Augustin Thierry

Augustin Thierry, døpt Jacques Nicolas Augustin Thierry (født 10. mai 1795, død 22. mai 1856) var en fransk historiker.

Augustin Thierry
Født		Jacques Nicolas Augustin Thierry 10. mai 1795 Blois
Død		22. mai 1856 (61 år) Paris
Beskjeftigelse		Historiker, skribent, bibliotekar
Utdannet ved		Pensionnat normal
Ektefelle		Julie de Querangal
Søsken		Amédée Thierry
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Cimetière du Montparnasse
Medlem av		Académie des inscriptions et belles-lettres (1830–1856) (membre ordinaire) Société des antiquaires de la Morinie Comité des travaux historiques et scientifiques Société Franklin Bayerische Akademie der Wissenschaften
Utmerkelser		Grand Prix Gobert (1841)
Augustin Thierry på Commons

Bakgrunn og liv

Thierry ble født i Blois i Loir-et-Cher som den eldre bror av Amédée Simon Dominique Thierry, også historiker. Thierry kom ikke fra en velholden familie, men utmerket seg tidlig i skolen og kom inn på École normale supérieure i 1811. I 1813 ble han sendt som professor til Compiègne, men ble der kun en kort tid.

Han støttet entusiastisk idealene fra den franske revolusjon og Henri de Saint-Simons visjon om et framtidig idealsamfunn. Han ble Saint-Simons sekretær og «adopterte sønn», men mens de fleste av Saint-Simons tilhengere overførte hans teorier til samtidens politiske økonomi, vendte Thierry seg til historiefaget. Han var også inspirert av romantikkens litteratur, eksempelvis François-René de Chateaubriands Les Martyrs (Martyrene) og Walter Scotts romaner. Selv om Thierry selv ikke skrev romaner var hans oppfatning av historien som en rekke dramatiske episoder.

Thierrys hovedideer om de germanske invasjoner, den normanniske erobring, dannelsen av kommunene, nasjonene gradvise framskritt mot frie regjeringer og parlamentariske institusjoner ble fremmet i artikler som han bidro til Censeur européen (1817–20), og senere i Lettres sur l'histoire de France (1820). Fra Claude Charles Fauriel lærte han betydningen om å anvende primære kilder, og ved støtte fra latinske krøniker og samlingen av angelsaksiske lover skrev han Histoire de la Conquête de l'Angleterre par les Normands (Historien om erobringen av England av normannerne, 1825) og bokverket ble velvillig mottatt. Den var skrevet i en presis og billedrik stil, og var dominert av teorien at den angelsaksiske frihet motsto invasjoner fra nordlige barbarer, og til slutt fremmet det parlamentariske monarki. Hans kunstneriske talent som forfatter gjorde svakhetene og manglene ved hans forskning ble mindre åpenbare. Dette verket, hvor forberedelsene hadde tatt flere år, kostet ham synet. I 1826 ble han nødt til å ansette sekretærer og ble til slutt helt blind. Det forhindret ham dog ikke å fortsette som forfatter, men nå ved å diktere sine neste bøker.

I 1827 utga han på nytt Lettres sur l'histoire de France, nå utvidet med femten nye hvor han beskrev noen av de mest påfallende episoder i historien i framveksten av middelalderens kommuner. Krønikere fra 1000- og 1100-tallet og noen få chartere skaffet ham materiale for verket. Av den grunn ble dette verket ikke udatert slik tilfellet var med hans verk om den normanniske erobring. Dog var det problematisk at han hadde en tendens til å generalisere fra fakta fra noen tilfeller som skjedde noe få steder i Frankrike, noe som førte til en del vrangforestiller om de meste komplekse historiske problemer knyttet til Frankrikes sosiale opprinnelse.

Thierry var glødende i sin støtte av julirevolusjonen og de liberale ideers triumf. På denne tiden var hans bror Amédée blitt utpekt til prefekt og han dro for å leve med ham i fire år. Han redigerte nå hans første essay i Censeur européen og Courrier français og utga dem i boken Dix ans d'études historiques (1834). Han skrev også Récits des temps mérovingiens hvor han fargerikt presenterte noen av historiene om Gregorius av Tours. Disse fortellingene hadde først opptrådt i Revue des deux mondes.

Fra 7. mai 1830 hadde Thierry vært medlem av Académie des Inscriptions et Belles Lettres; i 1841 belønnet Académie française eller Det franske akademi ham med den første Prix Gobert. Han fortsatte å motta denne prisen de neste femten årene. Han ble bedt om å redigere et bind i serien Documents inédits som inneholdt et utvalg av lover som angikk historien til tiers état, det som i dag ville kalles for borgerklassen. Med hjelp fra assistenter satte han sammen et verk som til slutt kom ut i fire bind, Recueil des monuments inédits de l'histoire du Tiers Etat (1850–70), skjønt til tross for lengden kun dekket den nordlige delen av Frankrike. Forordet kom ut senere i et eget bind under tittelen Histoire du Tiers État.

Thierry bidro til en kritisk forskning av de kommunale institusjoner. De siste årene av hans liv var skygget av hjemlig sorg og sykdom. I 1844 mistet han sin hustru, Julie de Querengal, som hadde vært en dyktig og selvoppofrende samarbeidspartner til hans studier. Revolusjonen i 1848 ga ham et endelig slag ved å velte regimet til de Liberal bourgeoisie, hvis triumf han hyllet og rettferdiggjort som det nødvendige resultatet av utviklingen av Frankrikes historie. Han begynte å oppgi den strenge rasjonalisme som hittil hadde skilt fra den katolske tro. Da katolske forfattere hadde kritisert de «historiske feil» i hans skrifter lovte han å korrigere dem, og den siste utgaven av hans Histoire de la Conquête ble hans harde dom over Vatikanstaten fjernet. Selv om han ikke forsaket sine liberale venner begynte han å søke selskapet med prester, og rett før han døde synes det som om han overveide å gå tilbake til kirken. Han døde i Paris i 1856.

Bibliografi i utvalg

• Conquête de l'Angleterre par les normands (1825)
• Récits des temps mérovingiens (1835)
• Essai sur l'histoire du Tiers État (1850)

Kilder

• Encyclopædia Britannica (11. utg.). 1911.

Eksterne lenker

•  (en) Augustin Thierry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons