel for den som hadde reell arverett til tronen, den unge Edgar Ætheling. Det nærmeste den nye kongen sto til kongeslekten, var at hans søster Edith av Wessex var gift med Edvard Bekjenneren, uten at dette ekteskapet hadde frembrakt arvinger.

Imidlertid ble Harald Godwinson øyeblikkelig utfordret av to mektige naboherskere. Hertug Vilhelm Bastarden hevdet at han hadde fått løfte om tronen av kong Edvard og at Harald hadde gitt sin ed på denne avtalen. I 1064 skal Harald Godwinson ha forlist i Ponthieu. Det har vært mye spekulasjon om denne underlige sjøreisen. De tidligste normanniske krøniker, skrevet etter erobringen, rapporterte at Robert, erkebiskop av Canterbury, hadde blitt sendt av den barnløse kong Edvard for å utpeke Vilhelm av Normandie som sin arving i kraft av å være hans slektning på morssiden, og at Harald Godwinson ble sendt senere for å sverge troskap til den normanniske hertugen. Historikerne er uenige i troverdigheten til denne fortellingen. Det synes uansett som om Vilhelm var av overbevist om at han hadde arverett til den engelske tronen, men det er uklart om det var en felles enighet mellom både Edvard og Vilhelm om dette. Etter skipsforliset havnet Harald i hertugens varetekt. Ifølge Bayeux-teppet og andre normanniske kilder hadde Harald sverget en ed til Vilhelm på hellige relikvier om å støtte hertugens krav på den engelske tronen. Dette utnyttet normannerne etter Haralds død ved å peke på at han hadde sverget falsk ved denne påståtte eden, og således forbrutt seg mot Gud.

Harald Hardråde avbildet i rødt og med «norsk» stridsøks i Vita Ædwardi Regis, en nær samtidig beretning.

Kong Harald Hardråde av Norge la også inn sitt krav på tronen i henhold til en avtale med hans forgjenger kong Magnus den gode, og den tidligere danske konge Hardeknut, sønn av den tidligere danske og engelske kongen Knut den mektige (og Emma av Normandie). Denne avtalen mellom Magnus og Hardeknut ble inngått i 1037 ved Gøta elv, og den bestemte at den som levde lengst av dem skulle arve den andre. Da Hardeknut døde i 1042, arvet Magnus kongeriket Danmark, og med Danmark også det danske kravet på den engelske tronen. Da Magnus døde i 1047 arvet hans onkel Harald Hardråde både Magnus' rike og hans krav på England. Da nyheten om Edvard Bekjennerens død ble kjent, begynte både Vilhelm Bastarden og Harald Hardråde hver for seg å samle sammen soldater og skip for å gjøre sine krav gjeldende gjennom en invasjon av England.

Både samtidig og senere kom det også andre utfordrere. Den første var Edgar Ætheling, en slektning av Edvard Bekjenneren og en direkte etterkommer av kong Edmund Jernside. Edgar var sønn av Edvard den landflyktige, sønn av Edmund Jernside, og var født i Ungarn, hvor hans far hadde flyktet etter den danske erobringen av England ved Knut den mektige. Etter at familien kom tilbake til England og hans fars død i 1057, var Edgar uten tvil den som hadde det beste arvemessige kravet på tronen. Ulykkeligvis for Edgar var han kun rundt 13 eller 14 år da Edvard Bekjenneren døde, og med liten familie til å støtte seg, ble hans krav forbigått av witenagemot. En annen utfordrer var Svein Estridsson, konge av Danmark etter at Harald Hardråde ikke klarte å sette makt bak sitt krav på Danmark da Magnus den gode døde. Sveins krav på den engelske tronen var begrunnet med at han var barnebarn av Svein Tjugeskjegg, men ikke i direkte mannslinje. Hans mor, Estrid Margarete Sveinsdatter, var gift med jarl Ulf Torgilsson av Skåne, og var således en nevø av Knut den mektige på morssiden. Svein Estridsson gjorde uansett ikke krav på den engelske tronen før i 1069, og selv da kun halvhjertet. Jarlen av Northumbria, Toste Godwinson, yngre bror av Harald Godwinson, gikk til opprør tidlig i 1066, og det kan ha vært begynnelsen på et tronkrav, men etter at han ble beseiret av jarlene Morcar og broren Edwin og de fleste av hans tilhengere flyktet, ga Toste sin støtte til Harald Hardråde.

Toste og Harald Godwinson

I 1065 var England på kanten av borgerkrig etter at Toste Godwinson påla sitt jarledømmet en fordobling av skattene. Folket i Northumbria gjorde opprør mot sin egen jarl, og Harald Godwinson støttet opprørerne mot sin egen bror og erstattet han med Morcar. Denne handlingen styrket Haralds posisjon som Edvard Bekjennerens etterfølger, men den splittet også hans egen familie. I 1066 var fiendskapet mellom brødrene Toste og Harald et faktum. Toste herjet det sørøstlige England med en flåte skip han hadde rekruttert i Flandern, senere også med andre skip fra Orknøyene. Da Harald sendte den engelske flåten mot ham, seilte Toste lenger nord og herjet East Anglia og Lincolnshire inntil han ble drevet tilbake av skipene til brødrene Edwin og Morcar, henholdsvis jarler av Mercia og Northumbria. Forlatt av de fleste av sine tilhengere dro Toste til Skottland, hvor han tilbrakte sommeren med å rekruttere nye krigere.

Harald Hardråde invaderte Nord-England tidlig i september 1066 for å gjenopprette Knut den mektiges Nordsjørike. Den norske kongen ledet en flåte på etter sigende 300 skip, kanskje hele 330, noe som kan ha tilsvart en hær på opptil 15 000 mann. I tillegg ble Haralds hær ytterligere forsterket av de styrker som Toste Godwinson hadde klart å samle sammen. I den grad Harald Godwinson hadde krav på den engelske tronen, hadde også broren Toste det. Med Tostes støtte til den norske kongen ble deres sak ytterligere forsterket, men til syvende og sist var det militær makt som var avgjørende.

Slaget ved Stamford bro

Harald Hardråde fikk en pil i strupen under slaget ved Stamford bro den 25. september 1066. Tegning av Wilhelm Wetlesen.

Utdypende artikkel: Slaget ved Stamford bro

Harald Hardrådes flåte krysset Nordsjøen, seilte opp elven Ouse og gjorde landgang. Hæren gikk rett mot York, som var Englands maktbase og hovedstad i nord. Harald Hardråde vant over de uforberedte engelskmennene, og etter å ha erobret byen dro han mot Fulford, hvor han den 20. september møtte en hastig samlet hær ledet av jarlene og brødrene Edwin og Morcar av henholdsvis Mercia og Northumbria. I slaget ved Fulford ble angelsakserne fullstendig overkjørt og beseiret.

Harald Godwinson hadde tilbrakt sommeren på sørkysten av England med en stor hær og flåte i påvente av at den normanniske hertugen skulle invadere. Den 8. september oppløste han hæren da reservene med proviant tok slutt. Da nyheten om den norske invasjonen i nord nådde fram, skyndte han seg av sted for å møte den nye trusselen og samlet sammen en hær etter hvert som han reiste nordover. Nettopp denne evnen til raskt å rekruttere nye folk er et vitnemål på den lojalitet som hans undersåtter viste. Ferden nordover begynte før slaget ved Fulford, men selv til hest ville det ta tid å nå fram til nordmennene.

Den 25. september, fem dager etter Fulford, kom han brått på de antagelig hovmodige nordmennene, som var helt uforberedt på at Harald Godwinson så raskt skulle dukke opp. Samtidig ble nordmennene stengt inne i en elvedal hvor de lett ble avskåret fra et tilbaketog mot skipene. Til tross for at engelskmennene hadde fordelen på sin side, varte det ekstremt blodige slaget hele dagen, og slagets utfall kunne ha tippet begge veier, men det ble avgjort da Harald Hardråde fikk en pil i strupen og døde. Det fikk nordmennene til å bryte rekkene, ifølge Den angelsaksiske krønike, og flykte mot langskipene.

Ifølge Snorre Sturlasons saga om Harald Hardråde var ikke slaget over med kong Haralds død. Det medførte et opphold i slaget, og begge sider fylket seg igjen. Harald Godwinson bød grid til Toste, broren sin, men nordmennene tok ikke imot. Samtidig kom Øystein Orre med støtte og forsterkninger fra skipene, og den nye kampen – Orre-ria – varte dagen ut til det ble mørkt, og da først var alle enten døde, som Øystein Orre, eller flyktet. Også Toste var død.

Utfallet av slaget førte til at nordboernes og vikingenes tid i England var over, og i norsk historieforståelse var dette også avslutningen av selve vikingtiden. Den engelske eller angelsaksiske seieren medførte imidlertid store kostnader, siden Harald Godwinsons hær var svekket etter å ha lidd store tap av døde og sårede.

Den normanniske invasjonen

Vilhelm Bastarden invaderer England. Illustrasjon i fransk manuskript fra 1400 til 1410

I mellomtiden hadde Vilhelm samlet en stor invasjonsflåte og en hær, ikke bare fra Normandie, men fra hele Frankrike, inkludert store kontingenter fra Bretagne og Flandern. Han samlet styrkene ved Saint-Valery-sur-Somme. Hæren var klar til å krysse Den engelske kanal den 12. august. Hadde de lagt til sjøs på det tidspunkt, ville de invadert England før Harald Hardråde, og historien kunne ha sett annerledes ut. Middelalderens seilskip kunne ikke krysse opp mot vinden, og invasjonsflåten hadde motvind. I seks uker lå Vilhelm med hæren ved kysten og ventet på bedre vær. I mellomtiden invaderte Harald Hardråde. Men to dager etter slaget ved Stamford bro skiftet vinden, og normannerne kunne endelig seile.

Den normanniske hæren gikk i land ved Bulverhythe, mellom det som i dag er byene Bexhill og Hastings, i nærheten av Pevensey Castle i Sussex, den 28. september. De reiste umiddelbart et festningsverk av trevirke ved Hastings og herjet deretter de nærmeste omgivelsene.

Slaget ved Hastings

Harald Godwinson blir drept i slaget Hastings, slik det er blitt framstilt i Bayeux-teppet.

Utdypende artikkel: Slaget ved Hastings

Da Harald Godwinson fikk melding om invasjonen, hadde han allerede gitt sine menn tillatelse til å hvile etter slaget mot nordmennene. Tillatelsen måtte nå trekkes tilbake i den grad det var mulig. Han samlet sammen de styrker han kunne og marsjerte sørover. I London stanset de i noen dager og rekrutterte flere krigere, før de marsjerte de neste tre dagene fram til Hastings, hvor Vilhelm hadde hatt 17 dager til å forberede seg. Den 14. oktober møttes angelsakserne og normannerne i slaget ved Hastings. Slaget fant sted på Senlac Hill, omtrent 9,5 km nordvest for Hastings, nær dagens by Battle i East Sussex.

Den normanniske hæren er beregnet å ha vært på rundt 8 400 mann, bestående av 2 200 kavalerister, 4 500 fotsoldater og 1 700 bueskyttere. Den angelsaksiske hæren er antatt å ha bestått av rundt 7 500 mann, hovedsakelig bestående av fotsoldater. Også dette slaget kunne ha tippet begge veier, men da Harald Godwinson ble drept, etter tradisjonen ved en pil gjennom øyet, var slaget vunnet av normannerne. Også Haralds brødre Gyrth og Leofwine ble drept, og restene av den angelsaksiske hæren flyktet. Selv om det var ytterligere motstand mot hertug Vilhelm og hans normannere, er slaget blitt sett på som et avgjørende vendepunkt som førte til at han fikk kontroll over England.

Etter seieren ved Hastings forventet Vilhelm Erobreren å motta underkastelse fra de angelsaksiske lederne som hadde overlevd, men isteden ble Edgar Ætheling øyeblikkelig erklært som konge av witenagemot, og med støtte fra jarlene Edwin og Morcar, fra Stigand, erkebiskop av Canterbury, og fra Ealdred, erkebiskop av York. Vilhelm, som fikk forsterkninger fra den andre siden av Den engelske kanal, marsjerte rundt kysten av Kent mot London. Han beseiret en ny angelsaksisk styrke som angrep ham ved Southwark. Men han klarte ikke å storme London Bridge og forsøkte derfor å nå byen ved en mer indirekte vei. Han dro i stedet opp langs elven Themsen til han kunne la hæren krysse elven ved Wallingford i Oxfordshire. Mens han var der, mottok han underkastelse fra erkebiskop Stigand. Han reiste deretter videre nordøstover langs Chiltern Hills før han igjen kunne bevege seg mot London fra nordvest. Han nedkjempet ytterligere motstand fra byens styrker. Da unge Edgar Ætheling ikke greide å mobilisere et effektivt forsvar, mistet hans tilhengere motet, og de angelsaksiske lederne overga seg til Vilhelm ved Berkhamsted i Hertfordshire. Vilhelm ble da utropt til konge av England og kronet av Ealdred den 25. desember 1066 i Westminster Abbey.

Engelsk motstand

Kart over de viktigste hendelsene i 1066.

Til tross for denne underkastelsen fortsatte lokal motstand å bryte ut i flere år. I 1067 angrep opprørere i Kent borgen Dover Castle. I opprøret deltok også normanneren Eustace II, greve av Boulogne, som hadde kjempet på normannisk side ved Hastings. Eustace kan ha vært misfornøyd med sin andel av seierherrenes lodd, men angrepet på festningen ble uansett mislykket, og Eustace ble fratatt de len han hadde mottatt.

Samme år ledet Eadric den ville, en landeier i Shropshire, et opprør i detvestlige Mercia i allianse med de walisiske herskerne i kongedømmene Gwynedd og Powys, og de bekjempet normanniske styrker i Hereford.

I 1068 beleiret Vilhelm opprørere i Exeter, inkludert Harald Godwinsons mor Gyda Torkelsdatter. Etter å ha lidd betydelige tap greide Vilhelm å forhandle fram byens overgivelse.

Senere samme år gjorde jarlene Edwin og Morcar opprør i Mercia med støtte fra waliserne, samtidig som jarl Cospatric av Northumbria ledet et opprør i sitt jarldømme. Northumbria var på denne tiden ennå ikke okkupert av normannerne. Dette opprøret brøt raskt sammen da Vilhelms hær nærmet seg, og han bygde festningsverk og utplasserte garnisoner for å kontrollere omgivelsene, slik han hadde gjort sørpå. Edwin og Morcar underkastet seg på nytt mens Gospatric flyktet til Skottland. Det samme gjorde Edgar Ætheling og hans familie, som kanskje også hadde deltatt i opprørene. I mellomtiden hadde Haralds sønner, som hadde flyktet til Irland, herjet Somerset, Devon og Cornwall fra sjøen.

Tidlig i 1069 ble den nylig innsatte normanniske jarlen av Northumbria, Robert Comine, og flere hundre av hans soldater massakrert ved Durham, noe som utløste et omfattende opprør i Northumbria. Festningsherren i York, Robert fitzRichard, ble beseiret og drept, og opprørerne beleiret den normanniske borgen i York. Vilhelm skyndte seg nordover med en hær og beseiret opprørerne utenfor York. Han forfulgte dem inn i byen, massakrerte innbyggerne og knuste det som var igjen av opprøret. Han bygget enda en festning i York, forsterket de normanniske styrkene i Northumbria, og dro deretter sørover igjen. Et påfølgende lokalt opprør ble knust av garnisonen i York. Haralds sønner rettet et nytt herjingstokt mot England fra sin base i Irland, men ble beseiret i Devon av normanniske styrker under ledelse av grev Brian, en sønn av Eudes, greve av Penthièvre.

På slutten av sommeren 1069 sendte Svein Estridsson av Danmark en stor flåte til kysten av England, noe som utløste en ny bølge av opprør over hele landet. Etter et mislykket og avbrutt forsøk på å herje i sør, gikk danskene sammen med opprørere i Northumbria. Dette nye opprøret fikk også støtte fra Edgar Ætheling, Gospatric og andre landflyktige i Skottland, og av jarl Waltheof II av Northumbria, den siste av de angelaksiske jarlene som forble i England et tiår etter normannernes erobring. De kombinerte danske og engelske styrkene overmannet de normanniske garnisonene i York, erobret festningene og tok kontrollen i Northumbria. Men et hærtokt inn i Lincolnshire ledet av Edgar ble slått tilbake av den normanniske garnisonen i Lincoln. På samme tid flammet motstanden opp igjen i det vestlige Mercia, hvor styrkene til Eadric den ville, sammen med hans walisiske allierte og andre opprørere fra Cheshire, angrep borgen ved Shrewsbury. I sørvest kom opprørere fra Devon og Cornwall som angrep den normanniske garnisonen ved Exeter, men disse ble slått tilbake av forsvarerne og spredt av en annen normannisk styrke under grev Brian, som kom til hjelp . Andre opprørere fra Dorset, Somerset og naboområdene beleiret borgen Montacute Castle, men ble beseiret av en normannisk hær samlet fra London, Winchester og Salisbury under Geoffrey av Coutances.

Vilhelm av Normandie går i land i England, fransk tegning fra 1883.

I mellomtiden angrep Vilhelm danskene som hadde lagt seg til for vinteren sør for elven Humber i Lincolnshire, og drev dem tilbake på nordsiden av elven. Han etterlot Robert av Mortain, sin egen halvbror, som leder i Lincolnshire og vendte seg vestover og beseiret opprørere fra Mercia i et slag ved Stafford. Da danskene igjen krysset over til Lincolnshire, ble de atter drevet tilbake over elven. Vilhelm dro inn i Northumbria og motsto et forsøk på å hindre ham i å krysse den flomdigre elven Aire ved Pontefract. Danskene flyktet igjen da han nærmet seg, og han okkuperte York. Han kjøpte ut danskene, som lovte å forlate England i løpet av våren, og gjennom hele vinteren 1069–1070 herjet, brente og drepte hans styrker systematisk i hele Northumbria og la landet øde i det som kalles for Massakrene i Nord-England. Våren 1070, etter å ha sikret seg underkastelsen til Waltheof og Gospatric og drevet Edgar og hans gjenværende tilhengere tilbake til Skottland, dro Vilhelm tilbake til Mercia. Her tok han hovedkvarter i Chester og knuste all gjenværende motstand i området før han igjen dro sørover. Den danske kongen Svein kom over i egen person for å ta kommandoen over den danske flåten, og han oppsa tidligere avtaler om å trekke seg ut. Han sendte tropper inn i Fenland (the Fens) for å slå seg sammen med angelsaksiske opprørere ledet av Hereward the Wake, som hadde sin base på Isle of Ely. Kort tid etter aksepterte derimot Svein Estridsson ytterligere betaling fra Vilhelm og dro tilbake til Danmark.

Etter at danskene hadde trukket seg ut, holdt opprørerne i Fenland stand, beskyttet av det vanskelige sumplandet, og tidlig i 1071 kom det siste utbruddet av opprør i området. Edwin og Morcar hadde igjen vendt seg imot Vilhelm, og mens Edwin raskt ble forrådt og drept, nådde Morcar fram til Ely i Cambridgeshire, hvor han og Hereward fikk støtte fra opprørere som hadde seilt fra Skottland. Vilhelm kom med både en hær og en flåte for å avslutte denne siste lommen av motstand. Etter flere kostbare fiaskoer greide normannerne å konstruere en rampe som nådde Isle of Ely, beseiret opprørerne ved brohodet og stormet øya. Det markerte slutten på den angelsaksiske motstanden. Den var aldri godt koordinert, og den hadde ikke gode militære ledere å støtte seg på.

Mange av de normanniske kildene som er bevart til nå ble skrevet i den hensikt å rettferdiggjøre deres handlinger som svar på pavens bekymring over den behandlingen den innfødte befolkningen fikk av sine normanniske erobrere i denne perioden.

Englands nye konge

Vilhelm Erobreren på Bayeuxteppet.

Vilhelm av Normandie ble født i 1027 eller 1028 som en illegitim sønn av hertug Robert I av Normandie og Herleva, antagelig en datter av en garver fra Falaise. Av den grunn ble han kalt for «Vilhelm Bastarden», men han arvet sin fars tittel i 1035 i en alder av syv år. Innsettelsen av en mindreårig med tvilsomt krav på hertugtittelen førte til uorden og krig, men med støtte fra en gruppe mektige normanniske adelige, den normanniske kirke og den franske konge, overlevde den unge hertugen. Han ble slått til ridder som femtenåring, og da han var nitten år nedkjempet han opprør og invasjonstrusler. I 1047 fikk han en avgjørende seier mot sine viktigste fiender, men ble da truet av greven av Anjou og økende fiendtlighet fra den franske konge. Vilhelm greide å forene sine egne adelige i forsvaret av hertugdømmet. Hans ekteskap med Matilda av Flandern tidlig på 1050-tallet var strategisk viktig, skjønt mange samtidige betraktet ekteskapet som ulovlig fordi de var for nært beslektet.

På 1060-årene var fordelen på Vilhelms side. Den unge franske konge Filip I kunne ikke forhindre at han erobret grevskapet Maine, drev krig i grensetraktene mot Bretagne, og gjorde krav på den engelske trone ved slektskap og ved påstått troskapsed gitt av jarl Harald Godwinson. Edvard Bekjennerens død i 1066, og det raske kuppet til Harald betydde at Vilhelm måtte legge makt bak sitt krav. Rent hell kombinert med dyktighet var opplagt på Vilhelms side i slaget ved Hastings, og etter det avgjørende slaget fikk han kontroll over et av de rikeste landene i det vestlige Europa ved hensynsløs brutalitet.

Resten av sitt liv strevet Vilhelm Erobreren, som han nå var kjent som, med å opprettholde og sikre sitt rike på begge sider av Den engelske kanal. De periodiske trusler fra de franske og danske kongene ble nedkjempet. De senere problemer kom fra den tvilsomme lojaliteten til hans eldste sønn Robert Curthose, men det var da han ledet en voldelig militær kampanje mot Filip I av Frankrike, nå hans største fiende, og sin sønn Robert, at Vilhelm fikk sitt dødelige sår ved Mantes i 1087, og som han døde av kort tid etter. Den angelsaksiske krønike har gitt en treffende beskrivelse av hans personlighet:

«Denne kong Vilhelm som vi snakker om var en meget klok mann, og meget mektig og mer dyrket og sterkere enn noen av hans forgjengere hadde vært. Han var vennlig mot gode menn som elsket Gud, og streng hinsides alle midler mot de som motsto hans vilje. (...) Også, han var en meget streng og brutal mann, slik at ingen torde å gjøre noe som gikk mot hans vilje. Han la jarlene i lenker som handlet mot hans vilje. Han forviste biskoper fra sine bispedømmer og abbeder fra deres klostre, og satte thegner i fengsel. (...) Blant andre ting vil den gode sikkerhet han ga til dette landet ikke bli glemt, slik at enhver ærlig mann kunne reise over hans kongedømme med sine bryst fylt av gull; og ingen ville tørre å slå en annen, uansett hvor galt han hadde gjort mot ham.»

Kontroll av England

En av de første avbildninger av en borg, fra Bayeux-teppet.

Straks England hadde blitt erobret, sto normannerne overfor mange utfordringer når de skulle beholde kontrollen. Sammenlignet med den innfødte angelsaksiske befolkningen var de normanniske herrene få i antall. Historikere har beregnet antallet normanniske riddere til mellom 5 000 og 8 000, skjønt disse høystatus-krigerne representerte bare en andel av det totale antallet militære innflytterne. Normannerne overkom det tallmessige underskuddet ved å tilpasse flere nyskapende metoder for å utøve kontroll.

I motsetning til de danske herrene noen tiår tidligere, som hadde tatt skatt, men ikke avsatt og fortrengt engelske landeiere, forventet og mottok normanniske herrer landområder og titler fra Vilhelm som belønning for sin innsats under invasjonen. Derfor, kanskje for første gang i engelsk historie, krevde Vilhelm endelig og totalt eierskap av bortimot alt land i England, og han krevde også retten til å gi den videre slik han selv fant det for godt. Således var alt land «holdt» på vegne av kongen. Innledningsvis hadde Vilhelm konfiskert landområdene fra alle angelsaksiske herrer som hadde kjempet og ble drept sammen med Harald Godwinson. Han omfordelte det til sine normanniske tilhengere, skjønt en del angelsaksiske familier var i stand til å «kjøpe tilbake» sine eiendommer og titler fra Vilhelm. Disse begynnende konfiskeringene førte til opprør, som igjen førte til ytterligere konfiskeringer, en sirkel som fortsatte bortimot ubrutt i de fem årene som fulgte etter slaget ved Hastings. Ved å slå ned og forhindre ytterligere opprør, bygde normannerne festninger og borger i et uovertruffent antall, innledningsvis av typen motte-and-bailey, en enklere form for borger i tre og jord, men disse ble etter hvert utbygd og forsterket med murere av stein.

Selv etter at den aktive motstanden mot Vilhelms harde styre etter hvert døde ut, fortsatte han og hans baroner å utvide og konsolidere normannisk kontroll over landet. Om en angelsaksisk landeier døde uten arving, kunne kongen (eller om det gjaldt landeiere av lavere klasser, en av hans baroner) selv utpeke en arving, og da ble det som regel valgt en lojal innvandrer fra Normandie. Vilhelm og hans baroner utøvde også tettere kontroll over arv av landområder for enker og døtre, ofte ved å kreve nye ekteskap med normannere. På denne måten erstattet normannerne det innfødte angelsaksiske aristokratiet og tok selv kontroll over de øvre klassene i samfunnet.

Som et mål på Vilhelms suksess i å ta kontroll; fra 1072 og fram til fransk erobring av Normandie i 1204, var Vilhelm og hans etterfølgere stort sett fraværende herskere i England. Eksempelvis tilbrakte Vilhelm etter 1072 mer enn 75 prosent av sin tid i Frankrike. Mens han hadde behov for selv og i egen person å være til stede i Normandie for å forsvare sitt rike mot utenlandsk invasjon og slå ned indre uro og opprør, var han i stand til å sette opp kongelige administrative strukturer som gjorde det mulig å styre England fra avstand ved hjelp av «writ» (skrift). Kongene var ikke de eneste som var fraværende, det samme var ofte mange andre anglo-normanniske herrer.

Å holde de normanniske herrene lojale som en gruppe var like viktig, ettersom enhver friksjon kunne gi den innfødte angelsaksiske befolkningen en sjanse til å fjerne sine fransktalende herrer. Odo av Bayeux, en halvbror av Vilhelm, ble eksempelvis til slutt fratatt alle sine eiendommer etter en rekke ulovlige overtagelser og andre bedragerske aktiviteter, handlinger som truet med å destabilisere den normanniske autoriteten over landområdene. En måte å skape det bindemiddelet som holdt de normanniske herrene lojale, var å dele ut land i enkeltområder, stykkevis og delt, og straffe besittelser som ikke var godkjent. En normannisk herre hadde typisk flere mindre landeiendommer spredt ut over hele England og i Normandie, og ikke én enkelt, sammenhengende geografisk blokk. Om en herre forsøkte å være ulydig overfor kongen, var han bare i stand til å forsvare et lite antall av sine eiendommer på et gitt tidspunkt.

I det lange løp førte denne politikken til økt kontakt mellom adelige i de ulike regioner og oppmuntret adelen til å organisere seg og opptre som en klasse i stedet for som enkeltindivider, som var det normale i andre føydale land. Utøvelsen av et sterkt sentralisert monarki oppmuntret adelen til å knytte bånd med borgerne i byene, noe som er blitt betraktet som en tidlig begynnelse til den engelske parlamentarismen.

Middelaldersk folketelling

En liten detalj fra Dommedagsboken.

Kolofonsiden i den såkalte Dommedagsboken (Domesday Book) forteller at «I året ett tusen og åttiseks fra inkarnasjonen av Vår Herre, og i det tyvende året av styret til Vilhelm, ble denne eiendomsregistreringen gjort, ikke bare gjennom disse tre grevskapene, men også gjennom andre.» Å utføre en landsomfattende eiendomsregistrering i middelalderens England var ikke bare nyskapende i Europa, men dens størrelse og omfang var en dramatisk handling av en av Englands hardeste og mest handlekraftige monarker, som dominerte europeisk politikk på slutten av 1000-tallet. Etter at England ble erobret i 1066 besto resten av Vilhelms liv og regime i å opprettholde og konsolidere sitt rike. Angelsakserne hadde allerede tradisjon for å dokumentere styringen av England, men landets enkelte administrative deler, shirene, fungerte relativt selvstendig. Normannerne innførte et hardt, selv for sin tid, sentralisert kongedømme. Dommedagsboken ble det håndfaste symbolet på den nye normanniske orden. Registreringen av eiendomsforholdene, og dens likhet med den kristne Dommedag som er beskrevet i Johannes' åpenbaring, synes å ha skremt det engelske folket. Den angelsaksiske krønike skrev:

«Han sendte sine menn over hele England i hver eneste shire og fikk dem til finne ut hvor mange hundre huder (hides) det var i det shiret, eller hvilket land og hvilke krøtter kongen selv hadde i landet, eller hvilke avgifter han burde ha i tolv måneder fra det shiret. Han fikk også gjort en nedtegnelse av hvor mye land hans erkebiskoper hadde, og hans biskoper og abbeder og hans jarler, og... hva eller hvor mye hver eneste én hadde, som var jordeier i England, i land eller krøtter, og hvor mye penger det var verd. Så fullstendig grundig fikk han undersøkt det, at det var ikke en eneste hud og heller ikke en eneste flik land, eller faktisk (det er en skam å fortelle, men det synes ikke som det var en skam for ham å gjøre så) en okse eller ku, heller ikke en gris, som ble utelatt og ikke nedtegnet i hans opptegnelse: og alle disse opptegnelser ble brakt til ham etterpå.»

Siden for Warwickshire i Dommedagsboken.

Vilhelms militære kampanjer og hærtokt var meget kostbare, men Dommedagsbokens innhold og opplegg viser at den var langt mer enn en måte å skaffe seg større inntekter på. Forfatteren av Den angelsaksiske krønike, skrevet med dysterhet og avsky, mente at Vilhelm ønsket å få kjennskap «om dette landet, hvordan det var bosatt eller med hvilke typer folk». Etter 1066 ble hele den herskende klasse i England byttet ut og erstattet av utlendinger, fransktalende fra Normandie, Bretagne, Flandern og andre steder. Prosessen ble gjennomført gradvis, men relativ raskt, og resultatet var et meget komplisert, sammensatt og forvirrende mønster av jordeiendommer, usikkerheter med hensyn til rettmessige eiendomsforhold, og med en fiendtlig befolkning og sosial uro. Spørsmål om eierskap til jord og land hadde siden Knut den stores tid blitt avgjort ved å referere til skattelister. Vilhelm betraktet seg selv som den lovmessige etterfølgeren av kong Edvard Bekjenneren (kong Harald Godwinson ble konsekvent omgått, utelatt og kun omtalt som «jarl»), og således var den makt som var vunnet med sverd framhevet som både lovmessig og rettmessig.

Dommedagsboken er, med unntak av Shropshire og Cheshire, disponert sosialt hierarkisk, slik at kongens eiendom ble listet først, deretter geistlige jordeiere, biskoper og abbeder, kontrollert av kongen, og til slutt de eiendommer som verdslige herrer eide. Kongens formue besto av en femtedel av det hele; kirkens en fjerdedel, og resten var i hendene på ledende baroner og mindre herrer. Dommedagsboken er derfor en klargjørende og praktisk liste over eiendommer og folk, og et håndfast uttrykk for makten i England i året 1086. Registreringen handlet mer om utøvende makt enn om symbolsk styrke.

Den hastighet som undersøkelsen ble gjennomført med, er et av dens mest imponerende trekk. Dette hadde neppe vært mulig om ikke det tidligere angelsaksisk styret allerede hadde dokumentert mye av landet, noe som gjorde det mulig å samle inn ny informasjon og korrigere gammel. Utarbeidelsen av boken ble bestemt julen 1085 ved kongens hoff i Gloucester etter at Vilhelm «hadde tenkt mye og hatt dype diskusjoner om dette landet», slik den angelsaksiske krønikeforfatteren uttrykte det. Kolofonsiden ved slutten av boken forteller at registreringen ble utført i 1086, og den var ganske sikkert nær ferdigstilt i september 1087, da Vilhelm Erobreren døde. Kun Essex, Suffolk og Norfolk var ikke kommet med i den endelige formen, men ble senere bundet inn i et enkeltstående bind, Den lille Dommedagsboken.

Konsekvenser

Nytt aristokrati

Den nye normanniske adel, her representert ved Vilhelm Erobreren og hans to brødre, Odo til venstre og Robert til høyre, fra Bayeux-teppet.

En direkte konsekvens av invasjonen var en bortimot total utryddelse av det gamle angelsaksiske aristokratiet og angelsaksisk tap av kontroll over kirken. Vilhelm Erobreren erstattet systematisk angelsaksiske jordeiere og fordelte deres eiendommer til sine egne folk fra kontinentet. Dommedagsboken har omhyggelig dokumentert virkningen av det omfattende programmet for ekspropriasjon og inndragning og omfordeling av eiendommer. Den avslørte at i 1086 var bare omtrent 5 % av landet sør for elven Tees fortsatt på angelsaksiske hender. Selv denne lille resten ble ytterligere forminsket i tiårene som fulgte, og fordrivelsen av de innfødte jordeierne var bortimot fullført i sørlige delene av England.

Innfødte ble snart også fjernet fra høyere regjeringsmakt og høyere kirkelige embeter. Etter 1075 var jarledømmer på normanniske hender, mens angelsaksere bare unntaksvis ble utpekt som sheriffer. Likeledes ble eldre geistlige enten forvist fra sine embeter, eller de beholdt embetet i sin levetid, men ble erstattet av utlendinger da de døde. I 1096 var ingen bispedømmer fremdeles besatt av angelsaksere, mens angelsaksiske abbeder var blitt sjeldne, særlig i de større klostrene.

Ingen annen erobring i middelalderen av kristne ved kristne hadde slike ødeleggende konsekvenser for den beseirede herskende klasse. Samtidig økte Vilhelm Erobrerens prestisje enormt blant hans tilhengere, siden han var i stand til å forlene dem med omfattende landeiendommer uten at det kostet ham noe. Hans forleninger hadde også til hensikt å opprettholde kontroll. siden hver tildeling av len og titler betydde at den nye føydalherren måtte bygge en borg og undertrykke de innfødte. Slik ble erobringen sikret gjennom den nye strukturen.

Ny kirkeorganisasjon

Signaturene fra kirkemøtet i Winchester. De store Xene er signaturene til kong Vilhelm og dronning Matilda, den ene under deres er erkebiskop Lanfrancs, og deretter biskopene under hans igjen.

Ealdred av Worcester, erkebiskop av York, som hadde kronet Harald Godwinson i 1066, var antagelig den angelsaksiske geistlige som også kronet Vilhelm som konge på juledagen 1066. En ny ordning ved Vilhelms kroning var at Ealdred før selve seremonien spurte forsamlingen på angelsaksisk om det virkelig var deres ønske at Vilhelm skulle krones til konge. Den normanniske biskopen av Coutances, Geoffrey de Montbray, spurte deretter om det samme, men da på normannisk. I mars 1067 tok Vilhelm med seg Ealdred da han vendte tilbake til Normandie sammen med andre angelsaksiske ledere; jarl Edwin, jarl Morcar, Edgar Ætheling, og erkebiskop Stigand. Ved whitsun (pinse) i 1068 utførte Ealdred kroningen av Vilhelms hustru Matilda. Da lederne i Nord-England gjorde opprør mot den nye normanniske kongen i 1069, fortsatte Ealdred å støtte Vilhelm. Han var den eneste av lederen i nord som gjorde dette. Antagelig følte han seg forpliktet til å støtte den konge han selv hadde kronet, utenlandsk eller ikke. Ealdred synes å være en av de få angelsaksiske geistlige som Vilhelm stolte på, og etter hans død i 1069 kom det færre forsøk på å integrere angelsaksere i den normanniske administrasjon. I 1070 ble det avholdt et kirkemøte i Westminster, og her ble flere angelsaksiske biskoper avsatt. I 1073 var det kun to angelsaksiske biskoper, og da Vilhelm selv døde i 1089, var det kun én igjen, Wulfstan II av Worcester.

Etter Harald Godwinsons død underkastet erkebiskop Stigand seg Vilhelm, som Ealdred hadde gjort før ham. Han var til stede ved Vilhelms kroning, men på grunn av pavens bannlysing kunne han bare assistere. Til tross for voksende press fortsatte Stigand å være til stede ved det normanniske hoffet, men i 1070 ble han avsatt av pavelige legater og fengslet i Winchester, hvor han døde i 1072. Alle hans eiendommer og rikdommer ble konfiskert av kongen. Hans steilhet og uvilje mot å lystre den hellige stol ble benyttet av normanniske geistlige som begrunnelse for at den engelske kirke var tilbakestående og trengte reformer. Kong Vilhelm utpekte Lanfranc, født i Italia og abbed i Normandie, som hans etterfølger som erkebiskop av Canterbury. Lanfranc begynte øyeblikkelig med reorganisering og reformer av den engelske kirke, deriblant å framskynde prosessen med å erstatte alle angelsaksere med normannere i de betydeligste geistlige embeter.

Kirkene og klostrene ble fylt med biskoper og abbeder fra Normandie og Lorraine. Disse var ofte arrogante og taktløse i sin behandling av angelsaksiske undersåtter. «Det var en unødvendig fornærmelse å stryke navnene på angelsaksiske helgener, holdt i ære av de engelske, fra kirkekalenderne; den nye abbeden av Abingdon forsøkte helt og holdent å slette minnet om den store sankt Æthelwold som han foraktelig kalte for kun ‘en engelsk bonde’...» skrev den engelske historikeren Austin Lane Poole.

Med den normanniske overtagelsen fikk kirken i England sterke bånd over kanalen til den kontinentale kirke og dens klostre. En av de viktigste reformene til Lanfranc var å flytte bispesetene til urbane områder. Selv om det er beregnet at en tiendedel av Englands befolkning bodde i byer allerede i 1066, fikk selv travle byer som Lincoln og Norwich ikke egne bispeseter før etter 1066. Kommersiell virksomhet fulgte de kirkelige sentrene. I forbindelse med veksten i bynæringene kom også fransk handelsvirksomhet, og med den også de første jødene fra Rouen til London.

Engelsk landflyktighet

Soldater fra Væringkorpset avbildet i Skylitzes' krønike.

Et stort antall angelsaksere, særlig fra den avsatte tidligere landeierklassen, fant til sist den nye normanniske dominansen og undertrykkelsen utålelig og emigrerte. Skottland og Østromerriket var særlig populære reisemål, mens andre bosatte seg i Norge, Danmark, Sverige og Tyskland, og noen kanskje så langt unna som i Russland og kystene ved Svartehavet. Det er dokumentert at mange engelske adelige emigrerte til Østromerriket og Konstantinopel, hvor de ble et dominerende element i elitestyrken, Væringkorpset, og tjenestegjorde som personlige livvakter for den bysantinske keiseren og sverget troskapsed til ham.

Væringene hadde tidligere vært dominert av norrøne menn. En kilde oppgir at 4 350 angelsaksiske menn kom seilende i 235 skip. I 1088 kom et stort antall av angelsaksere og daner til Østromerriket via Middelhavet. De som ikke ble antatt i keiserens tjeneste, ble utplassert langs kystene av Svartehavet, men de som ble antatt ble så viktige at de ble kalt for Englinbarrangoi fra da av. For angelsakserne og de engelskfødte danene hadde det betydning at de kunne fortsette å kjempe mot normannerne, denne gangen på Sicilia, som på denne tiden ble erobret av brødrene Robert Guiscard og Roger Bosso fra det normanniske Huset Hauteville.

Styringssystemer

Før normannerne invaderte hadde det angelsaksiske England et av de best utviklede styringssystemer i det vestlige Europa. Hele England var delt inn i administrative enheter kalt «shires» (fra ags. scir = administrativ enhet eller myndighet) av bortimot ensartet størrelse og form. Disse ble styrt av ledere kjent som «shire reeve» («reeve», ags. gerefa = greve), eller som det ble hetende, «sheriff». Shirene tenderte til å være ganske selvstyrte og manglet koordinert kontroll. Gammelengelsk styring gjorde omfattende bruk av skriftlig dokumentasjon, noe som var uvanlig for kongedømmene i Vest-Europa, og dette fremmet et mer effektivt styringsverk enn muntlig kommunikasjon.

Angelsakserne utviklet permanente tilholdssteder for både lokale og riksdekkende myndigheter. De fleste middelalderkonger forflyttet seg stadig og holdt hoff der hvor klimaet var fordelaktig, og matforråd eller andre fordeler til enhver tid var tilgjengelige. Stadige forflytninger hindret utvikling av en effektiv administrasjon, siden både folk og gods måtte transporteres med hest og kjerre, inkludert arkiver og skattekister. England hadde et permanent «finansdepartement» i Winchester før normannernes erobring, og der begynte fremveksten av et fast og permanent byråkrati og riksarkiv. En annen grunn til kongedømmets styrke var et skattesystem basert på eiendomsskatt eller landskyld. Landet hadde dessuten Nordvest-Europas mest pålitelige myntsystem, med kongelig monopol på utmynting.

Dette velutviklede styresettet ble overtatt av normannerne, som utviklet det videre. De beholdt strukturen, men fornyet bemanningen. I begynnelsen lot kong Vilhelm enkelte av de innfødte forbli i sine embeter, men ved hans død var nesten alle embetsmenn normannere. Latin erstattet angelsaksisk som skriftspråk i offentlige dokumenter. Normannerne sentraliserte det selvstyrte shire-systemet. Eiendomsregisteret i Dommedagsboken omfattet nesten hele rikets jordegods og var uten sidestykke i datidens Europa. Den var inndelt etter landets shires og inneholdt lister over alle kongens lensherrer og det jordegods de hadde i forlening, og dessuten opplysninger om hvem som tidligere hadde eid jordegodset før erobringen.

Systemet med bokføring ble mer detaljert og forfinet. Et eget regjeringskontor til å administrere skatteinnkreving og føre regnskap over kongens inntekter og utgifter, «the Exchequer», ble etablert av Vilhelm Erobrerens sønn, kong Henrik I av England, og fra 1150 og framover var dette kontoret lokalisert i Westminster. Finansministeren kalles fremdeles Chancellor of the Exchequer.

Normannisk arkitektur og byggevirksomhet

Utdypende artikkel: Normannisk arkitektur

Elykatedralen er et eksempel på normannisk romansk arkitektur.

Det hvite tårnet avbildet i et manuskript fra 1400-tallet som illustrasjon til dikt av Charles de Valois, hertug av Orléans (1391–1465) og som minnet hans fengsling der (British Library).

Normannerne tok med seg sin byggestil til England da de oppførte sine mange borger og festningsverk for å sikre grepet om sin erobring. Normannisk stil preger også klostere, kirker og katedraler fra samme periode. Betegnelsen dekker varianter av romansk arkitektur som oppsto i Normandie rundt 950 og som ble utbredt i de deler av Europa som normannerne erobret eller påvirket. Et stilmessig fellestrekk er de romanske rundbuene, særlig over porter, dører og vinduer, eller i form av tønnehvelv eller ribbehvelv basert på rundbuen som konstruksjonsprinsipp. Som all romansk arkitektur er også den normanniske kjennetegnet av massive murvegger med relativt få og små åpninger. Innen normannisk arkitektur finnes det store regionale forskjeller.

Noen av de mest karakteristiske eksemplene på den normanniske arkitekturen er Jumiègesklosteret i Normandie, Elykatedralen i Cambridgeshire, og festningen Clifford's Tower i York.

I Vilhelms nye normanniske «hovedstad» i Caen i Normandie, hans egen hjemby, som senere ble residensby for hertugdømmet Normandie, bygde han en fryktinngytende festning, og sammen med sin hustru grunnla han to klostre, det ene ble hans gravsted og det andre hennes. Også England fikk mange visuelle uttrykk for normannisk innflytelse, blant dem Windsor Castle i London som sikret elven Thames, og det store borgtårnet av stein, Det hvite tårnet, som han beordret bygd i 1078 på innsiden av sørøstre hjørne i Londons bymur mot Themsen. Han gjorde en symbolsk markering ved å grunnlegge og oppføre et kloster på slagmarken ved Hastings i tidsrommet fra 1067 til 1070. Den angelsaksiske krønike understreket at klosteret ble bygd på «det samme sted hvor Gud tillot [Vilhelm] å erobre England.» Hensikten var å understreke at han ikke bare vant England ved sverd, men også at han med Guds hjelp var den rettmessige hersker over landet. Han krevde at høyalteret skulle stå på det sted hvor Harald Godwinson hadde falt, og det mest påfallende var at et kloster, normalt et sted for fred og Gudspåkallelser, ble kalt Battle Abbey til minne om militær seier og erobring.

London var den fremste av alle engelske byer. Den underkastet seg Vilhelm på et tidlig tidspunkt og unngikk dermed den nådeløse herjingen andre engelske byer ble utsatt for. Dommedagsboken bevitner at i Oxford var det kun 243 hus som var i stand til å betale skatt, og de gjenværende 478, om ikke ubebodde eller i ruiner, var i det minste så ødelagte at eierne ikke kunne betale. Chester, York og Dorchester, for å nevne noen få, kom noe bedre fra det. Men dette var bare et midlertidig tilbakeslag sammenlignet med den omfattende utvikling av handel som fulgte i tiden etter, da England falt til ro igjen. 1100-tallet var en blomstrende epoke for engelske byer. De gamle vokste ut over sine bymurer, og nye ble grunnlagt av enten kongen eller av private herrer.

Språk

En av de tydeligst merkbare resultater av erobringen var at normannisk, en nordlig dialekt av gammelfransk, fortrengte angelsaksisk eller gammelengelsk som talespråk for de herskende klasser. Dette språket, i England videreutviklet til anglo-normannisk, ble adelens og kirkens språk, og etterhvert erstattet det også latin som administrasjonsspråk. En annen følge av erobringen var at franske personnavn fortrengte de angelsaksiske. Navn som William, Robert og Richard ble vanlige. Normannernes språk påvirker derimot i liten grad engelske stedsnavn, som tidligere hadde fått mange tilskudd fra skandinavisk. Det er usikkert hvor mye engelsk de normanniske innvandrerne lærte, og hvor mye deres fransk påvirket allmuespråket. Men daglig kontakt i handel og hushold førte sannsynligvis til at mange fra begge folkegrupper var tospråklige.

Den franske språklige overmakten ble ytterligere forsterket og komplisert på midten av 1100-tallet som følge av innvandrere fra Angevin-riket, som snakket en mer kontinental dialekt av fransk. I tre århundrer var hverken muntlig eller skriftlig engelsk et redskap for de skriveføre. De fleste bevarte dokumenter fra den følgende perioden er anglo-normanniske. Det var ikke før på 1300-tallet at engelsk gjenvant sin tidligere utbredelse. Men da var det engelske språk blitt gjennomgripende endret. Det hadde utviklet seg til mellomengelsk, som ble grunnlaget for moderne engelsk. I løpet av århundrene med fransk språklig dominans ble en mengde engelske ord erstattet med franske. Det førte til et hybridspråk hvor det engelske kjernespråket ble kombinert med et fransk abstrakt ordforråd. De grammatikalske strukturene i språket endret seg også dramatisk.

Det opprinnelige angelsaksiske ordforrådet besto av opp til 30 000 ord, hovedsakelig homogent og med kun norrøne, keltiske og latinske innlån. Englands folketall var rundt regnet 2 millioner i 1066, mens den normanniske overklassen ikke utgjorde mer enn 2–5 % av den samlede befolkningen. Men de språklige barrierene mellom klassene var ikke uoverstigelige. Ordrer måtte gis og bli forstått. Det fantes mellommenn som snakket begge språk, og arbeidsfolk måtte lære seg betydningen av de franske instruksene. Ved å være født og oppvokst i England, med engelske barnepleiere og tjenere, ble også overklassen preget av engelsk. Det er vanskelig å måle nøyaktig, men et anslag er at i tiden før 1250 var antallet lånord fra fransk relativt beskjedent, rundt 900, men deretter økte det raskt, slik at mellomengelsk hadde opptatt rundt 10 000 franske lånord.

Språket gjenspeiler at klasseforskjeller og språkforskjeller langt på vei var sammenfallende i en befolkning av normannere som hadde og angelsaksere som ikke hadde. Det er ingen tilfeldighet at de moderne ordene for dyr som «swine», «ox» og «sheep» er angelsaksiske, mens navnene på de tilsvarende matretter, «pork», «beef» og «mutton», er anglo-normanniske. Bøndene gjorde arbeidet og herrene nøt resultatet.

Forholdet til Frankrike

En romantisk skildring av Jeanne d’Arc under beleiringen av Orléans, malt av Jules Eugène Lenepveu, 1886–1890

Etter erobringen av England ble forholdet mellom det anglo-normanniske monarkiet og den franske kronen i økende grad vanskelig. Betydelig fiendskap hadde allerede utviklet seg mellom Vilhelm og hans franske føydale overherre før invasjonen av England, og det ble snart forverret ved den franske kronens støtte til hans sønn Robert Curthose, som utkjempet en rekke kriger mot sin far og siden mot sine brødre. Som hertug av Normandie var Vilhelm og hans etterkommere fortsatt vasaller av den franske krone, men som konger av England var de hans likestilte.

I 1150-årene, da Angevin-riket ble dannet og Huset Plantagenet hadde overtatt den engelske tronen, kontrollerte den engelske kongen halve Frankrike og hele England, foruten Irland og Wales, og hans makt overgikk langt den franske kongens. Selvmotsigelsen i denne situasjonen ble mer problematisk etter hvert som det franske monarkiet vokste seg sterkere og i økende grad krevde sin rett overfor sine vasaller. Den store politiske krisen oppsto i 1204, da Filip II av Frankrike erobret alle normanniske og angevinske besittelser i Frankrike unntatt Gascogne.

På 1300-tallet hadde krigene som i perioder ble utkjempet om den engelske kongens besittelser i Frankrike siden Vilhelm Erobrerens tid eskalert til hundreårskrigen, under Edvard III av England. Han ville gjenerobre sine forfedres besittelser i Frankrike og få full suverenitet der som han hadde i England ved å bryte vasallforholdets føydale bånd til den franske kongen. Krigen sluttet først med det endelige sammenbruddet for Plantagenets posisjon i Frankrike i 1453, da herredømmet over Normandie som ble etablert i 1066 gikk tapt.

Det engelske kongedømmets franske forviklinger betydde stadige kriger mot Frankrikes kongene i bortimot fire århundrer. Disse konfliktene førte til framveksten av et gjensidig hat mellom England og Frankrike som fortsatt kan merkes – i utgangspunktet et ironisk resultat av at det var fransk adel som erobret England i 1066.

Ettertiden

England og Normandie delt

Vilhelm Erobrerens siste krig var knyttet til Normandies historie, striden om det todelte området Vexin mellom det østlige Normandie og Frankrike. Truslene herfra fikk ham til å reise i egen person i 1087 og brenne ned en fransk utpost, Mantes, kun 50 km fra Paris. Mens han red gjennom den brennende byen, falt han av hesten og fikk indre skader av salknappen. I løpet av en måned var skadene blitt dødelige. Han levde lenge nok til gjøre opp sin arv. Robert Curthose, hans eldste sønn, kunne ikke bli fratatt sin arverett til hertugdømmet Normandie. Da England var blitt hans gjennom erobring, kunne han derimot gjøre som han selv ville med dette landet. Ved å sende krone, sverd og septer til sin andre sønn Vilhelm Rufus, fikk England ny konge. Vilhelm Erobrerens rike ble dermed delt langs Den engelske kanal, slik det hadde vært før erobringen. Hans tredje sønn, Henrik, fikk intet land, men en stor formue. Vilhelm Erobreren døde den 9. september 1087 etter 41 år som hertug av Normandie og 24 år som Englands konge.

Englands dronning Edith (Matilida), tegning fra 1851, ble symbolet på at normanniske og angelsaksiske England endelig ble forent.

Englands neste konge ble kronet i Westminster som Vilhelm II, en hensynsløs, kynisk og temperamentsfull mann som mest av alt likte å dra på jakt. På sin dødsseng løslot Vilhelm Erobreren mange av sin fiender, blant dem halvbroren Odo av Bayeux, mot bedre vitende. Ikke før hadde Odo fått tilbake sitt jarldømme i Kent i desember 1087, før han igjen laget vanskeligheter. Løsrivelsen fra Normandie var mest sannsynlig årsak til at hans opprør fikk et omfang som gjorde at «nær alle normannere» ble med, skjønt det var unntak som Hugh, jarl av Chester, William de Warenne, og Robert Fitzhamon. Til tross for omfanget var opprørerne spredt. De ble isolert i øst og Midlands, men var en større trussel i vest mot Wales, og farligst i sørøst ved Odos jarldømme og i Sussex, som tilhørte Odos halvbror Robert av Mortain. Her tok Vilhelm Rufus selv kommandoen, og etter seks ukers beleiring av Pevensey Castle marsjerte han mot Rochester.

At opprøret ble nedkjempet, skyldtes at Robert Curthose ikke invaderte England selv, men kun sendte mindre tropper. Kanskje den viktigste årsaken var den støtte som Vilhelm Rufus fikk fra kirken og fra den angelsaksiske befolkningen. I 1088 kunne Rufus nyte en popularitet han snart skulle tape. Engelskmennene flokket seg om hans faner, blant annet fordi han hadde lovet dem rettferdig styring og lover, skattelettelser og jaktrettigheter. Disse løftene ble brutt så snart kontrollen over kongedømmet igjen var sikret. Lanfranc døde i 1089, den siste som kanskje kunne ha begrenset kongens hensynsløshet.

Opprøret viste at Robert Curthose og Normandie var en konstant trussel. I et kvart århundre hadde normannernes politikk prioritert erobringen av England. Med Vilhelm Rufus begynte en ny fase, den engelske erobringen av Normandie, og denne prosessen varte fram til slaget ved Tinchebray i 1106, da Robert Curthose ble endelig beseiret av Vilhelm Rufus arvtager, den yngre broren Henrik I av England. Sistnevnte tok Edith av Skottland til dronning 11. november 1100, samme år som Vilhelm Rufus ble drept. Edith var datter av Malcolm III av Skottland, men viktigere var det at hennes slekt på morssiden gikk tilbake til det gamle angelsaksiske kongehuset. Bortsett fra at hun måtte ta det normanniske navnet «Matilda», kan den symbolske verdien av at den normanniske kongen av England tok en ektefelle av det angelsaksiske kongehuset ikke undervurderes.

Andre invasjoner av England

Isabella av Frankrike går i land i England for å avsette sin ektemann, kong Edvard II av England.

Den normanniske erobringen betraktes som den siste vellykkede invasjonen av England, skjønt den nederlandske seier i Den ærerike revolusjon i 1688 også kan kalles en vellykket invasjon fra Kontinentet. En viktig forskjell er at Den ærerike revolusjon var en borgerkrig mellom to fraksjoner av landets herskende klasse. Tilhengerne av Parlamentet fikk hjelp av utenlandske styrker for å nedkjempe tilhengerne av Stuart-monarkene. Normannernes invasjon utryddet eller fordrev de fleste fra den innfødte herskende klasse.

Et invasjonsforsøk med normannernes erobring som forbilde gjorde en fransk hær med 1 200 riddere, som gikk i land i England ved Sandwich den 22. mai 1216. Den var ledet av prins Ludvig, som var blitt tilbudt den engelske trone av misfornøyde engelske adelige. Denne mektige hæren fikk kong Johan av England til å flykte, og Ludvig erobret London og Winchester. Da Johan døde kort tid etter, kom den engelske motstanden i gang, og franskmennene ga opp forsøket og sluttet fred 11. september 1217.

En invasjon som kan sammenlignes med Den ærerike revolusjon skjedde i september 1326, da Isabella av Frankrike gikk i land i Essex med en utenlandsk hærstyrke i ledtog med Roger Mortimer og hennes sønn Edvard. De ble møtt av folk som var misfornøyde med kong Edvard II av Englands styre. Kong Edvards tilhengere rømte, og den 2. oktober flyktet han vestover fra London og tok tilflukt på godset til den yngre Despenser i Glamorgan. Isabella og hennes hær fulgte etter ham og drepte begge. Hennes umyndige sønn ble deretter gjort til konge av England.

Forsøk på invasjoner ble gjort av spanierne i 1588 og franskmennene i 1744 og på nytt i 1759, men hver gang førte kombinasjonen av værforhold og angrep fra den britiske marine på eskortefartøyene til at forsøkene ble oppgitt før invasjonsflåtene forlot havnene. Invasjoner ble også forberedt av franskmennene i 1805 og av Tyskland i 1940, men disse ble oppgitt fordi forberedende operasjoner for å uskadeliggjøre Storbritannias marine (og i siste tilfelle også luftforsvaret) mislyktes. (se Slaget om Storbritannia)

Noen mindre omfattende lokale og kortvarige angrep mot britiske kyster nådde begrensede mål, som de franske angrep på enkelte kystbyer under hundreårskrigen, den spanske landgangen i Cornwall i 1595, slaveraidet av barbareskpirater på 1600-tallet, og det nederlanddske overfallet på skipsverftene i Medway i 1667.

Moderne vurderinger

Walter Scotts populære roman Ivanhoe bidro til den folkelige oppfatningen om at angelsakserne var Englands egentlige forfedre. Her omslaget på en tegneserieutgave av Ivanhoe

Under romantikken på begynnelsen av 1800-tallet, ble Dommedagsboken gjort til et symbol på det tyranniske normanniske styret, for eksempel i 1816 i en pamflett av Thomas Evans, leder for en gruppe radikale kunstnere i London: «Vår kirkelige institusjoner, vår virkelige konstitusjon, etablert av vår saksiske forfedre, ble ødelagt av tyranniet fra den normanniske erobring...»

Holdningen var at oldtidens konstitusjon var blitt pervertert av normannisk tyranni, og den ble i stor grad akseptert også utenfor radikale kretser. En del av romantikken i England var en «gotisk» strømning i årene mellom 1820 og 1880. Interessen for middelalderen og særlig til gotikken kom til uttrykk i arkitektur, kunst, litteratur og politiske skrifter.

I 1819 utga forfatteren Walter Scott romanen Ivanhoe, hvor hovedpersonen var en ung angelsaksisk adelsmann som satte seg opp mot overgrepene fra den normanniske adelen. Hans far var en etterkommer av kong Harald Godwinson. Romanen er blitt omtalt som utslagsgivende for å vekke den allmenne interessen for middelalderen i England. John Henry Newman hevdet at Scott var den første som hadde «vendt folks sinnelag i retningen av middelalderen», og John Ruskin hevdet noe av det samme.

Charles Kingsley skrev i 1866 romanen Hereward the Wake om den angelsaksiske motstanden, og Alfred Tennyson skrev det poetiske dramaet Harold i 1876, begge eksempler på tallrike uttrykk for oppfatningen av angelsakserne som grusomt undertrykket av de utenlandske normannerne. Den samme oppfatningen ble også forfektet av flere historikere. Den franske historikeren Augustin Thierry framhevet i sitt verk fra 1825 den normanniske erobringen som ødeleggende, men at angelsakserne aldri ble helt overvunnet, og at den endelige sammensmeltning av den engelske nasjon skjedde på 1500-tallet.

Den konservative historikeren Henry Hallam oppfattet også erobringen som et brudd. Den angelsaksiske adelen var blitt avsatt og folket undertrykket: «Vi skylder ingen ubetydelig del av vår selvrespekt til det normanniske element i vår befolkning og politikk».

Sharon Taylor skrev en innflytelsesrik studie av det angelsaksiske England og et generelt engelsk historieverk mellom 1814 og 1823, hvor han som Hallam mente at erobringen var en katalysator som forstyrret samfunnet og ga plass til en ny adel, men likevel etterlot samfunnets vesentlige germanske institusjoner uforandret. Det angelsaksiske samfunnet var blitt for veikt, og en nyttig følge av erobringen var derfor at England ble styrket.

På 1840-tallet utviklet den oppfatning seg at angelsakserne hadde styrt seg selv i løse forbund av uavhengige grupperinger. Dette synet underbygget det populære politiske kravet om større politisk makt til middelklassen, særlig overfor en regjering som hadde tapt Krimkrigen. Joshua Toulmin Smith, en britisk politisk teoretiker og sakfører fra Birmingham, så angelsaksernes England som et forbilde for lokalt selvstyre og en bedre livsstil. Smith fremmet utrettelig visjonen om angelsakserne som symbolske for frihet og felles ansvar. «Saken er enkel,» skrev Smith, «historien viser at tre, fem, åtte, ti eller flere århundrer siden, eksisterte selvstyre i England, og var en makt til å holde i sjakk de mest ambisiøse monarker...»

Historikeren og biskopen William Stubbs vurderte den normanniske invasjon som alt i alt en nødvendig og positiv hendelse

På viktoriansk tid var forskningen og framstillingen av engelsk middelalderhistorie dominert av et triumvirat bestående av historikerne William Stubbs, Edward Augustus Freeman og John Richard Green. Deres tilnærming var forskjellig, men de forble likevel forsonte.

Greens sviktende helse fra 1870-tallet førte til at hans The Making of England (1883) kom i kun i ett bind og ble avsluttet ved år 828. Hans The Conquest of England kom ut etter hans død i 1883. Han mente at erobringen ble avsluttet i 1071.

Stubbs var en konservativ geistlig og historieprofessor ved universitetet i Oxford og en stor samler og utgiver av kildeskrifter. Han mente at studiet av historien hadde en moralsk hensikt og at nåtidens røtter lå i fortiden. Den normanniske erobringen var en vesentlig og således et positivt vendepunkt som førte England inn i Europa og var begynnelsen på et moderne engelsk statsapparat.

Freeman var en liberal historiker, og hans omdømme hviler hovedsakelig på hans enorme History of the Norman Conquest (1867–1876) i fem bind. Den var basert på omfattende forskning, men også på en nitid og til dels pedantiske interesse for detaljer. Det førte til at året 1066 først ble behandlet i bind 3, mens de to foregående bindene behandlet den angelsaksiske «bakgrunnen». Her fremhevet Freeman viktigheten av angelsaksernes frie, lokale samfunn som ble ødelagt av invasjonen. Freeman næremt seg dermed et sosialistisk syn på den angelsaksiske historie. Hans entusiasme for emnet fikk ham også til å strekke kilden for å tilpasse dem til hans eget syn, og et påfallende eksempel er at han ga slaget ved Hastings navnet «slaget ved Senlac», basert på en lite relevant informasjon hos middelalderskribenten Orderic Vitalis. Freemans verk førte derfor i samtiden til en opphisset debatt om hans bruk av kildetekster.

På 1900-tallet og framover tenderte historikerne til å moderere seg i begge retninger. Det angelsaksiske samfunnet var ikke så idyllisk som 1800-tallet gjerne fremstilte det, og den normanniske erobringen var mindre tyrannisk enn tidligere antatt. Som en av de mest kritiske periodene i engelsk historie var den en kjede av hendelser som formet England i betydelig grad, og som heller ikke moderne historikere kan gjøre seg ferdig med. Da Raphael Holinshed i 1577 utga The Chronicles of England, Scotland, and Ireland, begynte han sin fortelling om Englands historie med 1066. Årstallet er blitt stående som et vendepunkt i den grad at en engelsk komedie fikk tittelen «1066 and All That» som en parodi på tradisjonell engelsk historieundervisning.

Nøkkelproblemet er i henhold til den moderne historikeren Donald Matthew ikke nødvendigvis hvorfor England lot seg erobre, men hvorfor normannerne viste seg å være mer vellykkede enn deres danske og norske rivaler var i å overta det engelske kongedømmet og holde på det. Moderne historieforskning har også erkjent at normannerne var mer villige til se verdien i Englands fortid. Pavens politikk var å fremme forbindelser over Den engelske kanal for å hindre angrep og plyndring fra hedenske vikinghorder fra nord. Normandie og England var allerede før invasjonen allierte i kampen mot nordboerne. Erobringen var således ingen isolert hendelse. Ved å knytte en politisk bro over kanalen, ble de normanniske herskerne en maktfaktor som avsluttet vikingtiden, og de ble samtidig selv en politisk og militær makt av stor betydning i hele det vestlige Europa.

Litteratur

• Swanton, M. (red. & overs.) (2000): The Anglo-Saxon Chronicles, London: Phoenix, ISBN 1-84212-003-4
• Campbell, J. (1982): The Anglo-Saxons, Oxford: Phaidon, ISBN 0-7148-2149-7
• Carpenter, D. (2004): The Struggle for Mastery: Britain 1066-1284, Penguin history of Britain, London: Penguin, ISBN 0-14-014824-8
• Florence av Worcester: The Chronicle of John of Worcester, red. P. McGurk, 3 bind (1995–1998), Oxford: Clarendon
• The Gesta Normannorum Ducum of William of Jumieges, Orderic Vitalis, and Robert of Torigny, red. M. C. Van Houts, 2 bind (1992-5), Oxford: Oxford University Press
• Hyland, Ann (1994): The Medieval Warhorse: From Byzantium to the Crusades, London: Grange Books, ISBN 1-85627-990-1.
• Orderic Vitalis: The Ecclesiastical History of Orderic Vitalis, red. Marjorie Chibnall, 6 bind (1968–1980), Oxford: Clarendon, ISBN 0-19-822243-2
• Rowse, A. L. (1979): The story of Britain, London: Treasure, ISBN 0-907407-84-6
• Walker, Ian W. (1997): Harold, the last Anglo-Saxon king, Stroud, Gloucestershire: Sutton, ISBN 0-7509-1388-6
• Thomas, Hugh M. (2003): The English and the Normans, Oxford: Oxford University Press
• Thomas, Hugh M. (2003): «The significance and fate of the native English landowners of 1086», English Historical Review 118 (2003), ss. 303–33

Eksterne lenker

• Why the Pope supported William's invasion of England
• Essential Norman Conquest
• The Effect of 1066 on the English Language
• Normans – a background to the Conquest
• The Norman Conquest
• The Invasion of England, 1066
• Secrets of the Norman Invasion