Wikipedia

Harald Godwinson

(Omdirigert fra «Harald II av England»)

Harald Godwinson eller Harald II (angelsaksisk: Harold Godƿinson; latin: Haroldus; født ca. 1022, død 14. oktober 1066) var den siste angelsaksiske konge av England.[3] Harald styrte fra 6. januar 1066 ved Edvard Bekjennerens død dagen før,[4][5] og til sin død ved slaget ved Hastings den 14. oktober samme år i kamp mot en normannisk invasjon ledet av Vilhelm Bastarden (etter seieren kjent som Vilhelm Erobreren). Haralds død markerte slutten på det angelsaksiske styret over England.

Harald Godwinson
Konge av angelsaksiske England
Fødtca. 1022
Wessex
Død14. oktober 1066
Hastings
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Engelsk monark (1066–1066) Rediger på Wikidata
EktefelleEdith Svanenakke
Ældgyth av Mercia
FarGodwin av Wessex[1][2]
MorGyda Torkelsdatter[1]
Søsken
6 oppføringer
Edith av Wessex[1]
Leofwine Godwinson[1]
Gyrth Godwinson[1]
Svein Godwinson[1]
Wulfnoth Godwinson
Toste Godwinson[1]
BarnGodwin
Edmund
Magnus
Gunnhild
Gyda
Harald
Ulf
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtWaltham Abbey i Essex
Annet navnHarald Godwinson, Bayeuxteppet
Regjeringstid5. januar – 14. oktober 1066
Våpenskjold
Harald Godwinsons våpenskjold
Harald Godwinson på Commons

Harald var en mektig jarl og et medlem av den framstående og mektige angelsaksiske familien som kom til makten under Knut den mektige. Da den barnløse Edvard Bekjenneren døde i januar 1066 valgte det angelsaksiske rådet, Witenagemot, Harald til å overta tronen. Han ble kronet i Westminster Abbey. I slutten av september måtte han marsjere nordover for å slå tilbake en norsk invasjon av England ved Harald Hardråde, som ble drept i slaget ved Stamford bro sammen med Harald Godwinsons bror Tostig som kjempet på norsk side. Deretter måtte han raskt marsjere sørover med hæren for å møte Vilhelm, hertug av Normandie ved Hastings rundt to uker senere. Sammen med tre av sine brødre ble Harald Godwinson drept i slaget ved Hastings, og den normanniske erobringen av England var et faktum.

Liv og virke rediger

Familiebakgrunn rediger

 
Sølvmynt preget av Harald Godwinson.

Harald var sønn av Godwin (1001–1053), den mektige jarlen av Wessex, og Gyda Torkelsdatter. Gydas bror var jarl Ulf Torgilsson, gift med Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige. Ulf og Estrids sønn, Svein Estridsson, ble til sist konge av Danmark i 1047.[6] Godwin hadde intet krav på politisk innflytelse via en gammel slekt. Det er kjent at Godwins far het Wulfnoth, og Godwin-familiens utstrakte eiendommer i Sussex sannsynliggjør at Wulfnoth Cild var den thegn[7][8] som i en konflikt hadde ført en del av de kongelige skipene under kampene mot vikinger i 1008-09. Lite er kjent om Godwin før Knut gjorde ham til jarl i 1018, og lot ham gifte seg med Gyda Torkelsdatter, søster av Ulf Torgilsson som igjen var gift med Estrid Sveinsdatter, kong Knuts søster. Godwin vant åpenbart Knuts tillit, og ble en del av kongens krets.[9]

Mot slutten av Knuts styre var mange av de norrøne jarlene i kretsen hans døde eller forsvunnet, blant andre norske Eirik Håkonsson, som var jarl av Northumbria, og ingen nye norrøne var kommet til, bortsett fra danske Siward av Northumbria som erstattet Eirik Håkonsson. De to fremste av Knuts rådgivere var angelsaksere, Leofric, jarl av Mercia, og Godwin, jarl av Wessex.[10][11] Harald Godwinsons skjebne ble bestemt av hans fars handlinger som førte til at han selv først ble jarl, og deretter konge.

Ved Knuts død i 1035 hadde han én legitim sønn, Hardeknut, som alt var konge i Danmark. Stormennene i England var villige til å akseptere Hardeknut som etterfølger, men Magnus Olavsson var blitt konge i Norge og hadde sitt å hevne mot Danmark. Det var derfor umulig for Hardeknut å forlate Danmark for ta opp arven i England. Dermed var det opp til stormennene i England å velge en hersker. Dronning Emma, støttet av jarl Godwin, tok risikoen ved å velge en fraværende konge. De andre, ledet av Leofric, og støttet av London, ønsket å utsette beslutningen til situasjonen i Danmark var avklart, og foreslo i mellomtiden Harald Harefot, sønn av Knut og Ælfgifu av Northampton. Et råd i Oxford gikk inn for kompromisset at Harald Harefot ble regent, mens Emma skulle bo i Winchester med den kongelige skattkammer, beskyttet av en del av Knuts huskarler. Ikke lenge etter sendte Harald en styrke til Winchester som fratok dronningen skattkammere. Mot slutten av 1037 ble Harald anerkjent som Englands nye konge i Hardeknuts fravær, mens dronning Emma flyktet til Flandern.[12]

Godwin tok da åpenbart Harald Harefots parti da Alfred Ætheling, den ene av Æthelred den rådvilles to gjenværende sønner, kom over fra Normandie i 1036 for å besøke sin mor i Winchester. Stormennene så på Alfred som en trussel og ville ikke la ham møte dronningen. Godwin angrep Alfred, drepte en del av hans følge og fikk Alfred blindet med glødende jern, noe som førte til at han døde av sine sår. Handlingen var mislikt av Alfreds halvbror Hardeknut, av hoffet i Normandie og ikke minst av hans helbror Edvard.[13]

Hardeknut avverget en norsk invasjon av Danmark ved å inngå en avtale med kong Magnus som innebar at om han selv eller Magnus døde uten arving, skulle den andre arve deres rike.[14] Avtalen gjorde det mulig for Hardeknut å endelig forfølge sitt krav i England. Han satte ut med en flåte på 62 krigsskip mot slutten av 1039, først til Brugge i Flandern for å møte sin mor Emma. Harald Harefot døde av sykdom den 17. mars 1040. Den 17. juni 1040 sto Hardeknut på engelsk jord sammen med sin mor.

Drapet på Alfred var et angrep på Hardeknuts ætt, og han gikk til søksmål mot Godwin og Lyfing, biskop av Worchester, som han holdt ansvarlige. Lyfing ble fratatt sitt bispedømme for en tid, mens Godwin fikk kongen i bedre humør ved å skjenke ham et krigsskip med åtti menn,[15] og sverge på at han aldri hadde ønsket at Alfred skulle blindes, og hva han hadde gjort, var gjort av plikt overfor sin herre, Harald Harefot. Hardeknut demonstrerte sin slektsfølelse ved i 1041 å invitere Alfreds bror Edvard fra Normandie til hoffet sitt. Hardeknut kan ikke ha vært mer enn 24 år gammel, men som sin halvbror Harald døde han ung.[16] Hardeknuts død den 8. juni 1042 førte trolig Godwin nærmere utnevnelsen av en ny engelsk konge, og bidro til å sikre den engelske tronen for Edvard. I 1045 nådde Godwin høyden av sin makt og innflytelse da han fikk den nye kongen til å gifte seg med sin datter Edith.[17]

Godwin og Gyda hadde seks sønner - Svein, Harald, Tostig, Gyrth, Leofwine og Wulfnoth - i tillegg til tre døtre: Edith (opprinnelig gitt navnet Gyda, men omdøpt til Ældgyth, som ble anglifisert til Edith da hun ble gift med Edvard Bekjenneren), Gunhild og Ælfgifu. Fødselsdatoene er ikke kjent, men Svein var den eldste og Harald nest eldste sønn.[18] Harald var rundt 25 år i 1045, noe som innebærer at han ble født mellom 1020 og 1022.[19]

Jarl av East Anglia rediger

Edith ble gift med kong Edvard den 23. januar 1045, og på omtrent samme tid ble Harald utnevnt som jarl av East Anglia. Han er omtalt som jarl da han sto oppført som et vitne på et testamente som kan være datert til 1044, men det er ingen tvil om at han var en jarl fra 1045 da han jevnlig opptrer som jarl i dokumenter. En årsak for hans utnevnelse i East Anglia, bortsett fra Godwins innflytelse, kan ha vært å forebrede et forsvar av England grunnet trusselen fra kong Magnus av Norge. Norskekongen hadde gjort sitt krav gjeldende at Danmark var hans som følge av avtalen med Hardeknut, og mente således at det gjorde ham til rettmessig arving av også den engelske tronen. Det er mulig at det var Harald som førte en del av skipene fra hans jarldømme som ble sent til Sandwich i 1045 som forsvar mot nordmennene.[20] Haralds eldre bror Svein hadde blitt gjort til jarl i 1043.[21]

Det var også på den tiden da Harald ble gjort til jarl at han begynte et forhold til en kvinne ved navn Edith, som synes å ha vært arvingen til landområder i Cambridgeshire, Suffolk og Essex, det vil si land innenfor hans jarldømme.[22] Hennes egentlige navn er Ældgyth eller Ædgifu, men som med mange andre kvinner med likelydende navn har det ført til forveksling. Hun ble kalt for Edith Svanenakke, en oversettelse fra Edith Swanneck, igjen avvikende avledet fra angelsaksiske swann hnesce, som faktisk betyr vakre eller edle svane. Hun ble også omtalt som Edith the Fair, den lyse eller blonde.[23] Edith Svanenakke ble forvekslet med en senere hustru av Harald, også hetende Ældgyth, datter av ealdorman Ælfgar av Mercia. Forholdet til førstnevnte, Edith Svanenakke, var et ekteskap som ikke ble velsignet av kirken. Hun har blitt beskrevet som «common-law wife» (samboer) eller «ugift gemalinne» eller mores danico, «på dansk vis», en sedvaneskikk ble akseptert av folk fleste på denne tiden, og hvor barna ikke ble betraktet som illegitime. Det er blitt antatt Harald inngikk i forhold for å sikre støtte for sitt nye jarldømme, men synes som ikke var utelukkende fornuftsgrunner: de levde sammen i tjue år og fikk seks barn.[24][25]

I 1047 ble Haralds eldre bror Svein forvist for å ha forført og rømt med Ædgifu, abbedissen av klosteret Leominster i Hereford. Sveins landområder ble tatt fram ham og fordelt mellom Harald og en fetter, Bjørn Estridsson (bror av kong Svein Estridsson av Danmark).[26] I 1049 hadde Harald ledelsen over et skip eller en flåte med skip som ble sendt for å gi støtte til keiser Henrik III av Det tysk-romerske rike i kampen mot grev Boudewijn V av Flandern som var i opprør mot keiseren. Svein hadde søkt tilflukt hos greven, dro deretter til Danmark, før han seilte tilbake England og forsøkte å trygle en tilgivelse hos kongen,[27] men Harald og Bjørn nektet å gi fra seg hans tidligere landområder som de hadde mottatt. Etter at Svein forlot hoffet oppsøkte han Bjørn, krevde at han skulle tale hans sak, men endte opp med å drepe ham.[28] Kong Edvard sammenkalte hæren og utropte Svein til niðing, en mann uten ære.[29] Likevel ser det ut som om at Svein til tross for hans forbrytelser en gang i 1050 ble delvis restituert i England og gjeninnsatt i sine posisjoner, antagelig grunnet påtrykk fra jarl Godwin og Harald som dominerte Edvards hoff.

Landflyktighet rediger

Ved begynnelsen av 1051 var jarl Godwin den fremste i landet bortsett fra kongen selv. Hans jarldømme strakte seg langt sørkysten fra Kent til Cornwall. Hans datter var gift med kongen. Han sikret sin eldste sønn hans jarldømme i Oxford, Gloucester og Hereford i Mercia, foruten Berkshire og Somerset i Wessex. Hans nest eldste sønn Harald var jarl av Essex, East Anglia, Cambridgeshire og Huntingdonshire. Politisk var Godwin og hans sønner isolert. Leofric av Mercia og Siward av Northumbria viste ham ikke velvilje. Da Godwin ville støtte sin nevø Svein Estridsson med angelsaksiske krigsskip, greide Leofric og Siward å beseire en politisk beslutning som Godwin hadde bestemt seg for. Det er heller ingen tegn på at kong Edvard hadde tilgitt Godwin for hans andel i mordet på sin bror Alfred.[30]

Det brå fallet til Englands mektigste stormann i 1951 viser antagelig graden av fiendskap som Godwin og hans sønner hadde skaffet seg. Vanskelighetene begynte, i henhold til en skribent i Canterbury, i en affære mellom menn i Dover og en gruppe franskmenn tilhørende grev Eustace II av Boulogne som var på besøk hos kong Edvard. Greven og hans følge tok seg til rette i Dover som førte til en strid hvor rundt tjue menn ble drept eller såret. Greven reiste tilbake til kong Edvard og klagde, og Edvard krevde uten undersøkelser eller dom at Godwin skulle herje Dover som straff.[31][32] Godwin nektet å lyde kongens direkte ordre, muligens for at han ikke ville herje sitt eget jarldømme, men kanskje også mente han at tiden var inne for sette styrkeforholdet på en prøve ved trosse kongen. Innen september samlet Godwin og hans sønner Svein og Harald en stor hær rundt 24 km unna Gloucester hvor Edvard oppholdt seg, og kongen innkalte til et råd den 8. september[31] hvor også jarlene Leofric og Siward møtte med egne soldater. Ingen av hærene ønsket å slåss mot sine landsmenn, og det ble avtalt å møtes i London den 28. september hvor Godwin og sønnene hans måtte svare for anklagene som var rettet mot dem. Godwin krevde ytterligere utveksling av gisler og garantier om trygghet, som kongen nektet å innfri, og det endte med at de fikk fem dager på å forlate riket. Godwin og hans hustru sammen med Svein, Tostig og Gyrth dro til Bosham i Sussex og videre til Brugge i Flandern hvor de søkte beskyttelse hos sin slektning grev Boudewijn. Harald og hans bror Leofwine red til Bristol og seilte derfra til Irland.[33]

I løpet av de tolv månedene etter Godwins nederlag var det første gangen i sitt styre hvor kong Edvard var fri fra en sterk personlighet ved sitt hoff. Kong Edvard triumferte og sendte sin hustru Edith og Godwins datter i kloster. Verken Siwart eller Leofric viste noen interesse i overta Godwins plass. Edvard sørget istedenfor å fylle opp verdslige og kirkelige posisjoner med normannere og franskmenn. Fra landområder ekspropriert fra familien til Godwin trengte han ikke å gi dem landområder fra kronens eiendom. Det økende innslaget av utlendinger i den angelsaksiske administrasjonen bidro til minske hans egen støtte i befolkningen. Det var Godwin og hans sønner som kom til å bli sett på de som forsvarte de nasjonale interessene mot utlendingene.[33]

I Flandern giftet Tostig seg med Judith, halvsøster av grev Boudewijn V. På omtrent samme tid giftet grevens datter Matilda seg med hertug Vilhelm av Normandie.[34] I løpet av vinteren 1051 eller våren 1052 seilte Vilhelm til England med et stort følge av franskmenn og ble mottatt av kong Edvard. Kun en av tre krøniker har omtalt dette viktige møtet. Selv om ingen detaljer finnes var det uvanlig for en regjerende fyrste å forlate sitt rike. Møtet var neppe et ordinært høflighetsvisitt og det er høyst sannsynlig at Vilhelm kom for å bli anerkjent som den barnløse Edvards utpekte etterfølger til tronen.[35]

I 1052 seilte Godwin ut fra Flandern og samtidig seilte Harald fra Irland for å slå sine styrker sammen med farens. De fikk befolkningen på vestkysten på sin side, og Godwin hadde bygd allianser med de sørøstlige havnebyene, og kommanderte skipene til de byene som siden ble hetende Cinque Ports (fem havner). Samlet utgjorde det en langt større flåte enn hva Edvard hadde ved London. Edvard måtte bøye seg og ved hjelp av biskop Stigand av Winchester som formidler ble det organisert et møte med witan utenfor London hvor Godwin i riktige juridiske begreper forsvarte seg mot tidligere anklager. Ved å la Godwin få forklare seg hadde kongen akseptert at prosessen med å gjenopprette hans og familiens posisjoner var i gang, og witan hadde ikke noe annet valg enn å si seg fornøyd med den gamle jarlens svar.[36]

Den mektigste i England rediger

Godwin og hans sønner, unntatt Svein som hadde dratt på pilegrimstur til Jerusalem for å søke personlig forsoning, og døde på hjemveien av strabasene, ble gjeninnsatt i sine jarledømmer og fikk sine eiendommer tilbake. Men det betydde også en politisk kursendring. Godwin og sønnene ble sett på som fiender av den normanniske innflytelsen. Den normanniske erkebiskopen av Canterbury og biskopen av Dorchester, som Edvard hadde innsatt, flyktet fra landet, og deres eiendommer ble inndratt og fordelt mellom Godwin, Harald og dronningen, som nå var kommet tilbake til hoffet. Denne revolusjonen markerte et betydelig vendepunkt. Normannere ble gjort lovløse, unntatt de fransktalende i Edvards indre krets, og redusert til en ubetydelighet. Kongen trakk seg fra å forholde seg til statens affærer og fant fornyet interesse i religiøse aktiviteter, og overlot ledelsen av staten til Harald. Det var også et klart signal til hertugen i Normandie at skulle han overta den engelske tronen måtte det skje ved krig.[36]

Det var også en tid hvor den gamle generasjonen døde ut. Enkedronning Emma døde i 1052. Den 15. april samme år døde Godwin selv, kun seks måneder etter hans totale seier over Edvard. Han falt sammen mens han spiste sammen med kongen og omgitt av sin familie. Han ble fraktet til bevisstløs til sitt kammer og døde der. Det var enda ett av mange brå og merkelig dødsfall i perioden.[37] Da den eldste sønnen Svein var død gikk farens jarldømme til Harald. Sveins jarldømme ble delt, Somerset og Berkshire ble forent med Wessex, mens Ralf, kongens nevø, fikk Oxfordshire og Herefordshire, men han døde fire år senere i 1057.[38] Jarl Leofric døde i 1057, den siste av Knut den mektiges jarler, og etterfulgt av sin sønn Ælfgar som jarl av Mercia.[39] Siward av Northumbria døde i 1055, og hans overlevde sønn i tenårene var for ung til å overta jarldømmet. Isteden ble Tostig utnevnt til jarl av Northumbria, men det var et dristig trekk at for første gang skulle en fra sørlige England styre det etnisk adskilte Northumbria, preget av norrønt språk og tradisjoner. Tostig tilbrakte mye av tiden i sør, men inngikk en personlig allianse med den skotske kongen, Malcolm III. Deres gode forhold ble åpenbart i 1059 da Malcolm besøkte kong Edvard eskortert av Tostig. Ingen skotsk konge hadde besøkt den engelske på åtti år siden da Kenneth I besøkte kong Edgar av England.[40] Utvilsomt den mektigste av jarlene i angelsaksiske England var Harald Godwinson nå som de gamle var døde.

Edvard den landflyktige rediger

 
Edvard den landflyktige, på en stamtavle for Edmund Jernside. 1200-tallet.

Kongen hadde en nevø, Edvard den landflyktige, sønn av Edmund Jernside. Han ble sendt ut av landet da Knut den mektige overtok tronen i England, sendt til Sverige, og deretter til Ungarn hvor han som voksen ble gift med en østeuropeisk kvinne av uklar opprinnelse, men nobili progenio, «av edel byrd», forsikres det.[41] I 1054 ble biskop Ealdred av Worcester, kong Edvards rådgiver, sendt til Tyskland for å få nevøen hjem, men Edvard Ætheling utsatte hjemreisen i to år. Et besøk som Harald gjorde i Flandern i 1056 er antagelig forbundet med mottagelsen av ham.[42]

I februar 1057 kunne Edvard den landflyktige sette foten på angelsaksisk jord med sin familie, men rett etter døde han brått og uforståelig, og i det hele tatt før han møtte kong Edvard. Om dødsfallet ikke var mistenkelig, er det sterke hentydninger om intriger ved at krønike klaget at «vi vet ikke hvorfor det ble sørget for at han ikke fikk se kong Edvard, sin slektning».[42] Hans unge sønn Edgar, den nye ætheling, var født i 1051 og for ung til å være seriøs kandidat for tronen, men ble tatt var på av kong Edvard og oppfostret ved hoffet.[43]

Krig i Wales rediger

Wales hadde alltid vært en trussel for England. I 1039 hadde en walisisk hær ledet av Gruffydd ap Llywelyn av Gwynedd som hadde ambisjon om gjøre seg til konge over hele Wales. De sørlige walisiske fyrste motsto ham i årevis og det var ikke før 1055 at overvant den siste. Hans første mulighet for et alvorlig angrep på England sammenfalt med at Ælfgar, jarl av Mercia, og sønn av tidligere Leofric, ble gjort fredløs av witan, anklaget for forræderi. Ingen forklaring er gitt i de bevarte dokumentene, men ved at Godwins sønner overtok jarledømmer, ved at Gyrth, den fjerde sønnen, fikk East Anglia, og Oxfordshire lagt til det, mens et nytt jarldømme av Kent og Surrey ble opprettet for Leofwine, Gyrths yngre bror, og Ralfs jarldømme i Herefeld opphørte som eget jarldømme ved hans død og ble slått sammen med Haralds i Wessex. Til sammen truet det Ælfgars Mercia med å bli isolert, og som kan ha vært årsaken til at Ælfgar gikk inn i en farlig allianse med Gruffydd, som han giftet sin datter med antagelig etter 1058.[44]

Da Ælfgar ble gjort lovløs seilte han over til Irland, samlet en flåte på atten skip fra de norrøne bosetningene på østkysten, og seilte deretter til Wales og allierte seg med Gruffydd for å invadere England. De angrep Herefordshire, beseiret den lokale militsen, brente byen Hereford, plyndret katedralen og drepte sju av prestene som beskyttet dørene. Kong Edvard ga Harald ordre om å slå tilbake. Han samlet militsstyrker fra hele England og slo angriperne tilbake. De ble stående på den vestlige siden av Golden Valley i Herefordshire, og lederne for begge hærene møttes til forhandlinger. Ælfgar ble gjeninnsatt i sitt jarldømme og alle sine besittelser, mens Gruffydd ikke er nevnt, men ble antagelig anerkjent som herre over et omstridt område mellom England og Wales.[45]

Athelstan av Hereford, biskop av den kirken som Gruffydd hadde ødelagt, døde tidlig i 1056, og hans etterfølger var en av Haralds prester, den militante Leofgar, som forsøkte hevne seg på Gruffydd uten støtte utenfra. Den 16. juni ble han drept av Gruffydd sammen med en rekke andre prester. Det tvang Harald til å samle militsen på nytt, men det var et dårlig forberedt angrep i de walisiske fjellene.[45] Igjen kom han til en avtale med Gruffydd hvor han sverget på å være en tro og lojal underkonge av Edvard og fastsatte også grenser mellom dem. Avtalen stagget Gruffydds ambisjoner i mer enn et år. Året 1058 er uklare og forvirrende, og annalene navngir Ælfgar i et nytt opprør. Den eneste engelske krøniken skrev at «Jarl Ælfgar ble drevet ut, men kom snart tilbake igjen med vold ved hjelp av Griffin (=Gruffydd), og en flåte fra Norge.» Walisiske Annales Cambriae snakker om en ødeleggelse av England utført av Magnus Haraldsson, sønn av Harald Hardråde, og i allianse med Gruffydd. Den fremste irske krøniken skrev om et forsøk på å angripe England med en flåte samlet fra norrøne Orknøyene, Hebridene og Dublin, ledet av norskekongens sønn, kun forhindret av Guds vilje.[46]

Ælfgar ble uansett gjeninnsatt for andre gang, og levde ytterligere fire år og døde en gang rundt 1060, kanskje 1062. Han ble etterfulgt av sin unge sønn Edwin som ikke kunne lede jarledømmets militære ressurser. Det ga Harald Godwinson anledning til å gjøre opp med hans fars allierte i Wales. Ved juletider 1062 ledet Harald de første av de raske kampanjer som ga ham omdømme som en dyktig krigsherre. Han angrep Gruffydds sete i Clwyd, men klarte ikke å fange den walisiske kongen. Han brente hans hus og skip. Mot slutten av mai samme år drev han en krig med det formål å legge Gruffydds rike i ruiner med et angrep til lands og havs. Hans bror Tostig ledet en hær av kavalerister inn i nordlige Wales og Gruffydd kunne ikke forhindre at Harald og Tostigs hær ble samlet. Den 5. august var krigen over da den flyktende Gruffydd ble drept av sine egne. Hans hode ble fraktet til Harald som tok det med til kong Edvard.[47] Harald tok seg også av Ældgyth, Gruffydds enke og Ælfgars datter. Han giftet seg med henne som sin andre hustru, skjønt det er uklart når det skjedde, kanskje i januar 1066. Det er også uklart om de hadde barn sammen, skjønt tvillingene Ulf og Harald er tidvis blitt tilskrevet henne.[48]

Harald i Normandie rediger

Harald Godwinson sto etter krigene i Wales på høyden av sin makt og omdømme, særlig var han populær i de områdene som Gruffydd hadde truet. Harald var uten rivaler ved hoffet, og uten sidestykke den fremste i landet etter kongen. Han må ha innsett at den angelsaksiske kronen var innenfor hans rekkevidde når Edvard døde. Hans eneste reelle motstandere til tronen var hertugen av Normandie og den norske kongen.

I 1064 dukket Harald opp i Normandie av uklare og av historikerne meget omdiskuterte årsaker.[49] Hvorfor han foretok denne reisen er uklart, men plausibel forklaring er at han søkte å få frisatt sin nevø Håkon Sveinson, den eneste sønnen etter Svein Godwinson, som ble holdt som gissel av Vilhelm av Normandie.[49] Det er støttet av Eadmers Historia novorum in Anglia, Han hadde blitt gitt som gissel av Godwin i 1051 sammen med Haralds yngre bror Wulfnoth, men de havnet til sist i Normandie, muligens kidnappet eller forledet av erkebiskop Robert av Jumieges, da han flyktet fra England ved Godwins triumferende tilbakekomst i 1052. Harald skal ha forlist utenfor Ponthieu og ble tatt til fange av grev Guy I av Ponthieu, som konfiskerte den store pengesummen med løsepenger som Harald hadde med seg. Harald ble innstengt i festningen i Beaurain, som gjengitt på Bayeux-teppet: HIC APPREHENDIT WIDO HAROLDUM ET DUXIT EUM AD BELREM ET IBI EUM TENUIT («Her Guy grep Harald og førte ham til Beaurain og holdt ham der»). Hertug William av Normandie krevde ham løslatt og grev Guy utleverte Harald Godwinson etter at det ble betalt løsepenger for ham.

 
Bayeux-teppet: hertug Conan II overgir nøklene til festningen Dinan på en lanse.
 
Bayeux-teppet: Harald sverger sin ed til Vilhelm.

Harald var deretter «gjest» ved det normanniske hoffet, og han måtte være på en militær ekspedisjon mot Conan, hertug av Bretagne, skal ha hjulpet til med å redde to av Vilhelms soldater fra kvikksand, og var til stede da Conan overga sin festning ved Dinan. Ved dette tidspunkt hevder Bayeux-teppet at Harald ble slått til ridder av Vilhelm, et utsagn som uten tvil var ment å forstå at Harald anerkjente at Vilhelm var hans herre. Den neste scenen på teppet har skriften at «Vilhelm kom til Bayeux hvor Harald ga ed til hertug Vilhelm.»[47][50] Deretter viser teppet at Harald seilte tilbake til England og fortalte sin historie til kong Edvard. Håkon og Wulfnoth ble med til England, men unge Håkon forsvinner deretter ut i historiens mørke.[27]

Bayeux-teppet er hovedvitnet til denne fortellingen hvor Harald tilsynelatende underkastet seg Vilhelm og anerkjente ham som Englands neste konge. Historikerne er delte i hvilken grad normannisk propaganda skal betraktes som sannhetsbevis. Teppet er i sitt vesen overfladisk, gir ingen forklaring på hvorfor Harald reiste, årsaken for hans reise, og detaljer om hans opphold i Normandie. Normanniske skribenter har forsikret at Harald ga ved ed sitt løfte om hjelpe Vilhelm til Englands trone, men selv de eldste av disse skiller seg fra hverandre i omstendighetene til når Harald eventuelt skal ha anerkjent Vilhelm som sin personlig herre, utbrodert i umulige detaljer og ingen av dem er enige om en dato.[51] Normannisk propaganda både før og etter 1066 hevdet at Harald hadde brutt sin ed, og således var selv skyldig i sin skjebne.[52]

Historikeren Frank Stenton mener det er mulig at Harald ga fra seg en troskapsed og at han i 1054 fortsatt ikke var sikker på at han selv var Englands neste konge, og at Vilhelm kunne være en framtidig alliert for å møte trusselen fra Norge, men den enkleste forklaringen er at han tok den letteste løsningen der og da i en vanskelig situasjon, og kunne hevde senere at eden rimeligvis var gitt under urettmessig press.[53] Kronikøren Orderic Vitalis (død 1142) skrev om Harald at han var «meget høy og kjekk, bemerkelsesverdig for sin fysiske styrke, sitt mot og veltalenhet, hans jevnlige spøker og tapre handlinger. Men hva var disse gaver for ham uten ære, som er roten til alt godt?»[54]

Tostigs fall rediger

Halvveis inn i 1065 ble den politiske situasjonen i England av et opprør i Northumbria. Det skjedde delvis grunnet et raseri over en sterk skattebyrde som jarl Tostig hadde lagt på folket i nord, men også at de var bestyret over at Tostig hadde vært knyttet til mordet på tre adelsmenn fra Northumbria i 1063 eller 1064, og det er antydet at dronning Edith, Tostigs søster, hadde sørget for mordene på brorens vegne. En av de drepte var Cospatric,[55] den innfødte arvingen til Bernicia.[34][53] Tostig selv var på besøk hos kongen i Britford i nærheten av Salisbury da opprøret brøt ut i hans fravær. Northumbrierne drepte Tostigs soldater i nord, tok hans våpenlager og hans skattekammer. De inviterte deretter Morcar, sønn av Ælfgar av Mercia og bror av Edwin av Mercia, til å bli deres jarl. Da han møtte dem, marsjerte de sørover og økte i antall med styrker fra Lincoln, Nottingham og Derby. De okkuperte Northampton, og deres antall økte stort da også Edwin sluttet seg til med styrker fra Mercia og Wales.[53]

Harald Godwinson og kong Edvard møtte dem for forhandlinger i Oxford, og Harald forsøkte å få dem til å komme til en enighet med Tostig, men greide det ikke. Med deres store hær kunne opprørerne diktere sine betingelser og Harald ville ikke risikere innbyrdeskrig. Kong Edvard gikk med på at Morcar skulle være jarl av Northumbria. Fornøyd med dette trakk de seg tilbake nordover med plyndringsgods og stjålet krøtter til Northumbria. Tostig var rasende etter å ha tapt sin posisjon, særlig på broren som han mente burde ha støttet ham bedre, blodsbånd framfor alt. Med sin hustru, og noen trofaste tilhengere forlot han England ved juletider og reiste til sin svigerfar i Flandern. Det er ingen antydninger om at det ble gjort forsøk på forsoning etter at Harald ble konge, men isteden drev det Tostig inn i allianse med den norske kongen Harald Hardråde.[34][53]

Konge av England rediger

 
Harald setter på seg Englands krone, 1200-tallet.
 
Harald, konge av England.

Mot slutten av 1065 falt Edvard Bekjenneren i koma uten at han hadde klargjort hvem han fortrakk som etterfølger. Hans helse hadde blitt dårligere siden urolighetene med Northumbria tidligere på høsten. Han var for syk til å være til stede ved innvielsen av Westminster Abbey, hans storverk, den 28. desember 1065. Han døde den 5. januar 1066 i henhold til Vita Ædwardi Regis, men ikke før han et øyeblikk hadde fått igjen bevisstheten og betrodd sin enke og sitt kongerike til Haralds «beskyttelse». Hans død må ha vært forventet og ga stormennene tid til å komme sammen og avgjøre hvem som skulle bli den neste kongen. Ingenting er kjent fra diskusjonene, men resultatet er kjent. Det ble Harald Godwinson. Omstendighetene for valget var opplagte. Trusselen fra Norge og Normandie var overhengende, og England trengte en sterk leder. Også Tostig var trussel sammen med hans allierte i Skottland. Også kong Edvard selv må ha innsett at unge Edgar måtte vike for en krigerkonge.[56] Bayeux-teppet viser at Edvard pekte mot en mann som er antatt å ha representert Harald.[57] Den eneste samtidige redegjørelsen slo fast at Harald «etterfulgte til kongedømmet som kongen hadde gitt det til ham og som han ble valgt til.» Edvard ble gravlagt i Westminster, og dagen etter ble Harald kronet til Englands konge på antagelig samme sted den 6. januar.[56][58]

Tidlig i januar nådde nyheten om Edvards død og Haralds kroning fram til Normandie, og Vilhelm begynte planene for å invadere England ved å bygge 700 krigs- og transporteskip ved Dives-sur-Mer. Innledningsvis hadde Vilhelm vanskeligheter med å få støtte for invasjonen, men etter ha hevdet at Harald hadde æreløst brutt sin hellige ed, fikk han kirkens velsignelse, og ved å love land, titler og rike angelsaksiske enker begynte normanniske adelsfolk å flokke til hans opplegg. I påvente av invasjonen samlet Harald sine tropper på Isle of Wight, men den normanniske flåten ble liggende i havnen i bortimot sju måneder mens ressursene ble samlet. Den 8. september tok provisjonene slutt, Harald oppløste hæren og reiste inn til London.

Etter at Harald Hardråde ble enekonge i Norge etter Magnus' død hadde han ligget i krig med Svein Estridsson, konge i Danmark som ikke vant et eneste slag, men tapte heller ikke krigen. I 1064 inngikk Harald en fredsavtale med Svein og kunne da konsentrere seg om England som Knut den mektiges rette arvtaker.[59] I løpet av våren hadde Tostig dukket opp med en styrke utenfor Isle of Wight, og etter å ha herjet kysten av Sussex, okkuperte han midlertidig Sandwich. Da Harald Godwinson hørte om brorens fiendtligheter, antok han den normanniske invasjonen var forestående og mobiliserte hæren. Mens Tostig fortsatt var i Kent kom Copsi, en av hans northumbriske allierte, forvist i 1065, kom seilende fra Orknøyene med 17 skip. Harald Hardråde hadde nylig tatt direkte kontroll over Orknøyene og en sådan hær måtte nødvendigvis ha hatt hans godkjennelse. De seilte til Humber for å herje, men ble møtt av jarl Edwin og militsen fra Lindsey som beseiret ham. Med en flåte redusert til 12 skip seilte Tostig til Skottland og ble der resten av sommeren i påvente av norskekongen. Den nordlige vinden som gjorde at Vilhelms flåte ikke kunne seile ut fra Somme, tok den norske flåten på 300 skip over Nordsjøen og seilte inn munningen på elven Tyne i nordlige England.

Slaget ved Stamford bro rediger

 
Harald Hardråde dør i slaget ved Stamford bro. Maleri av Peter Nicolai Arbo, 1879.

Den norske hæren beseiret styrkene til jarlene Edwin og Morcar i slaget ved Fulford den 20. september 1066. Deretter overga byen York seg. Kun fem dager senere da nordmennene var oppstemte ved seieren, mange hadde ikke rustning på seg, og store deler av hæren var ved skipene i Riccall, ble de overrasket av Harald Godwinsons styrker ved Stamford bro ikke langt fra York.[60] Ifølge Snorre Sturlason var det godt vær, solskinn og varmt slik at mennene hadde latt brynjene ligge igjen.[61]

Straks nordmennene gjorde landgang nådde nyheten ikke lenge etter fram til Harald Godwinson. Han satt i gang en marsj nordover med sin faste styrke som ble forsterket av militsgrupper langs veien. I hastig marsj nordover langs den gamle romerveien fra London til York, kun korte stopp for matpauser, og marsjerte og red nær 80 km om dagen, noe som fortsatt er rangert som en enestående prestasjon i engelsk militærhistorie.[62] De nådde den angelsaksiske hæren Tadcaster, rundt 14 km fra York, slo leir der for natten, og den nesten dagen marsjerte til York som Harald Hardråde hadde unnlatt å okkupere, og nådde overraskende fram til nordmennene ved Stamford bro hvor de hadde slått leir på motsatt side av elven og samtidig følt seg så trygge at de hadde unnlatt å vokte bro med en egen styrke.[63] Ifølge Snorres litterære fortelling skal Harald Godwinson latt spørre om Toste jarl var blant nordmennene. Han bekreftet at det var tilfelle. Det ble da gitt beskjed om at Harald Godwinson sendte hilsen og var villig til å gi ham grid og Nordimbraland (Northumbria) som jarldømme. Da svarte jarlen: «Det er et annet tilbud enn ufred og svivøring slik som i vinter. Hadde dette tilbudet vært satt fram den gang, ville mang en mann ha vært i live som nå er død, og da ville det ha stått bedre til med Englands rike.» Han spurte hva broren ville tilby den norske kongen. Han kunne ikke få mer en sju fot med jord, eller mer siden han var en stor mann. Tostig avslo tilbudet ved slå fast at han heller ville dø med ære eller få England med seier.[64]

Den norske hæren formet en skjoldmur i sirkel for å stå imot det angelsaksiske angrepet som kom over broen og dannet en linje mot den norske hæren, lukket skjoldene mot hverandre og angrep. Selv om det varte i timevis var den norske beslutningen å ikke ha på seg brynje til deres klare ulempe. .[65] Den norske skjoldmuren ble stadig angrep av kavaleriet som jevnlig drev hestene med full tyngde inn i skjoldmuren. Til sist begynte den norske hæren å fragmenteres, og den angelsaksiske kunne bryte gjennom skjoldmuren, og med Harald Hardråde drept med en pil gjennom halsen og Toste ble drept deretter, ble den gjenværende norske hæren utryddet. Det kom forsterkninger fra Riccall ledet av Øystein Orre, men da var de fleste allerede drept, og selv var de utslitt etter å ha løpt, men kastet seg tappert inn i slaget, men forgjeves. Også Øystein Orre ble drept.[66] Slaget var kanskje den største tilintetgjørelsen i middelalderens militære historie. Flere tusen menn var blitt drept, og det var et slag «av europeisk betydning da det avsluttet tidsalderen med store vikinginvasjonene.»[60]

Kongens sønn Olav Kyrre, jarl Pål av Orknøyene, en norsk biskop, og resten av hæren som voktet skipene fikk seile om de sverget å aldri angripe England igjen. Ingen av sidene hadde større lyst til å fortsette kampen. Den angelsaksiske seieren kom også med store kostnader da Harald Godwinsons hær sto igjen med store tap og i svekket tilstand.[67] En indikasjon på de norske tapene var at kun 24 skip av de påståtte 300 seilte ut med de overlevende. Slaget ble utkjempet mandag den 25. september. Den følgende onsdagen førte en fordelaktig vind til at normannerne kunne seile over Den engelske kanal i ly av mørket, og i nitiden om morgenen på torsdag den 28. september gjorde Vilhelm av Normandie og hæren landgang på den ubeskyttede bukten Pevensey i East Sussex.[68]

Slaget ved Hastings rediger

 
Harald Godwinsons forflytning før og etter Stamford bro, og før Hastings.

Det er uklart når Harald Godwinson fikk høre om Vilhelms landgang, men det var antagelig mens reiste sørover igjen. Han stoppet opp i London, og var der rundt uke før Hastings, og det er derfor trolig at han tilbrakte rundt en uke på marsjen sørover, gjennomsnittlig rundt 43 km om dagen[69] for de rundt 320 km.[70] Det er uklart hvor mange menn Vilhelm hadde med seg. De samtidige tallene er antagelig dramatisk overdrevet. Et estimat er 7 000–8 000 menn hvorav 1 000–2 000 av dem pansret kavaleri.[71] Den angelsaksiske hæren slo leir ved Caldbec Hill natten før den 13. oktober, omtrent 13 km fra normannerne ved Hastings.[72] Selv om Harald Godwinson håpet å overraske normannerne, slik han hadde gjort med nordmennene, hadde Vilhelms speidere rapporterte om angelsaksernes ankomst. De nøyaktige hendelsene opp mot slaget er uklare, men det synes som om Vilhelm ledet sin hær ut fra festningverket og mot fienden.[73] Harald Godwinson hadde tatt en forsvarsposisjon på toppen av Senlac Hill, dagens sted Battle i East Sussex, rundt 10 km fra Vilhelms festning ved Hastings.[74] Den engelske hæren besto utelukkende av infanteri. Muligens var det en del av adelen som red, men de gikk av hestene for å slåss til fots. Det er ikke mulig å vite antallet, men beregningene strekker seg mellom 5 000 til 13 000,[75] og et sted midt imellom er kanskje mest sannsynlig, på rundt 7 000-8 000 menn.[76]

Vilhelm satte opp sine bueskyttere og armbrøster i første rekke, i andre rekke sitt infanteri, og i tredje rekke sin riddere og kavaleri, fordelt i tre avdelinger med bretonerne til venstre, normannerne midten og franske leiesoldater til høyre.[77] Harald trakk sin hær opp i tre kileformete formasjoner. Mot det normanniske kavaleriet hadde han ikke annet valg enn å kjempe et defensivt slag. Han ble tvunget til å støtte seg på en massiv skjoldmur, slik også nordmennene hadde gjort ved Stamford bro, og la normannerne angripe dem. Denne taktikken virket, normanniske riddere kastet seg mot den angelsaksiske skjoldmuren, men som Bayeux-teppet viser, de klarte ikke å bryte igjennom. Deretter begynte grev Alan av Bretagne på den normanniske venstresiden å gi etter. Orderic Vitalis fortalte at hardheten i skjoldmuren satt skrek i de bretonske fotsoldatene, og de begynte å rømme. Nær hele den normanniske linje falt bakover da det ble ropt at hertugen var død. Vilhelm så hva som skjedde og sprang fram. Han løftet hjelmen, viste ansiktet og ropte til dem at han levde og at kampen skulle fortsette. Denne episoden er også framstilt på Bayeux-teppet. Det var et vendepunkt i slaget. Normannerne rykket fram på nytt, den angelsaksiske skjoldmuren begynte å brytes opp og normannerne slo seg igjennom i sprekkene. Utmattet og økende tap, uten håp om forsterkninger, begynte å gjøre seg gjeldende. Gyrth og Leofwine, de to gjenværende brødrene til Harald, ble visst hogd ned på teppet og snart ble også Harald Godwinson drept.[78]

Død rediger

 
Haralds død avbildet på Bayeux-teppet, med teksten Harold Rex Interfectus Est, «Harald kongen er drept».

Oppfatningen om at Harald døde av en pil gjennom øyet, som framstilt på Bayeux-teppet, er en vedvarende tro i dag, men denne historiske legenden har vært emne for akademisk debatt. En normannisk redegjørelse av slaget, Carmen de Hastingae Proelio («Sangen om slaget ved Hastings»), som det er sagt ble skrevet av Guy, biskop av Amiens, onkel av Guy I av Ponthieu, kort tid etter slaget, forteller at Harald ble drept av fire riddere, og at hans lik ble brutalt kappet opp i biter. Anglo-normanniske historier som William av Malmesburys Gesta Regum Anglorum og Henry av Huntingdons Historia Anglorum forteller at Harald døde av en pil i hodet. En tidligere kilde, Amatus av Montecassinos L'Ystoire de li Normant («Normannernes historie»), skrevet kun tjue år etter slaget ved Hastings, inneholder detaljen at Harald ble skutt i øyet av en pil, men denne detaljen er mistenkt å være et tillegg fra tidlig på 1300-tallet.[79]

Senere redegjørelser reflekterer den ene eller begge av disse to versjoner. En figur på Bayeux-teppet har inskripsjonen Harold Rex Interfectus Est («Harald konge er drept») og viser ham gripe en pil som står inn i øyet, men en del historikere har stilt spørsmål om denne mannen er den som hevdes å være Harald, eller om Harald er den figuren som ligger til høyre og mishandlet under en hests hover. Raderinger gjort av Bayeux-teppet på 1730-tallet viser en stående figur med andre objekter. Antoine Benoîts skisse av teppet fra 1729 viser kun et prikket linje som indikerer maskemerker uten noen indikasjoner av piler. Bernard de Montfaucons gravering fra 1730 har en solid linje som minner om et spyd bli holdt på tilsvarende vis som figuren til venstre. Stothards akvarell fra 1819 viser for første gang en pil i øyet. Selv om det ikke er åpenbart fra tidligere framstillinger, har Bayeux-teppet i dag broderinger at den felte figuren hadde en pil i øyet.[80] Det har blitt foreslått at den andre figuren fikk tillagt en pil av litt for entusiastiske restaurerer på 1700-tallet som senere ble fjernet.[81] Et forslag er at begge redegjørelser er riktige, at Harald først fikk et sår i øyet, og deretter ble lemlestet, og at Bayeux-teppet faktisk viser begge deler i en sekvens som en tegneserie.[82]

Gravleggelse og arv rediger

 
Haralds første hustru Edith Svanenakke, sammen med to munker, lokaliserer Haralds lik. Illustrasjon fra François Guizots historieverk på 1830-tallet.
 
Stedet hvor Harald døde ble senere lokaliseringen for klosteret Battle Abbey.

Fortellingen til den samtidige kronikøren William av Poitiers hevder at liket til Harald ble gitt til William Malet, en i Vilhelms følge, for gravleggelse:

 De to brødrene til kongen ble funnet i nærheten av ham, og Harald selv, rensket for alle kjennetegn på ære, kunne ikke bli identifisert ved hans ansikt, men kun ved bestemte kjennetegn på hans legeme. Hans lik ble fraktet til hertugens leir, og Vilhelm ga det til William, etternavn Malet, og ikke til Haralds mor, som hadde tilbudt liket av hennes elskede sønn i dets vekt i gull. For hertugen mente at det var usømmelig å motta penger for slik handel, og likeledes mente han det galt at Harald skulle gravlegges slik hans mor ønsket, ettersom så mange menn lå ubegravd grunnet hans griskhet. De sa i spøk at han som hadde voktet kysten med slik vettløs iver burde bli begravd ved stranden.[83] 

En annen kilde hevder at Haralds enke, Edith Svanenakke,[84] ble tilkalt for å identifisere liket, noe hun kunne ved en del private merker på hans bryst som kun hun kjente. Vilhelm nektet etter sigende å overgi liket til Haralds mor Gyda Torkelsdatter. Edith skal ha gått gjennom slagmarken mellom likene for å kunne gjenkjenne Harald. Det hevdes at det var på grunn av Edith at han ble gjenfunnet og gitt en kristen begravelse av munkene ved klosteret Waltham Abbey.[85] Denne legenden er gjenfortalt i et dikt av den tyske poeten Heinrich Heine, «Schlachtfeld bei Hastings» (utgitt i 1851 i Romanzero).[86] I dette diktet søker Edit og to munker ved navn Asgod og Ailrik gjennom slagmarken, se illustrasjon.

Ved Haralds fødested i Bosham, rundt 3,2 km vest for Chichester, ble det i 1954 oppdaget en angelsaksisk kiste i kirken der. Det ble mistenkt at dette kunne være Haralds kiste og gravleggelse. En forespørsel på å undersøke graven i kirken i Bosham ble avvist av Chichester bispedømme i desember 2003 under begrunnelsen at muligheten for å identifisere liket som Harald var altfor liten til å rettferdiggjøre forstyrrelsen av et gravsted.[87] En tidligere ekshumasjon har avslørt levninger av en mann, beregnet til å være opp til 60 år fra fotografier av levningene, manglet et hode, en fot og nedre del av den andre foten. Det er i samsvar med skjebnen til kongen som nedtegnet av Carmen de Hastingae Proelio. Diktet hevdet også at Harald ble gravlagt ved havet, noe som er i samsvar med William av Poitiers' redegjørelse og med identifiseringen av graven i Bosham-kirke, som ligger rett ved havnen i Chichester og med utsikt til Den engelske kanal.[88]

Det var legender om at Haralds lik ble gitt en skikkelig flere år senere i hans klosterkirke ved Waltham Abbey i Essex, som han hadde grunnlagt i 1060. Det dukket også opp legender om at han slett ikke hadde dødd ved Hastings, men isteden flyktet fra England, eller at han senere avsluttet livet som en eremitt ved Chester eller Canterbury.[89]

Haralds unge sønn Ulf, sammen med jarl Morcar og to andre, ble sluppet ut av fengselet av kong Vilhelm da han lå for døden i 1087. Ulf slo seg sammen med Vilhelms sønn Robert Curthose, hertug av Normandie, som gjorde ham til ridder. Deretter forsvant Ulf fra historien. To av Haralds andre sønner, Godwin og Edmund, invaderte England i 1068 og 1069 med støtte fra Diarmait mac Maíl na mBó, overkonge av Irland og den samme konge som ga ly til Harald Godwinson i 1051. Midt på sommeren 1069 er det rapportert at Brian av Bretagne (senere jarl av Cornwall) og Alain le Noir (Alan den svarte) ledet en styrke som beseiret et angrep fra Godwin og Edmund. De hadde seilt fra Irland med en flåte på 64 skip til munningen av elven Taw i Devon. Noe kuriøst ble Haralds yngste datter Gunnhild værende i England etter Hastings og fikk sin utdannelse og ble nonne ved klosteret Wilton Abbey. Det er hevdet at både Alain le Noir og hans eldre bror Alain le Roux (Alan Rufus eller Alan den røde) hadde et seksuelt forhold til Gunnhild, først med den eldste og deretter med den yngre broren. Historikeren Richard Sharpe har teoretisert[90] at Matilda d'Aincourt, hustru av Walter d'Aincourt, var Gunnhilds datter med Alan Rufus.[91] Brødrene Godwin og Edmunds angrep ble aldri noe annet en private eventyr uten militær betydning,[92] og det er antatt at de døde ubemerket i Irland. Eller, som en annen antagelse, at de reiste til Danmark sammen med deres søster Gyda.[25]

Harald Godwinson er betraktet av en del (østlige) ortodokse kristne og teologer som den siste ortodokse (rettro) konge av England og en mulig strastoterpets, («pasjonsbærer», en ortodoks tittel)[93] etter sammensvergelsen til Vilhelm Erobreren (som han ble hetende) og pave Alexander II for å sikre romersk riter over De britiske øyer, som på den tiden ennå ikke hadde innsett effektene av det store skisma i 1054.[94][95]

Vilhelm fikk pavens velsignelse for invadere England, et kristent land, og et banner, velsignet av paven for invasjonen av England, ble sendt til Normandie fra den hellige stol, og presteskapet på det europeiske fastlandet framhevet at invasjonen var Guds vilje, en hellig krig og et korstog.[96] Banneret er et Georgskors, et rødt kors på hvit bunn, og dagens engelske flagg.[97] Pavens begunstigelser var medvirkende til å underkaste den angelsaksiske kirken etter slaget ved Hastings.[98]

Ekteskap og barn rediger

 
Mynt med Harald Godwinsons profil, British Museum

I rundt tjue år var Harald gift med Edith Swannesha, Edith Svanenakke, i et samboerforhold, More danico, «på dansk vis». Et slikt ekteskapsforhold var allment akseptert, men kirken betraktet Edith som en frille. De fikk minst seks barn sammen.[99]

I henhold til William av Jumièges var Harald på et tidspunkt trolovet til Adeliza, en datter av Vilhelm da han var hertug av Normandie. Orderic Vitalis mener det isteden var en annen datter, Agatha. Det hele kan i realiteten ha vært en del av forhandlingene i tiden før invasjonen som aldri førte fram.[100]

En gang i januar 1066, i tiden rundt hans kroning, giftet Harald seg også med Ældgyth, datter av ealdorman Ælfgar av Mercia, enke etter den walisiske kongen Gruffydd ap Llywelyn. Ældgyth er et navn som jevnlig ble oversatt til Edith, derav muligheten til forveksling av kvinner med likelydende navn. Ældgyth hadde to sønner, muligens tvillinger, ved navn Harald og Ulf, født en gang rundt november 1066, begge synes å ha overlevd til de bli voksne, men levde antagelig utenfor England. Ulf ble værende som gissel ved det normanniske hoff, og satt fri ved Vilhelms død og gikk i tjeneste hos Vilhelms sønn Robert Curthose i Normandie. Det er mulig at han kan identifiseres med en bestemt Loup Fitz Heraut som sto som vitne av flere chartere.[25] Hans bror Harald synes å ha blitt tatt vare på av morens brødre Edwin og Morcar, tatt med til Chester, og det er mulig at onklene planla å bruke ham som en spydspiss for et framtidig krav på tronen, men deres eget opprør i nordlige England mislyktes. Ældgyth skal da ha tatt med sønnen til Irland. Harald Haraldson skal tilsynelatende som voksen ha kommet seg over til Norge. I 1098 fulgte han kong Magnus Berrføtt på hans krigstokt i Irskesjøen, men deretter forsvinner han ut i historiens mørke.[25]

Slektstre rediger

 
 
 
 
 
 
Godwin (ca. 1001–1053)
 
Gyda Torkelsdatter
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Svein Godwinson
 
Edith Svanenakke
 
Harald Godwinson
 
Ældgyth
 
Gruffydd ap Llywelyn
 
Tostig Godwinson
 
Edith av Wessex
 
Edvard Bekjenneren
(ca. 1004–1066)
Konge av England (1042–1066)
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Godwin (f. 1049)
 
Edmund (f. 1049)
 
Magnus (f. 1051)
 
Gunnhild (1055–1097)
 
Gyda av Wessex (1053–1098)
 
Harald (1067–1098)
 
Ulf (1066–etter 1087)

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ EB-11 / Godwine[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Edgar Ætheling ble etter nederlaget ved Hastings utropt som konge, men fungerte aldri som det.
  4. ^ DeVries (1999): The Norwegian Invasion of England in 1066
  5. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, s. 580
  6. ^ Barlow, Frank (1988): The Feudal Kingdom of England, s. 451
  7. ^ Barlow, Frank (2002): The Godwins, Pearson, s. 25
  8. ^ Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 7–9
  9. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 417
  10. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, s. 416
  11. ^ Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 12
  12. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, s. 420
  13. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 421
  14. ^ Theodric, De Antiquitate Regum Norwagiensium, red. G. Storm; Monumenta Historica Norvegiæ, s. 46; Anonymi Roskildensis Chronicon, Langbek, Scriptores Rerum Danicarum, i, s. 377. Sitert i Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 421
  15. ^ Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 16
  16. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 423
  17. ^ Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 17–18
  18. ^ Mason, Emma (2004): House of Godwine, s. 10
  19. ^ Rex, Peter (2005): Harold II, s. 31.
  20. ^ Walker, Ian (2000): Harold, s. 18–19
  21. ^ Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor, s. 74.
  22. ^ Walker, Ian (2000): Harold, s. 20.
  23. ^ Williams, Ann (2004): «Eadgifu (Eddeua) the Fair (the Rich) (fl. 1066), magnate», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi: 10.1093/ref:odnb/52349
  24. ^ Walker, Ian (2000): Harold, s. 127–128.
  25. ^ a b c d Rochelle, Mercedes (15. mars 2015): «The Children of Harold Godwineson» Arkivert 12. september 2016 hos Wayback Machine., Historical Britain Blog
  26. ^ Walker, Ian (2000): Harold, s. 22
  27. ^ a b Williams, Ann: Swein, Oxford Online Dictionary of National Biography betalingsmur
  28. ^ Walker, Ian (2000): Harold, s. 24–25.
  29. ^ DeVries, Kelly (1999): The Norwegian Invasion of England in 1066. Boydell Press, ISBN 1-84383-027-2, s. 110–111
  30. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 561-562
  31. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 562
  32. ^ En militær kollektiv straffaksjon av denne typen ble gjort fra tid til annen; Edgar av England hadde beordret Thanet herjet etter at del handelsmenn fra York hadde blitt drept der. Hardeknut beordret Worcester herjet etter at to av hans huskarer var blitt drept der.
  33. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 565
  34. ^ a b c Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 59
  35. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 566
  36. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 568
  37. ^ Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 53
  38. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 569
  39. ^ Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 55-56
  40. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 570
  41. ^ Ronay, Gabriel (1989): The lost King of England: the East European adventures of Edward the Exile, Woodbridge, Suffolk; Wolfeboro, N.H., USA : Boydell Press, ISBN 0-85115-541-3, s. 109-121
  42. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 571
  43. ^ Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 46-47
  44. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 574
  45. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 573
  46. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 575
  47. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 576
  48. ^ Maund, K. L. (2004): «Ealdgyth (fl. c.1057–1066)», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press, betalingsmur
  49. ^ a b Tombs, Robert (2015): The English and Their History, Penguin, s. 40
  50. ^ Howarth, David (1983): 1066, s. 69–70
  51. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 577
  52. ^ Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, s. 55
  53. ^ a b c d Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 578
  54. ^ DeVries, Kelly (2003): The Norwegian Invasion of England in 1066, Boydell & Brewer Ltd, s. 165
  55. ^ Også skrevet Gospatric
  56. ^ a b Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 580
  57. ^ Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor, s. 251. Forfatteren peker på at forfatteren av Edvards Vita, som synes å ha vært sympatisk innstilt til Harald, skrev etter erobringen og må bevisst ha vært vag.
  58. ^ «Coronations», Westminster Abbey
  59. ^ Moseng, Ole Georg et al. (2007): Norges historie 750-1537, Universitetsforlaget, 2. oppl., s. 89
  60. ^ a b Tombs, Robert (2015): The English and Their History, Penguin, s. 41
  61. ^ Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga, Heimskringla, Oslo: Gyldendal, Snorres kongesagaer, 6. utg. 2003, del II, s. 210
  62. ^ Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2014): Vikinger i krig, Spartacus, s.287-289
  63. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 590
  64. ^ Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga, Heimskringla, Oslo: Gyldendal, Snorres kongesagaer, 6. utg. 2003, del II, s. 212
  65. ^ Larsen, Karen (1948): A History of Norway, New York: Princeton University Press
  66. ^ Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2014): Vikinger i krig, Spartacus, s.289, 291
  67. ^ Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 158–165
  68. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 591
  69. ^ Marren, Peter (2004): 1066, s. 93
  70. ^ Huscroft, Richard (2009): The Norman Conquest, s. 124
  71. ^ Bennett, Matthew (2001): Campaigns of the Norman Conquest, s. 26
  72. ^ Marren, Peter (2004): 1066, s. 94–95
  73. ^ Lawson, M. K. (2002): The Battle of Hastings, s. 180–182
  74. ^ Marren, Peter (2004): 1066, s. 99–100
  75. ^ Lawson, M.K. (2002): The Battle of Hastings, s. 130–133
  76. ^ Gravett, Christopher (1992): Hastings 1066, s. 28–34
  77. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 593-594
  78. ^ Ibeji, Mike (2001): «1066, BBC History
  79. ^ Foys, Martin (2010): «Pulling the Arrow Out», s. 161–163
  80. ^ The death of Harold, Bayeux Tapestry
  81. ^ Bernstein, David (1986): Mystery of the Bayeux Tapestry, s. 148-152.
  82. ^ Brooks, N.P.; Walker, H.E. (1997): «The Authority and Interpretation of the Bayeux Tapestry», s. 81–92.
  83. ^ William av Poitiers: Gesta Guillelmi II Ducis Normannorum in English Historical Documents 1042–1189, oversatt fra engelsk, s. 229
  84. ^ Jones, Kaye (2011): 1066: History in an Hour. s. 33.
  85. ^ Mason, Emma (2004): The House of Godwine: The History of a Dynasty, s. 178.
  86. ^ «Schlachtfeld bei Hastings», Projekt Gutenberg-DE.
  87. ^ re Holy Trinity, Bosham [2004] Fam 124 — decision of the Chichester Consistory Court regarding opening King Harold's supposed grave.
  88. ^ Debatten om levningene i Bosham kirke er i Bosham Online Magazine Arkivert 3. februar 2009 hos Wayback Machine., 25. november 2003. Det er oppdatert for å inkludere kanslerens bestemmelse av 10. desember 2003.
  89. ^ Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 181–182
  90. ^ Sharpe, Richard (2007): «King Harold's Daughter» i: The Haskins Society Journal. Studies in Medieval History (Boydell and Brewer) 19, s. 1–27. ISBN 9781843833932.
  91. ^ «Prosopography of Anglo-Saxon England», Department of History and the Centre for Computing in the Humanities, at King’s College, London, and in the Department of Anglo-Saxon, Norse, and Celtic, at the University of Cambridge.
  92. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 600-601
  93. ^ «Passion-Bearer» Arkivert 19. januar 2015 hos Wayback Machine., Orthodox Terminology, Church of the Mother of God
  94. ^ Vlachos, Met. Hierotheos: «The Difference Between Orthodox Spirituality and Other Traditions», Orthodox Christian Information Center. Sitat: «such an approach is the saying of Anselm [Archbishop of Canterbury from 1093–1109, one of the first after the Norman Conquest and destruction of the Old English Orthodox Church]»
  95. ^ Phillips, (Fr.) Andrew (1995): Orthodox Christianity and the English tradition, Hockwald-cum-Wilton, Norfolk.
  96. ^ «Duke William obtains Papal support», Norman Invasion
  97. ^ «Flag of England», FOTW
  98. ^ «The Pope in 1066: William or Harold?», Santlache
  99. ^ Det er ingen samtidige kilder om Haralds ekteskap, kun skrifter fra senere normanniske kronikører som hadde en kirkesentrisk syn, og de var også motiverte til forminske statusen til Haralds barn.
  100. ^ Round, J.H. (1885): «Adeliza (d 1066?)», Dictionary of National Biography

Litteratur rediger

  • Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor. Los Angeles, California: University of California Press.
  • Barlow, Frank (1988): The Feudal Kingdom of England 1042–1216, 4. utg., New York: Longman. ISBN 0-582-49504-0.
  • Bernstein, David (1986): The Mystery of the Bayeux Tapestry. Univ of Chicago Pr. ISBN 0226044009.
  • Bramley, Peter (2012): A Companion & Guide to Norman Conquest, The History Press, ISBN 878-0-7524-6335-3.
  • Brooks, N.P.; Walker, H.E. (1997): «The Authority and Interpretation of the Bayeux Tapestry» i: Gameson, Richard: The Study of the Bayeux Tapestry. Boydell and Brewer. ISBN 0851156649, s. 63–92.
  • DeVries, K. (1999): The Norwegian Invasion of England in 1066. Woodbridge, UK: Boydell Press. ISBN 0-85115-763-7.
  • Foys, Martin (2010): «Pulling the Arrow Out: The Legend of Harold’s Death and the Bayeux Tapestry» i: Foys, Overbey, Terkla: Bayeux Tapestry: New Interpretations. Boydell and Brewer. ISBN 1843834707, s. 158–175.
  • Howarth, David (1983): 1066: The Year of the Conquest. Penguin Books.
  • Mason, Emma (2004): House of Godwine: The History of Dynasty. London: Hambledon & London. ISBN 1-85285-389-1.
  • Moseng, Ole Georg et al. (2007): Norges historie 750-1537, Oslo: Universitetsforlaget, 2. oppl.
  • Hjardar, Kim; Vike, Vegard (2014): Vikinger i krig, Oslo: Spartacus, ISBN 978-82-430-0475-7.
  • Rex, Peter (2005): Harold II: The Doomed Saxon King. Stroud, UK: Tempus. ISBN 978-0-7394-7185-2.
  • Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok, Stavanger 2007
  • Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, Heimskringla. Moderne utgave Snorres kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal, Oslo 1979; 6. utg. 2003.
  • Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford: Clarendon Press, ISBN 0-19-821716-1.,
  • Tombs, Robert (2015): The English and Their History, Penguin.
  • Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King. Gloucestershire: Wrens Park. ISBN 0-905-778-464.
  • William av Poitiers: Gesta Guillelmi II Ducis Normannorum, eller «The Deeds of William II, Duke of the Normans». Sitert av David C. Douglas & George W. Greenaway, red. (1959) i: English Historical Documents 1042–1189, London.

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Edvard Bekjenneren  		Konge av England
 Etterfølger:
 Vilhelm I av England 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harald_Godwinson&oldid=23967914»